Hobbitbloggen

I dag er det fredag – tror jeg… Dagene går i et og du mister litt kontrollen på tid og dag. Det blir litt som å være på øvelse, hardt kjør, lange dager og uregelmessige måltider.

Dagen i dag har stort sett gått med til å skrive rapporter, oppsummere intervjuer og få sendt den ukentlig rapporten til hovedkvarteret i Ramallah. Ellers har vi begynt å intervjue tolker – det kommer jo flere observatører etter hvert, hatt et møte med palestinske sikkerhetsstyrker for vi får selskap når vi skal på langtur… en hel bil full av folk – dsv militær eskorte. Dette krever selvsagt en masse koordinering, men det skal nå gå greit. Sikkerhetssituasjonen har ikke blitt noe verre, det er nok mer et forebyggende tiltak. Så nå har jeg skrevet instruks for eskorte, koordinering mm, noe nyttig har man da lært i sitt tidligere liv…

Og så har vi begynt å få litt mer struktur på våre daglige oppsummeringsmøter – nå omdøpt til "Daglig briefingsmøte", og det er jo også greit for dagene blir lange nok som det er og det er nå slik uansett hvor du er i verden – har du ikke litt "strenge" regler på møtene blir de lett lange, ustrukturerte og lite nyttig – sett i forhold til tidsbruken. Så får vi se om vi klarer å holde strukturen. Lage den – lett, holde den – vanskelig…

Det store i dag, må ellers være at vi har fått varmeovner – dvs oljefylte radiatorovner – rett fra Tel Aviv. Får da temperaturen begynte å krype ned mot – og i underkant av 15 grader inne på rommet, begynte det å gå litt trådt med skrivingen – så nå er det bare fryd og velstand – og ikke minste varmt. Og ikke minst så kan vi styre varmen og temperaturen selv.

I dag prøvde jeg å koble opp pc’en via bredbånd, men … med en pc på arabisk og en på norsk, en som snakker engelsk og ikke arabisk (meg) og en som snakker arabisk og ikke engelsk (min hjelpsomme dataekspert på hotellet) – og som slett ikke skjønner norsk Windows XP, er det ikke lett. Og når han skal få hjelp av en venn som skal guide ham over telefonen og fortelle ham hvordan han skal koble opp den norske pc via et arabisk nettverk, ja da var utfordringen slett ikke liten… Vi skulle prøve igjen i kveld, men det blir nok i morgen. Så da skal vi prøve å få bilder på nett.

Så har vi feiret Claudias burstag i dag, hun er fra Portugal i LTO Team 14 og jeg får ikke lov til å si hvor gammel hun er. Vi var de eneste gjestene i restauranten og menyen var den samme – vi har snart jobbet oss gjennom den minst en gang – de har ikke kake og ikke dessert, og slett ikke champagne, så det ble en stille og avdempet feiring og en tidlig kveld. Nå skal vi ikke ta helg, så det er ikke derfor. Faktum er at vi ikke tar helg i det hele tatt… før et stykke ut i februar.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Lykken er en varmeovn…
• PC på norsk, arabisk nettverk, telefonguiding, språkbabling på norsk, engelsk og arabisk, gjør at du ikke kommer på nett sånn uten videre…
• Fredag kveld i på Hotel Regency i Hebron, er ikke akkurat hælene i taket…

Nå har jobbingen begynt for fult. Nå har vi fordelt kandidatene mellom oss, dvs du ulike teamene, og vi holder nå på med kartlegging av kandidater, oversettelse av lister og vi har begynt med intervjue kandidater. Først ut er de kandidatene som har trukket sitt kandidatur før listene var endelig, det var 8 stk har i Hebron. Så nå går det i intervjuer og ikke minste i ulike rapporter og referater som må skrives. Så jeg får virkelig trimmet engelsken min her, arabisken er det noe verre med, men det kommer nok – foreløpig prøver jeg å lære meg det viktigste – navnet på ulike matretter. Her må det prioriteres folkens…

Vi har også møter med andre organisasjoner, NGO, non-governmental organization, som f.eks det amerikansk baserte NDI som også har observatører ved valget, og som vi hadde møte med i dag. Det er jo greit å utveksle litt erfaringer, man trenger jo ikke lære alt på den harde måte. Senere skal vi bla ha møter med ulike menneskerettighetsorganisasjoner, media og og og …

Det er litt av et styr å få kontroll på alle de ulike myndighetsinstansene, partiene og ikke minste kandidatene, da det i tillegg til partilistene også er mange uavhengige kandidater – som av og til ikke er så veldig uavhengige, men har tilhørighet til et eller annet parti. At alt er på arabisk og må oversettes gjør det jo ikke akkurat enklere. Det gjør heller ikke det faktum at Fateh – det største partiet her i utgangspunktet stilte med to lister, men disse ble på oppløpssiden slått sammen til en liste, noe som førte til at noen kandidater flyttet fra den nasjonal listen til distriktslister. Oversikt og kontroll er stikkordet her – og foreløpig fremmedordet også… Men det kommer seg.

I tillegg har de et litt spesielt valgsystem, dette er for de spesielt interessert… Halvparten av de 132 som velges til PLC – den lovgivende palestinske forsamlingen, velges gjennom lister der hele landet er et valgdistrikt – som om partiene i Norge kun hadde en liste hver for hele landet. Resten av delegatene velges gjennom distriktslister, akkurat som i Norge der det er egne lister for hvert valgdistrikt – dvs fylkene. Vel folkens dette var voksenopplæringen for i dag… Vel kanskje en liten bit til, Hebron har i tillegg til partiene også en kompleks system av noen store familier, eller kanskje klaner, som også har stor innflytelse på det politiske systemet her.

Så er det et lite h….. å holde orden på alle tre mobiltelefonene med alle disse møtene vi har. De må settes på stille når du har møter og så må du jammen huske på å skru på lyden igjen etter at møtet er ferdig. Vi må ha to mobiltelefoner for vi må bruke to ulike systemer som selvfølgelig har ulik dekning. Det ene heter Orange og det andre Jawwal, vel da vi fikk ut telefonene var de merket med dymotape med teamnr og a/b, samt telefonnr. Og det var jo bra – og i tillegg var det ulik farge på dymotapen, noe som også var bra – og ja den ene dymotapen var orange, noe som var enda bedre – og nei den orange var ikke satt på telefonen med Orange-systemet… og det var slett ikke bra…

Heisene våre er litt artig, for det første må du alltid trykke på ned knappen for å få heisen til å komme til deg – selv om du skal opp, problemet er bare at heisen av og til kjører forbi deg iom at du sier du skal ned – selv om du egentlig skal opp – akkurat som heisen… Gulvet er jo også litt morsom – og definitivt ikke for de med heisskrekk. Dette er jo et fint hotell så det er mange fine lys i taket og et – bokstavelig talt, speilblankt mørkt steingulv. Det har den hyggelige effekten at det ser ut som heisen er 3 meter høy og 3 meter dyp – med andre ord det ser ut som heisen ikke har noe gulv – bare et hull… Dere skal snart få se bilde av den og mye annet da Bjørn Roger som tidligere nevnt har fikset bilde-problemet – og nå har vi til og med fått tilgang til en bredbåndslinje – riktignok i resepsjonen og riktignok med kabel og riktignok til en stiv pris pr. time, men det er j…. dyrt også med vanlig telefonlinje også.

Ellers er jeg meeeeget glad jeg tok meg bryet å drasse på min gode gamle dun sovepose – ah du varme gode soveposten min… Du vet et tynt sengetrekk og et laken er ikke mye å holde varmen på her, noe som blir enda mer påtrengende når man ikke har en varm og god kone på sin side… For varmen er vi, som tidligere nevnt, i nevneverdig plaget med. Det er kkkkkaaaldt, og vi lærer stadig, i dag oppdaget vi at hotellet skrur av varmen om dagen, så nå vet vi at vi må si i fra i resesjonen om vi skal sitte og jobbe om dagen på rommene våre – og det må vi jo iom at vi ikke har noe annet sted å sitte.

Det begynner virkelig å bli velstand her, for vi har også fått tilgang til BBC – de fikk byttet ut CNN for vi var litt lei av "This is CNN" og "Comming up – stay tuned" uten at det kom så mye annet enn enda mer "This is CNN" og "Comming up – stay tuned". Som dere kanskje har fått med dere, så skjer det litt av hvert her nede i området – og da er BBC ok ha i bakgrunnen. Her får vi jo faktisk nyheter…

Jeg glemte nesten dagen høydepunkt – avisreferatet etter vårt besøk hos guvernøren… Vi følger jo med på andre ting enn BBC og i dag dukket denne opp på www.maannews.net: " Hebron Governor receives head of EU election monitors Wednesday. Leaf Broush was accompanied by her EU delegation during a visit to the southern West Bank city." Vel akkurat her er jeg helt uskyldig, ja da jeg vet at ingen vil tro meg – akkurat som da jeg fikk skylden for datamusen som ble hengt opp på juletreet på rådhuset og som jeg også var uskyldig i, men på dette møtet var det Monique som ledet møtet og hun var sterk og klar på hvem vi og hvor vi var og vi leverte i tillegg fra oss alle visitkortene våre, og attpå til sa ikke jeg et ord – helt sant… Head of mission er for øvrig "Véronique de Keyser, Member of the European Parliament Foreign Affairs Committee and the EP Delegation for relations with the Mashreq countries." og ikke en stusselig formannskapssekretær fra Egersund.

Når det gjelder visittkort, er det et kapittel for seg. Alle har de og alle deler dem rundhåndet ut – noe som faktisk er ganske praktisk… men det blir jo en del av dem etter hvert. Redningen ble en visittkortbok, noe som vi faktisk burde være utstyrt med i grunnutrustningen – jeg har allerede brukt noen sider!!!

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Tolking på møter er ikke alltid like enkelt – det er jo greit om LTO teamet også får vært med i samtalen.
• Å holde orden på mobiltelefoner med stille modus / ikke stille modus er et slit. Det ene øyeblikket ringer de når de ikke skal, i neste øyeblikk så ringer de ikke når de skal…
• Å ha mobilsvarnr er egentlig ganske greit å ha, spesielt når det ikke er lagt inn på telefonen og spesielt når det ikke er mulig å hindre folk i å legge igjen melding – sikkert like greit å ikke høre på dem iom at det sikkert er på arabisk allikevel… Kanskje får vi nr’et før vi reiser…
• Hvem er denne damen Leaf Broush som har en egen EU delegation?
• Hvorfor trykke opp når du skal ned, eller var det omvendt?

Atter en hektisk og heseblesende dag. Etter litt koordinering bar det av sted med hele gjengen, dvs alle 3 team, på ”første besøk” til enda flere myndighetspersoner. Vi reiser bare hele gjengen på disse første besøkene da det langt på vei er både høflighetsvisitter og sikkerhetsrelaterte besøk – og det er jo greit at alle får samme informasjon og at alle ”får sett” hverandre. En del av de ulike besøkene er selvsagt også å finne ut av ”hvor de ulike partene er i terrenget” og ikke minst hvilket ansvarsområde de har. På slike oppdrag er det ikke alltid like enkelt å få/ha oversikt over hvem som gjør hva, bestemmer over hvem og har hvilket ansvar.

Første besøk på listen var til den lokale palestinske politisjefen – lokal og lokal, har er sjef for Hebron-distriktet og det er stort. Her ble det høflighetsfraser, te og kaffe, gjensidig informasjonsutveksling, samt den obligatoriske utvekslingen av visittkort og annen kontaktinformasjon. Dette var mitt møte, for vi har gjort det slik at vi tar vår respektive møter – alle kan jo ikke snakke i munnen på hverandre når det kommer en hel flokk.

Midt under møtet fikk vi melding om at guvernøren i Hebron distriktet hadde tid til oss kl. 1300, og etter møtet tok vi turen tilbake til hotellet for å forberede oss på møtet, men fikk strakt melding om at borgemesteren i Hebron by hadde tid til oss kl. 1200 – og da ble det noe hektisk.

Midt oppi dette her kom Odd Carsten Tveit fra NRK og skulle ha et lite radiointervju, noe han fikk, men nok egentlig ikke skulle ha hatt… Jeg ble nok ”tatt litt på sengen” og det er ikke alltid like greit å nekte, han kom fra Jerusalem og skulle videre med mer. Intervjuet var meget kort og nok relativt intetsigende, det er jo ingen ting vi uttaler oss om når det gjelder den politiske situasjon med mer, men litt informasjon om vår mission, slik som antallet observatører, fra ulike nasjoner, hvor lenge vi skulle være her og litt om oss to nordmenn fikk han da med seg. Det ble litt sånn det er når journalistene spør om fremmøte med mer på valgdagen, ”jamt sig”… er vel det vi pleier å si.

På vei til møtet var det bare å ringe mediakontakten vår og tilstå mine synder, men iom at jeg, håper jeg, ikke kom med noen kontroversielle uttaleser og/eller vurderinger, fikk han ikke hjerteattakk.

Møtet med borgemesteren var nok mest en ren høflighetsvisitt da han ikke har noen formell rolle i organiseringen av valget, i motsetning til hos oss der han ville ha vært sjefen. Her er valgkommisjonen uavhengig og ikke en del av administrasjonen.

Det var her jeg oppdaget at det er ikke bare i Egersund at det er brannstasjon i første etasjen på rådhuset, de må ha hatt samme konsulent – vel kanskje ikke – deres rådhus var penere å se på enn vårt.

Dette ble et kort møte og det var bra fordi da rakk vi så vidt å hive oss rundt og kjøre videre til neste møte – møtet med guvernøren. Heldigvis var han forsinket og vi rakk å få oss nok en kaffe – og pusten – mens vi ventet. Dette møtet var nok en blanding av gjensidig informasjonsutveksling og høflighetsvisitt da denne karen også har kontroll på ulike sikkerhets- og politistyrker. Han var en meget opptatt mann og det var en stadig strøm av fakser og folk som var innom en liten tur og skulle ha en underskrift og/eller leverte/hentet noen dokumenter – uten at det gikk ut over møtekonsentrasjonen hans. Han har nok hatt mange slik besøk… men det var jo fint at han tok seg tid til å ta i mot oss på så kort varsel.

Så rakk vi så vidt å få oss en kjapp lunsj på en lite gatekjøkken med arabisk mat – jeg spiste? – et eller annet med wraps, grønnsaker og kjøtt, etter hvert lærer jeg nok navnene på de ulike tingene jeg spiser. Jeg har en antagelse om at det nok blir flere kjappe lunsjer, i går glemte jeg å spise lunsj og i dag fikk jeg ikke spist middag før kl. 22:30 – som i går.

Så var det IDF – de israelske styrkene som sto for tur og møte med vår liaisonoffiser – dvs fast kontaktpunkt hos dem. Det var en ung kaptein og som en av damene sa, både ”young, smart and good-looking” – og mens vi ventet på det siste teamet, fant vi tonen og utvekslet militære erfaringer, han hadde nok en hel del flere enn meg – selv om vi ikke gikk i detaljer.

Summa summarum, en hektisk dag, men alle var positive og mente at det ikke var noen sikkerhetsproblemer her – dvs ikke utover normalt da… og det er jo ”noe” forskjellig fra hva som er normalt for en som kommer fra et fredlig og noe søvnig land i nord.

Tilbake på hotellet var det det daglige briefingsmøtet med oppsummering, analyse og gjennomgang av møtene, rapportskriving med mer. Et lite møte med hotelldirektøren ble det også tid til for å ”streite ut” enkelte forhold og få klarhet i andre ting. En ting er sikkert, det er dyrt å ringe – og å koble seg opp på internett.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Ulike land, også EU-land, har nok et ulikt forhold til tidspunkter…
• Snakk med presseoffiseren først – og ikke etterpå når det gjelder intervjuer.
• Her er det dyrt å ringe og dermed å koble seg opp på internett – det var mer enn en som begynte å taste og summere på kalkulatoren og erkjente at nettbruken må ned om det skal bli igjen penger til mat…
• Internetthastighet på 28.800 er laaaaaaangsoooooooooooommmmt når du er vant til 6 000 000 i internetthastighet hjemme, og det tar laaaaaaaaaaaaaang tid å laaaaaaaaaste ned epost med mer.
• Core Teamet i Ramallah har ikke laaaangsoooom linje, det hagler inn med eposter med fyldige vedlegg – og vi skal ta en liten runde med dem i morgen når vi får besøk.
• Du vet du har en langsom linje når du kan klikke på "koble opp ikonet" og gå en tur på do og allikevel vente litt før du er på nett.
• Bjørn Roger er helten min, han har fikset bloggen og fått det til slik at jeg kan legge ut bilder – nå mangler det bare linjehastighet til å gjøre det… Men, men, i morgen i morgen…

Badeskum… ja hva skal du med badeskum når du bare har dusjkabinett? For sammen med såpene og sjampoene sto det faktisk en liten flaske med badeskum. Så oppdaget jeg den, en propp i dusjkabinettet – jippiiii jeg kan ta et bad i dusjkabinettet med badeskum. Nå blir det bare noe ytterst få cm med vann og kabinettet er ikke større enn slike pleier å være, heller mindre. Så kanskje jeg står over allikevel, vel nok om det og mer av noe annet.

Doringen, ja som jeg kommentert i går, er ikke bare upraktisk, men også uhygienisk, noe jeg oppdaget når jeg løftet på ringen og oppdaget at det var det åpenbart ikke gjort av hun som vasker her… Jeg har fortsatt ikke prøvd den, du vet kaldt vann rett opp i rumpa frister ikke akkurat.

Det er for øvrig kaldt som bare fy her om morgen og kvelden, men det er bare å kle seg. I dag spiste jeg middag rett ved siden av en gigasvær stråleovn., det hjalp. Det ble ellers hentet fra møterommet vårt. Vi ble lovet av manageren at han skulle ta godt vare på oss, bla med kaffe og varme i møterommet – kaffen manglet i dag tidlig og varmen også. Vel, vel senere i dag lovet at han at i morgen skulle det være varmt, for han hadde gitt rette vedkommende helvete – noe jeg ikke tviler på… Så får vi se da i morgen.

Dagen i dag har ellers gått med til å få kontakt med ulike instanser som palestinske og

israelske sikkerhetskontaktpersoner, TIPH – The International Presence in Hebron (som for øvrig ledes av en normann), borgemester, guvernøren, CEC – som er valgmyndighetene, og i tillegg til å diskutere hvordan teamene skal jobbe, koordinering mellom oss med mer. Og selvfølgelig til å beundre bildet av oss i avisene fra fotoseansen i Jerusalem – det er meg som står og hopper helt bakerst…

At det ikke er helt enkelt, viser eksempelet med TIPH. Jeg skulle kontakte dem for å få til et møte, og hadde fått den nødvendige kontaktinformasjonen fra corteamet. Den var selvfølgelig feil, og så ringte jeg resepsjonen og fikk dem til å slå opp nr. Jeg fikk 2 stk. De var selvfølgelig feil… Men jeg fikk snakket med i hvert fall en hyggelig (?) arabisk (??) dame. Til slutt fant jeg rett nr i en turistguide, og fikk etter hvert kontakt, og får vel til et møte etter hvert.

Så reise hele fantefølget ned til CEC – den regionale valgkommisjonen og hadde et to timers langt informativt møte med lederen i Hebron-distriket. Deretter bar det videre til de palestinske sikkerhetsstyrken – her møtte vi en brigader-general – tror jeg det var.  Her hadde nok både de og vi et visst forbedringspotensiale, men det var greit å ha fått opprettet kontakt, og de var både hyggelige og bød på kaffe og juice, væpnet eskortering og vakthold utenfor hotellet. De to sistnevnte takket vi hyggelig nei til.

Så splittet teamene opp, og vi reiste rundt for å gjøre oss kjent. Det ble en kjapp arabisk gatekjøkkenlunsj, en eller annen slags kebab, som ble spist i bilen mens vi reiste ned til gamlebyen. Vi overvar slutten av et politisk møte der vi fortsatt prøver å finne ut av hvilket parti det var, ikke helt enkelt alltid, men vi har kommet til at det må være et eller annet ungdomsparti – nå gjenstår det bare å finne ut av hvilket…

Vi skulle inn for å besøke moskeen som muslimene ser på som gravplassen til Abraham og der det også er en synagoge hvor jødene mener at Abraham, Sarah, Isaac, Rebekah, Jakob og Leah er gravlagt. Og dette gjør området til et meget touchy område der konfliktene er verre enn de fleste andre steder i området her – og det sier jo ikke så rent lite.

Moskeen var dessverre stengt for oss vantro, men vi kunne komme tilbake i morgen når det ikke foregikk, jeg holdt på å si kirkelige handlinger, kanskje moskeelige handlinger er det rette uttrykket? Og det etter å ha vært igjennom metallgitterporter, svingporter, metalldetektorer, utspørringer, id-kontroll med mer. Forresten må fabrikantene av metalldetektorer ha rimelig gode tider i området her…

Gamlebyen i Hebron var et dystert sted. Den er ganske lik basarene i Jerusalem, men jeg har vært på mange ulike steder, men jeg tror dette stedet var et av de mer dystre. Alle butikkene, dvs nesten alle, var stengt og det er ikke uten grunn at mange her kaller den for ”The dead city” og ikke ”The old city”. Det absurde var at det bodde israelske bosettere over og det var nett over de trange smugene – som flere steder var fulle av søppel… Fattig, øde, nedslitt, ødelagte hus, søppel, konflikter, militære vakter for å nevne noe – kort sagt – dystert. Jeg skal ikke gå mer inn på konflikten her, men du får ikke akkurat troen på menneskeheten når du vandrer i et slikt sted.

Så var det tilbake til hotellet og ha briefingmøte med de andre teamene for å oppsummere og planlegge morgendagen.

Og jo, forresten hurra for Bjørn Roger, han har fått til slik at nå kan legge ut bilder – noe jeg skal begynne med i morgen.

De sier på nyhetene at valget kanskje blir avlyst, men det er lenge igjen til valgdagen – faktisk mer en 20 dager – og det kan være en evighet her i området.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Det går an å ta seg et bad selv i et dusjkabinett – tror jeg da…
• Møter er ikke alltid like enkelt å få til.
• Overlever magen min alt det jeg spise her, da går det meste bra.
• Gamlebyen i Hebron er et dystert og et trist sted.

2 januar ja… den forsvant på en eller annen merkelig måte – så nå får jeg legge den ut på nytt…

Det var jo avreise – eller som det her Deployment Day. Dagen begynte jo bra… Det første Hans Georg sa – før han sa god morgen – var Fy … som du snorker… Ja, ja hva kan jeg – Også du Hans Georg… Det er åpenbart ikke bare Eva som har vrangforestillinger… Jeg er nå ikke helt sikker på om han er til å stole på – tenk deg å sende en fyr på oppdrag til Midtøsten som helt åpenbart har hallunisasjoner om sine romkamerater – det var nok bare noen sammenstøt mellom isralere og palestinere han hørte i hodet sitt – og så gir han meg skylden…

Avreisen var som ankomsten til vårt nye hotell, og det var vel ikke akkurat en ideel plass å organisere en avreise med 16 LTO team – hvorav mange (de fleste) skulle ha egen egen bil, bilene til Core Team, bilene til pressen – og alle bilene parkert der det var mulig, en noe trang og sterkt trafikert gate – med morgenrush, sjåførere, pressefolk, lto’ere og vanlig forbipasserende. Det var jo i tillegg en hel del pressefolk som skulle fotografere og intervjue, og lobbyen var fortsatt like trang, alle lto’ene hadde fortsatt like mye bagasje og fortsatt like skuldervesker og pc’vesker som fortsatt ikke var merket. Og – for ikke å glemme skopusseren som tok oppstilling midt i inngangen til hotellet. Han forlangte for øvrig 100 Shekel (140 kr) pr skopuss, kaaaanskje nooooe i overkant av det markedet var villig til å betale. Prisen gikk fort ned… uten at det hjalp noe særlig – det er noe med tid og sted for alt. Alt i alt var det nok en noe latinsk-arabisk inspirert avreise, men det gikk jo bra – det gjør som regel det. For øvrig er jeg nå helt sikker på at det ikke bare er jeg som ikke er en "Light-traveller"…

Før vi kom oss ut av Jerusalem, måtte en av LTO’ene i banken, kortet virket ikke i minibanken, så vi ble enig om å møtes på Oljeberget – bare sånn for å komme ut av sentrum og møtes på en oversiktlig plass. Bankbesøket tok en del lengre tid enn planlagt – de tok kopi av det meste hun hadde med seg – og mens vi ventet tok vi en tur ned til Gethsemane hage, hagen der Jesus tilbrakte sine siste timer i frihet. Den hadde ikke forandret seg siden jeg var der i 1986.

Vi reiste om Bethlehem for å slippe unna checkpointer, det er tradisjonelt det farligste stedet å oppholde seg, ikke at vi var så veldig bekymret akkurat, men greit nok selv om det ble en liten omvei – CP’er kan være tidkrevende pga kø og kontroll.

Så rakk vi en tur innom Fødselskirken – som heller ikke hadde forandret seg siden 1986. Forskjellen var nok at det var betydelig mindre turister der nå, det er åpenbart liksom ikke helt det store å reise som turist til Bethelhem nå om dagen.

Etterhvert kom vi frem til hotellet vårt i Hebron, Hotel Regency, som har **** uten at det nødvendigvis er det samme som i Norge. Etter den sedvanelige (og lange) diskusjonen om pris og om vi skulle ta inn her, booket vi omsider inn.

Problemet er at det ikke er så mange hoteller i Hebron som er aktuelle, bla er det egne sikkerhetskriterier, og at det var noen andre som hadde forhandlet frem en pris i forkant. Når jeg sider de sedvanelige diskusjonen er det fordi jeg har forstått at dette er helt normalt. Team 16 – dvs Monique som er fra Sveits og jeg som er fra Norge får begge dekket hotellutgiftene pr regning, mens de andre EU-medlemmene får en fast sum til mat og hotell – og det åpner jo for en del diskusjoner… På andre misjoner kan det være mye verre da du kan ha folk fra enda flere nasjoner som har enda flere varianter av betaling for bosted. Men okke som, vi hadde i realiteten ikke så mye valg og det var hotellet klar over og avtalen var etter mitt skjønn ikke så gale, men hva vet vel jeg om slikt…

Rommet var greit, men doen hadde en noe merkelig konstruksjon – som jeg ikke har tenkt å prøve… Men den er sikkert fryktelig eksklusiv…

Vi fikk for øvrig gratis middag i restauranten i 6 etasje av hotellet som plaster på såret for diskusjonen om pris som vi tapte som det suste… Vi satt rundt et bord og frau – der er hakket over å fryse… og det var bare å få på seg silke (dvs natursilke og ull) undertøyet, men etterhvert kom det en gass terrassevarmer – en av de store som vi har ute på terrassen i Norge, bort til bordet vårt og det hjalp jo noe, men ikke mye… Men nå er jo dette også på det høyeste punktet på Vestbredden!

Rommet var ikke mye bedre, de har et spesielt varmesystem som bråker noe inn i grannskauen og det blir ikke varmere enn de har bestemt seg for i resepsjonen… Jeg er spesielt glad for at jeg har med meg soveposen for varmt sengetøy skjønner de seg ikke på her i landet… et laken og en tynt sengetrekk er liksom ikke det helt store…

Men, nå er vi da i gang…

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Hans Georg er svært så usakelig og jeg er ikke helt sikker på om man kan stole på ham – dvs om han er helt sannferdig… Tenk deg å påstå at JEG snorker – Utrolig… Sove litt tungt ja, men snorke, nei vet du hva…
• Bankbesøk i Midtøsten kan ta laaang tid.
• Enkelte ting forandre seg åpenbart ikke…
• Det er kaldt i høyden.
• Terrassevarmere og sovepose er godt å ha.
• Sengetøy skjønner de seg ikke på i Midtøsten… Høyt over havet gir kaldt vær, kaldt vær gir kalde hus, kalde hus krever varmt sengetøy!!!
•  

I dag er det opp tidlig etter nyttårsaften, nei da – bare tuller. I dag har vi god tid og kan ta det med ro. Det ble en tidlig kveld og en rolig nyttårsaften (helt sant…). Men, en ting er helt klinkende klart – det finnes mygg eller noe tilsvarende også her. Jeg våknet kl 0200 med 6-8 stikk som klødde noe …. Jeg lurte et øyeblikk på om det var lopper, men da jeg la meg igjen etter en nøye inspeksjon – hørte jeg den mest irriterende lyd du kan høre når du skal sove.. Bzzzz bzzzzz. Jeg klaret ikke å ta det for…. "stikkdyret" på tross av iherdig leting.,  men men  i dag blir det ikke overraskende ut for å kjøpe kløsalve.

 

Nå har vi flyttet hotell, og det var trist for nå var endelig badegulvet blitt varmt og godt. Sto opp litt sent i dag og skulle ta meg en dusj, men de hadde åpenbart skrudd av varmtvannet så det ble en kort dusj…

 

Organiseringen av hotellbyttet var litt Midtøsten og litt latinsk. Det kom selvfølgelig ingen buss – nå var jo ikke det noen krise iom at det ikke var langt å gå.

 

Bagasjen ble lastet inn på småbilene og caravellene til coreteam og det ble litt kaotisk både på på- og avlasting. Det ble jo ikke lettere av at alle 36 team hadde like skuldervesker og like pc-vesker, hvorav noen var merket, noen ikke og noe hadde vært merket da det ble lastet på. Når vi kom frem, vi (Hans Georg, meg og ei fra et annet team) var vi de første, vi fikk sitte på med første bilen som reiste, og skulle sjekke inn.

 

Etter at han bak skranken hadde fått tenkt seg om og sjekket litt her og der begynte vi, men da hadde i mellomtiden resten kommet – og det var nooooe trangt i resepsjonen. Du vet 40-50 mennesker med masse bagasje og en relativt liten resepsjon, er ingen god kombinasjon. Så ville ha passet for å ta en kopi, vel ok, men så ville han ha kopi av kredittkortet og det var ikke fullt så greit. Enden på visa var at vi betalte kontant, for vi ville ikke la ham kopiere kredittkortet og han ville ikke la oss slippe inn uten kr. Både betaling i kontanter og med kredittkort tok selvfølgelig sin tid iom at ingen kvitteringer med mer var gjort klart på forhånd.

 

Også her skulle de ha betaling i dollar, og det hele 75 US$ -like mye som på forrige hotell, men dette var i dobbeltrom. Vel som ei litt eldre sjefsdame sa på spørsmål fra en eller annen om ikke det var rom for litt rabatt i og med at hotellmarkedet nå om dagen var rimelig labert her i Jerusalem; "No, no, very lucky for us that you came." Og det kan du vel trygt si…

 

Det en del av oss oppdaget noe senere på dagen/kvelden er at avtalen var at prisen skulle være 50$ og ikke 75$ – og at en del faktisk kun hadde betalt 50$ – så i morgen skal vi ha en liten diskusjon med sjefsmadammen – som for øvrig (ikke overraskende) er søsteren til han som eier det andre hotellet…

 

Rommet er greit, en liten ”suite”, men som Hans Georg sa etter å ha inspisert badet og tørt registrert at det kun var et sett med tøfler, en badekåpe mm; "Er det dobbeltseng flytter jeg." Det hadde faktisk teammaten hans fått… Vel jeg er jo ikke uenig i hans vurdering, rett nok går vi godt i lag, men det får da være grenser.

Etter litt byvandring, fikk og de andre som skal til Hebron den avsluttende briefingen på vårt område, et spennende område der det er nok av utfordringer og nok å henge fingrene i. Vi skal være 3 team i dette valgdistriktet, så bare koordineringen mellom oss blir jo en liten utfordring. Vi kan jo ikke komme som et annen "bøling på tur" til alle møtene med valgmyndigheter, partier, kandidater, andre organisasjoner mm.  Det blir jo litt overkill å komme 6 stk for å møte 1 kandidat, men vi blir nok enig.

 

Kvelden ble avsluttet på The Amerikan Colony – et bra hotell med bra mat. Jeg ble med teammaten min, Monique, hennes sveitiske kollega og en nederlender, og det var både dyrt og hyggelig.

 

Nå er det bingetid, for i morgen er det deployment kl. 0930 – dvs at vi kjører ut til våre respektive områder. Dette skal visstnok også dekkes av ulike media – så vi har fått melding om å kle oss i "uniformen" – EU-skjort, EU-vest og EU-caps.

Området her har jo vært litt mer i vinden i det siste i media, for å si det sånn, så det er ikke unaturlig at det blir litt mediainteresse. Men til dere der hjemme, det gjøres fortløpende sikkerhetsvurderinger og situasjonen blir ikke vurdert som farlig – for da hadde vi ikke reist ut – bare for å ha sagt det enda en gang.

 

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Det finnes ekle stikkdyr her også.
• Sjekk og dobbeltsjekk hotellprisene og spor opp eventuelle avtaler i forkant.
• Ta med dollar når du skal til Jerusalem.
• Det kunne godt ha vært kjørt et lite kurs i både taktisk forflytning, hotellbytte og innsjekking for enkelte.
• Sjekk om romkompisen din er kommet hjem lenge før deg og sover når du kommer – det kan faktisk være at han har vært så lur å gå ned med nøkkelen slik at du slipper å jage ham opp for å komme inn… (Du har godt sovehjerte Hans Georg – heldigvis…)

Ja i dag er det nyttårsaften og dette er jo en spesiell dag, og det er en mer spesiell nyttårsaften enn på svært så mange år.

I dag har det stort sett vært ulike briefinger på det meste. Så nå begynner vi å få litt mer oversikt og har fått med oss retningslinjer for sikkerhet, rapportering, kontroll på den sikkerhetsmessige situasjoen, "does and don’t" mm.

Sikkerhetssituasjonen her er under kontroll i forhold til vårt oppdrag og det er ingen fare, men man må selvfølgelig utvise både forsiktighet og vett – her som andre steder. Blir det farlig, blir opplegget for vår del kansellert, for vi er ikke her for å spiller helter – og det er ikke opplegget å drive valgobservasjon når det er for farlig for observatørene å være tilstede. Det farligste er fortsatt kjøring og trafikken, blir folk skadet i internasjonale oppdrag, er det som regel alltid i trafikken de "går".

Lunjen ble inntatt på en lokal bule, den til Hans Georg – den var åpen i lunjen i dag. Rimelig og godt var det også.

Vi må av en eller annen grunn bytte hotell i morgen og skal bo på et annet hotell en natt – det ligger 300 m unna og bussen går i morgen kl. 1130…

Vi måtte også gjøre opp hotellregningen og de skulle selvfølgelig ha betalt i dollar – selvfølgelig kontant. Og når du ikke hadde dollar fikk du en "spesial price for you my friend…" på vekslingen altså. Hmm… Men, men så lærte vi noe i dag også da…

Og nå er det nyttårsparty i øverste etasje, for oss og en del andre valgobservatørdelagsjoner, så det kan jo bli spennede. Det er jo svært mange ulike nasjoner representert, så får vi se om vi får oppleve noen spennende nyttårstradisjoner.

Den skarpskodde leseren har sett at det helt mangler bilder. Årsaken er at jeg ikke får til å legge ut bildene, men jeg skal "fri" til Bjørn Roger Rasmussen – enda en gang. Så da skal vi se om det ikke ordner seg engang.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Sjekk hvordan og med hvilken valuta du skal betale – slik at du om nødvendig kan få vekslet utenfor hotellet.
• Det er ikke farlig her – bortsett fra i trafikken da.
• Ingen går opp til festen til fastsatt tid…

I dag begynte vi knallhardt, med frokost kl. 0800 og tid til oss selv frem til kl 1100. "Livet er hardt dere…"

Etter frokosten tok vi norbaggar oss en tur i basaren og kikket, var skikkelige turister. Man er da på tur.  Hans Georg lært meg først hvordan du fikk opp stålgardinet foran vinduet – bruk vold!!! 

Så var det briefinger og utlevering av utstyr resten av dagen. Vi fikk masse id-kort, visittkort, dokumenter, oppdatert informasjon (ting endrer seg fort her), to mobiltelefoner, en satelittmobiltelefon, pc og printer, Eu-klær etc etc.Skal ærlig innrømme at som gammel militær (og sambandsmann), kunne nok utleveringen av det tekniske ha gått noe bedre…  dvs vært noe bedre organisert, men det er fra en med masse erfaring fra inn- og utlevering av utstyr, vel kanskje andre også mente og så akkurat det også. Og her som hjemme er nok motivasjonen for detaljkontroll på hva vi får UTlevert av de som leverer ut utstyret, betydelig mindre enn detaljkontroll på INNleveringen av utstyr av de samme personene…

Og utstyrslistene er like vanskelig å skjønne her som hjemme, men etter en nitidig kontroll fikk jeg konstatert at vi manglet noen småting – bla annet en ikke uvesentlig lader til pc’en. Og da jeg og IT-mannen begge hadde tømt og sjekket alt 3-4 ganger, ble vi enig om hva som manglet. 

Og i mellomtiden forsvant satellittmobiltelefonen vår… (Og den er dyr…) Det var da IT-mannen virkelig begynte å bli stresset – for vi hadde ennå ikke kvittert for utstyret. Og da både IT-mannen og jeg enda en gang hadde sjekket og tømt alt 3-4 ganger og blitt enig om at telefonen faktisk var bort, hadde selvfølgelig alle de andre teamene gått på rommene sine. Men, det var selvfølgelig naboteamet som hadde ”ryddet” litt ekstra på bordet og telefonen dukket etter hvert opp igjen.

Den virkelige overraskelsen var det Hans Georg som fikk, da han og partneren sjekket listen sin igjen ifb med utstyrskontrollen, så de til sin store overraskelse at de hadde kvittert for en nederlender også… en av de andre LTO’ene. Han sto oppført med navn og stk: 1. De hadde også stadfestet at:

• Han virket som han skulle og var hel og uten lyter.
• De skulle levere ham tilbake i den stand de fikk ham utlevert i.
• Og at de kunne risikere å måtte betale for ham om han ble ødelagt eller om de mistet ham.

Ja, ja noen team er åpenbart viktigere enn andre. Jeg var jo litt misunnelig at de hadde fått egen sambandsmann til å passe alle mobiltelefonene. Men da han, nederlenderen altså, protesterte på ordningen, ble han levert tilbake og Hans Georg og hans team-mate måtte allikevel passe alle telefonene sine selv.

Lunsj spiste vi på hotellet – og det blir nok siste gang… Vi ble informert om at det var lunsj om 20 min, om 10 min, om 10 min, om 10 min og om 5 min og etter 5 min. Og da det var klart for lunsj, ringte hotellet rundt til alle og sa at nå var det lunsj. Vi er for øvrig de eneste gjestene på hotellet. Lunsjen var grei nok, 3 retter – dog noe enkle, men allikevel 3 retter.

Overraskelsen kom da de kom med regningen, 28 US$ – og det er ikke akkurat billig her nede. Skal ikke påstå at vi følte oss bondefanget, men det er ikke langt fra… Etter hva vi har forstått, er vi ikke helt ferdig med den saken ennå… Men, middagen spiste vi ute et annet sted, tror ikke det var så mange som hadde lyst til å spise på hotellet – om de da hadde middag. Vi undersøkte ikke…

Før middagen var det en liten uformell mottakelse for å bli litt mer kjent og det var jo greit. Litt morsom ble det da en danske, en svenske og to nordmenn (hvorav en snakker dansk) satt og snakket engelsk til hverandre… selv om alle egentlig var klar over at alle var skandinaver. Ja, ja nå er det jo ikke alle som synes dansk er like lett å forstå og så blir engelsk en vane.

Nå gjenstår det bare å finne ut hvordan du får NED rullegardinet foran vinduet, for det virker heller ikke. Og jo da, det gjenstår også å få noen til å montere den tunge treplaten på 2 x 0.5 m som datt ned da jeg dro foran de indre gardinene… Ja, ja du kan ikke få alt, nå har jeg i hvert fall ut utsikt både til rullegardinene over vinduet og ut av vinduet…Og så er det forresten godkjent å skrive både reisebrev og blogg, og jammen er det ikke trådløst nettverk i første etasje på hotellet også.
Så hva har vi lært i dag da:

• Sjekk utstyrslistene på det du kvitterer for – det kan være at det du tror er en kabel, bare er en utlending med et rart navn.
• Sjekk prisen på maten – før du spiser…
• Vær forsiktig når du drar foran gardinene – du vet aldri hva som kommer ned.

Ja, ja, nå er vi i gang. Jeg reiste fra Egersund, familien og Sola i går kveld (28. des) til Hotell Nordlandia på Gardermoen.

Som vanlig er jeg ingen "light traveler", men jeg hadde ikke overvekt! Det var fortsat 10 gram å gå på, og da så… Og som Eva sa det når jeg reiste hjemmefra; det blir nok mye håndbagasjen på hjemturen… Og atter en gang fikk jeg bekreftet at verden ikke er stor. På Sola møtte jeg NORDEM’er som nettopp hadde kommet hjem fra Kasakstahn, som jeg har vært på kurs med og som attpå til hadde vært i Hebron dit jeg skal.

I dag var det opp til en noe uvant tid, etter å ha blitt vekket av mobiltelefonen, tv’en og telefonen, og det var kl. 0415!!!

Reiste fra hotellet kl. 0503 etter å ha klagd på vannlekkasje på badet og en manglende lysbryter til lampen over sengen… Damen i resepsjonen regnet nok med at jeg hadde stått opp med feil bein, noe som ikke er rett – jeg sto opp med to feil ben.

Rett skal forresten være rett – jeg smilte hele tiden og var høflig som bare det, men hun smilte ikke, det er vel ikke klager du ønsker å slutte en lang nattevakt med – og så på at gjesten ikke klarte å finne lysbryteren!!!

Det er helt utrolig, jeg klart ikke å finne bryteren – og tro meg jeg leita – høyt og lavt, under og over, bak og foran, men ingen lysbryter – til slutt ga jeg opp og dro ut kontakten og la meg til å sove. Rigtignok etter å ha fått med meg siste utviklingen i Gaza på BBC.

Selvfølgelig var alt stengt på Gardermoen, bortsett fra parfyme og sprit-butikken, så det småtteriet jeg skulle ha måtte vente. Og i dag var heldigvis alle flygelederne helt friske – åpenbart ikke et snev av snue for vi kom oss av gårde til tiden.

Og bra var det, for vi hadde såpass knapt med tid i Frankfurt at vi måtte springe og det var faktisk ikke tid til å stoppe for å handle. Forresten, hvem er vi? Jo da Hans-Georg Leopolder, som jeg har vært på flere kurs sammen med og attpå til i Makedonia med også. På turen hjem fikk vi oss en dag ekstra i Wien pga flyforsinkelser, så vi har vært ute og reist i lag før. En betryggelse er det at han var her i januar som korttidsobservatør ved presidentvalget, noe som kom godt med da vi skulle ut for å spise i dag – etter ankomsten til Jerusalem, bortsett fra at den lokale sjappa han husket selvfølgelig var stengt.

For mat har det vært dårlig med, dvs ikke at vi har gått sultne, men flymat??? Sukk, og jeg som hadde tenkt meg en Frankfurter i Frankfurt (pølse altså…)

Flyturen gikk greit, bortsett fra at jeg ikke gjorde som Hans-Georg og tok biff- mat på flyet, jeg tok kylling – og det var en tabbe. Lufthansa-kyllingen flyr nok utenom meg på veien hjem… Og så var det en masse unge fremadstormende brasse-damer og brasse-kjekkaser (dvs fra Brasil) også på flyet. De hadde ikke ro i ræva og gikk frem og tilbake og ei ung dame (kjapt døpte til "Råna") – gjorde seg i alle fall bemerket – "loud and clear" som de sier på sambandsspråket. Hun avsluttet turen – dvs de sise 20-30 min med forsøk på allsang… og en heftig klapping på hele gjengen da vi landet.

Innpasseringen til Israel gikk nesten greit… Hans-Georg fikk problemer med sitt pass der det var et iransk stempel etter en lengre ferietur der. Etter å ha diskutert litt og vist frem skjemaet vi hadde sendt nedover på epost til vår koordinator i Ramalah og som skulle videre til israelsk UD, fikk sikkerhetsdamen damen hentet en UD-fyr som hadde andre LTO’er på listen,

men ikke oss, men da vi smilte pent slapp han oss etter hvert igjennom, så vi sto nok på en eller annen liste allikevel.

Faksen med våre ankomstopplysninger hadde åpenbart stoppet opp et eller annet sted i EU-systemet, så ingen kom for å hente oss og Vi måtte vente 4 timer på flyplassen da vi ikke viste hvor vi skulle og ikke kunne ta en taxi sånn uten videre.

Men etter en del ringing fikk jeg etter hvert kontakt med Core-staff og ble til slutt hentet. Vi tok livet med ro og drakk kaffe og så på morsomme videoer på pc’en min så vi led ingen nød. 🙂

Jeg traff til og med team-maten min på flyplassen også, som er fra Sveits. Det viste seg at de som skulle hente henne og noen andre gikk rundt med et skilt med IMO på. IMO er en servic-provider – dvs de som ordner alt administrativt og forsyningsmessig for EU – at de i tillegg ikke hadde fått på rett navn på teammaten gjorde det ikke enklere. Vi burde kanskje ha skjønt dette med IMO, men da selv ikke de som skulle hentes gjorde det og de har en del flere oppdrag enn oss, er vi vel unnskyldt – i hvert fall litt. Så nå er alt bare fryd og velstand. Installert på hotellet, St George i Jerusalem, spasertur og mat har vi også fått til – og nå er det bare bingetid. I morgen er det breifinger mm hele dagen.

Jeg fikk for øvrig a room with a view – tror jeg. Jeg klarte aldri å få heist opp de ytre rullegardinene, men men hva gjør vel det?

Så hva har jeg lært i dag da?

• Sørg for å ha alt av metall i en lomme når du skal til Israel gjennom Frankfurt. Det er den ene kontrollen etter den andre, hele 3 stk. Du rekker ikke å få alt på plass igjen før du kommer til neste kontroll. Hans Georg håpet for øvrig på at han skulle få "kroppskontrollen" med klemming og sjekk med metalldetektor av damene, men det gikk ikke…
• Fly utenom Lufthansa-kylling – gå for biffen.
• Ikke ha iranske pass-stempler når du skal til Israel, eller omvendt for den saks skyld…
• Sørg for å få bekreftelse på at ankomstopplysningene er mottatt…
• Bergensere er overalt – til og med på sjappa vi spise på i dag, var det bergerensere…
• Ikke dra for hardt i stikk-kontakten på hotellet – du risikerer at alt kommer ut.

Fortsett å lese «Oppdrag som valgobservatør LTO Mission for Palestinian Legislative Council Elections Jan 2006»