Måned: juli 2005

Det kan faktisk regne i Curitiba også, riktignok ikke så mye, men nok til at vi endret planene fra bysightseeing til at vi tok en taxi til et lite shoppingsenter,Ciade, med kun 300 butikker.

Men først etter å ha jobbet en del med å skaffe bussbilletter til turen videre. Dvs vi bare var med og en fra hotellet, han som snakker engelsk, ordnet alt det praktiske. Nå var det noen busstider de i reisebyrået ikke fikk tak i, men de skulle bruke dagen i dag til å få klarhet i det meste slik at vi kunne komme tilbake i morgen og få billettene – fortsatt med en kyndig guide fra hotellet. De kan dette med god service her på Hoteel Del Rel.

Vel fremmet på Ciaden, oppdaget jeg til min store glede et internett-lokale som nettopp holdt på å åpne, og da jeg spurte hva det kostet, var det gratis… Riktignok var det litt små stoler der, men ikke mer enn at det gikk greit, i tillegg var det en del barneleker i den andre delen av lokalet, men det var vel til ungene mens foreldrene – dvs fedrene – surfet mens damene shoppet. Jeg satte meg ned og tenkte at brassene – de har virkelig skjønt det. Og der satt jeg glad og fornøyd og surfet glad på norske aviser mens damene gikk rundt, dette så jo riktig bra ut… Her har Kvadrat noe å lære tenkte jeg.

Men, akk…. hvor lenge var Adam i paradiset? Etterhvert skjønte jeg at det var noe som ikke stemte helt… Alle de andre stolene ble nemlig fylt opp med småunger… de var dog riktignok meget interessert i at jeg surfet på noe som ikke var portugisisk, men etter en stund syntes jeg ikke at jeg lengre kunne sitte og ta opp en plass på barneparkeringen… og vandret av gårde. Dette på tross av at det så ut til at det var noen klovner som forberedte noe i den andre delen av lokalet, men da jeg jo ikke skjønner portugisisk hadde det jo ingen hensikt å bli igjen for å finne ut av hva de hadde tenkt å organisere -og eventuelt delta i dette om surfingen ble for kjedelig…

Etter noen timer returnerte vi til hotellet og vandret litt rundt i byen. Selvfølgelig måtte vi først ha en stopp på The Ritz, så det blir nok en sen middag i dag da kaffen og sjokoladen ble supplert med både sandwich og kake.

Thea og Rebecca har tatt en tur ned til internett-rommet og skal også ha en tur på Fitness centeret, muligens treffer Thea også de jentene hun traff i går kveld og pratet med noen timer i går kveld – til laaaaangt ut på kvelden… Selv om engelsken til brassejentene nok var "så som så", klarte de i hvertfall å prate sammen til lenge etter at foreldrene ville legge seg til å sove. Ved frokostbordet traff hun faren som kunne fortelle at han kjente til Rosenborg – utrolig nok… tenk at noen i Brasil kjenner til en norsk ishockey-klubb.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Barneparkering er for barn – også i Brasil. (Pokker så urettferdig med alle disse aldersgrensene…)
• Norske ishockeyklubber er kjent også utenfor Norge.

Så har vi vært en tur på Brasils svar på Flåmsbanen og det var minsanten en flott tur, høyslette, fjell, og dalføre, regnskog mm. En stor opplevelse kan vi trygt si, selv om brasser flest ikke skjønner:
a) hva er vitsen med å reise frem og tilbake – det er jo bare regnskog og fjell der – og det blir jo dobbelt så langt…
b) hva pokker vi skal på en jernbane – der går jo både buss og bilvei…
c) hva i all verden skal vi i Paranaguà?
d) hva vi i det hele tatt skal i Curitiba?

Men, men dagen i dag begynte tidlig, vi ble hentet kl 0715 på hotellet – og det innebar en svært så tidlig morgen. Som dere kanskje skjønte av gårdsdagens innlegg, kan det ha sine fordeler; i dag var det både kake, pizza og eggerøre mm. til frokost…

Vel fremme på stasjonen måtte vi fylle ut de obligatoriske billettene med navn og passnr, men det var tidlig på dagen… jeg ble barnet og Rebecca ble voksen, men skitt au – vi satset på at ingen leste det – det var myyyye folk på stasjonen som skulle være med på turen og alle skulle på samtidig…

En annen ting vi begynte å tenke på der vi sto var – skulle vi ha tatt med passene? Vanligvis har vi ikke med passene, men en fotokopi og det skal holde til "daglig", men nå skulle vi jo utenbys, men igjen… skitt au – vi satset på at hadde tid til å se på det – det var myyyye folk på stasjonen som skulle være med på turen og alle skulle på samtidig… Du må nemlig alltid vise id-papirer og som sagt fylle ut billettene med navn og passnr når du reiser på buss – og altså ikke på tog…

Turen var som jeg nevnte innledningsvis flott. Curitiba ligger på en høyslette på 934 meter over havet og turen var på 110 km ned til havet og tok ca 4 timer. Og som på Flåmsbanen gynget toget faretruende etter hvert som det var et fotoobjekt på den ene siden av toget og alle stormet over dit mens det ble ropt: ååååhhhh og litt wowwww, muligens også litt aiiiii, for så å storme over til den andre siden når det dukket opp et fotoobjekt der.

Jernbanebruen som dere ser på bildet, er den største og lengste, 112 m og 54 meter høy. Den ble i sin tid bygd i Belgia (!), fraktet med skip til Paranaguà og brakt til fjells i deler med muldyr (!!).

Det var ikke lov å lene seg ut av vinduene – og det skjønte du når du passerte både fjellknauser og jungel på en knapp armlengdes avstand. Det kan være noe vanskelig å se på bildet, men det er rett ned her – og da mener jeg langt ned, du kunne slippe en sten rett ned ved bare å stikke hånden ut og slippe den… med andre ord ikke noe for min kjære moder…

Vel fremme kjørte vi videre i buss og stoppet i en liten by, Morretes. Det var en liten idylisk by der de hadde en skikk med at siste lørdagen i måneden gikk det rundt musikere og sang serenader – og folk satte opp skilt på husveggen med hvilke serenader de likte og musikerne stoppet uten for det enkelte hus og sang til de som bodde der. Du kan så vidt se et slikt skilt rett under det blå gateskiltet på hushjørnet. Noe for mannsangerforeningen med flere i Egersund?

Lunsjen ble spist i en annen liten by, Antonia City, der vi fikk prøvd noe lokale spesialiteter. Kjøttet var kokt i 20 timer, med andre ord godt kokt, og dette ble blandet med malt manjok-rot. Testen var å snu tallerken på hodet, satt massen fast var blandingen passe… i tillegg var det en del fisk, reker mm. Vi fikk også tid til å vandre litt rundt i byen, slik at det skulle bli anledning til å handle souvenirer… Langs elven var det mye spisesteder mm, noe for Egersund?

En del av husene her har "rimelig" sterke farger, eller knalske som de kanskje ville ha blitt kalt i Egersund, og åpenbart ikke noe for alle i Egersund…

Så gikk turen tilbake oppover gjennom den transatlantiske regnskogen, over høysletten, for så å bli sluppet av på hotellet. Thea "gikk tur" sammen med Harry Potter, mens vi andre endte opp på en kaffebar, The Ritz, der vi, Eva og Leif drakk den absolutte beste cappuccino vi har hatt til dags dato. Rebecca tok en Hot Chokolate som heller ikke var å forakte. Som dere ser, ble det tid til et "lite" kakestykke også. For å runde av, tok jeg en espresso grande, dvs i en svær, men for oss normal, kaffekopp. Jeg holdt på å bestille en duplo, dobbel, før jeg husket at det betyr tur-retur, noe Eva også var så elskverdig å minne meg på… Men, okke som, de kunne virkelig lage kaffe der i gården, det må vi bare si.

Hva har vi lært i dag da?:

• Det kan ha sine fordeler å stå opp tidlig.
• Å stå opp kl. 0600, helt frivillig, på en feriedag er tidlig…
• Ta med pass når du reiser ut av byer i Brasil, du kan få bruk for dem.
• Les billettene før du fyller ut navn og passnr. Når det en barnebillett og det er en billett med et svæææært stempel på, selv om det er på portugisisk, er det mulig at det er en sammenheng…
• The Sierra Verde Express er verdt en dag – selv om frem og tilbake er dobbelt så langt.
• Det er ikke alle som liker brassemat…
• På The Ritz i Curitiba KAN de lage kaffe, men det er kanskje derfor det er en kaffebar…

Starten på en lang gågate – rett utenfor hotellet, masse butikker, cafer mm.

Curitiba er fortsatt en fin by, og som det står i turstbøkene – klær og sko er ting du kan gjøre gode kjøp på i denne byen – og det har vi da også gjort…. Snart har nok både Thea og Rebecca brukt opp sparepengene sine, men det er fortsatt noe å gå på – da de damene er selektive og ikke kjøper hva som helst, men slik er vel damer når det gjelder klær.

Når jeg, som mange andre menn, skal handle gjør jeg det enkelt:
a) Finn ut av hva du skal ha.
b) Finn EN butikk som har alt du trenger.
c) Plukk ut det du trenger.
d) Betal.
e) Gå hjem.

Så dagen har gått med til byvandring, shopping, kaffedrikking mm, stort sett tatt livet med ro og koooost oss.

I kveld blir det en tidlig kveld da vi skal avgårde kl. 0715 for å ta Jungelekspressen i morgen tidlig. Vi bestemte oss for å ta buss tilbake. Det blir tidlig mørkt her nå på vinteren, og skulle vi ha tatt toget tilbake også, ville siste del av turen ha gått i mørke, og da er det like greit å ta bussen tilbake.

Inn i mellom slagene slåss vi om å lese Harry Potter da vi har kun et eks – vi vurderte seriøst å kjøpe flere, men de er store og tunge og må bæres. For at Rebecca også skal bli innvidd, blir det i tillegg lest høyt på engelsk og oversatt det hun ikke forstår.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Kommer du seeent til frokost, er utvalget magert – det var tomt for pizza og lite utvalg i kaker – du må dermed vente på påfyll…
• Brassene er åpenbart glade (alt for glade) i friskluft. Selv om det er aldri så kjølig ved frokostbordet – og folk sitter med luer (!) – står vinduene allikevell åpne…
• Det hadde vært greit med flere eksemplarer av nr. 6.

Etter en lang, men behagelig natt på en buss med usedvanlig gode liggeseter og god plass, kom vi frem til rundt kl. 0700 til Curitiba. Vi lastet ombord i en liiiten drosje (Ford Fiesta??), med et liiiite "bagasjerom" – som allerede hadde en gasstank liggende, og tok en kjøretur til hotellet vi hadde sett oss ut, mens vi håpet på at drosjen ikke fikk en bråstopp, da vi ikke hadde noe ønske om å få bagasjen i bakhodet. Det så meget dyrt ut – og var fullt… så vi ba drosjesjåføren om å finne et nytt. At han ikke snakket et kvekk engelsk gjorde ingenting, vi forsto hverandre… og han kjørte oss videre til et annet hotell som så enda dyrere ut. Det lå midt i sentrum og var 4 stjerners… så vi tok en suite… Fra bunn til topp på hotellfronten på to dager.

Så – hvorfor så dette hotellet? Jo da, det ligger en stor bokhandel i førsteetasjen… og hva har de i store bokhandlere i store byer? Selvfølgelig Harry Potter nr. 6. Så da er det kun en ting å si: Jipppi og yes yes… Nr 6 er i boks…

Etter en bedre frokost på hotellet, der de faktisk hadde kaffe uten sukker, masse kaker og pizza (!), tok Eva og jeg en større byvandring på morgenkvisten, mens ungene tok seg en lur.Vi hadde tross alt reist hele natten og selv om liggesetene var bra så erstatter de ikke tross alt noen seng. Merkelig nok klarte vi å finne tilbake til hotellet uten hjelp (dvs drosje…). Curitiba er en fin by, ligner faktisk noe på København, men bare større. Masse butikker, små cafeer, masse liv og folk i gaten… Så dagen i dag har vært brukt til byvandring ++.

Jeg fikk faktisk kjøpt meg en diskettstasjon da jeg ikke hadde tatt den med fra Norge, i den tro at jeg ikke hadde bruk for den. Så feil kan man ta, for å kunne legge ut bilder via en internettcafe, må du ha med en diskett… og diskettstasjoner er ikke helt vanlig å få kjøpt her i Brasil… men jeg klarte å finne en og sa nei til innpakning mm. Mm var drivere, som de ikke klarte å finne i butikken sånn i farten, og kjepphøy som jeg var, regnet jeg med at den trengte jeg ikke iom at jeg har Windows XP Pro. Og selvsagt hadde jeg klart å finne en usb-diskettstasjon som ikke ble installert automatisk i Windows XP… Men, bor man på 4-stjerners hotell, så bor man på 4-stjerners hotell – her har de selvsagt internett tilgjengelig, og etter en del knoting på nettet, klarte jeg å finne en driver – og ikke minst klarte jeg å brenne en cd, til vanlig ingen kunst, men når pc-språket er på portugisisk, blir det fort en ekstra liten utfordring å få det til.

Nå får dere bla dere nedover, det er lagt ut bilder fra fossen mm på tidligere dager.

Vi skulle få en eksta seng i suiten, og det kom en stuepike for å ordne dette, hun ryddet plass og snakket med Eva som bekreftet at det var ok at sengen skulle stå der det var ryddet plass. Problemet var at hun – åpenbart – hadde bekreftet at vi ikke trengte noen seng… Så en ny tur til resepsjonen, da hadde selvsagt han som snakket engelsk (den eneste som gjorde det) tatt fri og gått hjem, men en parlør, ordbok mm gjorde susen og stuepiken kom etterhvert tilbake, denne gang med en ny cama.

Og ellers?? Nå er det Rebecca som har feber, men hun fikk det først i ettermiddag, og er noe redusert. Vi ser dagen ann i morgen og regner med å ta Jungelekspressen, Serra Verde Express en av dagene. Det er noe vi gleder oss til, men vi har ikke hastverk.

Vi ser for oss å reise nordover etterhvert, da Curitiba ikke er spesielt varm på morgen og kveld, men helt ok på dagen. I løpet av natten kjørte vi faktisk gjennom områder som hadde en temperatur på +2… Men, vi får se hva turen videre bringer. Jeg tror forresten at jeg skal begynne å eksportere varmeovner til Brasil…

Så hva har vi lært i dag da?:

• 4-stjerners hotell er helt ok – og kan faktisk være relativt rimelig utenfor sesongen…
• Curitiba er en fin by.
• Det er ikke dumt å få med seg driverne når du kjøper datautstyr – selv om det meste går ann å innstallere uten drivere, kan du være helt /%¤# sikker på at når du ikke har fått med deg driver, trenger du den…
• Vær forsiktig med hva du bekrefter til en stuepike når du ikke skjønner "bæret"…

En ny dag i Evas bukse…, men kun til kl 1200 da kom mine egne tilbake fra vaskeriet, Så nå er jeg ikke lengre i buksene i til Eva, men men det kan jo være det samme – vi bor jo på firemannsrom…

Nå er alle i hvertfall friske og oppegående, så da begynner det å bli på tide å finne på noe mere spennende enn det de siste to dagene har brakt oss, selv om det absolutt har vært helt ok.

Vi hadde bestemt oss for å la hotellet ordne med bussbilletter til Curitiba, men (heldigvis) var det søndag – vi hadde som vanlig vært noe trege med å bestemme oss, og de kunne ikke få brakt billettene til hotellet. Så Eva og jeg tok turen opp til bussstasjonen og kjøpte billettene selv, og det er det jeg har sagt før, noen et eller annet sted holder en hånd over oss…

Den turen og den bussen hotellet hadde anbefalt oss, var riktignok det billigste alternativet, men… du får jo det du betaler for… Det viste seg at det hadde vært en eller annen kommunikasjonssvikt og turen kl 2000, var en helt vanlig buss – "melkerute" og UTEN liggeseter… og det hadde blitt en laaaaaaaang natt på bussen. Nå fikk vi da til slutt kjøpt de rette, men dog noe dyrere billettene – så vi er forhåpentligvis fremme i Curitiba i morgen tidlig – nogenlund uthvilt.

I dag har vi, bortsett fra en tur på vaskeriet, vært i Paraguay i byen Ciudad del Este. Den er akkurat like shabby, lurvete og uten interesse som de sier i reisehåndbøkene… Det var søndag så mye var stengt, men det var da mer enn nok som var åpent. Fordelen med søndagen var at det var mye mindre folk både på grensen og i byen – og ikke minst var byen tryggere på en slik dag. I alle fall sa guiden vår det, og da er det vel sant. Det var noe dyrere å ta en bil med guide, enn å ta taxi selv, og en hundrelapp var det helt klart verdt. Nå hadde vi en svært så kompetent guide, hun snakkt rimelig godt engelsk – og var nyutdannet veterinær…

Vi sparte nok noe på ikke å (kunne) handle (så mye) der iom at det var søndag, nei da. Det byen selger er elektronisk utstyr, sigaretter (sikkert mye falske…) og parfyme (helt sikkert svært mye falskt – mye er farget vann i fin innpakning…). Og av dette er det lite vi trenger, vel nå trenger vi jo ikke så svært mye av det vi handler – tror jeg da… Nei nå får jeg vel kjeft, (stort sett antar jeg) alt av klær som vi handler er på gode kjøp listen – og (det skal – sier de) medføre mindre handling i Norge. Vel akkurat det gjenstår å se…

Resten av dagen ble tilbrakt i en større fuglpark, The Foz Tropicana Bird Park. Det var en fin tur, de var rett nok i bur, men mesteparten var i meget svære bur som ga muligheter til å fly og bevege seg. Bla annet var vi inne i et papegøyebur med en masse store og mindre fugler som hadde stor moro med å drive med snittflyging rundt hodet på deg.

Nå er alt pakket og klart, og det gjenstår bare å finne rett buss – og gå av i rett by…, men det går nok bra.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Dagen er best i egne bukser.
• Kjøp bussbillettene selv… 
• Byen Ciudad del Este i Paraguay er ikke noe man reiser til som eneste mål på en ferietur.
• Det er hardt å ikke ha nr 6.

Sorg og elende!!! Dette er ille og helt forferdelig – hvordan skal dette ende. Hele ferien er nesten ødelagt!!! Men selv om det er tøft, må vi komme igjennom denne harde perioden. Pussig hvordan en enkelt hendelse kan ødelegge så mye. Vi vil hjem!!!

Ja, ja kanskje til en annen større by da, ja selv tilbake til Sao Paulo kan vi reise. Hvorfor? Jo de har ikke Harry Potter nr seks her!!! Men det har de i hvertfall i Sao Paulo eller Rio, så –  i morgen reiser vi bort her i fra. Vi kjenner alt abstinensen rive og slite, søvløse netter venter vi oss – til vi har fått tak i en bok… Vær med oss i vår sorg…

Og ellers? Jo da, Eva er bedre, har til og med vært på byvandring og spiser også igjen. (Pokker… jeg som trodde vi skulle spare en del, men men…) Riktignok spart vi en del i går.

Vi, Leif, Thea og Rebecca, spiste middag sammen med våre svenske venner og alle 6 klarte oss med 3 middagsporsjoner, og enda klarte vi ikke å spise opp alt. Vi spiste ikke på vår favoritt restuarant da stort sett de fleste spisestedene er stengt før kl 1830, og vi måtte spise tidlig fordi svenskene skulle reise videre etter middagen. Nå viste det seg at vi måtte vente såpass lenge at vi like godt kunne ha gått der vi de ikke åpnet før kl 1830. Akkurat DET, burde vi ha vist da begge familier hadde spist der før og hadde måttet vente leeeenge på maten… 

Hva har vi så gjort i dag? Stort sett det samme som i går. Vi er helt slått ut over at vi ikke får tak i nr 6 – og trenger en dag å komme oss på.

Nei da, i dag har det vært Thea sin tur, feber og slakk – og fullstendig ute av shoppingmodus. Det vet vi fordi vi truet henne med ut for å spise, men hun har nå blitt bedre og vi regner med at vi reiser til Paraguay i morgen, før vi reiser videre til Curitiba.

Der skal vi bla prøve å få tatt jungelekspressen, en flott togtur. Selv om ingen som er her i fra skjønner hva vi skal der… Det er jo bare et tog som kun kan være noe for helt spesielt interesserte togentusiaster…

Hva har vi så lært i dag da?:

• Ingen der hjemme bryr seg når en av oss ligger og stirer i taket med feberblasse øyne… (hulk…)
• Det er hardt å måtte klare seg uten nr 6.
• Det går ann å klare seg uten oppmuntrende ord hjemmeifra når sykdom og elende rir oss som en mare…
• Hva skulle vi ha gjort uten lydbøker?
• Det er kaldt (og dumt) å gå ut om kvelden langt sør i Brasil når det regner – i kortbukser og kortermet skjorte. De innfødte i boblejakke ser så rart på deg…
• Det er enda dummere å sende begge (og de eneste…) langbuksene på vask på en regnværsdag – selv om det var rimelig temperatur på dagen.
• Det er fint å ha en kone med en rikholdig garderobe… (to langbukser).

Etter å ha funnet ut av det nå fredag, vi går litt surr i ukedagene, har vi hatt en hviledag – bokstavelig talt. Eva ligger med feber og er i tillegg dårlig i magen, men det skal nok gå bra – bare hun får hvilt og drukket nok.

Vi andre har brukt dagen til byvandring, lydbok, internett, chatting med og uten lyd, spising og ikke minst sløving.

Våre svenske venner reiser videre i dag, men vi skal møtes for å spise middag i kveld, dvs uten Eva. De har brukt dagen til en tur i zoologisk hage og til å se fossen fra Brasil-siden. Vi får se hva dagen bringer videre.

At vi er i en noe større by den 16 juli, er jo ikke akkkurat noen stor sorg, og heller ingen tilfeldighet… For alle vet jo hva som skjer den 16 juli? Bortsett fra at min søster Margrete i Danmark har burstag. Det er POTTER-Dag nr 6. I morgen skal vi ut og finne en bokhandel – om vi så må reise til Argentina eller Paraguay!!!

Det var nå på`n igjen, etter å ha sovet på en dag med breathtaking fossefall, og nå var det den argentinske siden som skulle synfarast. Vi tok en organisert tur, som (endelig – etter en del trim) ble betalt kontant kvelden i forveien…, og den gikk først over grensen til Argentina og til det stedet der grensen til Argentina, Brasil og Paraguay møtes – og et lite elvekryss. Glomma blir kanskje noe liten som elv å snakke om nå man har sett en del andre elver, men men…

På turen var det også med en svært så trivelig svensk familie som bodde på samme hotell som oss, og vi og Kristjan, Christina og Gustav (10) holdt sammen hele dagen. I løpet av dagen ble vi riktignok nødt til å korrigere hans svensk-norske ordliste – da denne var helt feil… og såvidt vi kunne se et plagiat av en norsk-svensk ordliste over merkverdige svenske uttrykk…

Da vi kom frem til inngangen til den argentinske de fossefallene, klarte vi å overtale den svenske familien til å med på den "safarituren" vi hadde bestilt – med spesiell god hjelp av Gustav… I motsetning til oss, hadde de ikke med seg tørre klær til å skifte med, men de tok allikevel utfordringen og ble med.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Svensker er ålreite folk.
• Båtur kan være pokker så gøy.
• Tørre klær er fint å ha, men sålenge det er sol, varmt og vinter, går det meste bra.
• Det er ikke alle tog i Argentina som går fort…
• Noen DVD-filmer er mindre interessante enn andre.

På vei inn i full fart…

Turen begynte med en 8 km tur gjennom regnskogen på en åpen lastebil og der vi endte opp ved elvebredden. Vel fremme der gikk vi ombord i en gummibåt, som også hadde med egen fotograf. Så bar det oppover elven i høy fart, opp til fossefallene – og inn under (!) noen av dem. Vi hadde pakket ting og tang i vandtette bagger, så det gikk bra, med våte ble vi – til skinnet… Men for en tur og for en opplevelse !!! Dette var gøy dere…

Vi ble sluppet av oppe ved den ene fossen og gikk oppover, riktignok etter å ha bestilt en DVD fra turen mens vi fortsatt var i ekstase og adrealinrus. Det var en lang fin tur oppover langs fjellsiden og der vi passerte en endeløs kø av folk som skulle ned og ta en kortere tur med gummibåt. "Sluge" som de var, arrangørene, solgte de billetter helt øverst – og der var det ingen kø, men den kom folket fort nok til… Etter noen fotostopp på veien opp, fikk vi tatt på sko, skiftet til tørre klær, og sendte noen tanker til våre svenske venner som ikke hadde med seg tørre klær, men det var sol og varmt i været, såpass at Thea ikke gadd å skifte, og de ble faktisk tørre i løpet av dagen. Vi fikk oss noe mat og vandret videre, både vi og våre nye venner.

Så rolig, så rolig…

Etterhvert tok vi et lite tog som gikk ut til startpunktet for stien ut til den største fossen. At toget ikke gikk kjapt, forsto vi da et par sommerfugler passerte oss – MENS vi kjørte (!). Stien var en 1,1 km gangbro i stål som gikk over elvene og så langt at vi kunne stå og se ned i "Garganta do Diabo" – den fossen som de observante leserne vil kjenne igjen som den største fossen. Du sto slik til at du så bortover elven, som fortsatt rant stille og rolig helt til den kom til dette gigantiske hullet. Vanndampen sto slik at vi kjapt kunne se over til det utkikspunktet der vi var i går. Kort sagt en opplevelse det også.

På veien tilbake stoppet vi på en skikkelig "turistfelle" der de solgte alt mulig i tre, stein og sjokolade (!). Her fikk du kjøpt de meste i størrelser og ikke minst prisklasser, det dyreste jeg så i farten var til den nette sum av 3-400 tusen kr… Du verden for et utvalg de hadde, men det ble lite handling på oss da vi har nok å bære på, for å være helt ærlig – allerede alt for mye…

Vi dro med oss svenskene til vår restaurant fra i går, og enda vi når var 7 sulten stykker, og drakk øl til maten (ikke ungene altså), betalte vi fortsatt mindre enn vi ofte har betalt kun for oss.

Tilbake på hotellet utvekslet vi adresser og fikk varme anbefalinger om en tur til Pantanal – langt inne i sumpen. En tur som virkelig høres fristende ut, vi får se hvor turen videre bringer oss. Ulempen er at det er langt å reise og ryggen til Eva er noe sliten for tiden. Midt opp i alt dette, ringer telefonen og det er DVDen fra turen som kom. Svenskene fikk en videokassett, men de hadde bestilt DVD, så de sendte den tilbake, men pytt vi hadde da fortsatt vår DVD – og da vi har med laptop med oss, fant vi ut at denne ville vi se som en fin avslutning på atter en begivenhetsrik dag. Men, med mindre vi hadde endret oss meget i løpet av dagen, var det feil tur vi hadde fått en DVD av – og det har jo relativt liten interesse å høre og se på en gjeng eldre italiere huie, klappe og rope ååååååååiiiiiii, krydret med litt uuuuuuiiiii. Vi skal vistnok få den rette filmen i dag.

Hallo igjen, nå har det vært stille et par dager – og det er ikke pga manglende internett-tilgang, men utelukkende pga manglende tid…

Vår første reaksjon på frokosten på hotellet, var at dette var mektig – og Evas reaksjon var at dette var noe for Egil på Aetat. Det var en god standard frokost, men med tillegg av nesten 20 ulike kakesorter…

Etter avsluttet frokost bar det ivei til Foz do Iguassu – på den brasilianske siden. Vi var heldig og fikk en taxisjåfør det gikk ann å kommunisere med – på tysk… Så Eva, og kun Eva, fikk praktisert sin skoletysk – den damen avslører for øvrig stadig nye sider. Bestefaren hans var tysk og han hadde kommet til byen her forbindelsen med anleggsarbeidet med dammen og kraftverket, i likhet med så mange andre. I denne perioden vokste byen ekstremt og selv anleggsperioden i Aurland blir noe liten i forhold.

Da vi kom frem var det ca 100m kø, men det gikk tålelig fremover og til slutt var vi inne og fikk tatt bussen (3 km) videre til fossefallene. Før vi startet på løypen, fikk vi oss en is og fikk tatt 75 bilder av noen morsomme dyr som rotet rundt i det meste. De lignet vaskebjørner med spiss nese og en lang oppoverhale med hvite ringer.

Når det gjelder fossene, er det bare en ting å si, dette må være alle fossers mor. Kort sagt, FANTASTISK og ikke minst helt UTROLIG… Vi gikk langs fjellsiden og fikk se over mot de ulike fossene, de fleste ligger på Argentinsk side, og endte opp inne i "Garganta do Diabo". Der sto vi og fikk en helt spesiell opplevelse med vanndrev, buldrende lyd og kaskader med vann som fosset utover og nedover… En heilt klar "høydare"  på turen foreløpig… Dette må bare oppleves, vi er jo vant til at utlendinger alltid skal stopp og ta bilder av alt som er hvitt og kommer ned over fjellsiden, nå forstår jeg litt mer av hvordan de har det… Skal etterhvert få lagt ut noen bilder, men som sagt: WOWWWWW.

Vel ferdig med det mest spektakulære, gikk vi opp og fikk oss noe mat. Der satt vi ved elvebredden og så utover elven som fløt stille og rolig nedover, før den bare forsvant i et gigantisk hull. Såpass har jeg nå forstått at skal du ut på elvetur på en elv du ikke kjenner, følg med og vær våken – ellers kan det gå deg ille…

Men først fikk vi en liten leksjon i hvordan man ikke organiserer en junkfood kø… Man tager først en disk (ikke for stor), deretter setter man opp sperringer av jernrør opp foran disken (i en lukket firkant), men dog slik at det (kun) er mulig å komme inn fra hver side – og (såvidt) er mulig å gå mellom sperringen og disken. Deretter tar man en massssse folk som er sultne og vil ha mat, og sørger for at de fordeler seg på hver side av sperringen. Kassene og der du bestiller, som det er to av, finnes selvfølgelig i hver ytterkant av disken. Når du har bestilt og betalt, sendes du videre innover langs disken, der noen andre skal gi deg mat og drikke. Hadde det vært en veldig laaang disk, kunne det ha fungert rimelig bra, så derfor gjør selvsagt ikke det. Er det noen som kanskje ser en bittttte liten svakhet ved denne organiseringen? Vel mellom de kassene sendes det stadig inn folk som skal ha mat, på grunn av sperringen kan de kun vente akkurat der, fører dette til at relativt mange må vente iom at kassene selvfølgelig klarere å arbeider fortere enn utlevererne… og da kjøkkenet ikke klarer å produsere nok burgere mm, har du oppskriften. Vel jeg glemte prikken over ìen – eller rosinen i pølsen. Alle de som endelig har fått maten sin på overfylte (små) brett, skal jo ut igjen… og hvordan kommer de ut? Jo langs disken og gjennom køen av folk som a) skal bestille og b) venter på utlevering – fordi man pga sperringen må gå SAMME veien tilbake… Utrolig…  Men, men alt går jo…

Vel tilbake på hotellet ble det dusjing og hviling – for det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag. Middagen ble (noe sent) inntatt på en restuarante del grillo. Du gikk selv og hentet deg alt mulig tilbehør – deretter kom kelnerne i en stadig strøm med ulike kjøtttyper – rett fra grillen. Da bare nikket du eller ristet på hodet, og kunne spise til du ikke orket mere – til en fast pris pr pers. UTROLIG godt og EKSTREMT billig. Det var ikke mange turister her, merkelig nok.

Før vi gikk til ro, skulle jeg bestille en tur til neste dag og gikk ned i resepsjonen. Der er det et par som snakker rimelig godt engelsk, men som åpenbart har en annen oppfatning av retning enn det en stakkars nordbo har… Turen måtte betales kontant og det krevde en minibank –  som han i resepsjonen visste om: "3 blocks that way." sa han og pekte oppover. Vi sto nok litt feil… for jeg gikk 3 blocks og litt til – uten å se snurten av noen bank, gikk tilbake 3 blocks og litt til, og gikk deretter 3 blocks og litt til i andre retningen. Der fant jeg 2 banker, men ingen ville ta noen av mine kort. Så da var det bare en ting å gjøre – gå på instinkt. Det virket og jeg fant rimelig kjapt en bank der alt var bare fryd og gammen, og gikk utslitt tilbake til hotellet – og passerte på veien enda en bank… Det var da blitt leggetid – og stengte internett cafe.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Egil skulle ha vært her og spist frokost.
• Det er ok å kunne ulike språk.
• Hvorfor utlendinger er så begeistret for fossefall.
• Norske fosser er stort sett små bekkefosser, Kjosfossen er ok, men…
• Det finnes mange måter å organisere en junkfood-kø på.
• Det er ikke de mest prangende spisestedene som nødvendigvis har den beste maten.
• Retning og retning er ikke alltid nødvendigvis det sammer her og hjemme.

Nå er vi fremme i byen med vannfallene og er vel installert på et noko slitent, men rent og billig, hotell midt i sentrum. 

Turen gikk forsåvidt greit, men starten var kanskje litt dårlig av to grunner. Den ene var at da alle var vel ombord i Sao Paulo, startet sjåføren med å gi en del åpenbart viktig informasjon. Han snakket vel og lenge, noe som førte til en del kommentarer blant de andre passasjerene – vi klarte å gjenkjenne navnet på stoppestedet vårt et par ganger… men der stoppet det. Det var ingen muligheter for å få noen engelsk versjon, så vi lurer fortsatt på hva han egentlig sa, iom at vi kom frem: på rett plass til rett tid…

Den andre og langt mer alvorlig grunnen var at setet mitt ikke hadde noen annen stilling enn full liggestilling og akkurat det blir jo noe slitsomt i lengden – hvis du ikke har tenkt å holde horisontalen hele veien. Heldigvis var det to ledige seter bak oss, så Eva og jeg flyttet bare bakover – etter direktiv fra sjåføren – og det gikk greit en stund. Da var den en dame som flyttet over i de to ledige setene – noe som heller ikke var noe problem en laaaang stund da hun satt på tvers, dvs brukte begge setene. Men… hvor lenge var Adam i paradis, ut på kvelden/natten ble hun ble jo selvfølgelig selskapssyk – og fikk besøk av en herremann. Akkurat det merket jeg ved at hun la seg så langt bakover at jeg måtte påtale saken, da beina mine hadde mistet all blodtilførsel. Saken ble for øvrig påtalt ved flere høve… Beina sine hadde hun forresten på toppen av setet til Thea, som sov godt og ikke merket noe til det – men som dere kanskje skjønner, hun gikk virkelig i horisontalen.

Og i tillegg kunne den damen snakke… noe hun gjorde til gangs. Men, men, av og til får man en hjelpende hånd, og etter ikke så altfor lang tid, kom det på et par som skulle ha de to setene foran oss – og damen måtte flytte tilbake til sitt eget sete.

Det var nemlig kun 3 seter i bredden i bussen – så nå vet jeg forresten hvordan de har det på bissenisse-class dø-lux – det var samme type seter som der. Så nå lurer dere vel på hvordan jeg, som en stakkarslig offentlig ansatt, kan vite det? Svaret er enkelt, jeg så det da jeg gikk på flyet til Brasil – da gikk vi gjennom den avdelingen…

Men, seteproblemene på bussen var vel ikke løst iom at det kom en ny dame? Vel la oss bare si de slik at denne damen den rake motsetningen til den forrige damen. Jeg vil faktisk gå så lang som å si at hun var en eksemplarisk sitte-foran-deg-i-bussen-på-liggesete-dame. Hun var liten, og åpenbart også lett…, la seg ned i liggestilling med en gang (hun hadde jo ikke noe valg, men det tror jeg aldri hun oppdaget), sovnet umiddelbart og – sov helt stille og rolig hele turen. Hun var alt det den forrige damen ikke var… Ellers kunne dette lett ha blitt en meeeeeeget laaang tur…

Etterhvert ble det lyst og vi fant faktisk ut av hvor vi var – før vi kom dit…, noe som var en ny opplevelse. 

Vel fremme skippet vi alle guidebøkene og gikk til turistinformasjonen og fikk kart og anbefaling. Han spurte om prisklasse og jeg sa middels, men jeg regner med at vi så ut som vi passet til hotellet… Uansett har vi nå engang funnet hverandre, og de, et par stykker, snakker rimelig godt engelsk.

Etter å ha dusjet, første gang på to dager, tok vi lunsj (og frokost) på en lokal bule – og da mener jeg virkelig lokal. Maten var svært god g i tillegg meget billig, noe som ikke kan sies å være noen dårlig kombinasjon.

Kraftstasjonen produserer 25% av Brasil sitt kraftforbruk og 90% av Paraguay sitt.

Deretter gikk turen til The Itaipu power station Denne kraftstasjonen, som er verdens største, var det virkelig størrelse over. Den var bare svær – og imponerede. Vi hadde kostet på oss en guide og sjåfør, noe som ikke var så dumt. For selv om han ikke snakket et ord engelsk, kunne han veien dit vi skulle og kunne i tillegg skaffe oss bussbilletter utenom køen. Selv turen på kraftstasjonen gikk nemlig med (gratis) busser og de var det ca 20 stykker av bare på vår tur… i tillegg var en del av dem dobbeltdekkere. Men da skjønner dere sikkert hvorfor akkurat det med kø-fiksing var ok. Etter avsluttet busstur på dammen, der det for øvrig var  60-sone (!), fant vi g

Heldigvis er de på nåler…

uiden vår og tok vi turen til et museum, Eco museum, ok med litt kultur også.

I forbindelse med lunsjen oppdaget vi et vaskeri, og etter at tanken hadde modnet en stund, tenkte vi at nå var tiden inne til en ny liten globetrotter-test: Bruk et lokalt vaskeri til å vaske det meste av klærne – og særlig et der de ikke skjønner et kvidder av hva vi sier. Vi kunne selvsagt ha brukt hotellet til dette, men det var dette med globetrotter-testen. Så…  i morgen kl. 1800, har vi enten en masse rene klær i de fargene de ble kjøpt, ellers så må vi på innkjøp – igjen… Noe jeg forresten må i morgen – for å kjøpe hvite sokker til sandalene – for som dere skjønte i går er det helt ok.

Så ble det litt byvandring og middag, der vi for*^&^-gang oppdaget at de serverer store porsjoner her – og det blir en tidlig kveld. Morgendagen planlegger vi i morgen…

Så hva hva har vi lært i dag?:

• Du trenger litt flaks og en "hjelpende hånd" når du er ute på busstur…
• Shabby-folk finner shabby-hotell.
• Det meste kan kjøpes for penger.
• De serverer FORTSATT STOOORE porsjoner her ned, og du trenger ikke 4 middagsbestillinger…