Ja da skal jeg på tur atter en gang, med velvillighet fra både kone og arbeidsgiver… Hvorfor jeg skal på tur? Jo da, OSCE eller OSSE som det kalles i Norge har observasjon av valget i Ukraina.
«On 1 September 2014, the Ministry of Foreign Affairs of Ukraine invited the OSCE Office for Democratic Institutions and Human Rights (OSCE/ODIHR) to observe the 26 October early parliamentary elections. In accordance with its mandate the OSCE/ODIHR has deployed an Election Observation Mission (EOM) for these elections.
The OSCE/ODIHR last observed the parliamentary elections in Ukraine in 2012 and early presidential election in May 2014. This will be the eleventh election observation activity in Ukraine.
ODIHR has also issued a number of joint opinions on current and draft election legislation, together with the Venice Commission of the Council of Europe.
Long-term Observation The OSCE/ODIHR EOM, headed by Tana de Zulueta (Italy), started its work in Ukraine on 18 September. The EOM has a core team of 16 international staff at the head office in Kyiv, drawn from 10 OSCE participating States. Eighty long-term observers are expected to arrive in the country on 25 September and will be deployed in teams of two throughout the regions.
The mission will assess the entire election process in terms of its compliance with OSCE commitments and other international standards for democratic elections, as well as national legislation. Observers will follow campaign activities, the work of the election administration and relevant state bodies, implementation of the legislative framework, and the resolution of election disputes. As part of the observation, the EOM will conduct comprehensive monitoring of the media.
Short-term Observation ODIHR will request the secondment of 600 short-term observers from OSCE participating States for election day. Short-term observers will be deployed in teams of two throughout the country to monitor the opening of polling stations, voting, the counting of ballots, and the tabulation of results at all levels.
For election day observation, the OSCE/ODIHR will join efforts with a delegation of the OSCE Parliamentary Assembly and other parliamentary delegations.
The day after the election, the election observation mission will issue a statement of preliminary findings and conclusions. A final report on the observation of the entire electoral process will be issued approximately eight weeks after the end of the electoral process.»
Og derfor skal jeg, sammen med 28 andre nordmenn på tur til Ukraina som korttidsvalgobservatør eller som STO som er lingo’en for det. Og det er NORDEM som er det norske leddet, men mer om det senere.
Men før jeg kunne reise noe sted som helst, måtte jeg jo rydde plass i kalender og gjøremål både er og der, og jammen litt der bortom i tillegg… Det slik at jeg kunne reise med god samvittighet, – og det klarte jeg selvfølgelig ikke – hverken å rydde ferdig eller å reise med god samvittighet… men men nå er jeg i gang.
«Jeg vil ha rød koffert…»
Og så var det plutselig lørdag og pakking, og jeg har jo en stooor rør fin og romslig koffert som jeg pleier å bruke når jeg er på tur. Der har jeg plass til laaangt mer enn jeg har kilo på billetten. Det vil si, jeg trodde jeg hadde en slik koffert… En større leteaksjon ble iverksatt, men borte var den. Nå vil du kanskje innvende at det ikke er mulig å rote bort en sååå stor koffert – og akkurat det var mitt utgangspunkt også… Et par telefoner til «the Usual Suspects» avklarte heller ingenting – så da var det bare å sette i gang med en ny runde med leiting og – etter hvert – en ny telefon til «the Main Suspect»… Og ny koffert ble straks kjøpt inn… Hvorfor? La oss bare si at kofferten også er på tur… og så lar vi det bli med det… Ikke sant XXXXXXXXX?
Som vanlig ble kofferten fylt opp til randen og vel så det, deretter startet prosessen med å fjerne og prioritere. Sovepose? Ja! Du vet aldri hvor du havner og om du trenger den. En tidligere kollega hadde med seg sovepose og det eneste som holdt ham våken om natten var hakkingen av tenner fra hans engelske team-kollega – som ikke hadde med seg sovepose. Så ja, de 1,6 kg er vel verdt det.
PC? Ja. Ipad? Ja? Etc etc, og sannelig fikk jeg også plass til noen klær og toalettsaker også… Og endte opp med noen gram til overs! Utrolig…
Og så var det bare å fortsette med å lese seg opp på ukrainsk valglov og en masse andre dokumenter kommer sigende.
Så hva har jeg lært i dag da?
Du har ikke en koffert selv om du har en koffert…
Du har ikke en koffert selv om du tror du har en koffert…
De har aldri den kofferten du vil ha – når du må ha den…
Jeg kan nok få Disney-koffert neste gang noen låner kofferten min og jeg trenger en
Sånn kan en koffert også se ut…
Madrid er en by vi stadig kommer tilbake til, det er en undervurdert storby. Det vi liker best med Madrid er å gjøre en masse ingenting, sitte på en fortauskafe og se på livet, ta det med ro, spise god mat og drikke. Kort sagt slappe av.
Se opp når du går
Det sies at Madrid er best om våren og høsten. Vi reiser alltid dit i september, da er det godt og varmt – og ikke for varmt. En ting som er utrolig fint med Madrid er at det ikke er høy luftfuktighet, så selv om det er varmt og godt, svetter du ikke på samme måten som når du er mange andre steder.
Men først, hvordan komme dit? Vanligvis må vi ha et flybytte. Frankfurt er kjedelig, spesielt om du må vente, fordi du er på innenlandsdelen. Velger du derimot Heathrow kommer du fra utlandet og må gjennom kø for å komme til kø for så å stå i ny kø for å komme til neste kø, full security-sjekk mm. I tillegg kommer du til utenlandsterminalen i Madrid og det er et kapittel for seg, et godt stykke å gå til toget (!) som du må ta for å komme til terminalen der du får ut bagasjen som du selvfølgelig også må gå et lite stykke til. Så når dette i tillegg kan medføre ekstra venting på bagasjen, er valget enkelt: Du velger uansett ikke å reise via Heathrow…
Vi foretrekker Amsterdam, alltid greit der. Da kommer du i tillegg til terminal 2 som er en innenfor Schengen-terminal – og alt er mye enklere og kjappere.
Når du først har landet i Madrid må du jo inn til byen. Det gjør du best med taxi, for det er billig å ta taxi i Madrid, nå har de begynt med fastpris fra flyplassen inn til sentrum. I år (2014) betalte vi 30 € for fire personer med hver sin koffert, og det er en tur på ca. 20 minutter. Vi bruker konsekvent de hvite taxiene med rødt bånd over døren. De er rene og er trygge og bruker taxameter. Et godt tips er å ha en lapp med adressen dit du skal og levere denne til sjåføren. De fleste har GPS, men snakker lite eller ikke noe engelsk – og da er en adresselapp gull verdt.
Vårt utgangspunkt når vi bor i Madrid er Hotel Tryp Ambassador. Det ligger sentralt til ved Cuesta de Santo Domingo rett ved Operaen. Det er 1 minutt til forskjellige sentrale gågater, Calle Preciados og Calle Arenal, 5 minutter til den sentrale shoppinggaten Grand Via og 5 minutter til det kongelige slottet (verdt et besøk). I tillegg er det 5 minutter til busstopp for turistbussene (mer om dem senere). Det er også gangavstand til Puerta del Sol og Plaza Mayor.
Hotellet er ikke noe nytt og hipt hotell, bygget er fra 1850 og tilhørte i sin tid hertugen av Granada del ega. Rommene er romslige, uten teppe, betjeningen snakker engelsk. Vi har nå vært der 5 år på rad og er fortsatt fornøyd. Vær litt obs på at det kan være noe livlig i gaten/på plassen i helgen om du får rom ut mot gaten.
El miniBAR fra hotelldøren
En bonus med hotellet er at El miniBAR ligger på andre siden av gaten. En liten bar, derav navnet, med en usedvanlig hyggelig betjening, særdeles god Mojito (beste i Madrid) og meget god Sangria og når de i tillegg har en del god småmat, er jo dette en plass vi ofte begynner på og slutter av på, både på handletur og når vi skal ut på kvelden. Utrolig hva de klarer å få til med så få bord. Merk at ofte er fullt på El miniBAR, mens det er ledige bord på naborestauranten og nede i gaten. Kan du spansk, kan du jo se på Facebooksiden deres.
Hvis du vil bo hipt og gay-friendly, kan du jo velge Room Mate Óscar, Plaza de Vázquez de Mella. Når det står sex på den ene siden av veggen i resepsjonen og love på den andre er jo tonen satt. Hotellet ligger i ligger i bydelen Chueca som er Madrids gay-bydel. Absolutt en bydel som er verdt en tur, mange butikker, barer, kafeer, resturanter mm.
Det er jo Euro som gjelder i Madrid og du kommer svært langt med vanlige kredittkort som Visa og Mastercard, både i butikker, restauranter mm. Vær allikevel obs på at enkelte restauranter ikke tar dette, sjeldent, men de finnes. Når det gjelder prisnivå, kan du velge i det meste. For 10-25 € får du god middagsrett og det samme for en flaske god vin, alt på en god restaurant.
Hva er det så å finne på i Madrid?
Slottet – og bussholdeplassen
Jo du kan jo begynne med å ta en tur med de røde turistbussene, Madrid City Tour, som går i loop. Du kan hoppe av og på som du vil, samtidig som du kan følge med på utleverte ørepropper. 1 dag koster 21 €, 2 dager 25 €, 1 dag for famile (2+2) 53 €. Absolutt et must. Vær obs på at rute 1 går i sentrum og der er det noe å se på. Rute 2 går i forretningsstrøket og har vel stort sett bare stadion til Real Madrid som aktuelt stoppested. En tur med disse bussrutene gir deg et godt overblikk og byen og er en god start.
Ellers er det jo mange museum å ta turen innom, kan nevne noen Museo del Prado, Reina Sofía (det er her du kan se Picassos maleri Guernica) and Thyssen-Bornemisza. Alle lett tilgjengelig på tidligere nevnte bussturen.
El Rastro
På søndag kan du få med deg El Rastro som er et stort loppemarked der det er en uendelig masse rart å få kjøpt. Det strekker seg fra C/Ribera de Curtidores opp mot Plaza Mayor.
En tur innom parken Parque del Retiro på en lørdag er ikke av veien. Her kan du vandre rundt, jogge om du orker det, ta en liten båttur (!) enten med den «store» båten eller leie deg en robåt, bare ikke forvent deg en stor innsjø… Ellers kan du ta deg en liten snack eller noe å drikke.
Det er jo en del muligheter for shopping, klær, sko mm. Kjerneområdet er i området rundt gaten Gran Via, Plaza Mayor og Puerta de Sol der du i tillegg finner store kjeder som El Corte Ingles, FNAC og selvfølgelig kjeder som Zara, H&M and Mango. Du kan deretter utvide ditt operasjonsområde mot Plaza de España og Princesa street.
Et besøk på Plaza Mayor er obligatorisk. Her er det alltid mye liv og røre, og det er en skikkelig turistfelle, men allikevel verdt et besøk. Prisene synker i takt med avstanden til Plaza Mayor…
Her er en norsk nettside Madridguiden der du finner en del info og her er storbyguiden fra Dinside.
Men, mest av alt er det viktigste med Madrid, mat og drikke, se på livet, kort sagt gjøre en masse ingenting. Det er et hav av ulike restauranter, barer mm der du får tapas etc etc.
Og før vi går til maten, kan vi nevne Del Diego som regnes som en av Madrids beste barer og her får du bla gode Cava-drinker. Cava er jo Spanias svar på champagne.
Vil du gjøre som Hemmingway gjorde da han bodde i Madrid, så kan du jo ta en Mojito på Bar Museo Chicote Mojito, for dette var nemlig stambaren hans og skal være uforandret siden 30-årene.
Men det er jo ikke bare alkohol, så hvis du bare vil ha en skikkelig kopp med tjukk, varm sjokolade kan du ta turen innom Chocolatería San Ginés der du får med deg bakkverket churros som du dypper i sjokolade.
Latina-kvarteret. Barrio de La Latina, er en bydel i Madrid med høy tetthet av tapasbarer og andre serveringssteder. Her er det bare å vandre rundt.
Når det gjelder tapas. En tapa er ikke en spesiell type mat, men det er små porsjoner av mange ulike typer mat. Du spiser som regel med fingrene. Vær obs på at det ofte serveres sammen med drikke når du bestiller dette. Her er noen tips til steder, som vi ikke har besøkt (ikke helt oppdatert). Men som du skjønner av vårt besøk på La Musa, så kan det være litt greit å sjekke ut hva du bestiller om du bare skal ha tapas…
Flamencounderholdning
Vil du kombinere middagen med flamencounderholdning, har du flere muligheter i Madrid. Det som regnes for å være den mest autentiske flamencorestauranten er Casa Patas, like ved Plaza Santa Ana. Andre alternativer er Café de Chinitas og Corral de la Moreria. Flamenco er rett nok ikke helt vår greie, men en opplevelse for de som liker det. Kan ikke selv gå god for disse restaurantene, men de skal være bra.
Noen restauranter
Avslutningsvis har vi tatt med noen restauranter som vi har god erfaring med. Bare husk at det å finne dine egne er halve moroa i Madrid.
La Musa Latina
En god tapasrestaurant. Den ligger på en plass der det også er mulig å få uteservering fra forskjellige «kneiper». Vær klar over at det er to La Musa restauranter i Madrid og dette er den som ligger i latinakvarteret.
De hadde ikke engelsk meny sist vi var der, vi har vært der flere ganger, men ikke i år. Når vi har vært der har vi bedt om tapas og overlatt til kelneren, (han som snakker engelsk) å gjøre et nennsomt og skjønnsomt utvalg, noe som har fungert upåklagelig.
Hamburgere og hamburgere og hamburgere…
Noe vi lærte sist vi var der er imidlertid at det kan være en stor fordel å få tak i den engelsktalende kelneren… Hvorfor? Jo vi trodde vi hadde gjort oss forstått, men skjønte at det hadde vi ikke – overhodet ikke. Hvordan vi oppdaget det? Jo da vi 4 fikk 4 * 4 på all tapasrettene – og ikke en hver. Vi angrer fortsatt på at vi ikke fikk foreviget seansen da vi fikk 16 hamburger! Rett nok var de små, men dog allikevel… det var 16 stykker – i tillegg til alle de andre tapasene som vi også fikk 4*4 på… Heldigvis fikk vi stoppet en del, men for å gjøre en lang historie kort, vi ble mette den dagen…
Restaurant Topolino
For oss et lunsjsted, er ikke bare det, med buffe til 10 €, helt grei mat med uteservering.
Restaurant La Bola
En helt grei restaurant som åpnet I 1870 og fortsatt er drevet av 4 generasjoner av samme familie. Her får du den originale “cocido madrileño” (gryte med bla bønner) som er slik den ble lagd I 1870 – om jeg har forstått det rett. Den ligger rett bak stamhotellet vårt så det er kort vei dit. Vær obs på at de ikke tar kredittkort her.
Restaurant Botin
En liten spasertur unna Plaza Major ligger verdens eldste restaurant. Forfatteren Hemingway skrev om den i ”The Sun Also Rises” og var en av hans favoritt restauranter. Restaurant heter Botin og åpnet i 1725. Restauranten er kjent for helstekt pattegris, lam og annet vilt tilberedt i ovnen. Restauranten er ikke billig, men det er da ikke hver dag du sitter i verdens eldste restaurant, så hvis du får anledning er dette noe som anbefales. Husk å bestill bord.
Restaurant La Vaquita Argentina
En skikkelig god biffrestaurant med god service og god mat. Og den ligger rett ved Operaplassen.
Restaurant Metro Bistro – Plaza Mayo
En restaurant som ligger i nærheten av Plaza Mayor. De har ikke uteservering, men god mat og god service. Den kvelden vi var der, var det dårlig med engelsk hos servitørene, uten at det var noe problem.
Restaurant Baby Beef Rubaiyat
En biffrestaurant med virkelig god mat i det øvre prisskikt med topp service. Den ligger i forretningsstrøket ikke så langt fra stadionet til Real Madrid. Husk å bestille bord og be om å få sitte ute, det gjør vi alltid. Denne kan virkelig anbefales!
Det tar litt tid å lage, men er absolutt verdt det. Lag gjerne flere porsjoner når du først er i gang og frys «overskuddet» i middagsporsjoner.
Ingedienser
400 g karbonadekjøttdeig
1⁄4 -1⁄2 ts salt
1⁄4 ts pepper
1⁄4 ts malt muskat
1⁄4 ts ingefær
1⁄4 ts allehånde
1⁄4 ts koriander
2 ss potetmel
11⁄2 – 2 dl vann
1 løk
Toro fri – glutenfru brun saus – eller lag brunsaus fra bunn av.
Ta krydder og potetmel i en kopp og rør det sammen. Legg kjøttdeigen i en foodprosessor/Braun multi quick sammen med krydder og vannet. Kjør prosessoren til farsen har en fin konsistens. Du kan selvfølgelig også røre det sammen for hånd, men da bør du ta i krydder og vann gradvis.
Hakk løken i små biter og bland løken og kjøttfarsen i en bolle.
Varm stekepannen til middels varme. Lag kjøttkaker med en skje og din egen hånd.
Stek kjøttkakene et par minutter på hver side slik at de får en fin farge.
Lag den brune sausen, enten fra grunn av eller med Toro sin glutenfrie brunsaus som faktisk er av den virkelig bedre posesausen du får kjøpt. Den er også uten melk og egg i tillegg til at den altså er glutenfri. En pose gir 5 dl saus, noe som kan være litt lite da resultatet blir best om du lar sausen kokke inn en del sammen med kjøttkakene.
La kjøttkakene trekke i 10-15 minutter slik at de blir helt ferdige. Ta gjerne fettet fra stekepannen opp i sausen for å sette mest smak, om du da ikke er veldig kalori-opptatt.
Server med poteter, grønne erter og salat. Ertestuing om du liker det. Tyttebærsyltetøy er en selvfølge.
Tips: Lager du kjøttkakene små, mer som kjøttboller, får du ca 22 stykker. De kan da være mer anvendelig til andre retter som spagetti, suppe mm.
Så er det slutt for denne gang. Ikke en lang tur, men en kort og innholdsrik tur med gode venner, god mat, fyldige viner, mange opplever og… en god del shopping…
Først og fremst må jeg jo rette opp det som ble glemt i går. Vi har en som er mer en middels interessert i fotografering og når ikke hun bærer med seg kameraet… lar hun sin bedre halvdel bære det for seg… La meg legge til at hun er laaaaangt over middels lettskremt også…
Kanal på Lido
I en liten fotosesjon, selvfølgelig på en kanalbro, sto hun dypt konsentrert og fotograferte resten av gjengen, dvs ikke alle… Sistemann kom gående bak og lurte på hvorfor han ikke skulle få være med, hvorpå hun hoppet så høyt at hadde hun stått nærmere rekkverket, hadde hun fått sitt første kanalbad. At det var laaaaaangt flere enn oss som fikk med seg den lille hendelsen skyldes ikke oss, men det ekstremt (ja jeg mener virkelig ekstremt…) høye lydnivået hun akkompagnerte sitt sprell med…
Kirkegårdsøya
Denne lille hendelse fikk dessverre en liten følgeskade, da en i følget med overbevisende fakter og dertil hørende støyeffekter, skulle demonstrere hendelsen i ettertid for resten av følget – og uskyldige forbipasserende… Dette gjorde et slikt inntrykk på en liten gutt at han utrøstelig og hjerteskjærende begynte å gråte… noe som gjorde stort inntrykk på oss andre, og antagelig var til stor irritasjon for foreldre og søsken som ledsaget det stakkars barnet. Vi har forresten en teori om at de blikkene de sendte vår utsendte medarbeider fra «Egersunds oppsøkende gateteater», ikke var preget av varme og dyp beundring for en overbevisende skuespillerprestasjon…
Hotellet vårt
Nuvell, tilbake til dagen i dag. Som vanlig frokost, oppsummering og utsjekk av hotellet til 1100. Vi bestilte vanntaxi til flyplassen og fikk den, etter litt om og men, til samme pris som da vi kom 130 Euro. Verdt hver eneste euro, fin start på turen og flott avslutning også!
På vei hjem
Siden vi hadde noen timer å bruke, var vi meget tradisjonelle… Vi gutta etablerte basecamp og damene gjorde sitt for å rette opp effektene av finanskrisen. Og etter at handelsstanden på behørlig vis hadde takket oss av, bar det tilbake til hotellet. Vanntaxien kom faktisk før tiden, noe som var litt overraskende, da vi hadde kalkulert med at vi var i Italia og antagelig hadde behov for litt slakk i andre enden…
Å ja, jeg glemte at ei i følget virkelig hadde slått til (etter utallige oppfordringer) og kjøpt inn ny og virkelig fargerik leppestift, iallfall mente nok hun at hun var viiiirkelig dristig og fargerik. Hun ble antagelig noe snurt da vi andre lurte på når hun skulle ta den på… og hun kunne informere oss om at den allerede var tatt på… Ja ja, jeg vet ikke om hun gikk på den at det sterke sol- og motlyset, samt de mørke solbrillene våre gjorde det vanskelig å se det…
Flyplasser ja, de er jo alltid en opplevelse. Hvorfor må alle «tullingene» alltid ut og reise når vi er ute og reiser?
Først; når du går på en relativt smal gangvei og det er mange andre som kommer og går begge veier – og siden du er på en flyplass der det ikke er så uvanlig at folk har dårlig tid (ikke oss..), så må det da for #%&/%%) være ganske innlysende at du ikke går roooolig og prater med dine medreisende slik at ingen kommer forbi!!! Og det samme gjelder jo også for rullende fortau og rulletrapper, du STÅR IKKE på en slik måte at ingen kommer forbi!!! Hold til høyre, alltid!!!
Og mens jeg er i gang med flyplasser. Ja ja, at innsjekkingen ikke startet før 2 timer før avreise, selv om alle satt og så på klokken, det er nå så sin sak, man er da i Italia… Og så en liten hilsen til en del reisende; det kan være en stooor fordel, i alle fall for alle din medreisende og betjeningen om du har forberedt deg, i alle fall en bitteliten bit, på at du skal ut og reise OG IKKE MÅ AVKLARE ALT VED INNSKJEKKINGEN og at du har forberedt deg en bittelille smule FØR DU KOMMER TIL SIKKERHETSKONTROLLEN!!!! Og en liten hilsen til damen med følge, som etter å ha brukt en halv kø på absolutt alt fra «Hva vet jeg?» til det, for oss ganske innlysende svaret; «Ingenting!», det hadde sikkert vært en fordel om du hadde fortalt at du måtte ha en rullestol mens du sto og ventet, eller i det minste ved starten av din laaaange samtale slik at vi andre slapp å vente enda lengre mens du ventet på din rullestol… Det er jo tross alt ikke så lett å vite at du trenger en rullestol videre når du ikke kom i en rullestol…
Når jeg sier en halv kø, mener jeg faktisk en halv kø. To av oss stilte seg i VIP-linjen der det bare var to andre foran, vi andre hadde en halv innsjekkingskø foran oss, og vi ble først ferdig… Forresten en kø som ble betraktelig bedre når det kinesiske ekteparet omsider og endelig forsto at det var faktisk mulig å gå videre og ikke stoppe opp midtveis, slik at køen som derfor strakte seg langt utover det organisert kø-området og derfor lagde problemer for andre som ikke kom forbi… Og det mens halvparten av det organisert kø-området var tomt fordi noen #¤%&/ fant det for godt å gjøre permanent holdt midt inne blant alle sprerrebåndene..
Ahh, godt å gå det ut…
Resten av turen gikk jo greit, ingen forsinkelser, ingen tapt bagasje og ingen større hendelser… Vel om du ser bort fra en bitteliten hendelse med et serveringsbrett som gikk i gulvet og en tallerken, som må ha vært av svæææært dårlig kvalitet, gikk over til å bli et puslespill…
På Schiphol ble det litt venting – og ikke overraskende – litt shopping… Hvem skulle ha trodd det? Og så rakk vi de siste 10 minuttene av fotballkampen Nederland – Chile i en pub. Der var stemningen nok litt i overkant spent. Nederland ledet 1 – 0, men Chile presset knallhard – og det var ingen tvil om i hvilken retning sympatien gikk. Om man da hadde vært i tvil om det i en nederlandsk pub fullt av folk i oransje t-skjorter… Om man skulle ha vært i tvil, forsvant den fort da Nederland gikk opp til 2 – 0… Og du kan trygt si at det var god stemning da dommeren blåst av kampen noen minutter på overtid… og at det antagelig var mer enn en som hadde drøyd det litt i lengste laget… Det var rene mosjonsløpet med folk som sprang i alle retninger, antagelig for å rekke flyene sine…
Så var det Sola, kvotehandel – og da snakker jeg ikke om klimakvoter… og hjem.
Takk for i år.
Så hva har vi lært i dag da? (Og litt i går da…)
Det er tid og sted for alle performancer…
Fargerik og fargerik er ikke nødvendigvis fargerik…
Alle «tullingene» reiser alltid når du reiser…
Det kan være svææært vanskelig å reise – for noen…
Et VIP-kort er et VIP-kort selv om det er gått ut på dato…
Italienske flyplasscafebord er aaaalt for små og tallerkene er av aaaaalt for dårlig kvalitet…
Kvotehandel er ikke nødvendigvis klimakvotehandel…
Når vi har slike skilt i Egersund, da har vi flom…
Ja som dere skjønne, i dag ble det endelig Venezia. En hel dag har vi brukt i byen, vandet i små smug, gått over kanaler, sittet og sett på folkelivet, og ikke minst gått i kø…
Jeg skjønner hvor alle kineserne er nå om dagen – jeg kan fortelle dere at det er ikke i Kina om dere var i tvil om det. Det er jo klart, vi er ikke de eneste som vil besøke Venezia nå om dagen. For det er jo virkelig en by det er verdt å besøke, det er helt klart.
Minneord og begravelse, helt vanlig oppslag
Men… La oss begynne med dagen da den startet. De av dere som har lest forrige innlegg, vil skjønne hva jeg snakker om at det var en laaaang natt og som endte 12-1 til myggen, men med full seier til meg! Nå viste det seg at antagelig hadde vært fest her – på meg… Jeg tok nr. 2 rett før frokost! Det er helt klart at åpent vindu/dør er ikke aktuelt på en flekk før vi kommer hjem. Hvorfor jeg har 12 myggstikk og Eva ikke et eneste vet jeg ikke, men men – det er jo ikke alt som trenger å deles…
Når vi gjorde opp status i dag ved frokostbordet var det en som kommenterte at noe med stikk – som jeg ikke skal nevne her. Skal overhodet ikke kommentere kommentaren om at noen mente at et stikk er bedre enn ingen stikk…
Da er vi i gang…
Vi gutta hadde synkronisert oss, alle stilte (tilfeldig) i blå overdel, dvs det er tilfeldig om ikke damene hadde synkronisert seg… Hmm… akkurat det har vi ikke tenkt på. Det ble kommentert at vi så ut som Unge Høyre på tur, noe som straks ble korrigert til Tunge Høyre – uvisst av hvilken grunn… Nå var som sagt fargen helt tilfeldig – og ingen politikk i det – vel og merke så vidt vi vet…
Skikkelig kommunale flaggstenger…
Så bar det i vei til båtbussholdeplassen og vi tok første båt inn til Markusplassen. Der begynte vi vandringen og handlingen, første stopp var hattehandel for damene. Fikk med oss klokkespill kl. 1200, Dogepalasset (jo da de hadde vært der…), Sukkenes bro, etc etc. Og som sagt masse kø, for det er utrolig mye turister her – og enda er det ikke toppsesong ennå… Nå tok vi oss ikke tiden til å gå innom alle attraksjoner, for der var køene ikke lange, men vært laaaaaaaange – så det får være til neste gang.
Sukkenes bro – merk mobilen i hjørnet. Den mest vanlige grunnen til å reise hånden…
Men det var nå ikke det som gjorde at vi brukte laaaang tid på å rykke frem. Jeg tror vi kunne ha mineproddet hele veien og fortsatt hatt større hastighet. MIneprodding er når du sjekker veien foran deg for miner med en stålstang, som du stikker ned i jorden hele veien sideveis og fremover – og det går naturlig nok langsomt. Så når det ikke var køene og alle folkene som sinket oss, heller ikke alle de trange smugene og heller ikke alle fotostoppene av oss eller andre, så hva var det da? La oss bare si det sånn at Venezia har mange butikker, svært mange butikker… Og det sammen med mange trange gater/smug fulle av folk, er en problematisk kombinasjon… Vi mistet jo hele tiden en eller flere på veien, men det gikk jo fremover saaaakte, men sikkert. For det er jo en fantastisk flott by.
Rialtobroen, bak alle folkene…
Så etter hvert som det nærmet seg lunsjtid, fant vi oss en liten restaurant – og akkurat som vår lokalkjent guid hadde sagt var det maaasse folk i gatene til-fra og rundt de sentrale turistattraksjonene og lite folk i sidegatene. Og jammen fant han ikke en god restaurant, Ristorante da Mario, rett ved Rialtobroen der vi i tillegg kunne sitte ute, noe som ikke nødvendigvis er like enkelt i en by der de fleste gatene er 2-3 m brede.
Og du vet du er i Italia når du får sjokaladespagetti med myntheis til dessert…
Du trenger ikke mye plass, maks dybde 1,5m…
Etter vi hadde spist og tatt livet med ro, tok vi noen taktiske valg. To hadde vært i Venezia tidligere og hadde derfor ikke like mye behov for å vandre rundt i byen, samtidig som det var enkelte praktiske begrensninger i å beine rundt i gatene…, – de tok derfor turen tilbake til Lido. En hadde ikke vært der tidligere og hadde derfor behov for (endelig) å kunne gå litt rundt i byen, men da i en hastighet litt over mineproddenivå. Tre hadde fokus på shopping… Og slik ble det…
Båter overalt…
Jeg, som ikke hadde vært i byen tidligere, tok en byvandring, endte opp på busstasjonen (for vanlige busser) og fant deretter linea 1 som har sitt startsted her. Var først om bord og fikk en plass helt fremst og tok på nytt turen gjennom Grand Canal tilbake til Lido – for det er absolutt en tur som kan tas mer enn en gang. Det er virkelig en melkeruten, med stopp hele tiden, på begge sider, og ikke minst en god miks mellom lokale og turist, og en helt grei måte å se Venezia fra sjøsiden.
Burger King – helt sant. Sånn kan det gjøres!
Og ikke for glemme, så traff jeg noen slektninger til de jeg (bokstavelig talt) traff i natt og i dag morges… Sier bare en ting; Fenistil – never leave without it…
Og damene? Jo da… noen vesker, noen smykker, noen flere vesker og enda flere smykker… Og gutta som returnerte tidlig? Noen øl og enda flere øl… Alt er med andre ord som det pleier…
Eva in Action
Og når det gjelder vesker… så er det kjøpt inn vesker for å ha veskene i… (ja da helt sant…) og selv om noen mener at den brune veske de kjøpte er orange… så er og blir den brun…. (ja da helt sant…)
Ellers var det jo stor ståhei når damene kom tilbake og hadde kjøpt slips til sine menn, dvs to av dem hadde gjort det… Så da blir det vel som da vi var i Brasil, damene prøvde antrekk etter antrekk, mens jeg prøvde det nye beltet mitt… bare det at jeg fikk verken belte eller slips…
Bryllupsfotografering er etter sigende det helt store i enkelte miljøer…
Så ble dagen avsluttet på Villa Laguna på Lido der vi har prøvd å få med oss solnedgangen mens vi satt med en drink og bisto… Men også i dag klarte sola å gå ned uten vår hjelp.
Det ble full pakke med meget god mat, vin og ikke minst servicen som var helt på topp.
Og mens jeg er i gang… Noen gang blir det for mye informasjon… Bare for å ha nevnt det…
Og bare for å nevne noe annet, det begynte å regne. Og da var det bare en ting å gjøre, ta seg en Mojito og vente til det gikk over…
Så hva har vi lært i dag da?
En hatt kan settes på hode på to måter, rett vei og feil vei… Lange sløyfer skal være bak….
Ikke alle kinesere er i Kina nå om dagen…
Man kan gå fort, vanlig, langsomt, snegltempo – og i mineproddetempo…
Taktiske vurderinger er måten å overleve på… for alle parter…
Fenistil – never leave without it…
Å finne svaret på «Hvor mange vesker er nok vesker?» er som å finne meningen med livet…
Det kan bli «Too much information…»
KanalerKø på MarkusplassenKanaler og atter kanalerRialtobroen – fra c
Frokosten begynte bra, en oppsummering av dagen i går. Det som ikke var så bra, var at de to som skulle være lokalkjente fortsatt ikke var enig i hvilket hus de hadde bodd i. En diskusjon som begynte i går da vi passerte huset – og diskusjonen begynte… For deres del, kan det synes som om den ene parten hadde brukt mer tid på naboens terrasse da hun mente det var der hun hadde bodd – eller var mest kjent… Ja ja, det er ikke greit å bli gammel og få dårlig hukommelse… Vi andre venter nå i alle fall spent på fortsettelsen…
Det som også var svært urovekkende i frokostsalen, var at en i reisefølget som absolutt aldri og da mener jeg aldri, tror jeg i hvert fall.., har vist noen som helst interesse for interiør og pyntegjenstander, plutselig hadde stor interesse for og i store ordelag, kommenterte glassvasen med sine blomster… Hmm… hva skjer? Vel vel, vi andre regner med det hadde sammenheng med bonusopparbeidelse…
Så bar det av sted på buss-sightseeing på Lido. Det er mulig italienerne kan kollektivtrafikk, men bussene dere har omtrent ikke sitteplasser, men det gikk jo greit for det var fortsatt tidlig på dagen…
Vi hadde deretter en stopp på et lokalt, og da mener jeg virkelig lokalt, «vannhull». Her hadde det nok aldri vært noen turister, men at nabolaget var oppmerksom på turister oppdaget vi da vi skulle gå til stranden og straks ble stoppet av en gammel dame som ikke ville ha noen på gangstien «sin»: «Private, private…» Ja ja, da var det tilbake til hovedveien og denne gangen gikk vi forbi en leilighet vår globetrottere var enig om at «Der har vi bodd…», så det går fremover…
Standbokser…
Så kom vi til stranden og der var det store mengder små «fuglekasser» som folk leide for kortere eller lengre tid. Der var det plass til å skifte, sole seg og stort sett ikke noe mer, og først rad hadde utsikt til sjøen, resten til neste rad… Ikke noe for oss, tilbake til bussen – der det fortsatt ikke var noen ledige sitteplasser, alle gamle og skrøpelig damer på Lido var åpenbart ute på busstur denne dagen…
Glass overalt.
Mens vi ventet på båten til Murano, kunne vi se inn til Marcusplassen, så vi det går fremover…. Jeg har blitt lovet at i dag skal vi nesten inn til Venezia av våre lokale globetrottere, som for øvrig ble litt blanke og tomme i blikket når jeg spurte om Dogepallasset… Litt urovekkende for noen som skal være lokalkjente… for noe som er så verdenskjent…
Murano er kjent for sine glassartikler og skal si de hadde mye fint i glass der – og i alle prisklasser. Vi ble bedt opp i 2. etasjen i en butikk der de solgte glass i kategorien «uten prislapp og hvis du må spørre, har du ikke råd…» Jeg tok reisesekken på magen, tok ikke sjansen på å ha den på ryggen, en for fort snuoperasjon, kunne fort medføre at vi måtte selge huset for å kunne gjøre opp regningen…
Ellers ble det som vanlig etablert en liten base camp der 50% etablerte seg, men resten tok seg av rekognosering og handling… Vel, vi basecampere var jo noe med da… bla etablerte vi flere base camper… Nå hadde vi noen utfordringer når begge teamene var i bevegelse og skulle møtes, men de har jo et tårn på Murano også, selv om det kanskje ikke hjelper så mye å si «Jeg ser tårnet» – Det gjør man jo fra alle delene av en flat øy…
Som sagt, en god del å handle, mye pent og flott, store mengder med glass, masse kanaler og enda flere turister…
I «water»? – Bygging the Italian Way…
Ut på ettermiddagen, bar det innover til Venezia, nå skulle vi på kanalsafari. Og aldri har så få ventet så mye på så mange bussbåter… men etter hvert da jeg nesten hadde gitt opp håpet, fikk vi tatt turen gjennom den Canal Grande er en kanal i Venezia. Den er en hovedtrafikkåre i en by hvor trafikken går med båt. Kanalen går i bue som en speilvendt S, og går gjennom de sentrale deler av byen. Men fortsatt har vi ikke vært i byen, bortsett fra på kaikanter…
Og hvis vi i Egersund har litt flomproblematikk, så har Venezia virkelig utfordringer med høy vannstand eller flomproblematikk som vi kaller det på kommunalt byråkratispråk… Det er jo litt annerledes når inngangsdøren bokstavelig talt er i vannkanten…
Etter hvert kom vi dog tilbake til Lido der vi fikk, som vanlig, god mat og godt drikke. Så atter en dag var ferdig – og nå hadde vi i iallfall vært gjennom Venezia… Aldri vært nærmere…
Forresten, de har mygg på Lido… «I tella you, I tella you…» Det ble 12 -1 til myggen, kampen ble avsluttet kl. 4:37… jeg vant… Og heldigvis hadde jeg min Fenistil med. Fenistil som jeg første gang oppdaget i Jerusalem etter et alvorlig terrorangrep fra «The Bed Bug Battalion»…
Så hva har vi lært i dag da?
Vi har bonus og vi har bonus…
Vi har lokalkjente og vi har lokale kjent og de som er kjent lokalt…
Glass er ikke bare glass…
Det er alltid mulig å vente på en buss-båt…
De har alltid lagt om rutene…
Det er flomproblematikk og det er flomproblematikk…
I dag har dagen blitt brukt til broderier… Ja du lest rett, broderier!
Turen etter en sen og god frokost til Burano. Dit tok vi rutebåt iom at de ikke har noen t-bane her, så er det rutebåter som gjelder.
Siden øya Burano er viden kjent for sine håndarbeider innen broderier og silkearbeid, lå det litt i kortene at dette ble damenes dag.
Kanal på Burano
Øya er utrolig fin, pittoresk og har særpreg, eller som Are Kalvø sierdet i boken sin «Syden»; Gammel… Masse gamle hus i friske farger.
Kreativ byggeteknikk Burano, neppe godkjent i Okka by.
Og inn i mellom en konstruksjon på taket som nok ikke ville ha blitt godkjent i Okka-by. Her er det også kanaler og butikker med hovedsakelig håndarbeid innen broderier og silkearbeid.
Det skjeve tårn på Burano
Og de har et tårn som må gå det skjeve tårnet i Pisa en høy gang, det er så skakt at jeg kunne ha reist selv…
Og som en i reisefølget så treffende sa det; «Dette er vel så langt unna komfortsonen min som det er mulig å komme…». Så da var løsningen enkel, vi gutta etablert «base camp» mens damene tok seg av innkjøp, en perfekt arbeidsfordeling!
Etter litt sen lunsj bar det tilbake til båten, nå med både håndarbeid, smykker og masker. Og siden vi måtte vente uansett, tok vi den første båten som kom – ut i fra prinsippet om at hjem kommer vi alltid. Det er akkurat som å kjøre bil på Jæren og i Danmark, det er ikke mulig å kjøre seg helt vill – før eller siden kommer du til kjente trakter.
Det var jo litt diskusjon om det var verdt å ta en båttur på en time som strengt tatt var mye lengre enn det vi måtte ta. Men en talefør kar hevdet hardnakkket at det var absolutt verdt å ta en lengre båttur; for tenkt på alt vi ville få se på turen. Hvorpå vi gjorde akkurat det tok en lengre båttur – og hvorpå den taleføre karen umiddelbart gikk i koma-modus og ikke våknet før vi måtte av båten…
Vi måtte bytte båt inne i Venezia og så kom vi i iallfall til kaikanten av Venezia – der vi hadde en lengre «pit stop» før vi fikk tatt neste båt til Lido. Nå hadde vi iallfall nesten kommet inn til selv Venezia… og kanskje kommer vi dit også…
På veien tilbake fikk jeg kjøpt et italiensk data sim-kort fra Vodafone – og nå blir alt så myyyye enklere…
Middagen, som var tre-retters og vel så det tok vi på Favorita – og det var et godt valg. Stort sett «lokals» og det er jo alltid et godt tegn. Maten var god, vinen perfekt, stemningen upåklagelig og måltidet langdrygt… Akkurat slik det skal være når man er på tur i Italia!
Så hva har vi lært i dag da?
Arbeidsfordeling er viktig…
Broderier er nå en gang broderier – og for spesielt interesserte…
En sightseeing i drømmeland er kanskje bedre enn en sightseeing i våken tilstand… Hva vet vi andre…
Og kanskje får vi andre også se Venezia – om vi kommer til Venezia…
En liten gjeng på tur for å være høykulturelle, oppleve og dyrke den kulturelle delen av Italia. Vel, i iallfall den delen som går på vin og mat…
Vi er jo heldige som har med oss lokalkjente guider, så dette skal nok gå bra. Det merket vi jo der vi spiste middag, for den ene kelneren etter den andre kom og hilste på. Så her har det nok blitt lagt igjen mye tips…
Men, vi må jo begynne med starten på dagen. Den var rolig, relativt sen avgang fra Egersund og det er jo alltid greit. Litt regn og 10 grader er jo ikke så galt når man reiser bort og spesielt når man skal til varmere strøk…
Det var jo selvfølgelig et dårlig tegn når jeg skulle sjekke inn og booking-referansen ga følgende melding; «Ingen reisende funnet på den referansen…» Etter litt dobbeltsjekking, prøving med pass og en ny sjekk med samme resultat, ble man jo unektelig litt skeptisk… Men så viste det seg at referansen faktisk var feil og de andre hadde rett referanse – og da løste akkurat det seg.
Sikkerhetskontrollen er jo alltid en utfordring for uerfarne reisende, og i noen tilfeller også for blaserte erfarne reisende med gullkort… som ikke husker å ta ut mobiltelefonen… og som heller ikke husker å ta mobiltelefonen med seg fra sikkerhetskontrollen…
Apropos dårlig tegn, det at vi ble plassert laaaangt bak og ikke fikk sitte sammen, i det hele tatt, vi var åpenbart de siste som sjekket inn, var jo som sagt heller ikke noe godt tegn… Så da var man jo forberedt på at flyet ble forsinket til Amsterdam slik at vi ville miste flyet til Venezia i tillegg til at bagasjen selvfølgelig ville komme til rette etter at vi hadde komme hjem.
Nå skjedde jo ikke det. Faktisk var flyet på plass i Amsterdam før tiden og vi rakk flyet videre uten problemer. Nå ikke helt uten «problemer»… det ble ingen tid til shopping!!! Akkurat det var jo ikke noe stort problem for halve gjengen… Faktisk gjorde akkurat det turen betraktelig billigere… Akkurat slik er det ja…
Turen til Venezia gikk svært så greit, bortsett fra at maten vi fikk var en bitteliten pose med 7 smååå salte runde kjeks. Nå har jo aldri flymat var en høydare, men dette var vel å skrape bunnen.
Noen folk eier ikke flyvett. Damen som satt foran meg fikk setet sitt lagt bakover med slik fart og kraft jeg ikke trodde var mulig, og det at det var mulig å få så mye bevegelse i et sete, visste jeg heller ikke var mulig… Og fyren jeg satt ved siden av ble i følge min bedre halvdel litt muggen, bare fordi jeg ville låne skulderen hans… i alle fall så mente hun det da hun vekte meg…
Etter å ha landet viste landekspertisen seg svært så nyttig, da sjefsguiden vår kjøpte billetter til en vanntaxi som tok oss direkte til hotellet, Russo Palace Hotel på Lido. Cluet var å gjøre dette i skranken før du forlot terminalbygget og ikke ved båtene – av økonomiske hensyn…
Og etter at vi hadde lastet om bord bagasjen og taxisjåføren fikk
Vanntaxi
stuet denne og enkelte passasjerer – for å hindre for stor slagside, bar det i vei. Nå hadde noen av oss tatt vanntaxi før, men fortsatt ikke lært at det er ikke alltid er lurt å stå oppreist i båten – når vannspruten står…
Da vi kom i land viste det seg at hovmod står for fall. Å glemme en mobiltelefon i sikkerhetskontrollen er nå en ting, å bli hundset av sin bedre halvdel for det gjør det jo ikke bedre. Da smaker det nok litt ekstra godt, når «sjefshundseren» blir så opptatt av å fotografere alt og alle, at hun lar kofferten stå igjen på kaien…
Hotellet er nå bra, rent og pent og vi har balkong med utsikt og plass til alle – vel og merke dersom vi tar det på tre skift…
Så var det litt byvandring og ikke minst mat siden det eneste vi hadde spist siden Sola kl 1030 – var 14 småååå salte kjeks… og for noen av oss er det rett og slett farlig, eller kan iallfall lett bli det når noen andre ikke har fått spist på mange timer… som edderkoppmannen sa det så treffende… Men dette gikk merkelig nok helt greit! (Puhh…)
Maten tok vi på Ah di meto (eller noe slikt…), der guiden vår som sagt var litt av en kjendis. Og da var vi i gang med god mat og god vin!
Desserten tok vi på en isbar, der han som solgt helt tilfeldigvis kom til å glemme at han fikk en 50 Euroseddel og ikke 10 Euroseddel… Men heldigvis var ikke alle like sløve…
Men først fant i Evas villa…
Eva Villa
Deretter avsluttet vi med liten tynn en på en annen gatebar. Ikke visste jeg at man på Lido lager Irish Coffe med kald kaffe og dårlig whisky, men det gjør man altså…
Så hva har vi lært i dag da?
Ikke stol på booking-referanse – selv om billetten er kjøpt gjennom et reisebyrå…
En sikkerhetskontroll kan være en utfordring på mer enn en måte…
Hovmod står for fall…
Flymat er ikke det flymat en gang ikke var…
Vær forsiktig med stoore sedler, de kan fort forvirre en stakkars iskremselger, som åpenbart lett kan bli svært så forvirret av slike…
Eva fikk en gladmelding i dag i Politikken og ble meget glad for siste nytt innen forskningen: «Ny undersøgelse: Tre glas champagne om ugen kan være fremmende for hukommelsen.» Hvorfor? Tja si det, men bloggen gir kanskje noen indikasjoner på akkurat det…
Full fart…
Av alle ting gikk dagen med til ridestevne – sløjfespringstævne som de kaller det på Farasi Ridecenter / Nordsjællands Rideklub. Nå kan man jo spekulere på hvordan vi havnet å sløjfespringstævne i Danmark, spesielt for de som vet hvor glad Eva er i hester. Forklaringen er meget enkel, slekta deltok og Caroline tok 4 av 4 mulige så det var jo absolutt verdt turen.
Vi var jo litt skeptiske da TomTom sa høyt og tydelige: «Ankomst» – og det var skog på begge sider av veien… Nå var jo ankomst 200 m lengre frem, men et øyeblikk lurte vi på om vi hadde plottet feil adresse, og havnet et eller annet sted der det ikke var noe ridestevne… Nå er jo ikke Danmark så stort, du kommer langt på en time – så veldig bekymret var vi jo ikke…
Det er ikke alltid vondt å være hest…
I utgangspunktet var det meldt kjølig vær så vi tok på bukser, ikke det at vi ikke pleier å ha på klær – men det har nå gått mest i kjole og shorts. Og for de som lurer… Det er Eva som har brukt kjole…
Nå ble det betraktelige varmere enn værmeldingen hadde meldt – såpass varmt at vi tenkte oss en tur på stranden da vi kjørte hjemover – hjemover til overskyet og lite badevennlig vær – selvfølgelig… Og senere ble det fint vær igjen- selvfølgelig… Men da var det for sent å reise på stranden!
Så da så… Resten av dagen tok vi bare livet med ro – bare avbrutt av en culottestek, ovnsbakte poteter, stekt champignons, stekt spisskål, selskapserter og en flaske god vin…
Og forbereder hjemreisen i morgen som blir laaaang…
Det nærmer seg jo ubønnhørlig slutten på turen (ikke på ferien) – og på ferske bakervarer og lune frikadeller… og vin på tilbud… Men men… vi overlever nok på minnene… God vin og litt bloggmimring blir det nok en kald høst- og vinterdag eller to…
Så hva har vi lært i dag da?
TomTom har ikke alltid helt rett…
Ikke stol på værmeldingen…
Det er alltid noe i et glasspusteri som roper etter et godt hjem…
Når noen sender deg en melding om at de har fått nytt mobilnr er det veldig lurt å endre dette med en gang… to år etterpå husker man jo ikke det..
