Road Trip 2015 – Harstad

Siste etappe…

Da var vi klare til å ta siste etappen, fra Aurland til Egersund.Det er som kjente flere muligheter å kjøre. Vi har titt og ofte har tatt veien om Bergen og E-39 og E-16, det er jo den mest behagelige og har også to ferger hvorav du kan spise og hvile litt på den ene, all den tid den tar 40 min. Vei om Ryfylke hadde vi kjørt nå vi reiste oppover, om Oslo var litt i lengste laget… og siden vi nå engang var på ferie og skulle se mest mulig natur, tok vi veien om Suleskar… Den veien hadde ikke noen av oss kjørt før, og la gå at den er svingete, men det har vi da fått nok trening i på denne turen…

Mens vi pakket bilen ble det snakk om steinbordet som står hos foreldrene til Eva. Og da fikk vi historien om det. Skiferhellen hadde i sin tid stått på pipen til «kvitebygningen» på Lensmannsgarden. Etter krigen ble den tatt ned, noe som var en større utfordring pga tyngden. Men de hadde en solid trestige fra den estiske båten som ble bombet og sank i Flåm 20. april 1940. Ved hjelp av den ble platen møysommelig firt ned og etterhvert ble det et hagebord av den på Onstad. Det er et bord som ikke flytter på seg i vinden, i motsetning til enkelte andre bord i Egersund…

Turen gikk over Voss og langs Hardangerfjorden, på den andre siden denne gangen, til Odda. Etter Odda fikk vi et kjapt bilde av Låtefossen – uten å gå ut av bilen… Det er mye vann i den fossen nå om dagen… Ellers gikk ferden videre over Røldal og Haukeli på E-134 før vi tok av mot Suleskaret og Sirdal på FV-9. Vi fikk hverken med oss ørn eller hjort, men en elg sto og tok livet med ro langs veien. Annen dramatikk var det ikke før vi kom til Suleskaret, der det var smalt for å si det mildt, mye trafikk begge veier og en idiot av en rogalending som åpenbart mente at han hadde forkjørsrett… Som de sier: «There is born one every minute…» Det eneste som var overraskende var at han ikke kjørte Audi eller BMW…

Da vi begynte å nærme oss Rogaland kom selvfølgelig regnet… Men skydekket var ikke lavere enn at vi fikk med oss det meste. For det er jo en flott tur, hele veien… Mye fjell, mye natur og… mye dårlig vei…

Så til slutt kom vi da hjem til Egersund – og huset det sto faktisk ennå… Blomstene hadde overlevd, både inne og ute, så da så…

Da gjensto det bare å pakke ut. Det var jo en hel del sommertøy som ikke hadde blitt brukt… Badetøy, shorts, kjoler mm, gikk rett tilbake i hyllen – ubrukt…

Det har vært en fantastisk ferie, med utrolig mye flott natur. Vi har, litt tilfeldig må vi ærlig innrømme, tatt for oss 9 av 18 nasjonale turistveier i Norge i løpet av ferien, vi kunne ha tatt en tiende, men siden det var skodde var det ikke noen vits. Så da har vi noe til gode…

Vi har kjørt godt over 5 500 kilometer – og det har vært verdt hver eneste en av dem.

Turen har gått gjennom fylkene Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Hordaland, Sogn- og Fjordane, Oppland, Møre- og Romsdal, Nord- og Sør-Trøndelag, Nordland og Troms. Hvor mange kommuner ferden har gått gjennom er uvisst, men at det er et tresifret antall er nok ganske sikkert…

Norge er et fantastisk flott land… Og det er greit å stopp opp litt for å se seg rundt – også på de plassene man har passert mange ganger før…

Og hva har vi så lært i dag da…

Det er en historie bak det meste, bare du spør…
Det er mulig å ta bilder i fart, lav fart vel og merke… lav fart… og uten å sikte…
There is born one every minute…», men hvorfor må det være ute på veiene? Hvorfor kan de ikke bli holdt inne og få behandling?
Det er faktisk lov å stoppe for å spise…
Det er ikke så mange steder du har lyst til å spise fra Odda til Egersund…
Første bud for å få mat er å stoppe og ikke «vi venter til neste…»
Utrolig hvordan molte- og blåbærdrops hjelper på sultfølelsen…
Det har sikkert vært bruk for sommertøy noen steder i Norge denne sommeren…

En stille dag i Lensmansgarden på Onstad

Dette ble en rolig familiedag på Onstad.

Ut over at Eva fikk kjøpt seg Aurlandssko med turbosåler, gikk dagen med til å se på NrKs Sommerbåten sitt besøk i Egersund og til å ta livet med ro på Onstad.

Vel, vi må jo ikke glemme turen til Paradis for å hilse på geitene. Eva var en klar favoritt der i gården…

Og hva har vi så lært i dag da?

Ordføreren og de klarte seg bra i kommunen uten Leif…
Aurlandssko, nå også med turbosåler…
Noen ganger er man mer populær enn andre…

Fjell, fjord og tåke…

Dagen begynte med mye kø på frokosten, fortsatte med litt dramatikk over badevasken der det skjedde en dobbel kaffastrofe og sluttet med skodde og utsikt…

Det hadde seg nemlig slik at vi hadde lite med pulverkaffe igjen til våre to termokrus fra Waynes coffee. Heldigvis hadde vi to reservestrips med Nescafè som reddet situasjonen sammen med det lille som var igjen på boksen. Etter å ha fylt krusene med kaffe og skrudd på lokkene skulle Leif bare helle av det lille som eventuelt måtte være igjen i lokket, sa det «poff» og en halv liter varm kaffe sprutet ut over vasken… Det hadde ikke vært greit å i fanget i 80 km i timen… Så vi pensjonerer koppene. Så hvorfor dobbel kaffastrofe? Jo vi hadde ikke mer pulverkaffe igjen heller… Men men vi fikk bare komme oss avgårde til vi fant et sted å kjøpe kaffe…

Ruten i dag var over Trollstigen, Åndalsnes, Geiranger, Stryn, Fjærland, Sogndal, Lærdal, Aurlandsfjellet tll Onstad i Aurland. En lang tur med mye fjell, problemet var jo bare at det var regn og lavt skydekke… og da ser man ikke så mye. Selv på nasjonale turistveier som Geiranger – Trollstigen, og derfor skippet vi Gamle Strynefjelsvegen som vi ville passere på vei til Stryn. Vi ville jo få med oss Aurlandsfjellet.

Trollstigen - med lavt skydekke — Trollstigen – med lavt skydekke

Trollstigen så vi halvparten av da vi kom til foten av den, resten så vi delvis i skodden, toppen så vi ingentinga av… Midtveis stoppet vi for å ta noen bilder før vi kjørte inn i skodden og der møtte vi to idioter. De stilte seg opp på betongrekkverket og synes de var fryktelig tøffe, de var jo bare noen 100 meter ned, og et lite feilsteg og noen hadde måttet bruke mye tid og krefter på å hente restene… Idioter… På toppen stoppet vi ikke på utkikkspunktet da skodde ser likt ut fra bilen og fra et utkikspunkt…

Men, men etter som vi kjørte ble sikten bedre og vi fikk med oss mer av naturen rundt oss. I Geiranger var det selvsagt også fotostopp.

Og en lite shoppingstopp på outlet’et til Skogstad i Olden ble det også tid til…

Lunsjen tok vi i Stryn, der Leif prøvde å bestille karbonade med speilegg og poteter, men siden hun bak disken ikke var etnisk norsk, snakket litt dårlig sognemål og Leif snakket østlending, ble det bare en enkel karbonade med speilegg… altså en lett lunsj…

Busslasten med turister i den gule bussen fra Estland, som lagde kø ved innsjekkingen og ekstra kø på frokosten, fulgte oss trofast gjennom fjellheimen – sist sett i Fjærland…

Og det var i Fjærland at finværet kom, sol og 20 grader!!! Og da passet det med et lite stopp for å se på en isbre, nemlig Bøyabreen som er en del av Jostedalsbreen. Der prøvde vi også å få oss en kopp med kaffen med kafèn var tom – helt tom… Ikke et menneske der, forklaringen fikk vi da vi gikk og kikket oss bakover… alle sto ute og røket eller noe slikt…

Det går jo alltid en ferge og det gjorde det også mellom Mannheller og Fodnes over Sognefjorden. Fergen var der da vi kom og med tidligere erfaring friskt i minne dro vi på litt ekstra og fikk kjeft av billetøren… Det sto fortsatt igjen en bil på kaien slikt at teknisk sett snek vi en bil i køen… Dypt og ektefølte beklagelser blidgjorde mannen som sluttet å se så strengt på oss – nå var det kun strengt… Det hjalp nok at han hørte Eva snakket sogning…

Siden vi var på ferie, hadde god tid, var på jakt etter nasjonale turistveier og ikke minst at det var svært lenge siden vi hadde kjørt over Aurlandsfjellet, valgte vi å ta den turen nå. Vi hadde tross alt kjørt gjennom Lærdalstunellen 5 ganger før vi kjørte nordover – og tuneller er sååå kjedelig – enda mer når de er så lange som Lærdalstunellen…

Og det var også en fin tur, skydekket var nå ikke så lavt…Og mens vi er inne på Aurlandsfjellet, så finnes den veien faktisk på nettsiden til www.dangerousroads.org. Det er en nettside for alt…

Vi hadde selvsagt noen fotostopp underveis, det må nå til på en slik tur… Ja da vi har stoppet der maaaange ganger før… og kommer til å stoppe der mange flere ganger… Et stopp på Stegasteinen utkikkspunkt er alltid verdt bryet…

Og hva har vi så lært i dag da?

Skodde er skodde…
Tur gjennom fantastisk fjellandskap er ikke helt det samme med lavt skydekke…
Det er utrolig med svinger på Vestlandet – helt utrolig med svinger…
«There is born one every minute» sier de «ove there», og vi møtte to av dem på Trollstigen…
Det er alltid en bobil eller campingvogn foran deg…
Det er ok med tunell, men det slår ikke en fjelltur…
Det finnes en nettside for alt…
Noen steder er alltid verdt et stopp…
Noen turer kan man godt ta en gang til…

Atlanterhavsveien til Molde eller endelig hjorteskilt…

Etter en frokost i særklasse og et par kuler i hodet rikere, tok vi fatt på turen fra Hell til Molde.

Nå syntes det ikke om vi hadde lært allverden om fergeplanlegging fordi det dukket plutselig opp en ferge som vi ikke var klar over, men men… det går jo alltid en ferge…

Etter hvert som kilometerne løp, kjørte vi ut av Trøndelag og inn i Møre og Romsdal. Skiltene langs veien bar også preg av det. Vi hadde gått fra fareskilt med rein og elg til fareskilt med hjort… Vi så nå ikke noe av de dyrene, men thraner så vi nå….

Den store attraksjonen denne dagen var den nasjonale turistveien Atlanterhavsveien. Men før vi kunne ta fatt på den, måtte vi ha noe mat. Og for en gangs skyld klarte vi å «time det» til lunsjtid og valget ble Bjartes favorittkro. Der ble det god fiskesuppe og sjøkreps.

Nå må det jo sies at Atlanterhavsveien er fin og flott, men vi kan ikke anbefale å ta den etter en tur gjennom Ryfylke, over Sognefjellet, gjennom Vesterålen, Lofoten og Helgelandskystsen. Det blir litt tamt… Den er jo spektakulær, men på en mer stille måte…

Vi måtte selvsagt ha et stopp slik at vi kunne ta det «ikoniske bildet» av Atlanterhavsveien. Der var det utrolig godt tilrettelagt og vi kunne ta oss en lite spasertur rundt en liten høyde. For å ta noen bilder gikk Leif med livet som innsats over gangbroen der det sto folk og fisket hele veien – med sluker og kast i alle retninger… Det hadde nå begynt å regn, blitt godt med vind og var kjølig, så det ble med den ene turen.

Vi tok selvsagt veien om Bud, for når vi først er på Atlanterhavsveien nytter det ikke å ta kortversjonen, så vi tok den lange veien om hele kysten.

Ved hvert forblåste hus - en trampoline... — Ved hvert forblåste hus – en trampoline…

Utrolig nok var det trampoliner ved nesten hvert eneste hus i dette forblåste distriktet, men vi må anta at de vet et og annet om hvordan man skal sikre ting og tang i vinden…

Vi var heldige og kjørte rett på hotellet vår Scandic Hotel Seilet, i Molde – og det viste seg å være et godt valg når vi først fikk sjekket inn. Da vi kom sto det en rimelig stor busslast med utlendinger som også ville sjekke inn – og med den hastighet det gikk i, var det liten vits å stille seg bakerst i køen… Vi tok derfor en kjapp avgjørelse og dro på sighseeing i Molde, samt en runde på sokkejakt…

Da vi var ferdig med det, fikk vi vårt rom i 13 etasje med sjøutsikt og sjeselong ved vinduet. Nice…

Da gjensto det bare en bedre middag på hotellet restaurant, før det var bingetid.

Og hva har vi så lært i dag da?

Det går alltid en ferge…
Spektakulær natur er litt ulik etter hvor du har vært…
Det skal ikke store fisken til for å glede en turist…
Ikke kom mellom en turist og sluken hans…

[Show slideshow]

Not Exactly the Highway to Hell…

Etter all den spektakulære naturen i Harstad, Vesterålen, Lofoten og på Helgelandskysten blir strekket fra Nesna mer enn litt kjedelig.

Turen ble bare avbrutt av at vi fulge GPS’en og ikke skiltingen og svingte av på det som viste seg å være «Gamleveien» til Mosjøen. Det sto rett nok at den var stengt, men vi sjekket med nettsiden til Statens Vegvesen og der sto det at den var tidvis stengt fra 6. august eller noe slikt. Så vi regnet med at vi hadde sett feil, helt til vi kom til et nytt skilt med Blindvei…

E-6 gjennom Trøndelag... — E-6 gjennom Trøndelag…

Da ringte vi Vegsentralen og dette var åpenbart ingen ukjent problemstilling… «Å ja dere er nok på «Gamleveien…» Så da var det bare å snu og kjøre tilbake til vi kom til god skilting og rett vei…
Og nyveien? Ja den fant vi ikke på Google maps og TomTom… men vi fant frem på den…

Vi hadde, selvsagt, en stopp på XXL i Steinkjær – som vi hadde på vei opp. Vi skulle ha noen litt store termokopper og turkopper, men de vi ville ha var selvsagt utsolgt… Og etter en liten runde på senteret, bar det i vei mot Hell.

Hvorfor nye termokopper? Jo da, termokoppen til Eva hadde begynt å poppe av med lokket – etter at det var skrudd på… Og det er jo litt ugreit å ta risikoen på å få en halv liter glovarm kaffe i fanget… Heldigvis hadde all poppingen skjedd under kontrollerte former…

På Hell skulle vi bo på samme hotellet som vi hadde på vei opp, Hell Scandic – der de har god mat i restauranten med hyggelig betjening og usedvanlig god frokost.

Nå er det ikke spesielt mye å gjøre på Hell, så vi tok oss en tur innom sportsbutikken og jammen hadde de ikke koppene våre – og ikke drev de med måkejakt på taket heller…

Vi var godt fornøyd med hotellet bortsett fra at Leif ble skadet på hylla fra Hell… De hadde klart å sette opp en hylle på en slik måte at det er et hjørne som stikker godt ut… og som det er godt mulig å treffe med hode når man reiser seg opp fra sengen… noe som også skjedde… I tillegg klarte Leif å treffe hylla midt mellom øyene etter en nattlig tur på toaletter der han ikke ville vekke Eva og derfor ikke skrudde på lyset… Hun ble vekket og det lukter antaglig svovel på rommet ennå… Det kommer til å gå en seriøs alvorlig klage til hotellet fordi de kunne opplyse om at det var slett ikke førstegang slikt skjedde…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det kan være greit å følge med på skiltingen og ikke bare på GPS’en…
E-6 og Trøndelag er skog, grantrær og kjedelig «turterreng»…
Det er ikke hver morgen de driver med måkejakt på Hell kjøpesenter…
Termopopping kan være ugreit…
Å bo på «The hotel in Hell» kan være usedvanlig farlig…
Å bo på «The hotel in Hell» kan være kult, faktisk dobbelt-kult….

Helgelandskysten, fra Bodø til Nesna

Vi var nå tilbake til hotellfrokostene og det var ikke noen ulempe… Hotellet hadde god frokost, men vi skulle videre til Nesna og det er jo et stykke.

Turen skulle gå på Riksvei 17 (FV-17) som er Nasjonal turistvei Helgelandskysten, og for en tur.
Først passerte vi Saltstraumen og naturen ble bare enda mer spektakulær jo lenger vi kjørte.

På et sted så vi ørn, i flukt på høyde med bilen, og mens vi ventet på den ene av de to fergene så vi jammen også ørn der også.

Vi hadde et stopp ved Svartisen, dvs på veien. Vi tok ikke turen inn dit som vi kunne ha gjort, men men man kan ikke få med seg alt…

Men vi fikk da med oss noe allikevel for det var en fantastisk flott tur! Og Gudfaren holdt oss med selskap som lydbok hele veien.

Det var to ferger og vi rakk begge… Og på den ene passerte vi Polarsirkelen – så nå har vi passert den både til lands og til vanns…

Og nå kom regnet og det sildret ned helt til vi kom til Nesna. Der skulle vi bo på Havblikk camping. Vi skulle bo på Rom Vest og det var for såvidt greit nok – litt bob-bob….

For såvidt og bob-bo fordi det var dyrere enn de fleste hotellrommen på turen, men det er jo ikke mange valgmuligheter på Nesna… Nettverket var ustabilt og falt stadig ut og enkelte tv-kanaler forsvant og/eller var «preget av snøvær»… Da sengen pluselig falt sammen, gjorde ikke situasjonen bedre. Det viste seg at to av sengebena var løse og det ene hadde åpenbart bestemt seg få å gi etter mens Leif satt alene i sengen og leste… Jo da helt sant…. Nå viste det seg at det bare var løse skruer, men den toppen som lå under sengen var nå i hvert fall ikke vår…

Rommet vårt lå vegg i vegg med fellesdusjen og vaskeri. I gangen som gikk til badet vårt, var det en (låst) dør (med en 2-3 cm dørsprekk) inn til fellesvaskeriet og der gikk vaskemaskinene stadig vekk, men ikke etter kl. 2300. Så det var ikke noe problem, men litt lytt var det jo… og vi fikk en solid dose med vaskelukt, men som sagt ikke noe stort problem… Det var nå ellers rent og ryddig, men men…

Vi holdt ellers døren låst etter at vi fikk en tysk «Anton» på besøk som åpenbarat skulle inn i fellesdusjen, han var kjapt ut igjen… men det var nå et par andre som også tok feil så da var det greit å holde døren låst…

Hva kan vi si om Nesna? Det var fort gjort… Coop, Spar og to-tre butikker til… og lite utvalg i spisesteder… Middagen tok vi på rommet, det var plan B – Real turmat, enkelt, greit og godt…

Og så ble det fint vær og muligheter for en liten kveldstur før det var bingetid…

Og hva har vi så lært i dag da?

RV-17 og Helgelandskysten kan absolutt anbefales.
Dramtisk natur krever dramatisk litteratur…
De ca 1 100 studentene på Høyskole på Nesna må være glade i friluftsliv og studier…
Hold døren låst på Nesna om du ikke ønsker besøk av «Anton»…
Sitt rolig i sengen på Nesna…
Sjekk alltid under senga på Nesna, det kan være du finner en topp eller to…

Bare to biler… eller 7 t og 59 min…

Vi sto opp og hadde en enkel og grei frokost på rorbua – eller ferieleiligheten som det ville ha hett et annet sted… Kikket ut – og joda det var fortsatt folk på Svolværgeita – forhåpentligvis ikke de samme…

Thea tok turen tilbake til Harstad og de gamle var nå helt på egenhånd…

Nå skulle vi til Bodø og det er bare en vei til Moskenes og fergen som skulle ta oss til Bodø, så det var bare å holde seg på E-10. Da det var avklart var det bare å pakke, laste opp og komme seg avgårde. Og jammen rakk vi ikke å se at det ikke var folk på Svolværgeita – vi bare måtte ta et bilde av en så sjelden begivenhet…

Nuvel vi la i vei og tok turen innom Nusfjord. Ikke at vi hadde noe kjennskap til Nusfjord, men vi er nå på ferie og hadde god tid… og Nusfjord er nå engang et av Norges eldste og best bevarte fiskevær.

Det kostet kr. 50,- å komme inn i Nusfjord. Akkurat det var et litt uvant konsept, men da hadde du tilgang til alt – inkludert toaletter… Så det var vel verdt det – og ganske lurt konsept egentlig…

Vi var der en god stund, kanskje litt for lenge skulle det etter hvert vise seg…

På ferden videre så vi ørn flere ganger og mye flott natur, og vi stoppet ved flere anledninger for å ta bilde. Kanskje et par ganger for mye skulle det etter hvert vise seg…

Så etter en kjøretur på 3, 5 time og 180 km, kom vi frem til Moskenes – og jammen lå ikke fergen der og holdt på å ta om bord biler. Godt planlagt tenkte vi… helt til det sto igjen to biler foran oss og fergen gikk uten oss… Jeg gjentar to – 2 – biler…

Ja det går jo alltid en ferge tenkte vi… Og som ungene sier… Særlig… Jo da det gikk en ferge til – kl 1930… og nå var kl 1400… Fergen tar 4 timer og den som gikk kl 1930 var fremme kl 2330…

Kart Den korteste veien Moskenes - Bodø — Den korteste veien Moskenes – Bodø

Det var heller ikke mulig å bestille plass for det må du gjøre dagen før… Nå trodde vi også av en eller annen grunn at det også var siste ferge – noe det forresten ikke var, men det gjorde jo uansett ikke situasjonen noe bedre… Et sjekk på ulike fergetider på Lofoten.info og Fergeruter og hurtigbåtrute til Lofoten avdekket fort at det heller ikke var noen andre aktuelle ferger å ta lengre nordover, vi ville ikke rekke noen…

Vel… etter å ha luftet ut litt lummer stemning i bilen, tatt litt kaffe… og tenkt litt… fant vi ut av at Nasjonal turistvei Lofoten er vel verdt å se… Den andre veien også… Og vi ville være fremme tidligere enn om vi ventet på fergen, så vi satte kursen nordover igjen… tilbake over Sortland – Lødingen – Fauske – Bodø… En tur på 7 timer og 59 minutter og 463 km… Men det er en flott tur som absolutt tåler å tas to ganger… Vel vel det er sikkert også en fin fergetur mellom Moskenes til Bodø…

Kart Moskenes - Lødingen - Bodø — Den lange veien Moskenes – Lødingen – Bodø

Denne gangen kunne vi i tillegg se naturen på strekket Lødingen – Bognes – Fauske iom at det nå var fint vær og ikke lavt skydekke som det var i forrige runde da vi kjørte til Harstad… Noen fordeler må det jo være…

Vi var fremme i Bodø på hotellet kl 22.36, Thon Hotel Bodø, og fikk lastet av rett utenfor døren til hotellet, fikk melding om at hotellets parkeringsplass var full, men vi kunne parkere i gaten. Der fant vi – heldigvis for nå regnet det godt – en plass ikke langt fra hotellet, men ingen parkeringsautomat som virket… Men etter å ha fått på brillene kunne sjåføren se at man kunne betale med sms, fantastisk ordning… Han andre som vi møtte som også leitet etter en parkeringsautomat ble litt fårete da vi vel inne på hotellet kunne fortelle ham om sms-ordningen og at det sto på automaten, han fant jo etter hvert en som virket – selvfølgelig langt fra bilen…

Dagen ble avsluttet med turmat på rommet… En laaaaang dag i bilen var over…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det er noen ganger, ikke mange, det ikke er folk på Svolværgeita…
Planlegg ruten…
Sjekk fergetider…
Dobbeltsjekk fergetidene…
Nettsiden til Lofoten.info med info om Fergeruter og hurtigbåtrute til Lofoten kan anbefales…
Bestill plass på fergen når det er en lang tur til fergen og med fergen..
Nasjonal turistvei Lofoten er vel verdt en tur eller to…
Fauske er ikke så mye bedre i sol…

Henningsvær

Vi sto opp og kikket opp på Svolværgeita – og der var det fortsatt folk. Lurer på om det er nattskift der…

Etter en kjapp frokost, en hårklipp, litt handling ble bilen lastet opp og vi satt i marsj til Henningsvær.

Da vi svingte av hovedveien inn mot Henningsvær så vi de føste tegnene på at det er en del klatring i Henningsvær.

Det var noen områder der det var telt overalt i tillegg til at det var en folk i ulike fjellvegger… Men det var absolutt ingen tilrettelegging, ingen toaletter mm…

De gamle var jo spesielt fornøyd med den ene klatrevegggen het Gandalf-veggen…

Vi fant, utrolig nok parkeringsplass ganske enkelt i Henningsvær – vi var heldige…Det var jo fastboende som var mer kreative enn andre for å gi klar tilbakemelding om at det var privat parkering…

Her parkerer du ikke... — Her parkerer du ikke…

Det er utrolig mye turister der, i alle butikke, serveringssteder og i gatene. Men det absolutt verdet et hyggelig besøk og det er en del å bruke tid på.

Vi spiste lunsj Henningsvær Lysstøperi & Kafé, der vi også var heldige å få plass, noe vi ikke var senere på dagen da vi skulle runde av med kaker der…

Ette hvert hadde vi sett det vi mente var verdt å se etter å ha vandret rundt noen timer… og vi satte turen tilbake mot Svolvær. På truen stoppet vi på Lofoten Aqvarium og fikk med oss litt oter, sel og et utall av ulike fisker…

Her var det en liten, bitte liten, topp med trapper og inngjerdet utsiktsplatting, og her var det skilt med «Ferdsel på eget ansvar» – du og du så mye farlig det er her i verden….

Etter litt avslapping på rommet, tok vi turen til Børsen Spiseri der vi hadde bestilt bord. Bra sted, god mat og hyggelig betjening med glimt i øyet.

Det var fortsatt folk på Svolværgeita da vi kom tilbake…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det er alltid folk på Svolværgeita…
Du skal nok være forsiktig hvor du setter føttene i visse (telt)områder rett før Henningsvær…
Ikke alle husfarger er like vellykket…
Enkelte steder parkerer du ikke…
Dagens fisk er? Kylling…

Anton fra Finnmark og ankomst i Svolvær…

Dagen begynte med pleie av et mega-myggstikk – og da snakker vi om 10-15 cm i diameter… Vel aldri en tur uten Fenistil… Helt siden jeg ble reddet i Jerusalem av denne er den fast inventar i toalettvesken på tur – som sagt ikke uten grunn…

Frokosten på Ekspedisjonen var som middagen – god. Så da var det bare pakking igjen. Og mens vi, Eva og Leif, pakket banket det forsiktig på døren. Den ble åpnet og utenfor sto Anton fra Finnmark. Etter en lengre kunstpause, hilste han pent og gjorde oppmerksom på at han var litt full, men var ute for å sosialisere litt på morgenkvisten… Han kikket inn på rommet som var preget av to store kofferter på sengen og lurte «Pakker dokker?» Nuvel, etter litt småprat forsto han at vi pakket og var opptatt med det, så han gikk videre for å sosialisere med noen andre – mer villige…

Da var det bare å pakke bilen og sette kursen til Stø. Dit kom vi etter et lengre stopp på en bruktbu på veien, heldigvis var bilen allerede full…

Stø var relalivt kjapt unnagjort iom at det regnet og det derfor ikke var aktuelt med noen lengre spasertur. Så da var det bare å sette kursen til Sortland, for å sjekke opp den sportsbutikken vi «misset» i forrige sving, ta lunch og hente bilen til Thea.

Vi skulle videre til Svolvær og tok turen over Stokmarknes, noe som innebar en fergetur fra Melbu, eller Melby som det ble på Facebook…, til Fiskebøl. Vi hadde jo to biler og Leif som kjørte først skulle betale for begge bilene. Thea og Eva satt i bilen bak og da fergebilletøren spurte om det var en bil og en pensjonist i tillegg, måtte jeg love ham å ikke fortelle det i bilen bak… Nå var det litt dårlig vær og han var ingen ungsau… så han får være unnskyldt…

Grunnen til at vi tok turen innom Stokmarknes, var at bestefar til Leif hadde bodde der i mange år, Just Broch var i mange år distriktslege der, og bygde og bodde i verdens mest upraktiske hus. Det var bygd med utgangspunkt i en spansk «hacienda», det var bygd som en åpen firkant og hadde et lite tårn – helt tomt…

Vel, vi hadde ikke adressen, men iom at Leif hadde en viss anelse og med litt hjelp fra mor i Danmark, hadde vi sånn nogenlunde en ide om hvilken kant av byen det lå i… Vi tok sjansen og kjørte opp, tanken var å stoppe en pensjonist som kanskje husket distriktslege Broch, men hvor er pensjonistene når du trenger dem? Etterhvert passerte vi en på sykkel, stoppet og ventet på at han tok oss igjen, og spurte om han var fra Stokmarknes og om han husket distriktslege Broch. Joda, han både var fra stedet og husket ham, i tillegg viste han godt hvor han hadde bodd. Så han tilbød seg å sykle i foran og vise vei, han var i tillegg en omgangsvenn med han som hadde kjøpt huset i sin tid… Ja verden er ikke stor… Vi fant nå huset, mimret litt og kjørte videre mot Svolvær, med et lite stopp i Hadsel kirke på veien.

156 Annen fare - Aldershjem...??? — 156 Annen fare

Da vi nærmet oss Melbu, passerte vi et fareskilt med undertekst: Aldersheim, ja helt rett… Aldersheim!!! Hva skjer her? Er det eldre med gåstolene deres? Eller villkjøring med elektriske rullestoler? Ja ja, bare de lokalkjente vet…

Vel fremme i Svolvær, fikk vi booket inn på Lofoten Rorbuer og tok fatt på neste mimrerunde.

Og den var å finne Villa Kairo i Svolvær, for der hadde Ellinor bodd i sin ungdom.Villa Kairo har sitt navn etter at Ellinors onkel gikk i land fra sin utenriksfart, og ble ekspeditør for Hurtigruten i Svolvær. Navnet er faktisk ikke basert på den egyptiske hovedstad, men Kai-Ro – perfekt for en gammel sjømann som gikk til ro på kaien…

Vel vi fant den, fikk tatt bilder og kikket oss rundt i Svolvær.

I Svolvær er det et berømt fjellparti som heter Svolværgeita – og der var det folk hele tiden – sent og tidlig, de må stå kø der…

Middagen tok vi på Restaurant Kjøkkenet – og du og du der kunne de lage mat. Nam…

Vel hva vi så lært i dag da?

Noen er mer sosiale enn andre…
Verden er fortsatt ikke stor…
Hvor er pensjonistene når du trenger dem?
Godt det finnes spreke pensjonister på sykkel…
Hva driver de med på aldershjemmet i Melbu?
Kairo er ikke alltid Kairo, men også Kai-ro…
Det er åpenbart kø mange rare steder…

En liten topptur inn i mellom all bilkjøringen

Vi tok frokosten på Ringstad, tok de siste bildene og snakket litt med hun som drev stedet. Så fikk vi litt briefing på turen Thea hadde plukket ut for oss – vi skulle til Heia med god utsikt. En ikke altfor lang tur og ikke alt for krevende – Thea skulle jo ha med seg to «gamlinger»…

Startpunktet var – av alle ting – en alpinbakke… Ja du leser helt rett – en alpinbakke… Sukk… For øvrig første gang Leif har kommet seg opp og ned en alpinbakke… Og det heller ble ikke spesielt mye slakere etter at vi var ferdig med den…

Men du og du for en fin utsikt! Alpinbakkens heis hadde nok ikke blitt godkjent av Veritas m.fl., den gjør nok nytten med eller uten noen formell godkjenning…

På vei ned kom vi i prat med en utflyttet Karmøybu – og som vi selvfølgelig hadde felles kjente med, verden er jo ikke spesielt stor…

Vel opp var vi litt bekymret for noen knær og vurderte å ta en annen vi vei ned, og da spør man selvfølgelig kjentfolk til råds. Og nestemann vi møtte, han demonstrerte også at verden ikke er stor… Han var pensjonist og skulle komme seg etter knekte ribb-bein og da tar man jo en tur til topps!!! med smertestillende i tilfelle det skulle være nødvendig (!!!). Det viste seg at han kjente til slekta og det ble en hyggelig prat. Slekt hadde han også i Egersund…

På vei ned valgte vi å splitte lag pga Evas kneproblematikk og Leif tok turen ned alpinbakken for å hente bilen, mens Thea og Eva tok turen ned en annen vei som skulle være noe slakere, det skulle jo ikke så mye til….

Etter at vi hadde skilt lag fikk Leif en nagende følelse om at kanskje bilnøkkelen ikke var med ned alpinbakken, men kanskje heller med ned gjennom boligfeltet… men å springe opp igjen til Eva da den følelsen dukket opp var ikke et tema… Det var like godt å vente til man var ved bilen for å få sjekket ut problematikken…Nå viste det seg at nøkkelen heldigvis var med, puuuhhhhh…. Men sånt kan jo være lurt å sjekke i forkant… Ja ja…

Så da sto det bare igjen litt handling i Straume og litt lunch før vi tok turen videre til Nykvåg.

På veien ut dit passerte vi en av disse usedvanlig fine «lurestrendene» – du vet fantastisk fin sandstrand og iskaldt badevann… Vi så noen turister, etter bilene å dømme var de nederlender og østlendinger, som solte seg og en unge badet, da vi kom tilbake satt alle mann i boblejakker hmm…

I Nykvåg var det relativt fort å se seg omkring, men vi fikk da tatt en liten rusletur og fikk bla med oss containeren med S-lag logo… Akkurat den er det en stund siden vi hadde sett.
Så tok vi turen videre til Hovden i håp om å se ørn, og mens vi ruslet på stranden fikk vi jammen gjort akkurat det, vi fikk sett havørn. På veien tilbake fikk vi sett nieser, så alt i alt var vi godt fornøyd med turen så langt.

Vi skulle overnatte i Nyksund, et tidligere nedlagt fiskevær som nå har kommet til live. Det er en del av «Dronningruta» som du kan gå fra Stø, vi holdt oss til Nyksund. De gamle ble jo ikke akkurat beroliget av at Thea mente at vi først ville kjenne effekten av vår lille fjelltur neste dag… så det gledet vi oss «virkelig» til…

Vi skulle bo på Ekspedisjonen og det var et godt valg. Greie rom, hyggelig betjening, men noe lytt om man først skal klage litt… men ikke det at det var noe problem.

Det ble byvandring der vi var innom alle butikkene og galleriene i Nyksund, det er jo ikke så mange av dem, litt the og en nystekt vaffel rundet av en fin rusletur. For øvrig en rusletur der Eva lurte på om Kaizers hadde på besøk i Nyksund da det sto igjen et forlatt orgel bak et hus…
Dagen ble ellers rundet av med en bedre fiskemiddag med dessert på Ekspedisjonen, den var virkelig god… Også her hadde vi vært lure og bestilt bord, noe som viste seg være meget lurt da det kom mange som ble avvist.

Og så var det bare å ta kvelden mens to av tre var spent på hva morgendagen ville bringe av minner om en liten fjelltur…

Hva har vi så lært i dag da?

Verden er ikke stor…
Verden er virkelig ikke stor…
Noen er litt tøffere enn andre…
Sjekk alltid om du har bilnøkkelen…
Alltid kjekt å se ørn…
Du vet du er på stranden i Lofoten når det er fullt av fiskehoder på stranden…
Det går faktisk godt an å lage karamellpudding av geitemelk, god karamellpudding faktisk…
Noen ganger er man mer spent enn andre ganger på morgendagen…