Ingeniørkunst i nåtid og fortid – og stor sprekk…

Dagen i dag startet med avreise fra Dijon og med mål i Carcassonne – en tur på 777 km. Eva passet bagasjen og jeg hentet bilen i garasjen som ligger noen minutter unna hotellet. Først fant jeg ikke bilen, der jeg mente den skulle stå sto en flott Mercedes. For så vidt et godt bytte, en uten nøkkel kom jeg ingen vei, så det var bare å gå en runde til og der sto den gamle trofaste Toyotaen og ventet. Da jeg kjørte ut av parkeringsanlegget synes jeg det var noe rart med veien, en veldig bred brosteinsgate med doble skinnespor og ingen biler… Enda rarere ble det da alle de andre bilene kjørte den enkle i asfaltfilen – helt til høyre… Og da det kom en trikk i mot, var det bare å innse det kanskje ville være lurt å komme seg inn i asfaltfilen, damen som kjørte trikken så nå veldig rart på meg, men jeg satset alt på norske skilt og «Æ hakke peiling…»

Vi hadde lagt inn en liten omvei gjennom Midi-Pyrénées, noe som medførte noen kilometer og halvannen time ekstra, men turen gikk gjennom et annet landskap og delt på roligere motorveier (!). Det gikk også litt opp og ned for å si det pent, bla var vi var oppe i 1121 m over havet – men på de fine veien gikk tross alle de 777 kilometerne alt unna… Egentlig hadde vi tenkt å stoppe for å spise i en liten landsby underveis, men det ble til at vi stoppet på en veikro – det var et dårlig valg. Salaten til Eva var nå så som så, men den lokale retten jeg tok lignet mistenkelig på den massen man bruker for å lappe veier, hus mm… Potetmos med ost og potetbiter som i tillegg var totalt uten smak – og det er egentlig ganske godt gjort…

Mileau-broen
Mileau-broen

Årsaken til omveien var at vil ville se litt andre deler på vei ned og i tillegg ville ta turen over Millau-broen. Den er bare spektakulær, virkelig ingeniørkunst på sitt beste. Vi kom til broen og stoppet på info-plassen og gikk ut i 34 grader – det hadde jammen blitt skikkelig sommer… Etter litt fotografering, kikking og undring, gikk vi tilbake til bilen. Nå hadde jo turen så langt gått sååå bra. Vel bortsett fra den lille steinspruten som traff bilvinduet da vi kjørte ut på Autobahn ut fra Rothenburg ob der Tabuer, men det skjedde jo ingen ting og var jo ikke verdt å nevne i bloggen engang. Særlig… På vei til Dijon hadde det jo regnet så mye stort sett hele veien og vi så i allefall ingenting, men det skal jeg love at vi gjorde nå… Da vi kom tilbake til bilen hadde frontvinduet en pen liten sprekk på ca 20 cm fra kanten. Vel når du står relativt langt fra alt mulig, var det bare å kjøre videre. Eva fant frem leppestiften og merket av enden på sprekken – og i løpet av turen videre utvidet den seg med 1,5 cm… Skal love at stemningen ikke var helt på topp, men hva pokker kan man gjøre? At vi fikk se Middelhavet i det fjerne hjalp litt på stemningen, i dag se, en senere dag bade… Ellers var det bare å satse på at dette gikk bra og det første vi gjorde når vi kom frem til Carcassonne var å ringe forsikringsselskapet. Vi ble enig om at vi avventer til i morgen og dersom frontruten fortsatt er ok, kjører vi til Carpentras der vi skal være 7-8 dager. Der er det nok litt lettere å få fikset en ny frontrute ifølge forsikringsselskapet.

Borgbyen Carcasonne
Borgbyen Carcasonne

Nå var det jo ikke noe mer å gjøre på den fronten, så da var det jo bare å skifte til lettere antrekk og vandre opp til gamlebyen i Carcassonne i 34 varmegrader. Hotellet vi bor på er Hotel Astoria som ligger litt utenfor byen, enkelt men med god service og fin pris, så her skal vi nok få det bra.

Den gamle borgbyen er jammen litt av et syn. Vi vandret rundt og fikk med oss en del, mens det ennå var lyst og lite turister. I morgen er antagelig ikke mulig å ta noen bilder uten en masse turister… Så var det bare å spise en bedre middag på et torg, sitte og se på livet, spise god mat, drikke god vin, avslutte med god dessert… Forresten, da vi bestilte desserten spurte damen om vi ville ha kaffen samtidig med desserten… Vi svarte «Ja takk, vi er utlendinger» – Den tok hun…

Ja livet er jo tross alt ikke så verst allikevel – på tross av *)(&¤ frontrute, tyske småstein og fransk varme…Så i dag har vi fått med oss stor ingeniørkunst fra nåtiden og stor ingeniørkunst fra fortiden – tross alt en god dag!

Så hva har vi lært i dag da?

  • Det er lurt å holde seg på den smale stien – eller rettere sagt den asfalterte veien…
  • Brede brosteinsgater med doble trikkespor – er antagelig akkurat det…
  • Noe fransk mat kan antagelig brukes til å lappe hullene i de kommunale veiene i Egersund…
  • En sprek som sprekker er en stor skrekk-sprekk, men krakker ikke sprekken, sprekker ikke ferien…
  • De kan bygge store imponerende ting i dag, men jammen kunne de også gjøre det i gamle dager…
  • 777 km er langt i Frankrike, men ikke lengre i tid enn en Aurlandstur fra Egesund…
Gamlebyen i Carcasonne
Gamlebyen i Carcasonne
Inngangspartiet til gamlebyen i Carcassone
Inngangspartiet til gamlebyen i Carcassone

En dag i Dijon.

Bilde av ostdisk
Et lite stykke ost?

Dijon har gjort noe lurt og de har lagd en turistløype – en ugletur. Ruten går forbi de mest sentrale tingene å se i byen og er merket med små skilt i messing og malte trekanter i fortauet. Da kan du går rundt og få med deg det meste – og det var det vi gjorde i dag. Gikk rundt og fikk med oss mye. Det største problemet var imidertid at man tidvis kunne bli litt vel opptatt av hvor uglestien gikk og ikke så mye av det som var å se på langst ruten…

Mathallen var virkelig en opplevelse, noe slikt kunne vi godt ha hatt hjemme, men da måtte vi ha brukt den og ikke bare hatt fokus på pris.

BIlde fra byparken
Lunsj i byparken

I tillegg har vi spist lunsj i parken, var innom et bakeri og kjøpte mat og tok så turen i parken og spiste – det er å være på ferie. Det er også å bare sitte på fortausrestaurant, drikke kaffe og vin, og bare se på livet.

Middag tok vi på rådhusplassen, bare satt der og så på livet…Et slikt rådhus skulle vi ha hatt hjemme… Der bestilte vi kaffe, men siden Eva ikke skulle ha desssert fikk hun kaffen, men ikke jeg. Vi trodde først at det var språkproblemer, men det viste seg at jeg pent måtte spise opp osten før servitøren spurte om jeg ville ha kaffen nå…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Myggen i Dijon er %##%/)/, men det er jo sommer…
  • Reis aldri uten anti-klø Fenistil…
  • Følg uglene…
  • Det er ikke bare å bestille ost til dessert og kaffe samtidig… Først dessert og så kaffe, kanskje…

 

Bilde av fruktbo
Litt frukt?
Bygningsdetaljer
Mye detaljer i bygningene
Norsk_klippfisk
Norsk klippfisk hører hjemme blant alle de lokale godsakene

 

Dijon – og en ny paraply…

Så var vi ferdig med Rothenburg ob der Tauber og la i vei til Dijon. TomTom på iPaden ble koblet opp og guidet oss trygt i vei… bortsett fra at i en større trafikkmaskin var sjåføren litt uoppmerksom, noe som resulterte i noen strafferunder i trafikkmaskinen – og uvisst hvordan – så kom vi oss inn på rett spor igjen – takk for hjelpen Liv. For de som lurer på hvem Liv er  – så er det altså stemmen i TomTom…

Ute på Autobahn fant vi fort ut av hvor alle trailere kommer fra – det er i Tyskland! Det var ca 1 trailer pr  30 meter i kilometer på kilometer – med andre ord endeløse rekker. Når det kun var to felt, ga dette noen slalomessige utfordringer, men det gikk nå kjapt unna allikevel.

Siste nytt i trailermote er trailere med en truck hengende bakpå, sikkert ikke nytt for ekte globetrotter, men for førstereisende på Autobahn var det helt nytt. Noe som definitivt også var nytt for oss var siste nytt i bobilmote. Vi er vant med og har ofte sett biler med henger, biler med campingvogn, men bobiler med egen bil på henger, var fullstendig nytt… Den bobilen var, tro det eller ei, norsk…

Men om været hadde vært helt topp både i Hamburg og Rothenburg, så skiftet dette ettertrykkelig. Det begynte å regne og regne og regne og regne… Det var tidvis som å kjøre i tett snøvær pga alt regnet og drev som fulgte biler og ikke minst trailere. Nå er det tross alt greit at regnet kom på en bildag og ikke på en bydag.

 

Gågaten i Dijon
Gågaten i Dijon

Dijon dukket nå etterhvert opp, hotellet ligeså – og der var vi på plass. Heisen brakte minner tilbake fra vår bryllupsreise til Paris. Den var så liten og intim at det akkurat var plass til oss to og bagasjen.

Litt byvandring på måfå, ble kjapt erstattet av målrettet søk etter en butikk som solgte paraplyer da regne nå kom til Dijon. Møkkavær… men varmt og godt møkkavær… Nå ga regnet seg selvfølgelig straks etter paraplyen var på plass – heldigvis. Vi var skjønt enig om at denne ville vi ikke få mer bruk for – særlig…

Bilde av karusell
Noe for Sjokoladefabrikken?

Etter middagen skulle vi finne hjem til hotellet sånn litt på måfå, vi bor meget sentralt og det er kort vei til det meste og vi hadde god tid – god tid til å bli våte… Men, men vi fant etterhvert tilbake til hotellet. Vel fremme ble jakke og paraply lagt inn i dusjen til tørk og Eva benyttet straks anledningen til å teste dusjen…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Selv med TomTom og tale kan det godt gå gale…
  • Når det begynner å komme rare lyder fra vindusviskeren er det jammen ikke dumt å sjekke hvorfor – Det kan være fordi den holder på å dette av…
  • Butikker som selger paraplyer er aldri lett å finne når det regner, når det har sluttet å regne derimot er de overalt…
  • Dusjing er best uten klær…