Frankrike – Side 5 – Hobbitbloggen

Hulevandring og med påfølgende fjelltur og vinsafari.

I dag har vi vært nede i underverdenen, nærmere bestemt 125 m ned i hulene l’aven de Orgnac. Det var ca 730 trinn ned og det var verdt hvert eneste trinn. Helt fantastisk med stalaktitter og stalagmitter, det ene øyeblikket var mer wow enn det andre… Så dette var absolutt verdt bilturen på 1 t og 23 min! Hulene ble oppdaget i 1935 og del en er åpne for alle, del 2 krever at du er i god form for det er en tur på 4 timer og del 3 krever enda mer da det er en tur på 8 timer med tau og sikring i alle ender. Del 4 er steng for publikum og kun 8 personer(forskere og politikere) får lov til å besøke denne delen av hulene – i året!. Jeg tror at vi tok ca 120 bilder der nede, men det var ikke lov å bruke blitz, men lyssettingen var meget god. Vi gikk selvfølgelig i gruppen med engelsktalende guide for å få med oss detaljene.

Det var jo også litt kjølig der nede, 11 grader, men det er jo en gjennomsnittlig norsk sommerdag også… Vi som er vant til «norske sommertemperaturer» hadde kledd oss for anledningen, noe slett ikke alle hadde gjort…

Den siste delen av turen gikk forresten også på skikkelige «vestlandsveier av norsk riksveistandard», svingete og smale med liten plass til å møte en bobil… Så det var litt som hjemme tross alt… nå var vi også litt franske fordi vi bokstavelig talt parkerte i skogen – utenfor parkeringsplassen – hvorfor? «When in Rome, do as the Romans do!» Man må da ha skygge… og bilen var kun varm – som i Norge om vi hadde parkert i solen…

På veien opp til hulene, så vi for øvrig butikk som solgte lokale saker som vin, olivenolje etc etc og tenkte at den tar vi på returen… Særlig… Man stenger da uansett når det er lunsjtid… Kunder og turister? Pøhhh…

Vel, vel dette kunne vi nok få tak i et annet sted, her er det nok av steder å bruke pengene sine på…

Nå var ikke dagen over ennå, så vi la i vei på «lykke og fromme». Vi tok turen over Les gorges de l’Ardèche. Det er Europas svar på Grand Canyon, og går fra Vallon-Pont-d’Arc til Saint-Martin-d’Ardèche – og det var utrolig mange som tok kano/kajakk nedover hele elven. Du kunne åpenbart ta turen nedover og så kjørte de deg og kanoen/kajakken tilbake, og dette er fransk campingland. Det var campingplasser med godt med skog i tusentall… Men tilbake til turen, det er jo klart at er vi jo litt blaserte iom at Eva kommer fra Aurland og vi begge har bodd der noen år, men også dette var en flott tur – mye likt som å kjøre over fjellet til Lærdal, men med 16 utkikkspunkter. På veien fikk vi også med oss Pont d’Arc som er verdens største naturlige kalksteinsbru, 60 m bred og 54 m høy.

Da vi nærmet oss slutten var vi blitt godt sultne, og klokken var godt over 1500… På andre siden av elven så vi en middelalderby, og da vi i tillegg fant skilting til denne –med «Middelalder landsby», tenkte vi har må inn for å se og spise. Nå ja, ingen av delene skulle vise seg å være så enkelt. Vi hadde ikke på TomTom, da vi ikke ante hvor vi skulle, men var på skikkelig blåtur – så vi kjørte etter skiltingen… Det vil si prøvde å kjøre etter skiltingen… Etter å ha rotet oss inn i en annen landsby som vi måtte igjennom for å komme frem til den andre – der det stort sett kun var enveiskjøring og ekstremt smale gater, kom vi endelig frem til broen – som var smal, virkelig smal, men som heldigvis hadde lysregulering… Vel over kjørte vi først litt for langt, snudde og kjørte i retning landsbyen langs elven… Tabbe… Da var det bare å snu og kjøre ned på hovedveien der vi kom av broen – og se der: På den ene siden var det et skilt på ca 1,5* 2 m og på den andre siden et mer normalt veiskilt… Og da var det jo bare å følge plan A: «Følg skiltingen…» Og det gikk ikke mange meter før vi kom inn på samme veien vi hadde kjørt tidligere på dagen da vi var på vei til l’aven de Orgnac… Men da var vi på «feil side» og kunne ikke se noe annet enn et serverdighetsskilt – og de ligger jo like tett som vingårdene her nede…

Nuvel, da var vi fremme – men som vanlig for sent til å få mat. Nesten alle matbulene her stenger matserveringen mellom 1430 og 1800, eller noe sånn. Men lykken står den kjekke bi, i den tredje restauranten var Le Garçon, han så på oss og spurte «Chef?» Sjefen så opp fra sin mat, vurderte oss og sa «Salade ou Crêpes». Det kunne vi absolutt leve med… Crêpes er jo noe helt annet her nede enn hjemme, godt med alt mulig fyll.

Så da var tiden kommet til byvandring og litt lokal vinhandel… Og landsbyen det var Aiguèze. Virkelig det en forbinder med franske pittoreske landsbyer; gammel, en liten borg, et torg med uteservering, en petanquebane (bocciabane), masse små restauranter, smale smug etc etc – alt i alt et vellykket besøk.

Så da var det bare å gå tilbake til den opprinnelige planen og dra til Rastau som er en landsby, et vinområdet og der vi skulle kjøpe vin fra? Jo nettopp Rastau… Det ble gjort etter at vi måtte skru av TomTom fordi den ville, for øvrig ikke helt uvanlig, kjøre inn gjennom torget der det er innkjøring forbudt, men vi kom oss gjennom noen, igjen, meget smale gater før vi skrudde den av…

På veien hjem så vi noen fine skilt med olivenolje og tok derfor turen innom Beaumes-de-Venise. Der kjøpte vi olivenolje og Balcamico-eddik, «litt problematisk» å finne på tross av en hel del fine, men dog forvirrende skilt, men det gikk da til slutt…

Da var det retur og innom det samme supermarkedet vi var innom i går, hvorfor? Jo vi skulle ha noe av vinen der de hadde på tilbud – for den var god og billig…

Og hva har vi så lært i dag?

Du kan ikke stole helt på tomtom…
Shorts, t-skjorte og sandaler egner seg ikke for temperaturer på 11 grader og hulevandring…
Mat og klokkeslett….
Å kjøre på «lykke og fromme» er slett ikke dumt

En romersk dag…

Dagen i dag har stått i Romas tegn. Først la vi i vei på en times biltur til Pont du Gard. Dette er en gammel romersk vannviadukt som antagelig ble bygget 60 år f.kr. Forresten hva holdt vi i Norge på med da?? Du kan si hva du vil om romerne, men bygge kunne de… Den er i tre høyder og er rett og slett imponerende. Det var godt lagt til rette med god parkeringsplass, servering mm så vi led nesten ingen nød. Nesten fordi det var varmt – usigelig varmt… Bedre ble det jo ikke av at vi gikk opp til utkikkspunktet slik at vi fikk se akvedukten på avstand fra høyden, og da vi også gikk opp til topp av akvedukten, da var vi på kokenivå…

Hadde vi visst bedre og gjort bedre research i forkant, så hadde vi sett at det var tilrettelagt for bading der, og faktisk mange som gikk dit nettopp for å bade og leie kano på elven… Men altså ikke oss, i etterkant husket vi jo på at mesteparten av badetøyet lå bak i bilen… Nå ja ikke badedrakten til Eva, men så varmt som det var tror jeg ikke det hadde hatt noen betydning – for henne i allefall… Men mye vann og en solid is hjalp godt på.

Det er dimensjoner på byggverket ont du Gard — Det er dimensjoner på byggverket

Og da forsikringsselskapet ringte og sa at vi bare kunne bestille ny frontrute der vi kunne, var jo den saken for så vidt grei også. Helt grei ble den da jeg sjekket med NAFs veihjelp og de sa at det ikke var noe problem å kjøre med den. Dette ble i tillegg bekreftet av Pål hos Bøgh Hafsø der jeg ringte og bestilte time i august for ny frontrute når vi kom hjem. Ja ja, alt er jo så enkelt når du bare kan det…

Nå hadde vi ikke helt planlagt resten av dagen, men siden vi var på de kantene fant vi ut at vi skulle ta turen til byen Nîmes. På vei ut lo vi litt av bilen som skulle ut samtidig med oss og som åpenbart ikke hadde skjønt det med at du måtte betale parkering og inngangsbillett i en og samme operasjon – og det var bokstavelig talt billetten til veien ut.. Heldigvis sto vi i den andre filen og han kunne rygge ut da det heller ikke var noen andre biler bak ham. Ha, ha… godt det ikke var på motorveien…

Nîmes var en halvtimes kjøretur unna, så vi la inn byen på TomTom og ble guidet inn til byen. Etter hvert som vi nærmet oss byen fant vi ut at vi kanskje skulle ha gjort litt bedre research her også… Vi viste ikke egentlig hva vi skulle der, bortsett fra å ha mat og se på den gamle bydelen. Nuvel TomTom guidet oss inn i smale smug og litt rare gater og etter hvert skrudde vi av, og satset på at vi ville klare resten selv. Det var jo bare å finne et sted å parkere… Vel, tror dere ikke vi kjørte rett på et parkeringshus der vi kjørte ned under jorden… Ikke så varmt der… Hvorfor var nå det et poeng? Jo da, da vi startet opp på Pont du Gard viste temperaturmåleren i bilen 39 grader og det var ute… Rattet var så varmt at det var litt ubehagelig, svart bil er åpenbart ikke tingen i solen… Nå var vi for så vidt klar over det da vi har opplevd bilen varm i Norge, men ikke så varm… Air condition på bilen må vel være noe av det beste som er oppfunnet etter hjulet…

Etter å ha parkert, gikk vi ut og oppdaget til vår store glede at vi bokstavelig talt hadde parkert under turistinformasjonen, torget, amfiteateret og i utkanten av den gamle bydelen. Vi kunne altså ikke ha funnet et bedre sted – og hadde antagelig aldri funnet det dersom vi hadde planlagt alt…

Så var det mat, men hva tror dere klokken var? Jo den var «Manger – fini» – kun kaker til kaffen-servering inntil middagsserveringen begynner noen timer senere, i allefall i de to første stedene. Men på det tredje stedet kunne vi meske oss i biff med tilbehør – og da var situasjonen under kontroll.

Så da ble det byvandring og besøk på Amfiteatret, enda et romersk bygg av imponerende kvalitet. Det blir stadig brukt til konserter og andre arrangementer. Nå var det fortsatt varmt, men vi klatret rundt det beste vi kunne og da vi hadde fått med oss det meste, var det bare å legge turen hjemover – i en lunken bil…

Franskmennene har et system med bomstasjoner der du først trekker en billett før du kjører ut på motorveien og bruker den når du kjører ut og da betaler du for den avstanden du har kjørt. Da vi kom til en bomstasjon og skulle betale, måtte også vi rygge ut feil fil, vi hadde kjørt inn i filen for de som har brikke… og da kommer man ingen vei, dersom man har noen bak seg. Og med den trafikken og køene på de andre filene, var det åpenbart noen som passet på oss for det kom ingen bak oss – før vi hadde klart å rygge ut og sto på halvtolv og ventet på at noen skulle slippe oss inn i køen… Vel fremme i automaten virket ikke billetten… tross gjentatte forsøk – og temperaturen steg lit både hos de bak oss og inne i bilen, men da vi sluttet å prøve oss med parkeringsbilletten fra Nîmes – ja da gikk alt så mye bedre…

Av en eller annen årsak tok TomTom oss hjem en litt annen vei, dette på tross av at vi delvis kjørte på den samme motorveien som vi kjørte på da vi kom til Carpentras. Vel vel tenkte vi, vi kommer nå alltids tilbake til hotellet, så vi lot det stå til – og bra var det. Vi hadde snakket om at vi måtte stoppe ved en solsikkeåker da vi kjørte til Pont du Gard, dette da vi kjørte ut på tur. Jammen gikk ikke den nye og ukjente ruten rett forbi solsikkeåkre så det holdt – og attpåtil nesten forbi Châteauneuf du Pape. Dette var jo et poeng siden vi hadde snakket om at vi måtte ta et vinbesøk – og nå vet vi hvor vi skal gjøre akkurat det. Vinflasken vi begynte på i går og fortsatte på i dag er fra? Jo da Châteauneuf du Pape…

Så hva har vi lært i dag da?

Litt resarch er ikke av veien…
Å kjøre i vei uten litt research er heller ikke av veien…
Ikke le av andre som ikke har skjønt det med billetter og automater…
Følg med på hvor du kjører…
Franske billettautomater er ikke lettlurte…
TomTom er en luring… Solsikker og Châteauneuf du Pape, må være et tegn …

Orange, Châteauneuf-du-Pape og Brotte

Det romerske teateret i Orange. Sett fra toppen, se folkene nederst.

Vi var ikke helt ferdig med den romerske delen og var av gårde tidlig til Orange der målet var Det romerske teateret og byen Orange. Akkurat det med å komme seg av gårde tidlig, var en av de tingene vi nok lærte i går… Det er noe svalere å gå rundt tidlig på dagen, enn når solen står som høyest og det steker som verst – det er jo absolutt noe vi visste… men i dag var vi tidlig av gårde.

Det romerske teateret i Orange - sett fra utsiden — Det romerske teateret i Orange – Scenevegget sett fra utsiden .

En annen ting vi fant ut at vi ville sette pris på, var å kunne parkere innendørs, fortrinnsvis i en kjeller. Da vi kom til Orange kjørte vi rett på et slikt parkeringshus, og med skilt til the Turist Office – og da vi gikk mot turistkontoret gikk vi jammen rett på Det romerske teateret. Som Wikipedia sier det: «Anlegget ble bygget i det første århundre AD. Teateret er et av de best bevarte, med inntak scenevegg og tribuner. Anlegget er 103 m bredt, og 37 meter dypt, og kan ha rommet mellom 6 000 og 10 000 tilskuere. Den romerske provinsen Arausio ble grunnlag i 40 f.Kr. av legionærveteraner, og teateret hadde en betydelig rolle i det romerske samfunnet.» Og vår dom er uten tvil at dette var imponerende – og vi gjentar det gjerne; Du kan si hva du vil om romerne, men bygge kunne de. Iom at det ble en del klatring, var det greit at vi var der tidlig… ingen ting er som litt oppfrisket lærdom…

Et lite museumsbesøk, en del byvandring, litt mat og hatte- og paraplykjøp (!) ble det også tid til. Byen er absolutt verdt et besøk, men høydepunktet er nok Det romerske teateret.

Da vi skulle legge veien hjem, fant vi ut at vi måtte ta turen innom landsbyen Châteauneuf-du-Pape, kjent for sine viner og anbefalt av Liv, pendlervennen til Eva. På veien dit kjørte vi gjennom den ene vinmarken etter den andre og den ene vinprodusenten etter den andre. Et lite skilt fanget vår interesse The Wine Museum – Maison Brotte. Navnet virket kjent da vi hadde lest om det på nettet. Det er bare å merke seg stedet om du er i nærområdet. Det er et lite vinmuseum der du får se ulik redskap som har blitt brukt til å lage vin, historien om A.O.C som er kvalitetssystemet L’appellation d’origine contrôlée (AOC). Det er gratis inngang og god parkering, men det viktigste er at du blir møtt på en gjennomført profesjonell og hyggelig måte. At informasjonen i muséet også finnes på engelsk er jo ikke akkurat noen ulempe, nesten et must for de av oss som ikke skjønner alt av fransk, ja da vi skjønner noe, men alt for lite ennå.

De har også en brosjyre på engelsk som er verdt å laste ned, enten du skal dit eller ikke. Og i tillegg ligger det ute et lengre klipp på YouTube der Harry Karis er på besøk der. Noe å bruke tiden på mens man planlegger neste besøk i Châteauneuf-du-Pape mens man drikker god vin en mørk og kald dag i november…

Vi fikk også god og kyndig veiledning, igjen på engelsk, i både vinsmaking og selvfølgelig vinkjøp – så det er noen som har noe å glede seg til der hjemme i Norge en rallardag ut på høsten… Vi fikk med oss noen gode rødviner, hvitviner, dessertviner og en flaske med brennevin – og en rødvinsflaske som skal ligge i minste 5 år… Det blir for øvrig en tur på rødt nå vi kommer tilbake til gamlelandet.. Med man kan da ikke la litt toll ødelegge vingleden! Og kommer vi tilbake, lovet vi å ta med oss geiteost fra Underdal og det har vi tenkt å holde!

Turen hjemover gikk kjapt, gjennom solsikkeåkrer og vinmarker, men et lite stopp «hjemme» i Carpentras for å fylle bensin medførte et enda lengre stopp på et supermarked, E. Lecierc – og da snakker vi om et virkelig supert supermarked. Det var litt som OBS og Mega – gange 10 når det gjelder utvalg av mat, ost, vin, bakervarer etc etc (sukk, misunnelig – litt…) . Vi fikk oss en ny flaske med hetvin og litt ost til kvelden, en lite reisevannkoker (den andre ligger hjemme…) og 6 store vinglass slik at vi er vel forberedt… Mens vi var inne begynte det å regne, og det regnet så mye at det var vanskelig å snakke inne… Og iom at vi hadde klart å parkere på en av de få… parkeringsplassene ute – og ikke inne i parkeringshuset, var det ikke noe annet å gjøre enn sette seg ned å ta en liten matbit. På kafeen hadde der forresten slik dispenser som norske hoteller har til melk og juice, bare har var den større og til hvit og rød vin…

Så hva har vi lært i dag da?

Det er mye hyggeligere å kjøre utenom motorveiene…
Det er lurt å kjøre tidlig…
Alle franske inngangsbilletter er like, dessverre virker de bare en dag….som damen så hyggelig gjorde oss oppmerksom på…
Enda lurere å parkere under jorden – da er jo ikke bilen brennhet når man kommer tilbake…
Vinbesøk er dyrt, men verdt det…
Ja det kan regne her også… så mye at 30 meter er altfor langt om du ikke vil bli søkkvåt…
Det er lurt å parkere i parkeringshus – ikke bare når det er sol, men også når det er utsikt til regn…
Sminkeservietter er kun til å fjerne sminke med…

Landsbysafari

Utsikt fra Sault - Lavendelåker — Utsikt fra Sault – Lavendelåker

Etter en god frokost der vi – etter hvert – skjønte vi at vi måtte koke våre egne egg og at eggene som lå fremme var rå… Begynte vi på vår landsbysafari. Turen gikk først til Villes-sur-Auzon før vi begynte stigningen til Sault. Det er en av landsbyene der man dyrker lavendel og selger det meste med lavendel. Det er en liten landsby med 1 300 innbyggere og ligger i et dalføre ganske høyt opp i le Mont Ventoux. Dette er jo midt i løypen til Tour de France og blir sagt å være den delen som avgjør rittet. Nå går ikke Tour’en til Sault, men i samme område. Det var uansett ufattelig med syklister, men all den tid det var sykkelskulder på begge sider av veien var det helt uproblematisk for begge parter.

Først utkikkspunktet ga oversikt over hele dalen og med masse lavendelåkrer – og det var jo derfor vi var kommet… Landsbyen var en fin gammel landsby med mye gamle, skjeve og skakke hus, absolutt verdt en tur. Og etter de obligatoriske innkjøpene av lavendel, der vi bla kjøpte en massasjeolje som var merket med «Do not smallow»… hva nå det måtte være, var det tid for pannekaker, dog med litt mer tilbehør enn norske pannekaker. Det ble også tid for det obligatoriske kirkebesøket, og det som nok gjorde mest inntrykk der var to ting; en liten sak – det lå små takbiter på gulvet… , mens den seriøse var minnetavlen over falne fra landsbyen fra 1. verdenskrig – som hadde 72 navn. I 1911 hadde landsbyen 1 782 innbyggere, så dersom du trekker fra litt naturlig fraflytting frem til 1914-1918, tar bort de under 18, de som var over våpenfør alder og alle kvinnene – ja da er 72 stykker fra en og samme landsby et ganske formidabelt tapstall.

Etter å ha vandret rundt, fotografert og kikket var turen kommet til lavendelåkrene. Vi kjørte ned og litt ut i det store intet, men vi hadde jo peilet oss inn da vi var opp i høyden og kom til den ene lavendelåkeren etter den andre. Vet ikke helt hva som er så fantastisk med dette, men fargene sammen med duften av lavendel og summingen av biene, gjør det til noe helt spesielt.

Tilfeldigvis så vi et lite veiskilt med Carpentras på og tok sjansen på å kjøre den veien – på tross av ville protester fra TomTom… Underveis hadde vi en liten stopp i en liten landsby som heter Monieux. Den har klart å øke folketallet fra 139 innbyggere i 1962 til 323 innbyggere i 2006 – et drømmested for Senterpartister og bondevenner, det må jo være en våt drøm for Navarseter… Det var selvfølgelig en festival der også… og så godt som alle innbyggerne må ha vært samlet på den lokale restauranten som var dekket med langbord og hvite duker…

Veien som vi tok viste seg å være D.942 som går fra Sault til Carpentras. Denne veien har en veistandard som vi nordmenn kjenner oss igjen i. Smale og svingete veier, ingen veiskulder, litt rasfare, kombinert med høye fjell og dype stup… Ahhh, akkurat som å være på en god norsk vestlands-riksvei… Turen tok oss også forbi Gorges de la Nesque. Dette er en skikkelig smal kløft/dalføre med dype stup, en tur som virkelig var en uventet bonus. PÅ et av utkikks-punktene var det et stup på 2-300 meter rett ned – og et skilt på UTSIDEN av rekkverket… (Ikke spør hvordan vi vet hva som står der…) Noe annet som også var uventet var alle – og da mener jeg alle – de buskene langs hele veien – som var velfriserte!!! Ja velfriserte ala parkanlegg… Frisert i små firkanter… Oppe på fjellet… Det er antagelig ikke dette som er årsaken til at området står på UNESCO’s verdensarvliste – det er nok dyre og plantelivet…

Siste stopp var i landsbyen Bedoin. Det var her vi krysset Tour de France løypen og da vi tok en kaffe på kafe, var alle opptatt med å følge med på? Ja nettopp Tour de France! Nå kommer de ikke syklende forbi her før 14 juli (passeringen tar forresten hele 20 sekunder…) og da er vi – forhåpentligvis på tur videre til Chablis. Forhåpentligvis fordi hvis vi ikke er på tur videre, så er de fordi frontruten har gitt oss mer trøbbel – og sprekken? Joda den vokser dag for dag…

Vel tilbake på hotellet hadde vi ikke kommet oss inn på rommet før vi skjønte at det nok var trommefestival i dag også…

Middagen var en opplevelse av tre årsaker. For det første var den utrolig god: Til forrett var det hakket tomat, løk, olivenolje, stekt ost i stor skive og en sorbet (!). Hovedretten var kamskjell med potetmos (IKKE posepotetmos…). Desserten var Crème brûlée til Eva og fruktsorbet til Leif. Det hele fulgt av med en meget god hvitvin og rundet av med kaffe. Den andre årsaken til at middagen var en opplevelse er at hvitvinen falt i god jord hos begge to. Leif er normalt ikke begeistret for hvitvin… Den tredje og virkelig stor årsaken er at vi ikke hadde peiling på hva vi bestilte – dvs bortsett fra kaffen som var det eneste servitøren og vi hadde felles språk for… Altså middag ala russisk rulett eller pekerestaurant som det også kan kalles…

Og forresten… Svært mange av de som trommer på festivalen er damer i alle aldre, hører dere det der i Bergen??? De er forresten mye mer livat enn buekorpsene… Men vi må innrømme at to dager med heftig tromming holder..

Så hva har vi lært i dag da?

At egg gjør seg best når det er kokt…
Når det står vannbad med kokende vann fremme, små nusselige kurver til å ha et og et egg ned i vannet med, bruksanvisning med koketider for egg (på engelsk av alle ting…), er det nok forventet at gjestene koker sine egne egg…
Det er mulig for syklister og bilister å leve i fredelig sameksistens…
Å ta turen ut i det ukjente med bil er slett ikke dumt…
Å ta turen ut i det ukjente med pekefingeren er slett ikke dumt…

Ingeniørkunst i nåtid og fortid – og stor sprekk…

Dagen i dag startet med avreise fra Dijon og med mål i Carcassonne – en tur på 777 km. Eva passet bagasjen og jeg hentet bilen i garasjen som ligger noen minutter unna hotellet. Først fant jeg ikke bilen, der jeg mente den skulle stå sto en flott Mercedes. For så vidt et godt bytte, en uten nøkkel kom jeg ingen vei, så det var bare å gå en runde til og der sto den gamle trofaste Toyotaen og ventet. Da jeg kjørte ut av parkeringsanlegget synes jeg det var noe rart med veien, en veldig bred brosteinsgate med doble skinnespor og ingen biler… Enda rarere ble det da alle de andre bilene kjørte den enkle i asfaltfilen – helt til høyre… Og da det kom en trikk i mot, var det bare å innse det kanskje ville være lurt å komme seg inn i asfaltfilen, damen som kjørte trikken så nå veldig rart på meg, men jeg satset alt på norske skilt og «Æ hakke peiling…»

Vi hadde lagt inn en liten omvei gjennom Midi-Pyrénées, noe som medførte noen kilometer og halvannen time ekstra, men turen gikk gjennom et annet landskap og delt på roligere motorveier (!). Det gikk også litt opp og ned for å si det pent, bla var vi var oppe i 1121 m over havet – men på de fine veien gikk tross alle de 777 kilometerne alt unna… Egentlig hadde vi tenkt å stoppe for å spise i en liten landsby underveis, men det ble til at vi stoppet på en veikro – det var et dårlig valg. Salaten til Eva var nå så som så, men den lokale retten jeg tok lignet mistenkelig på den massen man bruker for å lappe veier, hus mm… Potetmos med ost og potetbiter som i tillegg var totalt uten smak – og det er egentlig ganske godt gjort…

Årsaken til omveien var at vil ville se litt andre deler på vei ned og i tillegg ville ta turen over Millau-broen. Den er bare spektakulær, virkelig ingeniørkunst på sitt beste. Vi kom til broen og stoppet på info-plassen og gikk ut i 34 grader – det hadde jammen blitt skikkelig sommer… Etter litt fotografering, kikking og undring, gikk vi tilbake til bilen. Nå hadde jo turen så langt gått sååå bra. Vel bortsett fra den lille steinspruten som traff bilvinduet da vi kjørte ut på Autobahn ut fra Rothenburg ob der Tabuer, men det skjedde jo ingen ting og var jo ikke verdt å nevne i bloggen engang. Særlig… På vei til Dijon hadde det jo regnet så mye stort sett hele veien og vi så i allefall ingenting, men det skal jeg love at vi gjorde nå… Da vi kom tilbake til bilen hadde frontvinduet en pen liten sprekk på ca 20 cm fra kanten. Vel når du står relativt langt fra alt mulig, var det bare å kjøre videre. Eva fant frem leppestiften og merket av enden på sprekken – og i løpet av turen videre utvidet den seg med 1,5 cm… Skal love at stemningen ikke var helt på topp, men hva pokker kan man gjøre? At vi fikk se Middelhavet i det fjerne hjalp litt på stemningen, i dag se, en senere dag bade… Ellers var det bare å satse på at dette gikk bra og det første vi gjorde når vi kom frem til Carcassonne var å ringe forsikringsselskapet. Vi ble enig om at vi avventer til i morgen og dersom frontruten fortsatt er ok, kjører vi til Carpentras der vi skal være 7-8 dager. Der er det nok litt lettere å få fikset en ny frontrute ifølge forsikringsselskapet.

Nå var det jo ikke noe mer å gjøre på den fronten, så da var det jo bare å skifte til lettere antrekk og vandre opp til gamlebyen i Carcassonne i 34 varmegrader. Hotellet vi bor på er Hotel Astoria som ligger litt utenfor byen, enkelt men med god service og fin pris, så her skal vi nok få det bra.

Den gamle borgbyen er jammen litt av et syn. Vi vandret rundt og fikk med oss en del, mens det ennå var lyst og lite turister. I morgen er antagelig ikke mulig å ta noen bilder uten en masse turister… Så var det bare å spise en bedre middag på et torg, sitte og se på livet, spise god mat, drikke god vin, avslutte med god dessert… Forresten, da vi bestilte desserten spurte damen om vi ville ha kaffen samtidig med desserten… Vi svarte «Ja takk, vi er utlendinger» – Den tok hun…

Ja livet er jo tross alt ikke så verst allikevel – på tross av *)(&¤ frontrute, tyske småstein og fransk varme…Så i dag har vi fått med oss stor ingeniørkunst fra nåtiden og stor ingeniørkunst fra fortiden – tross alt en god dag!

Så hva har vi lært i dag da?

Det er lurt å holde seg på den smale stien – eller rettere sagt den asfalterte veien…
Brede brosteinsgater med doble trikkespor – er antagelig akkurat det…
Noe fransk mat kan antagelig brukes til å lappe hullene i de kommunale veiene i Egersund…
En sprek som sprekker er en stor skrekk-sprekk, men krakker ikke sprekken, sprekker ikke ferien…
De kan bygge store imponerende ting i dag, men jammen kunne de også gjøre det i gamle dager…
777 km er langt i Frankrike, men ikke lengre i tid enn en Aurlandstur fra Egesund…

Inngangspartiet til gamlebyen i Carcassone

En dag i Dijon.

Dijon har gjort noe lurt og de har lagd en turistløype – en ugletur. Ruten går forbi de mest sentrale tingene å se i byen og er merket med små skilt i messing og malte trekanter i fortauet. Da kan du går rundt og få med deg det meste – og det var det vi gjorde i dag. Gikk rundt og fikk med oss mye. Det største problemet var imidertid at man tidvis kunne bli litt vel opptatt av hvor uglestien gikk og ikke så mye av det som var å se på langst ruten…

Mathallen var virkelig en opplevelse, noe slikt kunne vi godt ha hatt hjemme, men da måtte vi ha brukt den og ikke bare hatt fokus på pris.

I tillegg har vi spist lunsj i parken, var innom et bakeri og kjøpte mat og tok så turen i parken og spiste – det er å være på ferie. Det er også å bare sitte på fortausrestaurant, drikke kaffe og vin, og bare se på livet.

Middag tok vi på rådhusplassen, bare satt der og så på livet…Et slikt rådhus skulle vi ha hatt hjemme… Der bestilte vi kaffe, men siden Eva ikke skulle ha desssert fikk hun kaffen, men ikke jeg. Vi trodde først at det var språkproblemer, men det viste seg at jeg pent måtte spise opp osten før servitøren spurte om jeg ville ha kaffen nå…

Så hva har vi lært i dag da?

Myggen i Dijon er %##%/)/, men det er jo sommer…
Reis aldri uten anti-klø Fenistil…
Følg uglene…
Det er ikke bare å bestille ost til dessert og kaffe samtidig… Først dessert og så kaffe, kanskje…

Bygningsdetaljer — Mye detaljer i bygningene

Norsk_klippfisk — Norsk klippfisk hører hjemme blant alle de lokale godsakene

Dijon – og en ny paraply…

Så var vi ferdig med Rothenburg ob der Tauber og la i vei til Dijon. TomTom på iPaden ble koblet opp og guidet oss trygt i vei… bortsett fra at i en større trafikkmaskin var sjåføren litt uoppmerksom, noe som resulterte i noen strafferunder i trafikkmaskinen – og uvisst hvordan – så kom vi oss inn på rett spor igjen – takk for hjelpen Liv. For de som lurer på hvem Liv er – så er det altså stemmen i TomTom…

Ute på Autobahn fant vi fort ut av hvor alle trailere kommer fra – det er i Tyskland! Det var ca 1 trailer pr 30 meter i kilometer på kilometer – med andre ord endeløse rekker. Når det kun var to felt, ga dette noen slalomessige utfordringer, men det gikk nå kjapt unna allikevel.

Siste nytt i trailermote er trailere med en truck hengende bakpå, sikkert ikke nytt for ekte globetrotter, men for førstereisende på Autobahn var det helt nytt. Noe som definitivt også var nytt for oss var siste nytt i bobilmote. Vi er vant med og har ofte sett biler med henger, biler med campingvogn, men bobiler med egen bil på henger, var fullstendig nytt… Den bobilen var, tro det eller ei, norsk…

Men om været hadde vært helt topp både i Hamburg og Rothenburg, så skiftet dette ettertrykkelig. Det begynte å regne og regne og regne og regne… Det var tidvis som å kjøre i tett snøvær pga alt regnet og drev som fulgte biler og ikke minst trailere. Nå er det tross alt greit at regnet kom på en bildag og ikke på en bydag.

Dijon dukket nå etterhvert opp, hotellet ligeså – og der var vi på plass. Heisen brakte minner tilbake fra vår bryllupsreise til Paris. Den var så liten og intim at det akkurat var plass til oss to og bagasjen.

Litt byvandring på måfå, ble kjapt erstattet av målrettet søk etter en butikk som solgte paraplyer da regne nå kom til Dijon. Møkkavær… men varmt og godt møkkavær… Nå ga regnet seg selvfølgelig straks etter paraplyen var på plass – heldigvis. Vi var skjønt enig om at denne ville vi ikke få mer bruk for – særlig…

Bilde av karusell — Noe for Sjokoladefabrikken?

Etter middagen skulle vi finne hjem til hotellet sånn litt på måfå, vi bor meget sentralt og det er kort vei til det meste og vi hadde god tid – god tid til å bli våte… Men, men vi fant etterhvert tilbake til hotellet. Vel fremme ble jakke og paraply lagt inn i dusjen til tørk og Eva benyttet straks anledningen til å teste dusjen…

Så hva har vi lært i dag da?

Selv med TomTom og tale kan det godt gå gale…
Når det begynner å komme rare lyder fra vindusviskeren er det jammen ikke dumt å sjekke hvorfor – Det kan være fordi den holder på å dette av…
Butikker som selger paraplyer er aldri lett å finne når det regner, når det har sluttet å regne derimot er de overalt…
Dusjing er best uten klær…