Hjemme igjen…

Ja, nå er vi vel hjemme. Turen gikk helt fint, bortsett fra at baggen med alle skoene og skittentøyet ikke kom, men det var jo det "beste" baggen som kunne ta seg en tur på avveie, når først så gale skulle skje. Vi regner jo med at den bare er en liten tur på egenhånd og at vi får den en av dagene, kanskje allerede i morgen.

Det var selvfølgelig ingen tollere, måtte jo være slik når vi var lovlydige, men vi måtte igjennom en ny sikkerhetskontroll. Frankfurt hadde åpenbart mistet sin status som sikker flyplass og dermed måtte alle som kom derfra kontrolleres på nytt. Ja, ja det er ikke bare bare i disse terrortider.

Så nå er det utpakking, og ordning… herlig å være hjemme igjen. Borte er bra, men jammen er det også godt å komme hjem.

Så hva har vi lært i dag da?:

  • Ikke stol på at du får all bagasjen med deg hjem på første forsøket…
  • Tore kan godt få lov til å passe huset flere ganger…

Frankfurt flyplass – like stusselig…

Nå sitter vi på flyplassen i Frankfurt, fullstendig nedlastet med håndbagasje, taxfree mm. Klarer vi å få alt med oss, skal vi være godt fornøyd.

Flyturen fra Rio gikk bra, det er en flytur på rundt 9 700 km og det er jo unektlig et godt stykke. Vi var fremme i 15-tiden på ettermiddagen pga tidsforskjellen, dvs at vi spiste frokost rundt kl. 1300, ikke helt unormalt til oss å være – vel og merke når vi er hjemme i Norge – så det er jo enda et ledd i tilvenningen.

Flyplassen i Frankfurt er som tidligere meldt lite å skryte av, men opp i mot Rio er det jo rene paradiset. Du får jo kjøpt både mat og drikke her…

Så nå sitter vi her – sammen med en masse rogalendinger – akkurat det er det jo en god stund siden vi har hørt… men åpenbart reiser også jærbuene på ferie…

Taxi fra Dalanebussen er bestilt og bekreftet – det skal jo bli godt å slippe å drasse rundt på alt på flybuss, togstasjon, mm sent på kvelden – og ikke er det så mye dyrere heller enn å reise kollektivt. Da er jo valget enkelt… ikke sant?

Det vi lurer mest på er om hagen vår har klart seg gjennom vårt lange fravær – vi har jo ikke vært der og vannet plenen og alle plantene, men vi regner med at Tore har fikset akkurat det… Vi er nå enige om at vi ikke lengre skal ha naturhage… neida jungel er tingen – den dekker absolutt alt og er veldig innholdsrik, både med hensyn til dyr og planter. Det får bli neste utfordring på Egebakken.

Nå venter knekkebrød med kaviar og brunost…

Så hva har vi lært i dag da?:

  • Frankfurt flyplass er like stusselig i dag som for en måned siden.
  • Flyplassmat er dyr og dårlig…
  • Tax-free er et lite …., for de som skal betale vel og merke… vel vel vi fikk vår kvote også…

Avreisen, sukk…

A-dag – avreise dag…

Så nå forlater vi Rio, med vemod, men også med glede over å komme hjem til den grå hverdagen… Vi har ikke opplevd en eneste ubehagelig episode, intet overfall, ran, mm. Bare vennlige folk, som riktignok ikke skjønner hva du sier, men er hjelpsomme og hyggelige. Vi har da klart oss rimelig bra, så da så…

Vi får si som en annen nok har sagt før oss: "I'll be back…"

Nå er det slutt. Vi sitter nå her på flyplassen i Rio – og den er stusselig… Ålesund flyplass (jeg har ikke vært der, men…) må ha et bedre tilbud enn denne stusselige flyplassen. Noen få tax-freebutikker, med et lusent utvalg og skyhøye priser… og alt må betales i dollar – med andre ord får vi ikke brukt opp vår lokale valutta. Mat får du i en lunsj-bar i kjelleren… og et hvilket som helst norsk gatekjøkken, bensinstasjon, kiosk med respekt for seg selv har et bedre utvalg… men, men… vi skal nå bare være her en liten stund – så vi overlever nok dette også…

Dagen har ellers gått med til pakking, en tur til byen, Ipanema, og ellers vandring rundt. Avreisen fra B&B bli litt mer hektisk enn planlagt da vi plutselig oppdaget at vi ikke hadde nok kontanter til å betale med – og de tar ikke kredittkort… Julio hadde selvfølgelig brukt en god time på å skrive ut regningen, så vi måtte bare hive oss rundt og gå ned til Botafoga og ta ut noe mer. Selvfølgelig virket ikke vår vanlige minibank, men vi fant en ny en rimelig kjapt. Taxi opp og betale, pakk den siste resten, gå på do, last opp i ny taxi, avgårde…

Vi hadde bestilt en stor taxi, og fikk selvfølgelig en ordinær. Det verste er at vi kom opp i en stasjonsvogn da vi kom fra byen første gang – og kunne ha bestilt denne, men B&B skulle ordne en stor en – og de snakker jo språket…(Ha…. som om det hjelper…)

Det ble bagasje i bagasjerommet, hattehyllen, på fanget og mellom bena fremme… men vi fikk da plass til alt og kom oss avgårde. Turen ut til flyplassen gikk i en helsikes fart. Det virket som om taxisjåføren trodde vi hadde dårlig tid, men det hadde vi ikke, vi var ute i svært så god tid. Men, ved hjelp av avansert slalåmkjøring, utstrakt bruk av horn og lys – av oss og ikke minst mot oss, 15 neste-påkjøringer, 1 neste-krasj med en mc (uten lys…), en stopp for å lukke bagasjerommet igjen – og 2 473 forbikjøringer senere, kom vi oss frem – hele og med all bagasjen…. Med andre ord en helt vanlig taxitur i Rio…

Så nå sitter vi da her og venter.

Hva har vi da lært i dag da?:

  • Når du har en "stor-taxi" på hånden, ikke slipp den.
  • Reise mm, bør alltid planlegges og ikke minst bestilles av deg selv – om du ikke er på stedet og får umiddelbar respons og kan se resultatet.
  • Planlegg betaling med cash i tide.
  • Ikke planlegg noen store utskeielser på flyplassen i Rio.

 

 

 

Nest siste dag i Rio de Janeiro: “Yes, vi har fått skille…”

Reisedagbok – Nest siste dag – Rio de Janeiro, Brasil: "Yes, vi har fått skille…"

Det nærmer seg ubønnhørlig avreise, og ungene ser frem til superbrød og leverpostei, og vi skal IKKE ha skinke og ost til frokost den første tiden i gamlelandet…

I dag har vi vært på "Hippi-markedet" i Ipanema. Det er det rett nok langt mellom hippiene, men det er desto mer marked. Alt mulig av pynt, juggel, smykker, lær, vesker, bilder, capser, t-skjorter, souvenirer mm. Vi kjøpte oss noe smånips og et bilde, 1 x 1,5 m.  Gudene vet hvordan vi skal få det hjem… Vi regner med at rammen blir problemet på flyet, men skitt au, når vi først står der tør de vel ikke si nei til oss…

Nei da, det er uten ramme… og rullet fint sammen, men allikevel en liten utfordring.

En vinterdag i byen…

 

En vinterdag på stranden…

Ellers har vi brukt dagen på strendene Ipanema- og Copacobana. Søndag er nemlig den store stranddagen her i Rio, så vi har gjort som brassene. Ligget på stranden og slikket sol, spist is, kikket hemningsløst (ikke så mye de to minste…), blitt beglodd (ikke så mye de to største…),promenert langs stranden, spist mat, vandret på gaten langs stranden som i dag er sperret for biltrafikk; kort sagt oppført oss litt som brasser i Rio – eller som ekte turister.

Hallo, er det noen hjemme?

Thea og Rebecca ble for øvrig tilsnakket av en militær og bedt om å kle på seg… den vakten fikk nok kjeft av gjengen som 5 minutter hang ut av et vindu og plystret og ropte… Vi var nemlig innom fortet som ligger mellom Ipanema og Copacobana beach, der så vi på noen svære kanoner og et museum, mens de militære vaktgutta så på "oss"…

Ellers begynner vi pakkingen i kveld og klargjør for morgendagen, vi reiser ikke før om kvelden så vi har fortsatt hele dagen til disp. Hva vi skal bruke den til, har vi ennå ikke tenkt på. Det blir nok en lang dag i morgen…

Så hva har vi lært i dag da?:

  • Det er utrolig mye "turistjuggel" på Hippimarkedet, men også en hel del fint å se på – og å kjøpe…
  • Søndag er stranddag i Rio – og en slik stranddag er ikke at forakte.
  • Kle på deg når du besøker militære fort…
  • Se deg for når du går rundt i rommet… det er trangt her og mange sengebein på gulvet…

Tilbake i Rio.

Nå er vi tilbake der vi startet – i Rio… på B&B. Vi klarte å komme oss med bussen til Rio, og det uten å fylle ut noe ekstra dokumenter angående id-nr mm. Helt utrolig, dvs at vi hadde oppfattet alt korrekt og klart å gjøre oss forstått… Synd at vi snart skal hjem, nå som vi åpenbart har blitt ekte proffe globetrotter – i allefall begynner vi å føle oss slik…

I tillegg klarte vi å treffe rett buss-stasjon, det finnes nemlig flere og den vi kom til, var den vi ønsket å komme til da det er den tryggeste – dette i følge vår vert her på B&B – dvs den infoen fikk vi før vi forlot Rio. Når vi att på til klarte å få tak i en taxi med plass til all bagasjen – og oss, og som i tillegg klarte å få oss dit vi skulle – og der taxisjåføren som prikken over ien snakket engelsk. Akkurat det fant vi ut når da vi kom i gaten "vår" og han lurte på hvilket nr vi skulle til… vi har nemlig kommet til det punktet at vi ikke lengre spør om de kan engelsk – vi bare prøver oss med likt og ulikt… dvs portu-eger-engelsk-gisisk, med litt nynorsk, fransk, dansk og tysk ved behov… Når alt annet svikter, prøver vi på reint sognamål…

Nå er vi kommet oss på plass på vårt "gamle rom", riktignok er det noe trangere nå, men det er nok pga all bagasjen… Vi har fått oss mat, og jeg har fått meg joggesko (!) – er ikke helt sikker hva jeg skal bruke dem til…, men de passer bra på beina – en liten bonus er at de er fine å ha stående i gangen slik at folk tror jeg er riktig sportslig… jeg må bare merke dem med navnet mitt først, eventuelt ha en hylle merket med Leifs joggesko, det burde gjøre susen…

Når vi skulle opp fra byen, tok vi en taxi opp til B&B, vi klarte å gjøre oss forstått med en gang – og etter at vi satte oss inn mente jeg at det noe kjent med taxisjåføren. Testen var at vi ikke sa hvor vi skulle, bare gatenavnet, og jammen var hukommelsen hans helt i orden. Han stoppet der han skulle… Det hører med til historien at det ikke står noe skilt med B&B, det er kun en port som alle andre porter, og gaten er meget lang. Han ble selvfølgelig fyrstelig tipset, selv om man ikke pleier å tipse taxisjåfører i Brasil – av en eller annen merkelig grunn.

Nå nærmer det seg siste dagen her i Brasil, vemodig, men det skal også bli godt å komme hjem. Hvis været er fint i morgen, blir det en tur på stranden. Søndag er stranddagen her i Rio – så det kan jo bli en opplevelse.

Vi lurer på å kjøpe oss hus her i Rio, dette de to vi vurderer. Vi liker det med de hvite listene best…

Nå hva har vi så lært i dag da?

  • Vi begynner å bli noen proffe globetrotter, ikke bare globetrottere…
  • Vi har vært her en stund, og har åpenbart klart å gjøre oss bemerket iom at taxisjåførene klarer å huske oss etter en måned…
  • Det skal bli litt av en jobb å pakke for hjemreisen…

Toalettet hvor finner jeg det? – Værsågod her er desserten…

Varmt har det absolutt vært i dag, sol og sommer – og da er jo bassengliv tingen. Vi kunne jo ha gått til en av de mange fine strendene, men strender har vi jo sett før… å ligge ved bassenget, spise, få fancy drinker, lite administrasjon mm er i grunn ganske ok.

Ellers har vi vært en runde i byen, og bla fått kjøpt bussbilletter til Rio. Denne gangen ser det fikk ut som vi skal fylle ut id-opplysninger, navn, passnr mm. Ikke er det plass på billettene, dvs på den delen der river av og beholder, ei heller fikk vi vedlegg. Hmmm, vi har alltid måttet fylle ut dette, men spørsmål til han i luken, med vifting av penn og pass mm, samt spørsmål på hotellet har ikke gitt noe annet resultat… Vi får se når vi skal på bussen… vi skal i allefall ha en penn i høy beredskap.

Det nærmer seg jo slutten på en lang og begivenhetsrik ferie, sukk… men alltingen har en ende…

På byrunden var vi også innom det lokale fortet, fra gammelt av, i grunnen ikke så mye å se. Utsikten var nok bedre før og de hadde nok tre på kanonene, men en ok liten tur var det lell. På veien ned ble vi adoptert av en hund, med pirattørkle (!), den fulgte etter oss fra fortet og ned mot byen og viste ingen tegn til å forlate oss. Vi tok en liten tur innom en kirkegård på veien ned, og lukket porten før hunden kom inn, men noen slapp den inn og den tok igjen stilling ved vår side… Men ha, på veien ut, lukket vi porten før hunden kom ut, og for alt vi vet er den der ennå… Nei da, slapp av, det var folk der og det var ikke akkurat noe gjerde rundt hele kirkegården.

Kirkegården var en merkelig opplevelse. Vi er vant til at det blir kostet og feid overalt til enhver tid, og hadde nok regnet med at kirkegården skulle være striglet, men det var den definitivt ikke, men rett og slett lurvete. På to kors, små trekors, med noen meters mellomrom var det til og med satt på en gummistøvel opp ned (!), mulig at de døde med støvlene på eller så har det en eller annen merkelig betydning, men kanskje det er så enkelt at noen har glemt igjen sine gummistøvler på kirkegården??? Hvem vet…

Vi har også drukket Lindoyvann, helt sant… Det er lagd av et firma som i tillegg har et eller annet med radioativ i navnet… ja, ja det er nok en eller annen historikk her for de mer interesserte, med andre ord ikke oss. Et lite klingende firmanavn er det uansett, som kanskje kan gi noen uheldige assosiasjoner – ikke Lindoy-biten altså…

Ellers glemte jeg å nevne et liten episode fra gårsdagen som kanskje fortjener å bli nevnt… Da vi spiste i går kveld skulle vi spørre om hvor doen var – og det resulterte i at damen straks ville servere oss dessertsjokolade… så enten var hun litt rar, vår portugisisk litt dårlig, kanskje høy musikk i lokalet, hvem vet…

Så hva har vi lært i dag da?:

  • Det er stor fallhøyde fra sengene her… særlig om natten…
  • Ikke rot med nøkkelen når du skal på do… særlig ikke når det haster, og ikke mist den ned i blomsterbeddet i etasjen under… det er ikke lurt – selv om det gikk bra, denne gangen…
  • Ikke alle brassenhundene er like smarte.
  • Ikke alle bussruter krever id-kontroll, bare nesten alle – eller?
  • Vår portugisisk har ikke blitt mye bedre… selv om vi kanskje skjønner litt mer.

På plass i Paraty – ahhh litt luksus… og den største do-døren vi har sett!

Nå er vi ikke bare fremme i Paraty, men meget vel fremme… Hvis du lurer på hva vi mener med det, kan du jo se på bildene av hotellet. Her har vi det godt.

Hotellet, Hotel Coxixo, ligger i utkanten av gamlebyen og fra hotellet går du rett ut i den gamle bydelen fra 1700-tallet. Det er rett nok noe dyrere enn tidligere hoteller, men allikevell innenfor det akseptable, og det er jo greit å få en delvis tilvenning til slik vi har det hjemme… og her har til og med lampene skikkelige lampeskjerm, noe som jeg tror er første gang vi opplever i Brasil.

I tillegg har de musikk ved poolen, men svak og dempet bakgrunnsmusikk, noe som også må være første gang vi har opplevd… Greit å vite at det finnes muligheter for brassene å spille lav musikk også…

På rommet har de forresten den største do-døren vi har sett… Dodøren til høyre… Skapet til venstre…

Turen hit, med enda en ny bag – hvor pokker kommer de fra???, gikk greit. Det er kun en time med ordinær rutebus fra Ubatuba og bussen var som vanlig av god standard. Vi kjørte langs kysten og fikk med oss en fin kyststripen med jungel på den ene siden av veien og bukter og strender på den andre siden, med andre ord en fin liten tur. Vel fremme fant vi til og med en taxi med plass til all bagasjen i bagasjerommet – helt utrolig…

Ungene har brukt dagen ved bassenget og tatt livet med ro. Eva og jeg har vandret rundt og sett på byen. Paraty er en av Brasils best bevarte byer i portugisisk kolonistil og blir vurdert for UNESCO's liste over bevaringsverdige byer. En riktig idyllisk liten by som de har tatt godt vare på, full av det Are Kalvø i "Syden" kaller sukkerbithus. Butikkene er lagd slik at når de stenger er det bare porter som er synlig og ikke glorete butikksvinduer – disse er trukket litt inn i huset. Dermed bevares fasadene og bybildet – slett ikke dumt.

Tidevannet går faktisk inn i byen og vasker gatene, du ser at gatene har en form for renne i midten til vannet og det er ikke bare brostein i gatene, men bokstavelig talt elvestein, med andre ord ikke noe for høyhælte sko. I tillegg er bydelen sperret for biltrafikk.

Det er, bokstavelig talt, et hav av øyer og strender her, men vi skal kun være her i to dager før vi returnerer til Rio for retur til gamlelandet – og den grå hverdagen…

Så hva har vi lært i dag da?:

  • Litt luksus er ikke at forakte – Her har vi det godt dere…
  • Paraty er en utrolig flott by, men du går ikke med høyhælte sko i Paraty – ikke det at vi har prøvd altså, men vi har sett 2 damer som gikk i gatene med slike sko – og de gikk saaaaakte fremover…
  • Det finnes faktisk lamper i Brasil med skikkelige lampeskjermer.
  • Ikke fikle med slangen i dusjen, hvis du ikke vet hva du gjør…

 

Yes, vi klarte å bestille hotellrom på telefonen…

I dag som i går, Zzzzzz. Rebecca er mye bedre, men været er fortsatt "so-so", så dagen i dag er ganske lik gårsdagen. Byvandring, kaffe, mat, kortspill, lesing, lydbøker, middagshvil, isspising mm…

Vi bestemte oss i dag tidlig for å reise videre til Paraty, det skal være en av Brasil best bevarte gamle byer og da må den jo være fin å se på – og så er det i rett retning mot Rio…

I og med at vi snart skal tilbake til det velregulerte og strukturerte norske samfunnet, bestemte vi oss for å bestille hotell på forhånd (!) – ja helt rett, vi har planlagt på forhånd… Det er jo en erfaring det også…

Og etter en del telefonsamtaler, klarte vi faktisk å bestille et hotellrom i Paraty – så får vi se om det er klart når vi kommer dit – slikt er alltid like spennende, å se om begge parter i en samtale faktisk har samme oppfatning av samtalen når den er avsluttet. Akkurat det har ikke alltid vært tilfellet her….

Vi valgte et hotell, da prisen merkelig nok er lavere enn på mange av de såkalte pousadane (små ofte familiedrevet "hotell")- og siden vi har blitt godt vant den siste tiden valgte vi komfort til lav pris, fremfor det nok mer korrekte backpacker-opplegget der omgivelsene er det viktigste.

Ikke alt vi kommer til å savne…

Det vi ikke kommer til å savne fra Paraty, er menighetshuset på andre siden av gaten. Det er en eller annen relgiøs festival her i byen og menigheten på andre siden har vært meget aktive, tidlig og sent har vi hørt applaus der borte – og synging mm. Det kan da ikke være nødvendig å starte før kl. 0700 med full aktivitet…, men men… En dag lurte vi riktignok på om det var hakk i platen da de sang i laaaaaang tid på samme refrenget…

Så hva har vi lært i dag da?:

  • Ikke gå forbi åpne butikk-dører der "damen" sitter og halvsover bak disken – og høyt si: "Oooiiii" – for så å fortsette forbi, og la en lettere forvirret dame stå og lure på hva det var… (Egentlig en lærdom fra i går…)
  • Det går faktisk an å ringe i Brasil og treffe på noen som kan engelsk….
  • Det er faktisk mulig å planlegge på forhånd også…

 

Neppe noe for vår lokale ungdomsklubb Pingvinen…

 

En Sjukepleiehai i Ubatuba.

Dagen i dag har vært ganske lik gårsdagen. Været er fortsatt et lite stykke unna badestrand, men vi fikk da med oss noe sol på toppen av hotellet i dag tidlig. Rebecca har fortsatt noe vont i magen, men er mye bedre. Lyspunktet er at det ikke har regnet og at vi har kommet oss litt mere rundt i byen.

Det har blitt tid til kaffe- og isbarbesøk, byvandring, en laaaang tur langs stranden, mye god mat og ikke minst et besøk i det lokale akvariummet. Der var det mye rare fisker, og vi fant Evas favoritt, en Sjukepleiehai… Ja den het faktisk det, og hennes Florence-hjerte banker fortsatt litt… bak Aetat-jakken… Akkurat navnet må det da ligge en eller annen merkelig historie bak, men kanske det bare er en hai som svømmer rundt og hjelper andre fisker i nød, hvem vet… Eller kanskje dette er haien som skal endre det – kanskje noe dårlige – hairyktet?

En tur innom det lokale turistkontoret fikk vi også tid til – i håp om å få hjelp til å finne noen busstider til Rio, men der forsto de ikke engang hva vi ville ha hjelp til… Så vi må nok finne busskontoret og prøve på den harde måten…

Hva har vi så lært i dag da?:

  • Det finnes mange rare fisker i Brasil, både til lands og til vanns…
  • Hva skal de med engelsk på et turistkontor?

Det nytter å være kjapp, men hjelper når du spiser saftis..

I dag har vi vært i Brasil i en måned, vi kom til Brasil 25 juni. Det har vært en helt utrolig ferie så langt, og fortsatt har vi en god uke igjen. Vi kommer til å savne alle kakene til frokosten…

Dagen har vært en meget slapp dag. Rebecca har hatt vont i magen og det har begrenset vår utferdstrang en del. I tillegg har været vært dårlig, overskyet og regn inn i mellom, men heldigvis god temperatur.

Så dagen har blitt brukt til litt byvandring, soving, lesing, spising, lydbok – Are Kalvø: Syden. Virkelig å anbefale… han tar en del på kornet om turister og anti-turister mm. Les eller hør og bli i godt humør…

På kvelden i går gikk vi ned til strandpromenaden og spiste. Som vanlig var det litt spennende å se hva vi fikk etter å ha bestilt, men vi traff ganske bra denne gangen – vi kommer oss virkelig…

Langs strandpromenaden var det en del boder, utrolig at de klarer å ha som mye juggel på et sted, mesteparten er typisk turistjuggel, men inn i mellom var et noe fint. På en fortauskant satt et par og solgte bilder, og der fikk både Rebecca og Thea kjøpt et lite maleri hver. Han som malte gjorde på keramikkflister og det med fingerne – og kun fingerne. Ganske utrolig å se på. Rebecca klarte å snappe til seg det bildet du ser her, til stor forargelse for et eldre par som ikke var så kjappe som henne… Hun lærer… det gjelder å hive seg rundt når det gjelder og når du har pengene i hånden – har du oppmerksomheten…

Hva har vi lært i dag da?:

  • Ikke spis mat du ikke tåler… da får du vont i magen.
  • Are Kalvø er god underholdning på grå dager, og lydbøker er uunværlig.
  • Du trenger ikke å bruke pensler for å male fint.
  • Det gjelder å hive seg frempå når det er noe du vil ha.