Dagen begynte litt urovekkende… det var ikke strålende sol og meldinger om regn… Men men vi hadde jo hellet med oss i dag også og slapp å bytte fra short til langbukser. Regnet så vi heller ikke mye til, og sannelig kom ikke solen også i løpet av dagne, så da så.
Ved frokosten var det jo litt illevarslende at to av gutta begynte å gi hverandre strålende komplimenter, det var ikke måte på hvor fine de var… i rødfargen… Og jammen lot ikke en av gutta de to andre i stikken for å handle… igjen… enda mer klær… Vel vel, som dere skjønner forsvant jo damene på det damer gjør i en by og mens to av oss etablerte basecamp litt her og der, mens vi tålmodig ventet og ventet og ventet… Vel vi var jo litt på kikking vi også da, vi gikk nesten inn i en julebutikk…
Etter hvert ble vi jo samlet og det var tid for å gå til lunsj, men å gå gjennom en gågate som er full av butikker kan jo by på noen av de samme utfordringene som å gå på tur med en kasse kaniner – uten kasse… Vi manglet hele tiden minst en…
Etter hvert fikk vi oss lunsj, og mens vi ventet fikk vi studert en pen samling av myggstikk hos en av gutta. Tatt i betraktning av at vi var på en restaurant og kun så på det som man kan vise frem på en restaurant – uten å bli kastet ut, var det samstemt enighet om at dette var imponerende… Det var dog antydning til mistanke om at hans bedre halvdel kanskje hadde brukt det gamle «stubbetrikset»… Du vet når du smører en egen type myggstift på en stubbe for å trekke til seg myggen dit og ikke der hvor du er… Hun hadde nemlig ingen mygstikk..
Etter litt mer byvandring fant vi tilbake til dit hvor de serverte usedvanlig godt øl, Viktoria Bier, så godt at alle faktisk drakk øl, noe som ikke er normalen. Det viste seg at øllet var egenprodusert og det forklarte jo hvorfor vi ikke fant akkurat det øllet andre steder.
Nå var det ikke alle som ville ha øl så tidlig iom at vedkommende mente det var for tidlig å begynne å drikke øl. Poenget til vedkommende forsvant imidlertid litt i det forhold at vedkommende satt og drakk Irish Coffee…
Ellers var det kun byvandring med noko attåt resten av dagen, før det ble siesta for noen, mens andre tok en tur i hagen…
Det er noen ganger du ikke kan bli annet enn imponert – og det ble vi virkelig der vi satt og ventet på at siestaen skulle gå mot slutten. Ved et bord et lite stykke unna satt «Sigmund Rævsprekk»! Hvordan han klarte å vise så mye av sprekken bak uten å merke det selv, var virkelig imponerende…. Men etter hvert må damen hans også ha merket det… Enda hun satt på andre siden, noe som for så vidt var enda mer imponerende…
Et kamera, litt byvandring og en middag senere, var dagen jammen over denne gangen også…
Så hva har vi lært i dag da?
Når gutta begynner å gi hverandre strålende komplimenter – for rødfargen… #DenFølelsen
Du har rævsprekk og du har rævsprekk…
Min zoom er større enn din zoom…
Det er tid for å drikke øl og det er tid for å drikke brennevin…
Brennevin kan du drikke hele dagen…
Noen par klarer å bruke imponerende mye tid på shopping, det må være prøverommet som er motivasjonen…
Dagen i dag begynte tidlig da vi skulle på elvecruise på elven Neckar med Weiße Flotte og båten vi skulle ta til Worms gikk kl 0930. Så det var opp tidlig…, kl 0800, slik at vi fikk tid til en god frokost. Nå hadde vi lest værmeldingen og det skulle bli litt kjølig, For sikkerhets skyld tok vi derfor med en langarmet genser og en jakke, tabbe… Den ble det ikke mye bruk for, kjøligere her og hjemme er to forskjellige ting…
Så bar det av sted til kaien der båten skulle gå, og som vi hadde funnet i går. Vel fremme skulle vi kjøpe billetter, men fikk der meldingen om at «Båt til Worms? Nei ikke denne helg.» Akkurat den lille detaljen hadde selskapet glemt å nevne i eposten jeg fikk fra dem som svar på en del spørsmål, bla når det gikk båt til Worms…
Vel vel, båt er båt og tur er tur, så vi kjøpte en tur til Hirschhorn. Og båten vi skulle ta het Germania og gikk kl 1000 fra kaiplass nr 4 – rett ved siden av. Båten lå jo der allerede så det var jo greit, trodde vi…
Etter hvert forlot båten kaiplass nr 4 og la til ved billetthuset – og vi gikk selvfølgelig dit, vel og merke sammen med en lokal gammel sykepleier som skulle bli vår guide på turen. Vel på plass der fikk vi melding om å vente, bare for å konstatere at båten gikk til en annen kaiplass… Hm… før vi rakk å spørre i billettluken, det var nå et større antall pensjonister i kø foran billettluken og alle vet at de kan være farlige i en køsituasjon…., kom båten tilbake til kai nr 4 og vi kunne etter hvert komme om bord. Og betjeningen var, kanskje???, noe preget av at de åpenbart hadde vært på fyrverkericruise kvelden før, derfor all flyttingen frem og tilbake – det var for å tømme den for tomgods og de ekstra drikkevarer en slik tur krever. Det må i alle fall ha blitt både sent og tidlig for dem, det kan kanskje forklare humøret til hun som serverte…
Etter hvert fant vi også ut av hvor vi skulle og at denne plassen, Hirschhorn, er en liten hyggelig landsby/by og at turen den veien, motsatt av til Worms, i tillegg også skulle være mye finere, så da så…
Vi måtte passere 3 sluser for å komme frem, alle mellom 3 -5 meter og det gikk usedvanlig raskt, og var litt artig å følge med på, det var nemlig hele 5 sluse-jomfruer med på turen…
Vi passerte også et kloster som tidligere hadde tilhørt en annen klosterorden enn den som har det i dag. Det var, og er fortsatt, både nonne og munkekloster der. Nå hvorfor dette fokus på skiftet av orden? Jo da, det viste seg at da den nye orden tok over, oppdaget de en hemmelig underjordisk gang mellom nonne og munkeklosteret (!!!) – og mange små beinrester begravd i gangen… Alt i følge vår lokale sykepleierguide.
Det var en fin tur med usedvanlig mye sol og frisk luft. Vi var fremme ca kl 1215 og fikk en masse formaninger på tysk, som vi ikke helt skjønte, men våre to delvis språkeksperter kombinert med guiden gjorde det klart at vi måtte være på plass senest kl 15.15 og at båten vår eller en annen båt gikk kl 1530.
Vel fremme i byen var det første vi kom over et loppemarked. Du og du så mye rart du kunne få kjøpt der… Men det ble heldigvis mye kikking og lite handling…
Vi kom fort til at slottet i Hirschhorn måtte vi ta annen gang og heller fokusere på påfyll av drikke. Det var jo stekende sol og varmt – såpass at da jeg tok opp en dørhammer i messing på loppemarkedet, måtte jeg legge den fort ned fordi den var så varm…. Så mye for det kjølige været…
Etter mye kikking og vandring frem og tilbake mellom de ulike stedene i «restaurantgaten», gikk vi for gresk lunsj på Poseidon. Det var hyggelig betjening med glimt i øyet, meget god mat – selv om det var noe trangt på bordet. 6 stk på et 4-mannsbord med salater, drikke og tallerkener gir jo noen utfordringer, men sånn er det jo når man vil sitte ute og ikke inne der det er god plass…
På tur tilbake til båten fikk vi litt spredning i gruppen, men heldigvis kunne vi lett se den røde hatten til en av damen vår og det røde hodet til hennes ektefelle… Kan det være at noen ikke bruker solkrem for å bli smurt inn med fuktighetskrem av sin kone? Man bare spør og konkluderer ikke… Forresten er det jo litt pussig at det kun er menn som blir solbrente her, må være et meget spesielt ozonlag her…
Båten lå allerede på plass når vi kom, men vi fikk ikke lov til å gå om bord der før klokken var slagen, det kunne jo tenkes at vi ville bruke noe penger på mat og drikke mm, og sånt går jo ikke ann…
Turen hjemover var kanskje noe preget av at vi hadde opplevd mye, eller kanskje mye frisk luft, for det var en noe stille forsamling der opptil flere stykker gikk inn i dyp meditasjon… Og etter hvert måtte vi jammen også bytte båt, denne gang til en større båt. Og da et par av oss gikk frem til disken for å kjøpe noe å drikke, ble de klart og tydelig sendt tilbake, her serveres det ved bordene – Det må da være «orden muss sein»…
Det var fullt på soldekket så vi satte oss på mellomdekket og siden det var inne og derfor betydelig mindre sol der, ble det ganske synlig at opptil flere nok kan få en noe het og kanskje anstrengt natt…
Vel fremme i Heidelberg kl 1800 var det bare å runde av med en siesta og en italiensk middag. Vi ville gi italienerne en sjanse til å rette opp det dårlige inntrykket fra i går. Vi valgte selvfølgelig en ny italiensk restaurant der vi kunne sitte ute rett ved siden av kirken. Der kunne vi forresten observere at en eldre dame pakket sammen en bod som åpenbart tilhørte kirken og som solgte religiøse «ting og tang». Overraskelsen kom da hun satte seg inn i bilen som hun hadde parkert rett ved siden av – og det kom høy, heftig og vedvarende musikk fra bilen, musikk som i tillegg var altfor moderne for oss…
Og denne kvelden fikk alle is… og Mojito også…
Og hva har vi så lært i dag da?
Elvecruise er elvecruise…
Båt er båt…
Noen ganger er man mer heldig enn andre…
Loppemarked er nå en gang loppemarked – samme hvor i verden det er…
Solkrem er for feiginger…
Greit at ikke alle bruker solkrem når man ser etter kjente…
Du bør velge både bilde og ringelyder på din mobil med omhu…
Frokosten begynte med en grei avklaring på hva oppreisning egentlig er og ikke minst en grei avklaring for enkelte på hva prostata er… Det ble, på tross av enkelte heftige protester, konkludert med at du utmerket kan få oppreisning etter en prostataoperasjon og at problematikken med oppreisning nok mer er mer en juridisk problemstilling enn en medisinsk sådanne… Ja ja, det ble etter hvert slutt på voksenopplæringen og dagens alvor kunne begynne; shopping…
Et kjapp vurdering av interessene medførte at vi kjapt innså at vi måtte splitte lag, et par tok livet med ro og de to andre tok turen ut i villmarken…
Selv ble vi noe overrasket da vi overrasket den andre gjengen i en klesbutikk og mannen var i prøverommet da vi kom, mens et par herreshorts ble prøvd i prøverommet, mens herreshortsene først ble doblet i en annen farge og deretter hele bestillingen ble doblet…, og mens alt ble betalt. Vi lurte jammen på hva som foregikk i prøverommet, hadde de seng og servering?
Etter hvert splittet vi handlelagene og herrene trakk seg tilbake og etablerte basecamp, bortsett fra han i prøverommet, han var fortsatt "Missing In Action"…
Før vi kom så langt hadde jeg rukket en tur innom Vodaphone og kjøpt litt etterfylling av data GB, for som han i butikken ganske riktig konkluderte med; Å handle MB blir som å kjøpe øl i milliliter…
Og så har det jammen regnet i dag, kraftig også. Men bakken hadde allerede tørket ganske godt opp etter en liten tur med å prøve å få kontakt med kundestøtte på Vodaphone på engelsk, regnvær her er ikke som regnvær hjemme…
Lunsj fikk vi også tid til, og en var riktig lærerik… Nå vet vi alle at det finnes noe som er langt sterkere enn Tabasco…, sant å si var det ikke mer enn en som tvilte på det da…, men også han er nå smertelig klar over det – og har også lært at når sausen kommer med dødningehode og kraftige advarsler, så kan det kanskje være lurt å ta hensyn til det… Vel kelneren kom uoppfordret med et glass med melk til den uheldige stakkaren som hardnakket påsto at svetten kom fra varmen…
Ja ja, etter en noget sen lunsj bar det av gårde til slottet, strengt tatt det som er igjen av det. Vi kom oss opp med banen og det var heldigvis lite kø, noe som selvfølgelig hadde med å gjøre at det nærmet seg stengetid…
Vi fikk da med oss den enorme vintønnen, utsikt, slottsruiner og ikke minst deler av et bryllup som ble holdt i slottskirken. Heldigvis hadde den bedre halvdelen til en av oss såpass vett at hun fikk stoppet den andre som kanskje ikke hadde såpass… fra å ta seg en tur inn i kirken midt under seremonien. Det hadde nemlig blitt litt problematisk om han kom inn idet presten spurte "Og er det noen her som har innsigelser mot dette bryllupet, la vedkommende komme nå"… Det hadde vært enda mer problematisk for oss å måtte springe ned fra slottet…
Kvelden skulle rundes av med fyrverkeri, som de har et par hundre års erfaring med og tradisjon for her i Heidelberg. Vi satset derfor på middag såpass tidlig at vi kunne komme oss på plass og få en god plass. Vel vi gjorde tabben ved å velge italiensk… maten var "so so" og servicen… ja skal vi bare kalle den treeeeg… På et tidspunkt lurte vi faktisk på om vi ville rekke fyrverkeriet, men det gikk seg til.
Mens vi ventet fikk vi nå avklart enkelte ting, litt om frosker og prinser og slikt… Og så en av oss sa så treffende: "Jeg var glad for at det vaar en prins jeg gikk og kysset på den kvelden og ikke en frosk…" Så sant så sant…
Det var mye folk ute å så på fyrverkeriet, og da mener jeg mye folk. Det startet litt smått og vi lurte en stund på om den økonomiske krisen hadde nådd Heidelberg for fullt, men etter den noe stusselig starten og en noe lang pause tok det seg virkelig opp. Og konklusjonen var at de nok allikevel hadde et større budsjett enn hjemme i Egersund!!!
Så hva har vi lært i dag da?
Fint at "noen" reiser problemstillinger som kan få greie avklaringer rundt prostata og oppreisning og slikt…
Noen klarer virkelig å bruke god tid i et prøverom…
Noen klarer virkelig å bruke god tid på å handle…
Du kjøper ikke datanedlasting i MB, like lite som du kjøper øl i milliliter…
Når sausen har dødninghode på etiketten og sterke advarsler i tillegg, er det en god og hot grunn til det…
Greit å holde kyssingen til prinser og ikke frosker…
Dagen startet jo bra med sol, varme og en god frokost. Frokosten var noe preget av egg og det ble litt urovekkende for resten av reisefølget da en la inn på 4 egg, men som vedkommendes bedre halvdel påpekte; «såpass med egg måtte til for å få høna…» Og dermed anser vi mysteriet med høna og egget for å være løst – en gang for alle…
Ellers var vi også innom litt gamle minner fra gymnastikksalen i en fjern fortid for oss alle der begreper som hoppe over tjukkasen, eller vent var det hoppe på tjukkasen???, ble behørig debattert…
Etter en avsluttet frokost, ble det litt venting ute på gågata føre vi kunne begynne dagens strabaser, men etter hvert kunne vi begynne å utforske gågaten – og den er lang… Den ødelagte stolen ble for øvrig ikke kommentert – av noen…. Vel for å være helt ærlig, nesten ikke noen da….
Dette kaller vi flom…
Arbeidsfordelingen er jo ganske grei og iom at det eksisterer noen grunnleggende interessemotsetninger må dette løses til alles tilfredshet – og dette gjøres ved at damene slår følge og herrene slår følge. Dermed unngår vi også slike episoder som vi opplevde senere på kvelden da vi skulle ut for å spise: Høy plystring og «På plass». At dette er rimelig universell kommandoer, skjønte vi på alle de andre i gaten som åpenbart også skjønte det… – og ikke minst gjengen med unge damer som gikk ved siden av oss… Kanskje de oppleve drømmemannen??? Forresten er det pussig hvor mye man forstår av tysk noen ganger…
Og mens damene gikk til innkjøp av hatter og vesker og kjoler og skjerf og og og… tok vi gutta en tur innom diverse mobilbutikker slik at jeg kunne få meg et tysk mobildataabonnement, nettverket på hoteller er nemlig noe ugreit.
Slottet i Heidelberg
Men siden det unektelig er vanskelig å bruke veeeeldig laaang tid på dette var det bare å iverksette standard prosedyre ut i fra SOP’en: Iverksett basecamp…
Etter hvert ble jo damene også tørste og linket opp med oss, og vi kunne inspisere resultatene og få overlevert posene, før vi iverksatt rekognosering for å finne en eget lunsjsted. Vel før vi kom så langt, ble det jo tid til en liten fotosesjon eller hatteparade som vi også kan kalle det… Alt man lærer på en slik stund, jeg for eksempel visste ikke at det finnes hus med egne veskerom…
De av dere som har fagkompetanse på rekognosering vet at dette nødvendigvis kan ta litt tid, her ble prosessen vanskeliggjort ved at vi var i en handlegate… Men etter hvert fant vi gutta et egnet sted og fikk satt oss i skyggen, for varmt er det her… Og etter hvert kom damene og vi fikk flyttet oss bort i skyggen igjen… Og etter hvert fikk vi også mat og drikke, og ikke minst… mye sol… Ja ja, det er jo tross alt lenge siden vi har hatt mye av det…
Da var det tid for å utforske hotellets «øl hage», og sannelig min hatt om ikke damene fikk mulighet til å kysse en frosk, men dessverre kom det heller ikke denne gang noen prins…For å bruke min kjære ektemakes ord: «Du skal kysse en del prinser og prinsesser, for å opprettholde froskebestanden».
Når vi er i så varme strøk, 32 grader eller mer, så er jo en siesta tingen – og så også her. Her ble det behørig registrert at Peking ligger rett over Wien… og at det ikke er solide betonggulv her, noe krystall-lysekronen vår kan bekrefte…
Dagen ble avsluttet med sightseeing og et godt måltid, der vi faktisk klarte å kapre et seksmannsbord – etter litt «fremsynt venting og synlig» … Kanskje de som hadde bordet og var ferdig med å spise følte presset… hva vet jeg… Vi fikk i alle fall bordet… Og i løpet av middagen fikk vi også et dypt engasjert innlegg om «Broene i Madison County»…
Og jammen kom det ikke også en gatemusikant etter hvert. Erfaringen med slike musikanter er jo blandet, men denne gang slapp vi å betale vedkommende for å gå et annet sted… Han var virkelig flink og spilte den ene Evergreenen etter den andre… Perfekt for en gjeng med besteforeldre og noen andre…
Kveldens matøkt ble rundet av ved et besøk på en kaffe- og isbar der vi fikk noen solide isporsjoner, vel nesten alle fikk det… Madammen som serverte var vel det vi kan kalle en personlighet og hadde full kontroll, bortsett fra på køen da…, noe som ble demonstrert da to av parene hadde betalt og den tredje ikke hadde rukket å betale for hans is…
Og så bar det av sted til bingen, vi er da på tur med en gjeng besteforeldre… Vel… det er kanskje ikke helt sant det med rett i bingen….
Så hva har vi lært i dag da?
Gåten med høna og egget er løst…
En tjukkas er ikke bare en tjukkas….
Noen hus har egne veskerom…
Det er ikke alltid like lett å finne et sted i skyggen….
Peking ligger ikke under Wien, men omvendt…
Gamle myter om frosker og prinser stemmer ikke…
Det er ikke bare hunder som reagerer på plystring…
Det er ikke alltid like enkelt å få seg en is…
Terrorbalansen fungerer, du publiserer ikke alle dine bilder og jeg publiserer ikke alle mine bilder…
Da er vi i gang igjen. Etter en laaaaang ventetid med stadige titt på værmeldingen i Heidelberg, det er rundt 28-32 grader der, mens vi fyrte i vedovnen hjemme for å heve temperaturen fra 18 grader på kjøkkenet, så bar det av sted til Sola.
Og jammen gikk ikke det greit, vi kom frem, rett nok etter en liten nesten-sak som involverte minst en annen bil og et lite sjåførbytte underveizzzzzzz kombinert med et is-stopp (noe måtte vi jo lokke sjåføren med…). Men som sagt; frem kom vi – i tide og «safe and sound».
Vel fremme på Sola, måtte en av oss, ren høflighet hindrer meg i å nevne navn, ta en liten tur innom Avinor og hittegodskontoret for hente «sin gjenglemte klokke». På spørsmål fra oss andre kunne han ikke fortelle annet om klokken enn at den var «blank og fin»… så kona tok følge for å bistå. Klokken han kom tilbake med var virkelig «blank og fin» – vi andre har en mistanke om at han har «oppgradert…», men han påstår hardnakket at så ikke er tilfellet…, og siden kona var med så velger vi å tro på ham – på tross av gliset hans…. Og jammen klarte han ikke å huske klokken i sikkerhetskontrollen også…
Det gikk opp for oss at på tross av at vi er eldst i alder, så er vi på tur med en gjeng med besteforeldre… Både Eva og jeg er ikke helt sikre på om vi føler oss gamle eller unge i dette selskapet, men de andre fikk 30 minutter til å oppdatere hverandre på barnebarn, bilder, søtladne historier om ungene etc etc etc etc… (Zzzzzzzzz….)
«Okke som», at vi var på besteforeldre-tur, forklarer nå i alle fall hvorfor vi har med 4 rullatorer, to høreapparater og allerede ved avgang var det en som… (nei det får jeg ikke lov til å skrive, men det hadde noe med tenner å gjøre….)
Etter at vi hadde fått både besteforeldre, bagasje og rullatorer på plass på flyet, taxet det ut og skulle til å ta av, men returnerte da en passasjer ble akutt syk og måtte hentes i ambulanse. Vel fremme i Frankfurt ble vi oppdatert av vår sykepleier som hadde sittet rett bak vedkommende og vi andre påpekte at han som var syk jammen var heldig som hadde en erfaren sykepleier i setet bak… Som ungene sa, særlig…. Vi andre har våre mistanker om hvorfor hun satt stille som en mus og avventet situasjonen – og kanskjelurte på om hun skulle ringe til en venn…
Nuvel, fremme i Frankfurt gikk vi og 4 andre (!- helt sant) til bagasjebåndet for å hente bagasjen vår, akkurat det har jeg aldri opplevd – å føle meg ensom ved bagasjebåndet…
Siden vi hadde bestilt bil fra TLS Transfer & Limousine Service, gledet vi oss til luksusfølelsen av å gå ut og bli møtt av en uniformert sjåfør med skilt med vårt navn på, og som ungene sa… Særlig… Etter en stund forsto vi at flyplassen på Frankfurt faktisk har opptil flere utganger fra de noen å tyve bagasjebåndene som var i vår avdeling. Og ikke minste… at skilte med «Meeting point» ikke var et Meeting point, men pekte til et Meeting Point… Etter denne erkjennelsen gikk alt så meget bedre, vi fant sjåføren og etter en stund fant han bilen sin og vi kunne kjøre til Heidelberg.
Du skjønner forresten at du er i Tyskland når du kjører i 140 km/t på autobahn og blir forbikjørt av biler i en slik fart at du knapt nok rekker å se fargen på bilen… Ja ja, kanskje en gang kan vi kjøre i 90 km/t til Stavanger og mer enn 70 km/t til Kristiansand fra Egersund…
Vi bor på Hip Hotel og det ligger såpass sentralt at bilen vår kjørte et stykke i gågaten – og da kan man jo ikke klage på beliggenheten. Vi ble litt svette da han i resepsjonen ikke fant noen reservasjon fra Broch på tross av at han stor med tre innsjekkeringer, situasjonen løste seg etterhvert da vi fant ut at Broch åpenbart kan uttales på maaaange måter på tysk…
Rommene svarte absolutt til forventningene og etter å ha lempet inn bagasjen på rommene Rom, Wien og Peking, var det ut for å få oss noe mat… Nå var klokken 22:59 og det viste seg at stort sett det meste av matservering stengte kl. 23:00, men etter litt vandring i ørkenen og litt lokal veiledning fikk vi oss god libanesisk mat på Sahara.
Og etter det var det rett i bingen… Vi er da på tur med besteforeldre…
Så hva har vi lært i dag dag?
Lurt å være årvåken i trafikken…
Enda lurere å ha en våken sjåfør…
Livet er fult av dilemmaer; Var det lurt å oppgradere klokken, ble noen lurt til å oppgradere en klokke eller var det rett og slett lurt å ikke oppgradere klokken…
Lurt å la besteforeldre «klisse seg ferdig» der og da …
Kan være lurt å sitte i ro og kanskje ringe en venn???
Madrid er en by vi stadig kommer tilbake til, det er en undervurdert storby. Det vi liker best med Madrid er å gjøre en masse ingenting, sitte på en fortauskafe og se på livet, ta det med ro, spise god mat og drikke. Kort sagt slappe av.
Se opp når du går
Det sies at Madrid er best om våren og høsten. Vi reiser alltid dit i september, da er det godt og varmt – og ikke for varmt. En ting som er utrolig fint med Madrid er at det ikke er høy luftfuktighet, så selv om det er varmt og godt, svetter du ikke på samme måten som når du er mange andre steder.
Men først, hvordan komme dit? Vanligvis må vi ha et flybytte. Frankfurt er kjedelig, spesielt om du må vente, fordi du er på innenlandsdelen. Velger du derimot Heathrow kommer du fra utlandet og må gjennom kø for å komme til kø for så å stå i ny kø for å komme til neste kø, full security-sjekk mm. I tillegg kommer du til utenlandsterminalen i Madrid og det er et kapittel for seg, et godt stykke å gå til toget (!) som du må ta for å komme til terminalen der du får ut bagasjen som du selvfølgelig også må gå et lite stykke til. Så når dette i tillegg kan medføre ekstra venting på bagasjen, er valget enkelt: Du velger uansett ikke å reise via Heathrow…
Vi foretrekker Amsterdam, alltid greit der. Da kommer du i tillegg til terminal 2 som er en innenfor Schengen-terminal – og alt er mye enklere og kjappere.
Når du først har landet i Madrid må du jo inn til byen. Det gjør du best med taxi, for det er billig å ta taxi i Madrid, nå har de begynt med fastpris fra flyplassen inn til sentrum. I år (2014) betalte vi 30 € for fire personer med hver sin koffert, og det er en tur på ca. 20 minutter. Vi bruker konsekvent de hvite taxiene med rødt bånd over døren. De er rene og er trygge og bruker taxameter. Et godt tips er å ha en lapp med adressen dit du skal og levere denne til sjåføren. De fleste har GPS, men snakker lite eller ikke noe engelsk – og da er en adresselapp gull verdt.
Vårt utgangspunkt når vi bor i Madrid er Hotel Tryp Ambassador. Det ligger sentralt til ved Cuesta de Santo Domingo rett ved Operaen. Det er 1 minutt til forskjellige sentrale gågater, Calle Preciados og Calle Arenal, 5 minutter til den sentrale shoppinggaten Grand Via og 5 minutter til det kongelige slottet (verdt et besøk). I tillegg er det 5 minutter til busstopp for turistbussene (mer om dem senere). Det er også gangavstand til Puerta del Sol og Plaza Mayor.
Hotellet er ikke noe nytt og hipt hotell, bygget er fra 1850 og tilhørte i sin tid hertugen av Granada del ega. Rommene er romslige, uten teppe, betjeningen snakker engelsk. Vi har nå vært der 5 år på rad og er fortsatt fornøyd. Vær litt obs på at det kan være noe livlig i gaten/på plassen i helgen om du får rom ut mot gaten.
El miniBAR fra hotelldøren
En bonus med hotellet er at El miniBAR ligger på andre siden av gaten. En liten bar, derav navnet, med en usedvanlig hyggelig betjening, særdeles god Mojito (beste i Madrid) og meget god Sangria og når de i tillegg har en del god småmat, er jo dette en plass vi ofte begynner på og slutter av på, både på handletur og når vi skal ut på kvelden. Utrolig hva de klarer å få til med så få bord. Merk at ofte er fullt på El miniBAR, mens det er ledige bord på naborestauranten og nede i gaten. Kan du spansk, kan du jo se på Facebooksiden deres.
Hvis du vil bo hipt og gay-friendly, kan du jo velge Room Mate Óscar, Plaza de Vázquez de Mella. Når det står sex på den ene siden av veggen i resepsjonen og love på den andre er jo tonen satt. Hotellet ligger i ligger i bydelen Chueca som er Madrids gay-bydel. Absolutt en bydel som er verdt en tur, mange butikker, barer, kafeer, resturanter mm.
Det er jo Euro som gjelder i Madrid og du kommer svært langt med vanlige kredittkort som Visa og Mastercard, både i butikker, restauranter mm. Vær allikevel obs på at enkelte restauranter ikke tar dette, sjeldent, men de finnes. Når det gjelder prisnivå, kan du velge i det meste. For 10-25 € får du god middagsrett og det samme for en flaske god vin, alt på en god restaurant.
Hva er det så å finne på i Madrid?
Slottet – og bussholdeplassen
Jo du kan jo begynne med å ta en tur med de røde turistbussene, Madrid City Tour, som går i loop. Du kan hoppe av og på som du vil, samtidig som du kan følge med på utleverte ørepropper. 1 dag koster 21 €, 2 dager 25 €, 1 dag for famile (2+2) 53 €. Absolutt et must. Vær obs på at rute 1 går i sentrum og der er det noe å se på. Rute 2 går i forretningsstrøket og har vel stort sett bare stadion til Real Madrid som aktuelt stoppested. En tur med disse bussrutene gir deg et godt overblikk og byen og er en god start.
Ellers er det jo mange museum å ta turen innom, kan nevne noen Museo del Prado, Reina Sofía (det er her du kan se Picassos maleri Guernica) and Thyssen-Bornemisza. Alle lett tilgjengelig på tidligere nevnte bussturen.
El Rastro
På søndag kan du få med deg El Rastro som er et stort loppemarked der det er en uendelig masse rart å få kjøpt. Det strekker seg fra C/Ribera de Curtidores opp mot Plaza Mayor.
En tur innom parken Parque del Retiro på en lørdag er ikke av veien. Her kan du vandre rundt, jogge om du orker det, ta en liten båttur (!) enten med den «store» båten eller leie deg en robåt, bare ikke forvent deg en stor innsjø… Ellers kan du ta deg en liten snack eller noe å drikke.
Det er jo en del muligheter for shopping, klær, sko mm. Kjerneområdet er i området rundt gaten Gran Via, Plaza Mayor og Puerta de Sol der du i tillegg finner store kjeder som El Corte Ingles, FNAC og selvfølgelig kjeder som Zara, H&M and Mango. Du kan deretter utvide ditt operasjonsområde mot Plaza de España og Princesa street.
Et besøk på Plaza Mayor er obligatorisk. Her er det alltid mye liv og røre, og det er en skikkelig turistfelle, men allikevel verdt et besøk. Prisene synker i takt med avstanden til Plaza Mayor…
Her er en norsk nettside Madridguiden der du finner en del info og her er storbyguiden fra Dinside.
Men, mest av alt er det viktigste med Madrid, mat og drikke, se på livet, kort sagt gjøre en masse ingenting. Det er et hav av ulike restauranter, barer mm der du får tapas etc etc.
Og før vi går til maten, kan vi nevne Del Diego som regnes som en av Madrids beste barer og her får du bla gode Cava-drinker. Cava er jo Spanias svar på champagne.
Vil du gjøre som Hemmingway gjorde da han bodde i Madrid, så kan du jo ta en Mojito på Bar Museo Chicote Mojito, for dette var nemlig stambaren hans og skal være uforandret siden 30-årene.
Men det er jo ikke bare alkohol, så hvis du bare vil ha en skikkelig kopp med tjukk, varm sjokolade kan du ta turen innom Chocolatería San Ginés der du får med deg bakkverket churros som du dypper i sjokolade.
Latina-kvarteret. Barrio de La Latina, er en bydel i Madrid med høy tetthet av tapasbarer og andre serveringssteder. Her er det bare å vandre rundt.
Når det gjelder tapas. En tapa er ikke en spesiell type mat, men det er små porsjoner av mange ulike typer mat. Du spiser som regel med fingrene. Vær obs på at det ofte serveres sammen med drikke når du bestiller dette. Her er noen tips til steder, som vi ikke har besøkt (ikke helt oppdatert). Men som du skjønner av vårt besøk på La Musa, så kan det være litt greit å sjekke ut hva du bestiller om du bare skal ha tapas…
Flamencounderholdning
Vil du kombinere middagen med flamencounderholdning, har du flere muligheter i Madrid. Det som regnes for å være den mest autentiske flamencorestauranten er Casa Patas, like ved Plaza Santa Ana. Andre alternativer er Café de Chinitas og Corral de la Moreria. Flamenco er rett nok ikke helt vår greie, men en opplevelse for de som liker det. Kan ikke selv gå god for disse restaurantene, men de skal være bra.
Noen restauranter
Avslutningsvis har vi tatt med noen restauranter som vi har god erfaring med. Bare husk at det å finne dine egne er halve moroa i Madrid.
La Musa Latina
En god tapasrestaurant. Den ligger på en plass der det også er mulig å få uteservering fra forskjellige «kneiper». Vær klar over at det er to La Musa restauranter i Madrid og dette er den som ligger i latinakvarteret.
De hadde ikke engelsk meny sist vi var der, vi har vært der flere ganger, men ikke i år. Når vi har vært der har vi bedt om tapas og overlatt til kelneren, (han som snakker engelsk) å gjøre et nennsomt og skjønnsomt utvalg, noe som har fungert upåklagelig.
Hamburgere og hamburgere og hamburgere…
Noe vi lærte sist vi var der er imidlertid at det kan være en stor fordel å få tak i den engelsktalende kelneren… Hvorfor? Jo vi trodde vi hadde gjort oss forstått, men skjønte at det hadde vi ikke – overhodet ikke. Hvordan vi oppdaget det? Jo da vi 4 fikk 4 * 4 på all tapasrettene – og ikke en hver. Vi angrer fortsatt på at vi ikke fikk foreviget seansen da vi fikk 16 hamburger! Rett nok var de små, men dog allikevel… det var 16 stykker – i tillegg til alle de andre tapasene som vi også fikk 4*4 på… Heldigvis fikk vi stoppet en del, men for å gjøre en lang historie kort, vi ble mette den dagen…
Restaurant Topolino
For oss et lunsjsted, er ikke bare det, med buffe til 10 €, helt grei mat med uteservering.
Restaurant La Bola
En helt grei restaurant som åpnet I 1870 og fortsatt er drevet av 4 generasjoner av samme familie. Her får du den originale “cocido madrileño” (gryte med bla bønner) som er slik den ble lagd I 1870 – om jeg har forstått det rett. Den ligger rett bak stamhotellet vårt så det er kort vei dit. Vær obs på at de ikke tar kredittkort her.
Restaurant Botin
En liten spasertur unna Plaza Major ligger verdens eldste restaurant. Forfatteren Hemingway skrev om den i ”The Sun Also Rises” og var en av hans favoritt restauranter. Restaurant heter Botin og åpnet i 1725. Restauranten er kjent for helstekt pattegris, lam og annet vilt tilberedt i ovnen. Restauranten er ikke billig, men det er da ikke hver dag du sitter i verdens eldste restaurant, så hvis du får anledning er dette noe som anbefales. Husk å bestill bord.
Restaurant La Vaquita Argentina
En skikkelig god biffrestaurant med god service og god mat. Og den ligger rett ved Operaplassen.
Restaurant Metro Bistro – Plaza Mayo
En restaurant som ligger i nærheten av Plaza Mayor. De har ikke uteservering, men god mat og god service. Den kvelden vi var der, var det dårlig med engelsk hos servitørene, uten at det var noe problem.
Restaurant Baby Beef Rubaiyat
En biffrestaurant med virkelig god mat i det øvre prisskikt med topp service. Den ligger i forretningsstrøket ikke så langt fra stadionet til Real Madrid. Husk å bestille bord og be om å få sitte ute, det gjør vi alltid. Denne kan virkelig anbefales!
Så er det slutt for denne gang. Ikke en lang tur, men en kort og innholdsrik tur med gode venner, god mat, fyldige viner, mange opplever og… en god del shopping…
Først og fremst må jeg jo rette opp det som ble glemt i går. Vi har en som er mer en middels interessert i fotografering og når ikke hun bærer med seg kameraet… lar hun sin bedre halvdel bære det for seg… La meg legge til at hun er laaaaangt over middels lettskremt også…
Kanal på Lido
I en liten fotosesjon, selvfølgelig på en kanalbro, sto hun dypt konsentrert og fotograferte resten av gjengen, dvs ikke alle… Sistemann kom gående bak og lurte på hvorfor han ikke skulle få være med, hvorpå hun hoppet så høyt at hadde hun stått nærmere rekkverket, hadde hun fått sitt første kanalbad. At det var laaaaaangt flere enn oss som fikk med seg den lille hendelsen skyldes ikke oss, men det ekstremt (ja jeg mener virkelig ekstremt…) høye lydnivået hun akkompagnerte sitt sprell med…
Kirkegårdsøya
Denne lille hendelse fikk dessverre en liten følgeskade, da en i følget med overbevisende fakter og dertil hørende støyeffekter, skulle demonstrere hendelsen i ettertid for resten av følget – og uskyldige forbipasserende… Dette gjorde et slikt inntrykk på en liten gutt at han utrøstelig og hjerteskjærende begynte å gråte… noe som gjorde stort inntrykk på oss andre, og antagelig var til stor irritasjon for foreldre og søsken som ledsaget det stakkars barnet. Vi har forresten en teori om at de blikkene de sendte vår utsendte medarbeider fra «Egersunds oppsøkende gateteater», ikke var preget av varme og dyp beundring for en overbevisende skuespillerprestasjon…
Hotellet vårt
Nuvell, tilbake til dagen i dag. Som vanlig frokost, oppsummering og utsjekk av hotellet til 1100. Vi bestilte vanntaxi til flyplassen og fikk den, etter litt om og men, til samme pris som da vi kom 130 Euro. Verdt hver eneste euro, fin start på turen og flott avslutning også!
På vei hjem
Siden vi hadde noen timer å bruke, var vi meget tradisjonelle… Vi gutta etablerte basecamp og damene gjorde sitt for å rette opp effektene av finanskrisen. Og etter at handelsstanden på behørlig vis hadde takket oss av, bar det tilbake til hotellet. Vanntaxien kom faktisk før tiden, noe som var litt overraskende, da vi hadde kalkulert med at vi var i Italia og antagelig hadde behov for litt slakk i andre enden…
Å ja, jeg glemte at ei i følget virkelig hadde slått til (etter utallige oppfordringer) og kjøpt inn ny og virkelig fargerik leppestift, iallfall mente nok hun at hun var viiiirkelig dristig og fargerik. Hun ble antagelig noe snurt da vi andre lurte på når hun skulle ta den på… og hun kunne informere oss om at den allerede var tatt på… Ja ja, jeg vet ikke om hun gikk på den at det sterke sol- og motlyset, samt de mørke solbrillene våre gjorde det vanskelig å se det…
Flyplasser ja, de er jo alltid en opplevelse. Hvorfor må alle «tullingene» alltid ut og reise når vi er ute og reiser?
Først; når du går på en relativt smal gangvei og det er mange andre som kommer og går begge veier – og siden du er på en flyplass der det ikke er så uvanlig at folk har dårlig tid (ikke oss..), så må det da for #%&/%%) være ganske innlysende at du ikke går roooolig og prater med dine medreisende slik at ingen kommer forbi!!! Og det samme gjelder jo også for rullende fortau og rulletrapper, du STÅR IKKE på en slik måte at ingen kommer forbi!!! Hold til høyre, alltid!!!
Og mens jeg er i gang med flyplasser. Ja ja, at innsjekkingen ikke startet før 2 timer før avreise, selv om alle satt og så på klokken, det er nå så sin sak, man er da i Italia… Og så en liten hilsen til en del reisende; det kan være en stooor fordel, i alle fall for alle din medreisende og betjeningen om du har forberedt deg, i alle fall en bitteliten bit, på at du skal ut og reise OG IKKE MÅ AVKLARE ALT VED INNSKJEKKINGEN og at du har forberedt deg en bittelille smule FØR DU KOMMER TIL SIKKERHETSKONTROLLEN!!!! Og en liten hilsen til damen med følge, som etter å ha brukt en halv kø på absolutt alt fra «Hva vet jeg?» til det, for oss ganske innlysende svaret; «Ingenting!», det hadde sikkert vært en fordel om du hadde fortalt at du måtte ha en rullestol mens du sto og ventet, eller i det minste ved starten av din laaaange samtale slik at vi andre slapp å vente enda lengre mens du ventet på din rullestol… Det er jo tross alt ikke så lett å vite at du trenger en rullestol videre når du ikke kom i en rullestol…
Når jeg sier en halv kø, mener jeg faktisk en halv kø. To av oss stilte seg i VIP-linjen der det bare var to andre foran, vi andre hadde en halv innsjekkingskø foran oss, og vi ble først ferdig… Forresten en kø som ble betraktelig bedre når det kinesiske ekteparet omsider og endelig forsto at det var faktisk mulig å gå videre og ikke stoppe opp midtveis, slik at køen som derfor strakte seg langt utover det organisert kø-området og derfor lagde problemer for andre som ikke kom forbi… Og det mens halvparten av det organisert kø-området var tomt fordi noen #¤%&/ fant det for godt å gjøre permanent holdt midt inne blant alle sprerrebåndene..
Ahh, godt å gå det ut…
Resten av turen gikk jo greit, ingen forsinkelser, ingen tapt bagasje og ingen større hendelser… Vel om du ser bort fra en bitteliten hendelse med et serveringsbrett som gikk i gulvet og en tallerken, som må ha vært av svæææært dårlig kvalitet, gikk over til å bli et puslespill…
På Schiphol ble det litt venting – og ikke overraskende – litt shopping… Hvem skulle ha trodd det? Og så rakk vi de siste 10 minuttene av fotballkampen Nederland – Chile i en pub. Der var stemningen nok litt i overkant spent. Nederland ledet 1 – 0, men Chile presset knallhard – og det var ingen tvil om i hvilken retning sympatien gikk. Om man da hadde vært i tvil om det i en nederlandsk pub fullt av folk i oransje t-skjorter… Om man skulle ha vært i tvil, forsvant den fort da Nederland gikk opp til 2 – 0… Og du kan trygt si at det var god stemning da dommeren blåst av kampen noen minutter på overtid… og at det antagelig var mer enn en som hadde drøyd det litt i lengste laget… Det var rene mosjonsløpet med folk som sprang i alle retninger, antagelig for å rekke flyene sine…
Så var det Sola, kvotehandel – og da snakker jeg ikke om klimakvoter… og hjem.
Takk for i år.
Så hva har vi lært i dag da? (Og litt i går da…)
Det er tid og sted for alle performancer…
Fargerik og fargerik er ikke nødvendigvis fargerik…
Alle «tullingene» reiser alltid når du reiser…
Det kan være svææært vanskelig å reise – for noen…
Et VIP-kort er et VIP-kort selv om det er gått ut på dato…
Italienske flyplasscafebord er aaaalt for små og tallerkene er av aaaaalt for dårlig kvalitet…
Kvotehandel er ikke nødvendigvis klimakvotehandel…
Når vi har slike skilt i Egersund, da har vi flom…
Ja som dere skjønne, i dag ble det endelig Venezia. En hel dag har vi brukt i byen, vandet i små smug, gått over kanaler, sittet og sett på folkelivet, og ikke minst gått i kø…
Jeg skjønner hvor alle kineserne er nå om dagen – jeg kan fortelle dere at det er ikke i Kina om dere var i tvil om det. Det er jo klart, vi er ikke de eneste som vil besøke Venezia nå om dagen. For det er jo virkelig en by det er verdt å besøke, det er helt klart.
Minneord og begravelse, helt vanlig oppslag
Men… La oss begynne med dagen da den startet. De av dere som har lest forrige innlegg, vil skjønne hva jeg snakker om at det var en laaaang natt og som endte 12-1 til myggen, men med full seier til meg! Nå viste det seg at antagelig hadde vært fest her – på meg… Jeg tok nr. 2 rett før frokost! Det er helt klart at åpent vindu/dør er ikke aktuelt på en flekk før vi kommer hjem. Hvorfor jeg har 12 myggstikk og Eva ikke et eneste vet jeg ikke, men men – det er jo ikke alt som trenger å deles…
Når vi gjorde opp status i dag ved frokostbordet var det en som kommenterte at noe med stikk – som jeg ikke skal nevne her. Skal overhodet ikke kommentere kommentaren om at noen mente at et stikk er bedre enn ingen stikk…
Da er vi i gang…
Vi gutta hadde synkronisert oss, alle stilte (tilfeldig) i blå overdel, dvs det er tilfeldig om ikke damene hadde synkronisert seg… Hmm… akkurat det har vi ikke tenkt på. Det ble kommentert at vi så ut som Unge Høyre på tur, noe som straks ble korrigert til Tunge Høyre – uvisst av hvilken grunn… Nå var som sagt fargen helt tilfeldig – og ingen politikk i det – vel og merke så vidt vi vet…
Skikkelig kommunale flaggstenger…
Så bar det i vei til båtbussholdeplassen og vi tok første båt inn til Markusplassen. Der begynte vi vandringen og handlingen, første stopp var hattehandel for damene. Fikk med oss klokkespill kl. 1200, Dogepalasset (jo da de hadde vært der…), Sukkenes bro, etc etc. Og som sagt masse kø, for det er utrolig mye turister her – og enda er det ikke toppsesong ennå… Nå tok vi oss ikke tiden til å gå innom alle attraksjoner, for der var køene ikke lange, men vært laaaaaaaange – så det får være til neste gang.
Sukkenes bro – merk mobilen i hjørnet. Den mest vanlige grunnen til å reise hånden…
Men det var nå ikke det som gjorde at vi brukte laaaang tid på å rykke frem. Jeg tror vi kunne ha mineproddet hele veien og fortsatt hatt større hastighet. MIneprodding er når du sjekker veien foran deg for miner med en stålstang, som du stikker ned i jorden hele veien sideveis og fremover – og det går naturlig nok langsomt. Så når det ikke var køene og alle folkene som sinket oss, heller ikke alle de trange smugene og heller ikke alle fotostoppene av oss eller andre, så hva var det da? La oss bare si det sånn at Venezia har mange butikker, svært mange butikker… Og det sammen med mange trange gater/smug fulle av folk, er en problematisk kombinasjon… Vi mistet jo hele tiden en eller flere på veien, men det gikk jo fremover saaaakte, men sikkert. For det er jo en fantastisk flott by.
Rialtobroen, bak alle folkene…
Så etter hvert som det nærmet seg lunsjtid, fant vi oss en liten restaurant – og akkurat som vår lokalkjent guid hadde sagt var det maaasse folk i gatene til-fra og rundt de sentrale turistattraksjonene og lite folk i sidegatene. Og jammen fant han ikke en god restaurant, Ristorante da Mario, rett ved Rialtobroen der vi i tillegg kunne sitte ute, noe som ikke nødvendigvis er like enkelt i en by der de fleste gatene er 2-3 m brede.
Og du vet du er i Italia når du får sjokaladespagetti med myntheis til dessert…
Du trenger ikke mye plass, maks dybde 1,5m…
Etter vi hadde spist og tatt livet med ro, tok vi noen taktiske valg. To hadde vært i Venezia tidligere og hadde derfor ikke like mye behov for å vandre rundt i byen, samtidig som det var enkelte praktiske begrensninger i å beine rundt i gatene…, – de tok derfor turen tilbake til Lido. En hadde ikke vært der tidligere og hadde derfor behov for (endelig) å kunne gå litt rundt i byen, men da i en hastighet litt over mineproddenivå. Tre hadde fokus på shopping… Og slik ble det…
Båter overalt…
Jeg, som ikke hadde vært i byen tidligere, tok en byvandring, endte opp på busstasjonen (for vanlige busser) og fant deretter linea 1 som har sitt startsted her. Var først om bord og fikk en plass helt fremst og tok på nytt turen gjennom Grand Canal tilbake til Lido – for det er absolutt en tur som kan tas mer enn en gang. Det er virkelig en melkeruten, med stopp hele tiden, på begge sider, og ikke minst en god miks mellom lokale og turist, og en helt grei måte å se Venezia fra sjøsiden.
Burger King – helt sant. Sånn kan det gjøres!
Og ikke for glemme, så traff jeg noen slektninger til de jeg (bokstavelig talt) traff i natt og i dag morges… Sier bare en ting; Fenistil – never leave without it…
Og damene? Jo da… noen vesker, noen smykker, noen flere vesker og enda flere smykker… Og gutta som returnerte tidlig? Noen øl og enda flere øl… Alt er med andre ord som det pleier…
Eva in Action
Og når det gjelder vesker… så er det kjøpt inn vesker for å ha veskene i… (ja da helt sant…) og selv om noen mener at den brune veske de kjøpte er orange… så er og blir den brun…. (ja da helt sant…)
Ellers var det jo stor ståhei når damene kom tilbake og hadde kjøpt slips til sine menn, dvs to av dem hadde gjort det… Så da blir det vel som da vi var i Brasil, damene prøvde antrekk etter antrekk, mens jeg prøvde det nye beltet mitt… bare det at jeg fikk verken belte eller slips…
Bryllupsfotografering er etter sigende det helt store i enkelte miljøer…
Så ble dagen avsluttet på Villa Laguna på Lido der vi har prøvd å få med oss solnedgangen mens vi satt med en drink og bisto… Men også i dag klarte sola å gå ned uten vår hjelp.
Det ble full pakke med meget god mat, vin og ikke minst servicen som var helt på topp.
Og mens jeg er i gang… Noen gang blir det for mye informasjon… Bare for å ha nevnt det…
Og bare for å nevne noe annet, det begynte å regne. Og da var det bare en ting å gjøre, ta seg en Mojito og vente til det gikk over…
Så hva har vi lært i dag da?
En hatt kan settes på hode på to måter, rett vei og feil vei… Lange sløyfer skal være bak….
Ikke alle kinesere er i Kina nå om dagen…
Man kan gå fort, vanlig, langsomt, snegltempo – og i mineproddetempo…
Taktiske vurderinger er måten å overleve på… for alle parter…
Fenistil – never leave without it…
Å finne svaret på «Hvor mange vesker er nok vesker?» er som å finne meningen med livet…
Det kan bli «Too much information…»
KanalerKø på MarkusplassenKanaler og atter kanalerRialtobroen – fra c
Frokosten begynte bra, en oppsummering av dagen i går. Det som ikke var så bra, var at de to som skulle være lokalkjente fortsatt ikke var enig i hvilket hus de hadde bodd i. En diskusjon som begynte i går da vi passerte huset – og diskusjonen begynte… For deres del, kan det synes som om den ene parten hadde brukt mer tid på naboens terrasse da hun mente det var der hun hadde bodd – eller var mest kjent… Ja ja, det er ikke greit å bli gammel og få dårlig hukommelse… Vi andre venter nå i alle fall spent på fortsettelsen…
Det som også var svært urovekkende i frokostsalen, var at en i reisefølget som absolutt aldri og da mener jeg aldri, tror jeg i hvert fall.., har vist noen som helst interesse for interiør og pyntegjenstander, plutselig hadde stor interesse for og i store ordelag, kommenterte glassvasen med sine blomster… Hmm… hva skjer? Vel vel, vi andre regner med det hadde sammenheng med bonusopparbeidelse…
Så bar det av sted på buss-sightseeing på Lido. Det er mulig italienerne kan kollektivtrafikk, men bussene dere har omtrent ikke sitteplasser, men det gikk jo greit for det var fortsatt tidlig på dagen…
Vi hadde deretter en stopp på et lokalt, og da mener jeg virkelig lokalt, «vannhull». Her hadde det nok aldri vært noen turister, men at nabolaget var oppmerksom på turister oppdaget vi da vi skulle gå til stranden og straks ble stoppet av en gammel dame som ikke ville ha noen på gangstien «sin»: «Private, private…» Ja ja, da var det tilbake til hovedveien og denne gangen gikk vi forbi en leilighet vår globetrottere var enig om at «Der har vi bodd…», så det går fremover…
Standbokser…
Så kom vi til stranden og der var det store mengder små «fuglekasser» som folk leide for kortere eller lengre tid. Der var det plass til å skifte, sole seg og stort sett ikke noe mer, og først rad hadde utsikt til sjøen, resten til neste rad… Ikke noe for oss, tilbake til bussen – der det fortsatt ikke var noen ledige sitteplasser, alle gamle og skrøpelig damer på Lido var åpenbart ute på busstur denne dagen…
Glass overalt.
Mens vi ventet på båten til Murano, kunne vi se inn til Marcusplassen, så vi det går fremover…. Jeg har blitt lovet at i dag skal vi nesten inn til Venezia av våre lokale globetrottere, som for øvrig ble litt blanke og tomme i blikket når jeg spurte om Dogepallasset… Litt urovekkende for noen som skal være lokalkjente… for noe som er så verdenskjent…
Murano er kjent for sine glassartikler og skal si de hadde mye fint i glass der – og i alle prisklasser. Vi ble bedt opp i 2. etasjen i en butikk der de solgte glass i kategorien «uten prislapp og hvis du må spørre, har du ikke råd…» Jeg tok reisesekken på magen, tok ikke sjansen på å ha den på ryggen, en for fort snuoperasjon, kunne fort medføre at vi måtte selge huset for å kunne gjøre opp regningen…
Ellers ble det som vanlig etablert en liten base camp der 50% etablerte seg, men resten tok seg av rekognosering og handling… Vel, vi basecampere var jo noe med da… bla etablerte vi flere base camper… Nå hadde vi noen utfordringer når begge teamene var i bevegelse og skulle møtes, men de har jo et tårn på Murano også, selv om det kanskje ikke hjelper så mye å si «Jeg ser tårnet» – Det gjør man jo fra alle delene av en flat øy…
Som sagt, en god del å handle, mye pent og flott, store mengder med glass, masse kanaler og enda flere turister…
I «water»? – Bygging the Italian Way…
Ut på ettermiddagen, bar det innover til Venezia, nå skulle vi på kanalsafari. Og aldri har så få ventet så mye på så mange bussbåter… men etter hvert da jeg nesten hadde gitt opp håpet, fikk vi tatt turen gjennom den Canal Grande er en kanal i Venezia. Den er en hovedtrafikkåre i en by hvor trafikken går med båt. Kanalen går i bue som en speilvendt S, og går gjennom de sentrale deler av byen. Men fortsatt har vi ikke vært i byen, bortsett fra på kaikanter…
Og hvis vi i Egersund har litt flomproblematikk, så har Venezia virkelig utfordringer med høy vannstand eller flomproblematikk som vi kaller det på kommunalt byråkratispråk… Det er jo litt annerledes når inngangsdøren bokstavelig talt er i vannkanten…
Etter hvert kom vi dog tilbake til Lido der vi fikk, som vanlig, god mat og godt drikke. Så atter en dag var ferdig – og nå hadde vi i iallfall vært gjennom Venezia… Aldri vært nærmere…
Forresten, de har mygg på Lido… «I tella you, I tella you…» Det ble 12 -1 til myggen, kampen ble avsluttet kl. 4:37… jeg vant… Og heldigvis hadde jeg min Fenistil med. Fenistil som jeg første gang oppdaget i Jerusalem etter et alvorlig terrorangrep fra «The Bed Bug Battalion»…
Så hva har vi lært i dag da?
Vi har bonus og vi har bonus…
Vi har lokalkjente og vi har lokale kjent og de som er kjent lokalt…
Glass er ikke bare glass…
Det er alltid mulig å vente på en buss-båt…
De har alltid lagt om rutene…
Det er flomproblematikk og det er flomproblematikk…
I dag har dagen blitt brukt til broderier… Ja du lest rett, broderier!
Turen etter en sen og god frokost til Burano. Dit tok vi rutebåt iom at de ikke har noen t-bane her, så er det rutebåter som gjelder.
Siden øya Burano er viden kjent for sine håndarbeider innen broderier og silkearbeid, lå det litt i kortene at dette ble damenes dag.
Kanal på Burano
Øya er utrolig fin, pittoresk og har særpreg, eller som Are Kalvø sierdet i boken sin «Syden»; Gammel… Masse gamle hus i friske farger.
Kreativ byggeteknikk Burano, neppe godkjent i Okka by.
Og inn i mellom en konstruksjon på taket som nok ikke ville ha blitt godkjent i Okka-by. Her er det også kanaler og butikker med hovedsakelig håndarbeid innen broderier og silkearbeid.
Det skjeve tårn på Burano
Og de har et tårn som må gå det skjeve tårnet i Pisa en høy gang, det er så skakt at jeg kunne ha reist selv…
Og som en i reisefølget så treffende sa det; «Dette er vel så langt unna komfortsonen min som det er mulig å komme…». Så da var løsningen enkel, vi gutta etablert «base camp» mens damene tok seg av innkjøp, en perfekt arbeidsfordeling!
Etter litt sen lunsj bar det tilbake til båten, nå med både håndarbeid, smykker og masker. Og siden vi måtte vente uansett, tok vi den første båten som kom – ut i fra prinsippet om at hjem kommer vi alltid. Det er akkurat som å kjøre bil på Jæren og i Danmark, det er ikke mulig å kjøre seg helt vill – før eller siden kommer du til kjente trakter.
Det var jo litt diskusjon om det var verdt å ta en båttur på en time som strengt tatt var mye lengre enn det vi måtte ta. Men en talefør kar hevdet hardnakkket at det var absolutt verdt å ta en lengre båttur; for tenkt på alt vi ville få se på turen. Hvorpå vi gjorde akkurat det tok en lengre båttur – og hvorpå den taleføre karen umiddelbart gikk i koma-modus og ikke våknet før vi måtte av båten…
Vi måtte bytte båt inne i Venezia og så kom vi i iallfall til kaikanten av Venezia – der vi hadde en lengre «pit stop» før vi fikk tatt neste båt til Lido. Nå hadde vi iallfall nesten kommet inn til selv Venezia… og kanskje kommer vi dit også…
På veien tilbake fikk jeg kjøpt et italiensk data sim-kort fra Vodafone – og nå blir alt så myyyye enklere…
Middagen, som var tre-retters og vel så det tok vi på Favorita – og det var et godt valg. Stort sett «lokals» og det er jo alltid et godt tegn. Maten var god, vinen perfekt, stemningen upåklagelig og måltidet langdrygt… Akkurat slik det skal være når man er på tur i Italia!
Så hva har vi lært i dag da?
Arbeidsfordeling er viktig…
Broderier er nå en gang broderier – og for spesielt interesserte…
En sightseeing i drømmeland er kanskje bedre enn en sightseeing i våken tilstand… Hva vet vi andre…
Og kanskje får vi andre også se Venezia – om vi kommer til Venezia…
