Dijon – og en ny paraply…

Så var vi ferdig med Rothenburg ob der Tauber og la i vei til Dijon. TomTom på iPaden ble koblet opp og guidet oss trygt i vei… bortsett fra at i en større trafikkmaskin var sjåføren litt uoppmerksom, noe som resulterte i noen strafferunder i trafikkmaskinen – og uvisst hvordan – så kom vi oss inn på rett spor igjen – takk for hjelpen Liv. For de som lurer på hvem Liv er  – så er det altså stemmen i TomTom…

Ute på Autobahn fant vi fort ut av hvor alle trailere kommer fra – det er i Tyskland! Det var ca 1 trailer pr  30 meter i kilometer på kilometer – med andre ord endeløse rekker. Når det kun var to felt, ga dette noen slalomessige utfordringer, men det gikk nå kjapt unna allikevel.

Siste nytt i trailermote er trailere med en truck hengende bakpå, sikkert ikke nytt for ekte globetrotter, men for førstereisende på Autobahn var det helt nytt. Noe som definitivt også var nytt for oss var siste nytt i bobilmote. Vi er vant med og har ofte sett biler med henger, biler med campingvogn, men bobiler med egen bil på henger, var fullstendig nytt… Den bobilen var, tro det eller ei, norsk…

Men om været hadde vært helt topp både i Hamburg og Rothenburg, så skiftet dette ettertrykkelig. Det begynte å regne og regne og regne og regne… Det var tidvis som å kjøre i tett snøvær pga alt regnet og drev som fulgte biler og ikke minst trailere. Nå er det tross alt greit at regnet kom på en bildag og ikke på en bydag.

 

Gågaten i Dijon
Gågaten i Dijon

Dijon dukket nå etterhvert opp, hotellet ligeså – og der var vi på plass. Heisen brakte minner tilbake fra vår bryllupsreise til Paris. Den var så liten og intim at det akkurat var plass til oss to og bagasjen.

Litt byvandring på måfå, ble kjapt erstattet av målrettet søk etter en butikk som solgte paraplyer da regne nå kom til Dijon. Møkkavær… men varmt og godt møkkavær… Nå ga regnet seg selvfølgelig straks etter paraplyen var på plass – heldigvis. Vi var skjønt enig om at denne ville vi ikke få mer bruk for – særlig…

Bilde av karusell
Noe for Sjokoladefabrikken?

Etter middagen skulle vi finne hjem til hotellet sånn litt på måfå, vi bor meget sentralt og det er kort vei til det meste og vi hadde god tid – god tid til å bli våte… Men, men vi fant etterhvert tilbake til hotellet. Vel fremme ble jakke og paraply lagt inn i dusjen til tørk og Eva benyttet straks anledningen til å teste dusjen…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Selv med TomTom og tale kan det godt gå gale…
  • Når det begynner å komme rare lyder fra vindusviskeren er det jammen ikke dumt å sjekke hvorfor – Det kan være fordi den holder på å dette av…
  • Butikker som selger paraplyer er aldri lett å finne når det regner, når det har sluttet å regne derimot er de overalt…
  • Dusjing er best uten klær…

 

 

Byvandring, tårnklatring og kirkebesøk

Utsikt fra tårnet på rådhuset.
Utsikt fra tårnet på rådhuset.

Dagen i dag er i grunn ganske lik den i går. Det har blitt mye vandring i byen. Vi hadde en liten klatretur i toppen av rådhuset. Det er når du ser utsikten at du skjønner hvorfor byen ble lagt her. Det er utsikt og oversikt over hele området, noe man som gammel bombekaster ildleder vet å sette pris på…

Det er satt en grense på 20 besøkende av gangen og det skjøner du når du tar trappene og ikke minst når du går den siste biten. Det er så trangt at en ubåtmannskaper vil følge seg hjemme…

Bilde av torget
Torget.

Ellers ble det som sagt mye vandring, litt kafeliv, litt butikker – og faktisk enda litt julehandel, men denne gangen i en annen butikk – litt variasjon må man da ha…

Men disse tyskerne må da ha svært mange julebranner, for med juledekorasjonene i tre med tre-fire  stearinlys, som skal få et  hjul rett over lysene til å gå rundt. Noen har i tillegg engler som svever rundt alt sammen… Så kan det kan da aldri gå bra, men på den andre siden, kanskje dette er kun noe de selger til utlendinger?

På vei ned fra tårnet
På vei ned fra tårnet

Vi hadde en lett liten lunsj – grillet svineknoke… Det ble ingen dessert til lunsjen… og det ble lenge til middag… Knivene vi fikk til knokene var samme typen som vi hjemme bruker til jakt, med andre ord ikke vanlige norske bordkniver. På tross av dette måtte Eva gi opp å skjære i svoren – hun tok ikke sjansen på at knoken skulle fortsette videre til nabobordet…Det gjorde det heller ikke enklere at vi satt i en bakke og all sausen og tilbehøret samlet seg nederst på tallerken. Det var potetballer til, noe ala komle, men de var så elastiske at du antagelig kunne ha spilt ball med dem – vi prøvde dog ikke det selv om lysten var der…

Bilde av hus med skikkelig grunnmur
En skikkelig grunnmur…

Å ja, så har vi vært på kirkebesøk i dag. Det er (minst) tre kirker og vi var innom to av dem. I begge kunne du antagelig ha gjemt Egersundskirken, uten at noen ville ha oppdaget den… I den store er det virkelig høyt under taket – i allefall rent fysisk…

Ellers så vi et hus, dog på litt avstand, som må bli den nye standarden for grunnmurer i Egersund, der økt nedbør og havnivå kan skape nye utfordringer…

Middagen tok vi i Biergarten til Hotel Reichs Küchenmeister som ligger like ved den store kirken St. Jacobs. Et svært godt valg.

Og i morgen går turen videre til Dijon.

Så hva har vi lært i dag da?

  • Ikke sett deg i en bakke når du skal spise utfordrende mat..
  • Å reise med unger kan åpenbart være en prøvelse… Vi reiser alene…
  • Noen ganger er begrepet «Potetball» mer dekkende enn andre…
  • Alle trær i parken har sitt eget nummer, man har da orden i sysakene…
  • Hva er det med disse japanerne og språket deres??? Stadig vekk sier de tusen takk… Og ikke til oss…

 

Gjøkeur
Det ble ingen ny kjøkkenklokke…

 

Den første egentlige feriedagen…

Borgmuren
Borgmuren

Fredag var den første feriedagen, men det var avspassering så det teller ikke helt. Lørdag og søndag var helg og fri uansett, så det teller heller ikke, men i dag det er første feriedagen!

Vi var tidlig opp og spiste en god frokost, i spisesalen var det reservert bord for det enkelte rom og dette var dekket på med mat. Som Eva sa om rommet, dette er nesten som å være på besøk hos noen, og frokosten var også som et familiebesøk.

Opp på bymuren.
Opp på bymuren.

Etter frokost var det bare å legge i vei. Vi startet med å gå hele bymuren som man oppe og under tak. Vi var begge kledd i nøytrale klær, dvs ingen norske flagg, ingen t-skjorter med norsk tekst – kort sagt som alle andre turister. Nå hvorfor har dette betydning? Jo det mest merkverdige var at vi møtte en hel gjeng med japanere på runden, japanere som snakket høylydt på japanske. Nå er ikke dette i seg selv så merkverdig. Det som imidlertid var merkverdig var det som skjedde da vi gikk til side for å slippe dem forbi. Hva sier flere av dem til oss? Jo de sier «Tusen takk». Klart og tydelig var det flere av dem som sa akkurat det før de fortsatte på japansk!!! Og nei det bor ikke noen japanere på hotellet vårt, det er faktisk ikke plass til hele gjengen vi møtte…

Ikke akkurat en stressless...
Ikke akkurat en stressless…

Ellers ble det byvandring og ikke minst et besøk på Kriminalmuseumet. Her var det et utsøkt utvalg av ymse torturinstrumenter og innrettinger fra, forhåpentligvis, middelalderen og eldre tider, samt informasjon om bruken, regler og lover mm. Ikke akkurat noe som fikk en i godt humør, men interessant å se på og en påminning om at tortur aldri kan aksepteres – uansett!!! Det var en del amerikanere der og jeg håper at de også fikk med seg akkurat det poenget… Det er i nå helt sikkert at den meneskelige fantasien var uten grenser når det oppdraget var å finne oppfinnsomme straffemetoder.

Så for å få opp stemningen gikk vi på julehandel etter lunsj – i en julebutikk som hadde et avsindig utvalg av julepynt og andre juleting og også et julemuseum. Noe for Julebyen hjemme i Egersund kanskje? Vi kom oss i allefall fort bort fra den dystre stemningen fra alle torturinstrumentene.

Utsikt fra tårnet
Utsikt

Så ble det litt trappevandring da vi gikk til tops i et av bymurtårene, Rödertor, der det er flott utsikt over byen og området rundt.

Litt mat og litt handling, litt hvile og enda litt mer byvandring og mer mat. Ja det er godt å være på ferie…

Ja apropos handling. I en seriøs (?) skobutikk fant jeg meg noen sko og sandaler, men da jeg skulle betale med kort var det ingen av de 5 (!) kortene som virket… så det endte med at jeg, med litt hjelp fra Eva, betalte kontant – bare for å oppdage noe senere at damen hadde glemt (?) å gi oss tilbake en 10 Euroseddel. Ja ja… kanskje var hun bare litt stesset eller kanskje bare veldig lur…

Baurmeisterhaus, inne.
Baurmeisterhaus, inne.

Kveldsmaten tok vi hos Burmeisterhaus som er en god og gammel restaurant. Nå var dette andre valget, men et godt andre valg. Vi forsøkte oss først på Altfränke Weinstube Klosterhof som i følge The Rough Guide to Germany skal være verdt et besøk. Mulig det, men makan til uhøflig betjening. Det var en del bord som det sto reservert på, og da vi gikk inn for å spørre om det var noen ledig bord og sto rett foran disken der de holdt på – så ble vi fullstendig ignorert av betjeningen. Det viste seg også at damen vi måtte gå forbi for å komme inn faktisk jobbet der uten at det hjalp noe… Så da ble lenge der – ikke så lenge at vi fikk spurt dem om det var noen ledige bord…

  • Japanere kan minsanten mye rart…
  • Det er godt verden, i allefall noen steder, har gått fremover…
  • Det er aldri for tidlig å komme i julesemning…
  • Når du handler, bør en person betale alt og sørge for å få tilbake alt…
Bilde av Burmeisterhaus
Burmeisterhaus, cafe og restaurant, 3 hus.