For en by eller endelig Venezia…

Gondolskilt
Når vi har slike skilt i Egersund, da har vi flom…

Ja som dere skjønne, i dag ble det endelig Venezia. En hel dag har vi brukt i byen, vandet i små smug, gått over kanaler, sittet og sett på folkelivet, og ikke minst gått i kø…

Jeg skjønner hvor alle kineserne er nå om dagen – jeg kan fortelle dere at det er ikke i Kina om dere var i tvil om det. Det er jo klart, vi er ikke de eneste som vil besøke Venezia nå om dagen. For det er jo virkelig en by det er verdt å besøke, det er helt klart.

Bilde minneord og begravelse
Minneord og begravelse, helt vanlig oppslag

Men… La oss begynne med dagen da den startet. De av dere som har lest forrige innlegg, vil skjønne hva jeg snakker om at det var en laaaang natt og som endte 12-1 til myggen, men med full seier til meg! Nå viste det seg at antagelig hadde vært fest her – på meg… Jeg tok nr. 2 rett før frokost! Det er helt klart at åpent vindu/dør er ikke aktuelt på en flekk før vi kommer hjem. Hvorfor jeg har 12 myggstikk og Eva ikke et eneste vet jeg ikke, men men – det er jo ikke alt som trenger å deles…

Når vi gjorde opp status i dag ved frokostbordet var det en som kommenterte at noe med stikk – som jeg ikke skal nevne her. Skal overhodet ikke kommentere kommentaren om at noen mente at et stikk er bedre enn ingen stikk…

På vei til Markusplassen
Da er vi i gang…

Vi gutta hadde synkronisert oss, alle stilte (tilfeldig) i blå overdel, dvs det er tilfeldig om ikke damene hadde synkronisert seg… Hmm… akkurat det har vi ikke tenkt på. Det ble kommentert at vi så ut som Unge Høyre på tur, noe som straks ble korrigert til Tunge Høyre – uvisst av hvilken grunn… Nå var som sagt fargen helt tilfeldig – og ingen politikk i det – vel og merke så vidt vi vet…

Flaggstenger på Markusplassen
Skikkelig kommunale flaggstenger…

Så bar det i vei til båtbussholdeplassen og vi tok første båt inn til Markusplassen. Der begynte vi vandringen og handlingen, første stopp var hattehandel for damene. Fikk med oss klokkespill kl. 1200, Dogepalasset (jo da de hadde vært der…), Sukkenes bro, etc etc. Og som sagt masse kø, for det er utrolig mye turister her – og enda er det ikke toppsesong ennå… Nå tok vi oss ikke tiden til å gå innom alle attraksjoner, for der var køene ikke lange, men vært laaaaaaaange – så det får være til neste gang.

Sukkenes bro
Sukkenes bro – merk mobilen i hjørnet. Den mest vanlige grunnen til å reise hånden…

Men det var nå ikke det som gjorde at vi brukte laaaang tid på å rykke frem. Jeg tror vi kunne ha mineproddet hele veien og fortsatt hatt større hastighet. MIneprodding er når du sjekker veien foran deg for miner med en stålstang, som du stikker ned i jorden hele veien sideveis og fremover – og det går naturlig nok langsomt. Så når det ikke var køene og alle folkene som sinket oss, heller ikke alle de trange smugene og heller ikke alle fotostoppene av oss eller andre, så hva var det da? La oss bare si det sånn at Venezia har mange butikker, svært mange butikker… Og det sammen med mange trange gater/smug fulle av folk, er en problematisk kombinasjon… Vi mistet jo hele tiden en eller flere på veien, men det gikk jo fremover saaaakte, men sikkert. For det er jo en fantastisk flott by.

Rialtobroen
Rialtobroen, bak alle folkene…

Så etter hvert som det nærmet seg lunsjtid, fant vi oss en liten restaurant – og akkurat som vår lokalkjent guid hadde sagt var det maaasse folk i gatene til-fra og rundt de sentrale turistattraksjonene og lite folk i sidegatene. Og jammen fant han ikke en god restaurant, Ristorante da Mario, rett ved Rialtobroen der vi i tillegg kunne sitte ute, noe som ikke nødvendigvis er like enkelt i en by der de fleste gatene er 2-3 m brede.

Og du vet du er i Italia når du får sjokaladespagetti med myntheis til dessert…

Smal butikk
Du trenger ikke mye plass, maks dybde 1,5m…

Etter vi hadde spist og tatt livet med ro, tok vi noen taktiske valg. To hadde vært i Venezia tidligere og hadde derfor ikke like mye behov for å vandre rundt i byen, samtidig som det var enkelte praktiske begrensninger i å beine rundt i gatene…, – de tok derfor turen tilbake til Lido. En hadde ikke vært der tidligere og hadde derfor behov for (endelig) å kunne gå litt rundt i byen, men da i en hastighet litt over mineproddenivå. Tre hadde fokus på shopping… Og slik ble det…

Båter Grande Canal
Båter overalt…

Jeg, som ikke hadde vært i byen tidligere, tok en byvandring, endte opp på busstasjonen (for vanlige busser) og fant deretter linea 1 som har sitt startsted her. Var først om bord og fikk en plass helt fremst og tok på nytt turen gjennom Grand Canal tilbake til Lido – for det er absolutt en tur som kan tas mer enn en gang. Det er virkelig en melkeruten, med stopp hele tiden, på begge sider, og ikke minst en god miks mellom lokale og turist, og en helt grei måte å se Venezia fra sjøsiden.

Bildee Burger King
Burger King – helt sant. Sånn kan det gjøres!

Og ikke for glemme, så traff jeg noen slektninger til de jeg (bokstavelig talt) traff i natt og i dag morges… Sier bare en ting; Fenistil – never leave without it…

Og damene? Jo da… noen vesker, noen smykker, noen flere vesker og enda flere smykker… Og gutta som returnerte tidlig? Noen øl og enda flere øl… Alt er med andre ord som det pleier…

Eva in Action
Eva in Action

Og når det gjelder vesker… så er det kjøpt inn vesker for å ha veskene i… (ja da helt sant…) og selv om noen mener at den brune veske de kjøpte er orange… så er og blir den brun…. (ja da helt sant…)

Ellers var det jo stor ståhei når damene kom tilbake og hadde kjøpt slips til sine menn, dvs to av dem hadde gjort det… Så da blir det vel som da vi var i Brasil, damene prøvde antrekk etter antrekk, mens jeg prøvde det nye beltet mitt… bare det at jeg fikk verken belte eller slips…

Bryllupsfotografering
Bryllupsfotografering er etter sigende det helt store i enkelte miljøer…

Så ble dagen avsluttet på Villa Laguna på Lido der vi har prøvd å få med oss solnedgangen mens vi satt med en drink og bisto… Men også i dag klarte sola å gå ned uten vår hjelp.

Det ble full pakke med meget god mat, vin og ikke minst servicen som var helt på topp.

Og mens jeg er i gang… Noen gang blir det for mye informasjon… Bare for å ha nevnt det…

Og bare for å nevne noe annet, det begynte å regne. Og da var det bare en ting å gjøre, ta seg en Mojito og vente til det gikk over…

Så hva har vi lært i dag da?

  • En hatt kan settes på hode på to måter, rett vei og feil vei… Lange sløyfer skal være bak….
  • Ikke alle kinesere er i Kina nå om dagen…
  • Man kan gå fort, vanlig, langsomt, snegltempo – og i mineproddetempo…
  • Taktiske vurderinger er måten å overleve på… for alle parter…
  • Fenistil – never leave without it…
  • Å finne svaret på “Hvor mange vesker er nok vesker?” er som å finne meningen med livet…
  • Det kan bli “Too much information…”

 

Flere kanaler
Kanaler
Markusplassen
Kø på Markusplassen
Kanaler og atter kanaler
Kanaler og atter kanaler
Rialtobroen - fra Rialtobroen - fra sjøen
Rialtobroen – fra c

 

Aldri vært så nærme…

Glassskulptur Murano
Glass i alle varianter

Frokosten begynte bra, en oppsummering av dagen i går. Det som ikke var så bra, var at de to som skulle være lokalkjente fortsatt ikke var enig i hvilket hus de hadde bodd i. En diskusjon som begynte i går da vi passerte huset – og diskusjonen begynte… For deres del, kan det synes som om den ene parten hadde brukt mer tid på naboens terrasse da hun mente det var der hun hadde bodd – eller var mest kjent… Ja ja, det er ikke greit å bli gammel og få dårlig hukommelse… Vi andre venter nå i alle fall spent på fortsettelsen…

Det som også var svært urovekkende i frokostsalen, var at en i reisefølget som absolutt aldri og da mener jeg aldri, tror jeg i hvert fall.., har vist noen som helst interesse for interiør og pyntegjenstander, plutselig hadde stor interesse for og i store ordelag, kommenterte glassvasen med sine blomster… Hmm… hva skjer? Vel vel, vi andre regner med det hadde sammenheng med bonusopparbeidelse…

Så bar det av sted på buss-sightseeing på Lido. Det er mulig italienerne kan kollektivtrafikk, men bussene dere har omtrent ikke sitteplasser, men det gikk jo greit for det var fortsatt tidlig på dagen…

Vi hadde deretter en stopp på et lokalt, og da mener jeg virkelig lokalt, “vannhull”. Her hadde det nok aldri vært noen turister, men at nabolaget var oppmerksom på turister oppdaget vi da vi skulle gå til stranden og straks ble stoppet av en gammel dame som ikke ville ha noen på gangstien “sin”: “Private, private…” Ja ja, da var det tilbake til hovedveien og denne gangen gikk vi forbi en leilighet vår globetrottere var enig om at “Der har vi bodd…”, så det går fremover…

Standbokser...
Standbokser…

Så kom vi til stranden og der var det store mengder små “fuglekasser” som folk leide for kortere eller lengre tid. Der var det plass til å skifte, sole seg og stort sett ikke noe mer, og først rad hadde utsikt til sjøen, resten til neste rad… Ikke noe for oss, tilbake til bussen – der det fortsatt ikke var noen ledige sitteplasser, alle gamle og skrøpelig damer på Lido var åpenbart ute på busstur denne dagen…

Glass overalt.
Glass overalt.

Mens vi ventet på båten til Murano, kunne vi se inn til Marcusplassen, så vi det går fremover…. Jeg har blitt lovet at i dag skal vi nesten inn til Venezia av våre lokale globetrottere, som for øvrig ble litt blanke og tomme i blikket når jeg spurte om Dogepallasset… Litt urovekkende for noen som skal være lokalkjente… for noe som er så verdenskjent…

Murano er kjent for sine glassartikler og skal si de hadde mye fint i glass der – og i alle prisklasser. Vi ble bedt opp i 2. etasjen i en butikk der de solgte glass i kategorien “uten prislapp og hvis du må spørre, har du ikke råd…” Jeg tok reisesekken på magen, tok ikke sjansen på å ha den på ryggen, en for fort snuoperasjon, kunne fort medføre at vi måtte selge huset for å kunne gjøre opp regningen…

Ellers ble det som vanlig etablert en liten base camp der 50% etablerte seg, men resten tok seg av rekognosering og handling… Vel, vi basecampere var jo noe med da… bla etablerte vi flere base camper… Nå hadde vi noen utfordringer når begge teamene var i bevegelse og skulle møtes, men de har jo et tårn på Murano også, selv om det kanskje ikke hjelper så mye å si “Jeg ser tårnet” – Det gjør man jo fra alle delene av en flat øy…

Som sagt, en god del å handle, mye pent og flott, store mengder med glass, masse kanaler og enda flere turister…

Skjevt hus - Venezia
I “water”? – Bygging the Italian Way…

Ut på ettermiddagen, bar det innover til Venezia, nå skulle vi på kanalsafari. Og aldri har så få ventet så mye på så mange bussbåter… men etter hvert da jeg nesten hadde gitt opp håpet, fikk vi tatt turen gjennom den Canal Grande er en kanal i Venezia. Den er en hovedtrafikkåre i en by hvor trafikken går med båt. Kanalen går i bue som en speilvendt S, og går gjennom de sentrale deler av byen. Men fortsatt har vi ikke vært i byen, bortsett fra på kaikanter…

Og hvis vi i Egersund har litt flomproblematikk, så har Venezia virkelig utfordringer med høy vannstand eller flomproblematikk som vi kaller det på kommunalt byråkratispråk… Det er jo litt annerledes når inngangsdøren bokstavelig talt er i vannkanten…

Etter hvert kom vi dog tilbake til Lido der vi fikk, som vanlig, god mat og godt drikke. Så atter en dag var ferdig – og nå hadde vi i iallfall vært gjennom Venezia… Aldri vært nærmere…

Forresten, de har mygg på Lido… “I tella you, I tella you…” Det ble 12 -1 til myggen, kampen ble avsluttet kl. 4:37… jeg vant… Og heldigvis hadde jeg min Fenistil med. Fenistil som jeg første gang oppdaget i Jerusalem etter et alvorlig terrorangrep fra “The Bed Bug Battalion”…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Vi har bonus og vi har bonus…
  • Vi har lokalkjente og vi har lokale kjent og de som er kjent lokalt…
  • Glass er ikke bare glass…
  • Det er alltid mulig å vente på en buss-båt…
  • De har alltid lagt om rutene…
  • Det er flomproblematikk og det er flomproblematikk…
  • 12-1 er også et vinnerresultat…
  • Fenistil – ALDRI en tur uten…
  • Kanskje blir det Venezia i morgen?

Kanskje kommer vi til Venezia…

I dag har dagen blitt brukt til broderier… Ja du lest rett, broderier!

Turen etter en sen og god frokost til Burano. Dit tok vi rutebåt iom at de ikke har noen t-bane her, så er det rutebåter som gjelder.

Siden øya Burano er viden kjent for sine håndarbeider innen broderier og silkearbeid, lå det litt i kortene at dette ble damenes dag.

Kanal på Burano
Kanal på Burano

Øya er utrolig fin, pittoresk og har særpreg, eller som Are Kalvø sierdet i boken sin “Syden”; Gammel… Masse gamle hus i friske farger.

Kreativ byggeteknikk_Burano
Kreativ byggeteknikk Burano, neppe godkjent i Okka by.

Og inn i mellom en konstruksjon på taket som nok ikke ville ha blitt godkjent i Okka-by. Her er det også kanaler og butikker med hovedsakelig håndarbeid innen broderier og silkearbeid.

Det skjeve tårn på Burano
Det skjeve tårn på Burano

Og de har et tårn som må gå det skjeve tårnet i Pisa en høy gang, det er så skakt at jeg kunne ha reist selv…

 

 

Og som en i reisefølget så treffende sa det; “Dette er vel så langt unna komfortsonen min som det er mulig å komme…”. Så da var løsningen enkel, vi gutta etablert “base camp” mens damene tok seg av innkjøp, en perfekt arbeidsfordeling!

Etter litt sen lunsj bar det tilbake til båten, nå med både håndarbeid, smykker og masker. Og siden vi måtte vente uansett, tok vi den første båten som kom – ut i fra prinsippet om at hjem kommer vi alltid. Det er akkurat som å kjøre bil på Jæren og i Danmark, det er ikke mulig å kjøre seg helt vill – før eller siden kommer du til kjente trakter.

Det var jo litt diskusjon om det var verdt å ta en båttur på en time som strengt tatt var mye lengre enn det vi måtte ta. Men en talefør kar hevdet hardnakkket at det var absolutt verdt å ta en lengre båttur; for tenkt på alt vi ville få se på turen. Hvorpå vi gjorde akkurat det tok en lengre båttur – og hvorpå den taleføre karen umiddelbart gikk i koma-modus og ikke våknet før vi måtte av båten…

Vi måtte bytte båt inne i Venezia og så kom vi i iallfall til kaikanten av Venezia – der vi hadde en lengre “pit stop” før vi fikk tatt neste båt til Lido. Nå hadde vi iallfall nesten kommet inn til selv Venezia… og kanskje kommer vi dit også…

På veien tilbake fikk jeg kjøpt et italiensk data sim-kort fra Vodafone – og nå blir alt så myyyye enklere…

Middagen, som var tre-retters og vel så det tok vi på Favorita – og det var et godt valg. Stort sett “lokals” og det er jo alltid et godt tegn. Maten var god, vinen perfekt, stemningen upåklagelig og måltidet langdrygt… Akkurat slik det skal være når man er på tur i Italia!

Så hva har vi lært i dag da?

  • Arbeidsfordeling er viktig…
  • Broderier er nå en gang broderier – og for spesielt interesserte…
  • En sightseeing i drømmeland er kanskje bedre enn en sightseeing i våken tilstand… Hva vet vi andre…
  • Og kanskje får vi andre også se Venezia – om vi kommer til Venezia…
Fargerike bygg på Burano
Fargerike bygg på Burano
Kanal på Burano
Kanal på Burano

Venezia – here we come…

Ja da, da er vi i gang igjen.

En liten gjeng på tur for å være høykulturelle, oppleve og dyrke den kulturelle delen av Italia. Vel, i iallfall den delen som går på vin og mat…

Vi er jo heldige som har med oss lokalkjente guider, så dette skal nok gå bra. Det merket vi jo der vi spiste middag, for den ene kelneren etter den andre kom og hilste på. Så her har det nok blitt lagt igjen mye tips…

Men, vi må jo begynne med starten på dagen. Den var rolig, relativt sen avgang fra Egersund og det er jo alltid greit. Litt regn og 10 grader er jo ikke så galt når man reiser bort og spesielt når man skal til varmere strøk…

Det var jo selvfølgelig et dårlig tegn når jeg skulle sjekke inn og booking-referansen ga følgende melding; “Ingen reisende funnet på den referansen…” Etter litt dobbeltsjekking, prøving med pass og en ny sjekk med samme resultat, ble man jo unektelig litt skeptisk… Men så viste det seg at referansen faktisk var feil og de andre hadde rett referanse – og da løste akkurat det seg.

Sikkerhetskontrollen er jo alltid en utfordring for uerfarne reisende, og i noen tilfeller også for blaserte erfarne reisende med gullkort… som ikke husker å ta ut mobiltelefonen… og som heller ikke husker å ta mobiltelefonen med seg fra sikkerhetskontrollen…

Apropos dårlig tegn, det at vi ble plassert laaaangt bak og ikke fikk sitte sammen, i det hele tatt, vi var åpenbart de siste som sjekket inn, var jo som sagt heller ikke noe godt tegn… Så da var man jo forberedt på at flyet ble forsinket til Amsterdam slik at vi ville miste flyet til Venezia i tillegg til at bagasjen selvfølgelig ville komme til rette etter at vi hadde komme hjem.

Nå skjedde jo ikke det. Faktisk var flyet på plass i Amsterdam før tiden og vi rakk flyet videre uten problemer. Nå ikke helt uten “problemer”… det ble ingen tid til shopping!!! Akkurat det var jo ikke noe stort problem for halve gjengen… Faktisk gjorde akkurat det turen betraktelig billigere… Akkurat slik er det ja…

Turen til Venezia gikk svært så greit, bortsett fra at maten vi fikk var en bitteliten pose med 7 smååå salte runde kjeks. Nå har jo aldri flymat var en høydare, men dette var vel å skrape bunnen.

Noen folk eier ikke flyvett. Damen som satt foran meg fikk setet sitt lagt bakover med slik fart og kraft jeg ikke trodde var mulig, og det at det var mulig å få så mye bevegelse i et sete, visste jeg heller ikke var mulig… Og fyren jeg satt ved siden av ble i følge min bedre halvdel litt muggen, bare fordi jeg ville låne skulderen hans… i alle fall så mente hun det da hun vekte meg…

Etter å ha landet viste landekspertisen seg svært så nyttig, da sjefsguiden vår kjøpte billetter til en vanntaxi som tok oss direkte til hotellet, Russo Palace Hotel på Lido. Cluet var å gjøre dette i skranken før du forlot terminalbygget og ikke ved båtene – av økonomiske hensyn…

Og etter at vi hadde lastet om bord bagasjen og taxisjåføren fikk

Vanntaxi
Vanntaxi

stuet denne og enkelte passasjerer – for å hindre for stor slagside, bar det i vei. Nå hadde noen av oss tatt vanntaxi før, men fortsatt ikke lært at det er ikke alltid er lurt å stå oppreist i båten – når vannspruten står…

Da vi kom i land viste det seg at hovmod står for fall. Å glemme en mobiltelefon i sikkerhetskontrollen er nå en ting, å bli hundset av sin bedre halvdel for det gjør det jo ikke bedre. Da smaker det nok litt ekstra godt, når “sjefshundseren” blir så opptatt av å fotografere alt og alle, at hun lar kofferten stå igjen på kaien…

Hotellet er nå bra, rent og pent og vi har balkong med utsikt og plass til alle – vel og merke dersom vi tar det på tre skift…

Så var det litt byvandring og ikke minst mat siden det eneste vi hadde spist siden Sola kl 1030 – var 14 småååå salte kjeks… og for noen av oss er det rett og slett farlig, eller kan iallfall lett bli det når noen andre ikke har fått spist på mange timer… som edderkoppmannen sa det så treffende… Men dette gikk merkelig nok helt greit! (Puhh…)

Maten tok vi på Ah di meto (eller noe slikt…), der guiden vår som sagt var litt av en kjendis. Og da var vi i gang med god mat og god vin!

Desserten tok vi på en isbar, der han som solgt helt tilfeldigvis kom til å glemme at han fikk en 50 Euroseddel og ikke 10 Euroseddel… Men heldigvis var ikke alle like sløve…

Men først fant i Evas villa…

Bilde av Evas villa
Eva Villa

Deretter avsluttet vi med liten tynn en på en annen gatebar. Ikke visste jeg at man på Lido lager Irish Coffe med kald kaffe og dårlig whisky, men det gjør man altså…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Ikke stol på booking-referanse – selv om billetten er kjøpt gjennom et reisebyrå…
  • En sikkerhetskontroll kan være en utfordring på mer enn en måte…
  • Hovmod står for fall…
  • Flymat er ikke det flymat en gang ikke var…
  • Vær forsiktig med stoore sedler, de kan fort forvirre en stakkars iskremselger, som åpenbart lett kan bli svært så forvirret av slike…
  • Du har Irish Coffe og du har Irish Coffe…

 

Hjemreisen – Sirmione.

Da var tiden kommet for hjemreise.

Bilde av bil i trange smug i Sirmione
Dette er hovedveien ut av byen – heldigvis enveiskjøring…

Frokosten og utsjekk fra hotellet gikk helt problemfritt. Det samme gjorde det å få bilen fra hotellet i Sirmione og ut gjennom gamlebyen. Det var såpass trangt at vi måtte slå inn speilene på begge sider for å komme gjennom de trange smugene og forbi alle turistene, men sjåføren klarte dette med bravour og uten å påføre bilen en skramme eller kjøre over noe turist-tær. Nå gikk damene foran for å brøyte vei, det var nå iallefall planen… Det var såpass mange butikker underveis at de ganske snart ble avsporet og vi var på egenhånd, men som sagt – dette gikk bra.

Kjøreturen gikk også usedvanlig bra, sjåføren klarte til om med, til stor jubel i bilen, å velge rett fil når vi skulle betale bompenger, samt å koordinere både bil og automat. Og da han også klarte å betale uten problemer, ville jubelen ingen ende ta i bilen…

Da vi nærmet oss flyplassen var planen å tanke før vi leverte bilen. Vi fant en bensinstasjon, rett nok ubemannet, og etter et lite søk der mange bidro, fant vi til slutt luken og lokket slik at vi var klare til å fylle. Instruksjonene var enkle, men fungerte selvfølgelig ikke – så da var det bare å kjøre videre, men det var selvfølgelig ingen flere stasjoner på veien – vi hadde altså klart å vente til den absolutt siste bensinstasjonen før flyplassen så da var det bare å levere bilen uten full tank. Nå skal sjåføren ha det at det kan være at feilen ikke ligger på ham alene, det var flere andre turister som også rett og slet ga opp. Nå er det jo absolutt en mulighet for at det kan det være slik at fellesskapet førte til felles frustrasjon og ikke til felles styrke, men vi gir sjåføren den tilliten at det var en italiensk bensinstasjon beregnet kun for italienere… Han kjørte jo riktig pent hele veien og ble neppe tatt i noen radar da vi faktisk ble forbikjørt av en Smart-bil, dere vet en slik el-bil som vi ikke trodde gikk noe særlig over 80… Levering av leiebilen gikk også problemfritt og selv om parkeringen var litt italiensk, sånn litt på tvers, men det gikk også greit.

Flyet er i rute, innsjekken gikk problemfritt, Hmm… kan dette fortsette?

Nei… Flyet var forsinket fra Milano slik at vi fikk det ganske så travelt da vi kom til Oslo og måtte hente bagasjen, sjekke inn på nytt og gå gjennom sikkerhetskontrollen, men det gikk da allikevel greit.

Så hva har vi lært i dag da?

  • Sjåføren vår hadde virkelig lært…
  • Å fylle diesel på en ubetjent italiensk bensinstasjon er ikke bare bare…
  • Det er kanskje ikke så lurt å vente helt til slutt med å tanke…
  • Det er faktisk mulig å bli forbikjørt av en Smart-El-bil på en motorvei…
  • Det er kjekt å være på tur med gode venner…

 

En skikkelig “B-dag” i Sirmione

Dagen startet med en god frokost som de andre dagene, godt med kaffe var det også.

Etter frokost var det byvandring for damene, mens gutta etablerte basecampen. Det ble også en liten anledning til å vise hvordan skokjøp kan gjøres: Inn i butikken, ta en kjapp prøve på det aktuelle skoparet, godkjenn og forlat lokalet: 5 minutter… Nå skal det legges til at Eva tok seg av betalingen og hadde kommet opp med forslag på skoparet, men dog allikevel – slik kan et skokjøp gjøres!

Ved inngangen til Sirmione
Ved inngangen til Sirmione

Damene hadde ellers sett seg ut en restaurant der vi kunne ha lunsj, men ved nærmere ettertanke ble denne droppet da lunsjprisen lå på 200 euro pr pers (!), så basecampen på torget gjorde nytten…

Resten av dagen ble preget av at det var en skikkelig B-dag: byvandring, basecamp og bassengtjeneste. Det var godt med sol og da var det jo bare å etablere seg ved bassenget og ta livet med ro i solen. Det eneste som forstyrret roen var han som skulle bade og da vannet var 16,5 grader gikk ikke det stille for seg – spesielt ikke siden han tok «La bomba» – i feil ende av bassenget – vår ende… Men en ekte rallar tar ikke smålige hensyn… Det var for øvrig en svak eim av svovel ved bassengkanten en stund etter dette… Sirmione har jo også en varm kilde der det lukter skikkelig svovel og som vi har snakket mye om, men det nærmest vi har kommet var at en i gjengen tok en runde inn til lobbyen, så det får eventuelt være til en annen gang.

Eva spiser isVi var jo også litt kulturelle og tok oss en liten topptur i den lokale borgen, ikke stor men med en upåklagelig utsikt over Sirminone. Det ble selvsagt også tid til litt is, litt mer for noen enn for andre…

Middagen ble inntatt på il Girasole der maten er god, stemningen hyggelig, servicen upåklagelig og vinutvalget meget bra. Det ble mest sjømat i dag, fiskesuppe og skalldyr på de fleste av oss. Det var tydelig at vi har gjort oss bemerket fordi vår faste servitør sto klar med en magnumflaske med god vin…

Ellers var det jo godt at en av rallarne fikk avklart hos servitøren, som noe undrende påpekte, at blåskjell og kamskjell – og ei heller hummeren – ikke var fra Gardasjøen – som de fleste av oss har fått med oss er en innsjø med ferskvann, samt at blåskjell og kamskjell trives best i havet…

OverblikkI løpet av kvelden ble det også avklart at en av rallarne antagelig ikke er så ofte i en blomsterbutikk da han spurte sin kone om hun visste hva slags blomster som sto på nabobordet – og hun kunne fortelle at jo det var roser… Det lå litt i luften at han nok ikke ofte har blomster med seg hjem… For øvrig et tema som resten av gutta ikke var så veldig på å gå videre på. Nå er det nok også slik at damene foretrekker å gjøre blomsterinnkjøpene sine selv – basert på ymse erfaringer…

Kvelden ble rundet av på basecampen på torget der vi kunne sitte ute og nye temperaturen, det vil si de aller fleste av oss. Den siste damen måtte supplere påkledningen med bordduken for å holde varmen… At det var et heldig valg ble klart da en rallar skulle vise hvordan man kan åpne en gjenstridig pistasjnøtt. Det ble ganske snart klart at å prøve å knekke den ved å legge den under en teskje for deretter å slå neven hardt i plastbordet – ikke var særlig vellykket… Heldigvis hadde damen som satt rett overfor drukket opp mesteparten av sin Aperol, men hun klarte jammen å berge en del av den på tross av at stetten på glasset ble slått tvert av… Argumentet om at man må da holde på sitt glass når det skal åpnes pistasjnøtter falt for øvrig på steingrunn… Og pistasjnøtten? Den forble uåpnet… Og hvorfor var bordduken et godt valg? Jo fordi all Aperolen rant rett på gulvet og ikke i fanget…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Æ hakke peiling…
  • Det er mulig å gjøre unna skokjøp kjapt og effektivt…
  • Alltid sjekk prisen på en restaurant før du går inn og bestiller…
  • La bomba er sjeldent en god ide når vannet er 16,5 grad og den tas i feil ende av bassenget…
  • Det er mulig å spise 8 (italienske) kuler med is innenfor en time…
  • Blåskjell og kamskjell er sjeldent eller aldri sett i ferskvann – og i alle fall ikke i Gardasjøen…
  • Hvordan roser kan se ut…
  • Hvordan man ikke åpner pistasjnøtter…

 

Gardasjøen – frem og tilbake – og litt frem igjen…

Dagen i dag begynte for så vidt bra med en god frokost. V hadde bestemt oss for å reise med båt rundt på Gardasjøen og ha en større stopp i Garda. Så for sikre oss at vi kledde oss rett, konsulterte vi ved frokosten Barometer-Bjarne som igjen sjekket sin avanserte klokke sin og lovte oss kjølig vær. Så da kledde vi oss deretter og gikk til kaien der fergen gikk fra. Vel fremme på fergekaien var det første vi gjorde å kle av oss – da sol og temperatur selvfølgelig ikke var i henhold til «klokken».

Bilde av hus fra Garda
Garda

Vi var forresten ikke hele gjengen, dette fordi en del av gjengen skulle kjøpe billetter og hadde gjort sine forberedelser ved å snakke med mannen i resepsjonen og der fikk de forklart hvor man kjøpte billetter. De vandret avgårde og ble borte både vel og lenge. Vi andre ventet på kaien – ved billetttbua – og så først en ferge gå og ble litt bekymret for neste ferge. Men etter hvert kom billettgjengen tilbake – dog uten billetter – og kjøpte billettene på kaien der vi ventet. Så det ble da etter hvert kjøpt billetter til Gardasjøen rundt, en båttur som er en god times tur over Gardasjøen forbi Bardolino og Lasize til Garda.

På fergen var det høy stemning og da vi fotograferte oss selv i ulike vinkler, tilbød en engelsk dame fra Wales å ta bilde for oss slik at alle kunne være med. Det angret hun nok på da det ene kameraet etter det andre etter det tredje kom opp og hun måtte ta bilder med alle. Det største og mest avanserte – og det som var utgangpunkt for hele fotoseansen – virket selvfølgelig ikke da hun skulle ta bildet. Hvorpå hun tørt kommenterte: «Too expensive…» Men etter litt fifling og fufling av eierne og et lite «Oh its from Japan» ble bildet da bildet tatt også med dette kameraet.

Havna i Lazise
Havna i Lazise

Nå satt vi ute på dekket hele fergeturen og det var rett og slett kjølig så Barometer-Bjarne og klokken hans fikk sin oppreisning. Kjølig var det også når vi kom i land i Garda, og da vi stoppet for å spise lunsj registrerte vi gutta at damene stadig gikk på toalettet, hvorfor? Jo da, der var det nemlig en håndtørker med god og varm luft… Heldigvis holdt de varmen ut over dagen ved å varme seg på kredittkortene etter hvert som shoppingen gikk sin gang. Og vi som ikke shoppet? Jo vi etablerte en base på en sentral uterestaurant og holdt motet oppe.

Etter hvert fant vi ut at vi kunne ta båten tilbake og gå i land i Lasize, det var jo rett retning mot Sirmione. Så vi gikk om bord og passerte igjen Bardolino, gikk i land i Lasize. Der fulgt vi rutine. Vi gutta gikk en runde og etablerte oss på en uterestaurant, mens damene gjorde sitt… Med andre ord «business as usually».

Noen velger bare butikk, noen velger butikk ed egen vinkjeller...
Noen velger bare butikk, noen velger butikk ed egen vinkjeller…

Nå var det for så vidt en grei temperatur, men ble nok litt kaldt for damene etter at de etter hvert også satte seg ned på basecampen og varmen fra kredittkortene ga seg. Så da var det jo bare helt naturlig at da vi gikk til fergen så var det iskjøp som sto på dagsorden…

Da vi ventet på fergen var det litt pussig fordi det alltid hadde vært utrolig mye folks om både skulle av og på fergene, mens nå var det bare vi – og ei ung dame – som ventet. Nå bekreftet mannen i billettbua at det var rett ferge, så da så. Fergen kom, den var den største vi hadde sett sålangt i tre etasjer og vi hadde den nesten helt for oss selv – etter at 3-4 stykker gikk av i Lasize. Så vi da passerte Bardaloni og Garda (igjen for n’te gang!!!), hadde vi hele vår etasje av båten nesten for oss selv. Vi hadde kun selskap av en gjeng svært så muntre tyske damer – med noe høy promille. En av rallarne mente nok at lydbildet derifra hadde sine likheter med en hønsegård og ga, på et kanskje ikke veldig diskrete vis, uttrykk for akkurat dette… Nå viste det seg at akkurat slike lyder med dertilhørende kroppsspråk åpenbart har en internasjonal dimensjon da meldingen nok ble oppfattet langt utover vårt bord…

Den selvsamme rallarne sliter litt ellers med en plutselig oppdukkende allergi og påstår for øvrig hardnakket at det utelukkende skyldes konas shopping… Om det er sant? Tja Plausible som Mythbusters ville ha sagt, og ikke Confirmed.

Utover dett gikk turen tilbake fint, solen kom og det ble en fin båttur over en stille Gardasjø. Vi ble ellers minnet om at tyskere er tyskere uansett hvor det er, for da vi passerte Garda (for n’te gang) var det en masse båter med mannfolk som fisket. Vi var skjønt enig om at det måtte være tyskere da de hadde klassisk tysk turistlook, ingen redningsvester, sto i båten alle mann og hvilke andre nasjonaliteter er det som bruker ferien slik?

Kvelden ble avsluttet på La Spenranzina. En rimelig god, ikke rimelig og god, restaurant og prisnivå deretter. Maten var nå ikke spesielt dyr, men vinen…. for en vinkjeller. Vinmenyen var en bok (!) på 8-9 cm tykkelse… Og vi kunne glatt og uten problemer ha fått en vin til 7-800 eller 1 500 Euro. Vi var glade for at vi ikke fulgte vår første innskytelse og bare ba kelneren om å plukke en vin som passet til mate, men valgte en vin passet lommeboken…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Ikke stol på Barometer-Bjarne – unntatt når det gjelder klokken.
  • En luke er en luke, men den må være på rett billettbu…
  • Ita-English er ikke alltid så enkelte å forstå…
  • Det er ikke størrelsen det kommer ann på – ei heller prisen…
  • Frem og tilbake er ikke like langt, men dobbelt så langt…
  • Hønselyder med dertilhørende kroppsspråk er et internasjonalt begrep….
  • Ikke la kelneren plukke vinen når vinlisten er på tykkelse med Norges lover…

Grotte di Catullo (Grottoes of Catullus) – Sirmione

En lang og god frokost er en fin start på dagen. Skikkelig god kaffe hjelper også på å få hjulene i gang.

Smale gater her...
Smale gater her…

Været var sol med en fin temperatur, så da ble det å være litt kulturelle. Sirmione har en gammel romersk villaruin – Grotte di Catullo (Grottoes of Catullus). Vel villa og villa, det er restene etter et rimelig svært byggverk som ligger helt på spissen av halvøyen. Siden den ligger helt på høyden er det en flott utsikt over Gardasjøen og det er ingen problemer med å skjønne hvorfor den ble bygget akkurat her. Datert til ca 14 dager før Kristus – ifølge en rallar som var ekstra kulturell og oppdatert… Vi leste ellers om en italiener som på 800-tallet ville gjøre bot og bedring fordi han hadde tatt livet av noen, da var det bare å gi til kirken så det holdt og han toppet det med å gi slavene sin frihet – vel og merke etter at han og kona var døde. Det får da være måte på å være sjenerøs…

Bilde av Eva
Ingen ting er som litt Aperol og Campari på en dag ved stranden.

Etter å ha brukt dagen til å være kulturelle, kikke på ruiner, være på museum, teste ekkoet i gamle cisterner, spise pizza og pasta, vandret vi langs strandpromenaden – dere vet en slik en som vi ikke har i Egersund – og endte opp i byen igjen.

Og la oss bare si det slik, interessen for sko og vesker er ujevnt fordelt blant turdeltakerne… så da damene ville ta en runde i butikkene, fant vi gutta ut at vi ikke ville ødelegge dagen for dem ved å hele tiden å spørre om de ikke snart var ferdige eller/og se på dem med et tomt blikk når de uunngåelig ville spørre om ikke disse skoene eller denne vesken var fin…

Vi gutta etablert derfor en base på en uterestaurant på torget og siden var sol og varmt var ikke livet så tungt allikevel… Men hvor lenge var Adam i paradiset? Været skyet over og de 28 gradene sank gradvis til et par og tyve. En av rallarne var en ukuelig optimist kombinert med en klokke (?), ja jeg tror den også viser tiden i tillegg til temperatur og barometer og en masse annet. Etter å ha konsultert denne ble vi lovet sol etter 30 minutter. Nå må det ha vært 30 italienske minutter for vi ventet og ventet uten å se noe til solen. Vi burde selvsagt ha tatt tegnene da alle kelnerne jobbet febrilsk med å sette opp store parasoller – og allerede da ha gått til hotellet. Men optimister som vi var antok vi at det var pga solen som vi ble lovet… Vi tok feil. Det begynte å regne – og som i går, når det regner da regner det skikkelig og kortvarig. Hadde vi gutta hatt vett hadde vi gjort som damene og tatt livet med ro i en restaurant eller eventuelt i en butikk, men heldigvis var det ikke så langt til hotellet. Bare litt for langt, fordi på det siste stykket var det ingen baldakiner eller takutstikk å springe under – så da ble det vått… Men morsomt var det nå å se enkelte løpe…

Ellers er det jo litt italiensk at mobilnettet er så ustabilt, men det er det. Hotellnettet er like ustabilt, tidvis er vel kanskje et dekkende uttrykk. Men men, det nå engang ikke derfor man er på ferie.

Og resten av kvelden gikk med til det vanlige; vin og mat, for ikke å glemme is og kaffe…

Hva har vi så lært i dag?

  • Sengene i alle rom står på hin veggen. Dette har en rallar behørig sjekket ut, hvorfor vites ikke…
  • Ikke stol på en rallar med barometerklokke.
  • 30 minutter og 30 minutter er ikke nødvendigvis 1 time, men laaaangt…
  • Det er ikke nødvendig å springe i en regnbyge, hvis du bare venter litt slutter det å regne…
  • Paraplyer kjøper du før det begynner å regne, ikke etter at butikken er stengt…
  • Å ikke gjøre noe er jammen slitsomt det også…

På rallartur til Sirmione ved Gardasjøen – Italia.

Ja, da er rallarfolket, om ikke alle, så mesteparten på ralletur til Italia. Stedet er Sirmione som ligger ved Gardasjøen. Det er en halvøy der mesteparten er stengt for vanlig biltrafikk, men det er mulig å kjøre bilen til hotellet. Dette kan være en spesiell utfordring da det er snakk om trange gater og masse turister – og minlysregulering av ikke-norsk type, med spesiell plassering. Mer om akkurat det litt senere.

Vel, vel… Turen startet nå bra – fra Stavanger vel og merke. I Oslo derimot var det litt verre. Norwegian hadde en passasjer for mye på flyet og de telte og de telte, men det var en for mye. Så måtte alle opp med id-papirer for ekstra sjekk all den tid ingen ville innrømme at de ikke skulle til Milano, men så fant de jammen en passasjer de ikke hadde på listen sin – men som hadde billett til Milano, gyldig sådanne og da var det altså listen som var feil og vi var 45 min forsinket.

Vel fremme i Milano gikk det greit å finne bagasjen, men bilutleiefirmaet lå ikke nede i parkeringshuset… Nå hadde de jo heller ikke klart å ha bilen klar på tross av at den både var bestilt og betalt i november 12, man kan da ikke regne med at et italiensk datasystem husker slikt. Litt myndig brumming med påfølgende dokumentasjon, førte imidlertid til at de plutselig hadde en ledig bil, den bilen som de påsto de ikke hadde var altså der allikevel… Ja ja, det var nye 45 minutter.

Etter en liten æresrunde, sjåføren var veldig nøye med det, var vi på veien til Sirmione. Det er kjappe 1 ½ time og i 130 så det gikk jo greit, selv om vi andre påsto at det ikke var så greit at sjåføren åpenbart ønsket en liten siesta underveis – i fart, det får da være måte på multitasking…

Nå oppdaget vi også at det ikke bare er i Norge det er bompenger, men her må du løse billett og stappe billetten inn i bomstasjon etter bomstasjon, betale gjør du først når du kjører av motorveien. Denne oppdagelsen kom forresten etter gjentatte forsøk på å betale med kort i den føreste bomstasjonen – uten resultat, men med «muntre tilrop» fra italienerne som sto i den voksende køen bak. Nå var alle, også sjåføren, enig om at det antagelig hadde vært en fordel – og gjort hele operasjonen både lettere og kjappere unna – dersom han hadde valgt å stoppe bilen slik at det åpne vinduet var rett utenfor automaten. Heldigvis var vi velsignet med en sjåfør som åpenbart hadde lang trening i Pilates og som var svært så myk, smidig og kunne strekke seg langt… Det er nemlig ikke så enkelt å få til en rygging med en voksende kø bak seg.

Det er jo heller ikke til å underslå at stemningen sank noe i bilen da solen ble avløst av et heftig regnvær og gradestokken sank ned mot 10 grader… Men akkurat som italiensk temperament så var regnværet heldigvis kort og heftig, og vi kjørte inn til Sirmione i behagelige 22 grader og sol.

Dessverre fikk ikke alle med seg sjåførens første tur gjennom den indre delen av Sirmione, dette da vi alle hadde gått til hotellet og sjekket inn og fått tilvist parkeringsplass ved hotellet. Det

Borgen ved inngangen til Sirmione
Borgen ved inngangen til Sirmione

vår eminente sjåfør og hans hjelper oppdaget etter hvert, var at det var – rett nok godt gjemt opp i taket – et system med trafikklys som regulerte hvem som fikk kjøre når. Og akkurat som i Norge er det ikke lov å kjøre på rødt lys…, men heldigvis i motsetning til i Norge er politiet litt mer pragmatiske overfor de som kjører på rødt lys.

Vi bor på Hotel Broglia. Helt ok hotell, selv om hvis vi skal være litt kritisk så er de 4 stjernene nok ikke er helt fire stjerner, men 4 som ligner på stjerner. Badet er litt lite, men det er både toalett, bidet, dusj og vask, men altså ikke plass til toalettsaker eller mer enn en av gangen. De har trådløst nett og selv om det ikke var internett der i hele går, så er det på plass i dag. Noe ustabilt, men det virker – av og til… Altså typisk italiensk. Plasseringen av hotellet derimot er helt topp, midt i den gamle bydelen og et steinkast fra det meste. Det er rent og pent med hyggelig betjening

Ved inngangen til Sirmione
Ved inngangen til Sirmione

Resten av kvelden gikk med til å spise god mat og drikke god vin, og ikke minst en til heftig diskusjon om hva canadisk moose heter i flertall. Nå var ikke mobilt internett tilgjengelig og situasjonen kunne lett ha kommet ut av kontroll, men den ble heldigvis avklart ved å ringe Rebecca som tilfeldigvis var på vei hjem fra flyplassen på Sola med en venninne fra? Jo nettopp Canada! Og joda en moose er fortsatt moose når han eller hun møter sine venner.

Vi rundet av med italiensk is og et lite besøk på sen restaurant med en særdeles dyktig vinkelner som serverte oss god, men dyr, vin.

Og det ble en litt tidlig kveld, ikke på grunn av vinen, men på grunn av at vi alle hadde startet dagen før kl 0500.

Så hva har vi lært i dag?

  • Det er lurt å stoppe bilen slik at det åpne bilvinduet og plassering av automaten samsvarer…
  • Det er lurt å ha en bil der vinduet ikke er større enn sjåføren… Sånn i HMS-perspektiv…
  • Moose er moose, enten det er en eller mange.
  • Rødt lys er rødt lys, uansett hvor det er plassert.
  • Det er ikke populært å gå inn på en god restaurant med medbrakt dessert, is i kremmerhus. Men det blir tilgitt om du kjøper dyr nok vin… og nok av den…