Hobbitbloggen

I dag var det slutt på servering, romvask og andre bekvemmeligheter… for vi flyttet ut av hotellet. Som jeg har sagt tidligere, et ok hotell, men noen luringer. Stadige endringer i pris og betingelser, bla forlangte de ekstra fordi jeg ville betale med kredittkort; ”You know, taxes, you don’t have cash? You pay ekstra…” Vel den norske stat betaler som kjent ikke svart…

Vi hadde ikke klart for oss hvor vi ville bo, men det ble i alle fall et annet hotell om nødvendig. Bilen har heldigvis god plass, som vi fikk god bruk for – alt sammen. Så gikk turen ut i distriktet for å rekognosere/bli kjent i hele vårt AoR – Area of Responsibility. Vi har fire valgdistrikt utenfor Tbilisi: Nr. 11 – Sagarejo, Nr. 20 – Rustavi, Nr. 21 – Garabani og Nr. 22 –  Marneuli.

Til sammen ca 249 valglokaler og ca. 270 000 velgere. Ca. fordi ikke alt er klart (forhåpentligvis kun for oss) ennå. Det er noe av det vi skal få informasjon om når vi besøker de ulike valgadministrasjonene, også kalt DEC (District Electoral Commission).

Først bar det ut til et av distriktene der Core Team (ledelsen) hadde fått inn en melding om relativt alvorlig trakassering av en opposisjonsrepresentant. I tillegg til en del generell rekognosering for å bli kjent i området, må slike meldinger følges opp, uavhengig av hvem eller hva. Så skrives det rapport og hendelsen vurderes i en større sammenheng. Besøket ble kombinert med et besøk til partihovedkvarteret til representanten. Da vi kom, var det noen unger som smalt av noe fyrverkeri, mao samme varsling som i favelaen i Rio: Noen utenforstående kommer…

Så var det presentasjon og intervju, med hovedfokus på deres generelle oppfatning av den politiske situasjonen i distriktet, kampagneplaner for tiden fremover, eventuell problemer, forhold til myndigheter, valgkommisjon med mer, og selvfølgelig spørsmål om hendelsen som var blitt rapportert.

Tidligere på dagen hadde vi forsøkt å få et besøk med den øverste politisjefen i distriktet, men han var opptatt – han skulle tilfeldigvis i samme distriktet som oss, men vi kunne få en avtale en annen dag. Man pleier alltid å ta en tur innom ulike sjefer, som en ren høflighet for å presentere seg og sitt og gi melding om hva man gjør i området. Nå ville tilfeldighetene det slik at mens vi er på besøk, hadde han visstnok tid til oss allikevel – han ringte i alle fall for å gi melding om det mens vi var der…

Hmm, så tilfeldig kan livet være… vi hadde ikke tid da vi hadde en avtale i Tbilisi for å se på leiligheter, så vi tok turen tilbake til Tblise, møtte vår kontaktmann og besøkte flere leiligheter. De har et noe snodig system som jeg er sikker på at Tore Oliversen – vår økonomisjef – nok vil like, du må betale for å ta alle heisene opp, mens det er gratis ned, ikke mye men det står altså en betalingsboks i hver heis så ”ingen mynt – ingen heising”.

Og en ting skal de ha her nede de er økonomiske med heisplassen. Disse heisene er ingenting for folk som har en stor intimsfære, 4 stk og heisen er godt fylt opp. Og heisdøren er heller ikke noe for en som er bredskuldret, noe jeg ikke er, men fortsatt måtte gå inn halvveis på tvers… for dørene åpner ikke helt – ikke noen av dem, så de er nok konstruert slik.

Vel ingen av leilighetene var ledig i dag, men fra søndag og en var noe dyrere enn de andre. Så vi ga tilbakemelding om at vi nok måtte vurdere dette – les lete mer. Men, så får vi telefon at den første leiligheten vi var i, kunne bli ledig fra kl. 2100 i dag og leien ble redusert i tillegg. Vel iom at det ville koste oss nesten $ 200 for en natt på hotell, var valget enkelt – så vi sa ja selv om det ville bli en del venting for oss (kl. var nå 1600), men ikke minst for både tolk og sjåfør.

Så vi benyttet tiden til å kjøpe inn litt kontormateriell, kopipapir med mer, ta ut penger, kjøpe inn litt mat.

Maten kjøpte vi i et stort supermarked, og det var nesten som å være hjemme. Svært mange av merkene var akkurat de samme som på Coop Eikunda, men prisen var nok noe lavere. Til og med Haribo snop og Wasa-knekkebrød hadde de, og en masse annet som var lokalt fantes også.

Det ble jammen også tid til en lite kirkebesøk også. De har en giga-megasvær helt nybygd kirke som er, skal være 3 størst i verden. Den pleier å være belyst og ser ganske fin ut, men nå var den nesten helt mørkelagt også inne, bortsett fra stearinlys som de troende tente. Ganske fint og stemningfylt, masse lystenning og kyssing på ulike helgener med mer – noe uvant for et ateistisk nordbo…

Vi fikk jammen tid til et kaffebesøk også, da gjør man så her: Man finner en kaffebar i en sterkt trafikkert hovedgate, siden er allerede er mange som har parkert på fortauet som er noe smalt, parkerer man på tvers halvveis ut i gaten – og ingen så ut til å reagere på det – helt normalt…

Kl 2030 hadde vi fått nok kaffe og var lei, så vi ringte og spurte om vi kunne komme nå. Jo da ikke noe problem, så vi parkerte og begynte å laste inn i heisen – det ble en del turer og koffertene måtte tas på langs – ikke mulig å trille dem inn på vanlig måte.

Vel opp kan du vel trygt si at vi nok ble noe overrasket, har var det full aktivitet. Eierne av leiligheten et eldre par, hadde åpenbart fått hele familien på besøk og holdt på med å flytte ut (!!), rydde og ordne til oss… Akkurat det føltes litt rart, sitte i stuen og se på at folk holder på å flytte ut. Det føltes nesten som vi hadde kastet dem ut, men det gjør jo god butikk på dette – det er nok et sted mellom 3-5 månedslønner de får i leie. Så jeg trøstet meg med at de gjør akkurat det samme i Stavanger når det er oljemesse – selv om de nok får litt lengre varsel…

Det tok selvfølgelig lengre tid enn forventet, men kl 2230 kunne vi endelig koke en kopp kaffe på gasskomfyren og komme litt i orden.

Badet er for øvrig en spesiell (elektrisk) opplevelse… sikringene til varmtvannsbeholderen – den som står inne i vårt sikringsskap, er skrudd opp ved siden av dusjen – rett på veggen… varme på badet er en oljeovn og kontakten er rett over doen slik at ledningen henger over doen… ja, ja, dette hadde neppe blitt godkjent av Dalane Energi eller branngutta i 2 etasjen på rådhuset…

Så hva har jeg lært i dag da?
•    Få alltid en klar og skriftlig pris på hotellrommet.
•    Det er ikke alltid like enkelt å drive politikk alle steder i verden.
•    De har Wasa-knekkebrød overalt, men når man er i Georgia spiser man ikke Wasa…
•    Hvordan det er å bo som en georgier… i en georgisk leilighet…
•    Strøminstallasjoner i Georgia er ikke som i Norge…

Nå er vi i gang… Vi møtte vår tolk og sjåfør i dag kl. 0900, men ikke før jeg hadde spist frokost og lært at fra en kanadisk LTO at Norge på 20-tallet faktisk eksporterte reinsdyr både til Alaska, Canada og USA, med noen reingjetere på kjøpet – og det er faktisk med bakgrunn i dette at julenissen har reinsdyr. Det skjedde for å promotere reinsdyr som oppdrettsnæring i USA, noe som for øvrig ikke var noen stor suksess.

Men Kuba som er sjåfør, har en prima Pajero, med både bremser og sikkerhetsbelter. Og når han i tillegg kjører på en ikke-georgisk måte, dvs ikke som om han hadde en viss mann i hælene, ja da er han tilgitt at han ikke snakker et ord engelsk. Ja, ja det hadde jo vært en fordel om bilen gikk på bensin og ikke diesel – fordi da kunne vi ha kjørt på rompetrol-bensin… som de har her nede.

David som er tolk snakker derimot meget bra engelsk, så selv om han ikke har noen erfaring som tolk, så hjelper det jo at han er utdannet jurist.

For å rekognosere litt som det heter på grønt fagspråk (militært altså), startet vi dagen med en liten rundtur i byen der vi skulle ha vært stasjonert. Den heter Rustavi og er en industriby på størrelse med Stavanger (?), ca. 120 000 innbyggere som jeg nevnte i går. Nå var jeg nok noe upresis da jeg nevnte at det er en industriby – for det var en industriby. I tillegg har de faktisk et hotell, mer om akkurat det senere…

Byen er i utgangspunktet en svært gammel by 2000 år gammel, men ble utslettet helt for mange hundre år siden av en forbipasserende arme. Så lå området brakk til det ble bygd en industriby i 1948 for å produsere stål og kjemiske produkter.

Hvordan bygger man så en slik by fra 0, jo man bygger blokker – svære blokker med masse leiligheter i mange etasjer og i store mengder, men i relativt få varianter… Tenk deg at du gjør akkurat det på Jæren, bygger opp en drabantby med plass til 160 000 innbyggere, av det blir det ikke akkurat noen sjarmerende liten småby. Kombiner det med 90 megasvære (Aker Kværner Egersund gange 10-15) industribedrifter, så hadde du Rustavi.

Hadde fordi mer eller mindre alle (?) fabrikkene har gått konk. Det har medført at ca 50 – 60 000 har flyttet, og 60% (?) av de som er igjen går uten arbeid. Legg til en total mangel på vedlikehold på alle blokkene, så er det rimelig åpenbart hvorfor jeg knapt fant noe om byen på internett… De har nok ikke så mange turister i Rustavi…

Men, de har da hotell allikevel, nå var ikke det noe åpenbart valg da mesteparten er fylt opp med interne flyktninger, Georgia har/har hatt noen interne konflikter. De rommene som ikke er fylt med flyktninger, er opptatt av prostituerte – hmmm kanskje ikke helt drømmehotellet selv om prisene sikkert ikke er som i Tbilisi.

Så da gjensto det leilighet som et alternativ. Onkelen til tolken vår, hadde en sentral leilighet disponibel, men før vi kunne se på den måtte vi ha lunsj. På tross av våre protester om at vi mer eller mindre kom rett fra frokostbordet, kom det mat, masse mat og mer mat. Vi, Anastasia – som bare heter Tanja hjemme (enklere det), og jeg var enig om at vi ikke turte tenkt på hva vi hadde fått om vi hadde sagt at vi virkelig var sultne.

Og til mat må man ha drikke, og hva er da mer naturlig enn å spandere georgisk konjakk på ”very special guests”, masse konjak, så da en halvflaske var tømt kom de med en liten mugge i tillegg… og det var før kl. var 1200. Så var det skåling for venner, familie, avdød familie, fred på jord, Georgia, Norge, vennskap mellom Georgia og Norge, alle rundt bordet, de som ikke var rundt bordet og de som kunne ha vært ved bordet – å ja jeg glemte OSCE… Rutinen var slik; først skåle og klinke glass, deretter senke armen, flere hyggelig ord, for så å skåle igjen – først da drakk du… Det ble mye nipping, det skal jeg love dere, konjakk før kl. 1200 på jobb er ikke helt min greie…

Leilighet var for øvrig opp mot ok, ikke helt norsk standard, men …. når jeg tenker på det, faktisk ikke norsk standard i det hele tatt… dvs kjøkken og bad, resten var ok. Dette måtte vi tenke på…

Så bar det i vei igjen – ut på tur og mer rekognosering. Deretter fant vi oss en liten restaurant – og fikk et lite rom for oss selv – det lå tre på rekke og rad. De hadde ganske akkurat plass til et bord med plass til seks stykker rundt – og ikke noe mer… Her fikk vi kaffe og satte i gang med papirarbeid.

Det skulle gjennomføres kartstudie over hele området vårt (hvordan er veiene, fins de i virkeligheten og er de kjørbare etc etc), gjennomgås oppdrag, Code of Conduct (hvordan oppføre seg), arbeidsrutiner, betaling, registrering av timelister, kjørebok, kontrakter, forsikring med mer. Alt for sjåføren måtte oversettes, så alt dette tok tid og når vi var ferdig var det bare å returnere til Tbilisi igjen.

Etter å ha drøftet saken med Core Team (ledelsen) var de enig i vår konklusjon at vi ble værende i Tbilisi. Vi har 4 valgdistrikt og for å komme til 2 av dem, må vi mer eller mindre gjennom Tbilisi uansett om vi skulle bo i Rustavi. I tillegg må alle våre korttidsobservatører bo i Tbilisi da vi ikke synes det var noen spesielt god ide å innkvartere dem på det eneste hotellet i Rustavi… I tillegg måtte vi ha briefinger med dem både morgen og kveld de dagene de er der, og da måtte vi til Tbilisi uansett, så alt i alt var ikke valget så vanskelig.

Da gjenstår det å finne en leilighet her. Hvorfor leilighet og ikke hotell? Vel det er faktisk slett ikke unormalt, faktisk mer normalen enn ikke. Årsaken er flere, men for oss nordmenn er det rimelig greit, vi får dekket våre boutgifter i tillegg til lønn og tillegg, mens andre nasjoner får et beløp (normalt ikke spesielt stort) og må dekke både mat og bolig av dette. I tillegg skal det jobbes en hel det, møter, koordinering etc etc og da er et hotellrom ikke akkurat det mest praktiske. Penger til hotellsuiter eller møterom finnes f.eks ikke.

Så i morgen kl 1300 skal vi på syning på en leilighet, vi traff heldigvis en tolk til et team 3 som er stasjonert i Tbilisi og han hadde akkurat vært i kontakt med et utleiebyrå og tok en telefon til.

For øvrig kommer det snart bilder for de som har interesse av det.

Så hva har jeg lært i dag da…

• Masse om reinsdyr…
• Hvorfor det ikke er mange turister i Rustiva…
• Georgiske lunsjer er heftige saker…
• At Tores tilbakemelding om at han helst vil ha meg tilbake i et stykke nok går bra… Verre blir det nok med ønsket om en slankere utgave….

I dag har det vært en lang dag. Vi har vært på briefing i hele dag fra 1000 til 1830. Masse informasjon om den politiske situasjonen her i Georgia, det juridiske systemet, lovverk, valglov, valgsystem, sikkerhet, administrative rutiner, rapportering, logistikk, rekruttering av tolker og sjåfører, forberedelser til korttidsobservatørne kommer ++. Så nå er hodet godt kokt…

Etterpå var rakk vi så vidt en øl i baren på Hotel Sheraton der vi var – og her er det dyrt. Betalt mer for en hamburger (selv om det het noe mye finere) i lunsjen i dag enn det jeg betalt i går for en to-retters middag med vin, vann og kaffe, og en øl kostet ¼ av dette… Så det blir nok ikke til at vi kommer til å frekventere det hotellet noe særlig…og kanskje er det like enkelt at vi holder oss der vi er…

Etterpå var det felles middag på en bedre restaurant med masse fine biler utenfor og masse småretter som kom hele tiden, mye bra og noe som var litt rart… Og så var det musikk, 3 – 5 kara som syng høyt – og da mener jeg høyt!!! I spedd litt dans, antar det var georgisk folkemusikk – alt i alt en heftig opplevelsen, og kanskje litt i høyeste laget…

Så hva har jeg lært i dag da?

• Vel, masse om georgisk politikk, valgsystem med mer.
• Og litt om trådløse nettverk, når du sjekker nettverk og finner et på hotellet kan det være at det faktisk er hotellet sitt… og det var – du måtte bare spørre om passord, og etter litt prøving og feiling kom jeg på nett.  
• At det blir en lang dag i morgen, for da skal vi ut og begynne å jobbe.

Det er en ting som er litt mer ”spennende” enn en del annet når man reiser ut på slike oppdrag og det er faktisk om du hentet på flyplassen – for selv om NORDEM har sendt alle nødvendige meldinger dit de skal, er det ikke alltid at det hjelper. Da er det lurt å ha kontaktinformasjon klar slik at du vet hvor du skal – eller kan ringe noe og si: ”Hei hei, nå er jeg her.” Med EU oppdraget frisk i minne der Hans Georg fikk litt ”problemer” med å komme inn i Israel fordi EU ikke hadde levert rett liste og der ingen ante noen ting om at vi skulle komme, var jeg jo noe spent.

Vel det var ingen grunn til uro, allerede mens vi ventet på bagasjen så jeg et OSCE-skilt vifte utenfor tollen, og tror du ikke at bagasjen kom – til oss begge. At noen av de som hadde tatt turen to ganger, ikke fikk bagasjen sin, ja det er jo en annen sak…

Etter hvert som vi samlet oss rundt de som kom for å hente oss fra Core-Team og ventet på at alle skulle komme, ble turen brukt til å hilse på alle de andre, hilse på gamle kjente – ”Hvor er det jeg har sett deg” ”Hallo, lenge siden sist” (med de obligatoriske 3 kyss på kindet) og ”Hvilke missions har du vært på – Å kjenner du… osv osv.

Mottakelsen var eksemplarisk og vi fikk i tillegg utdelt informasjon mens vi ventet. Der fikk mange av teamene koblet seg sammen, ikke jeg da min team-mate allerede var på hotellet, men det var flere som kjente til henne og det love jo godt.

Så bar det i buss inn til Tbilisi og hotellet. Jeg tror at alle i bussen hadde en forestilling om at vi skulle bo på Hotel Sheraton – og det smaker det jo litt klasse av (de har jo til og med svømmebassen…). Derfor ble vi noe forundret da bussen kjørte inn i et noe litt slitent kvarter og stoppet utenfor noe som slett ikke, faktisk overhodet ikke liknet på Sheraton, faktisk ikke noe hotell i det hele tatt – så vi ble alle sittende i mørket, men da sjåføren begynte å laste ut bagasjen, skjønte jo alle at vi var fremme. Og jeg skal ærlig innrømme at vi ble ikke noe mindre forundret da vi gikk opp en liten trapp, så fortsatt ikke noe hotell-merking der vi gikk opp, og gikk inn en hvit dør uten et eneste skilt/merke, men jo da dette var den ene resepsjonen.

Nå var det ikke så gale som det høres ut som, vi hadde parkert på baksiden og skiltene så vi ikke fordi det var mørkt… og hotellet er helt ok. Bortsett fra at de har ikke brukt mye penger på madrassene, jeg blir helt nostalgisk her jeg ligger – tankene går tilbake til alle de øvelsene der jeg lå ute med liggeunderlag. Hm… tror min santen at to av plankene i sengebunnen har en liten kvist…

Etter å ha kikket i briefing-pakken med all relevant informasjon og som (selvfølgelig) også la klar til oss, var det bingetid – og da var klokken nærmere 7. Nå hadde de heldigvis utsatt briefingen til i morgen, så det eneste vi skulle gjøre i ettermiddag, var å ”teame opp”, hente mobiltelefoner, kart, pc og skriver, ha en gjennomgang av kontraktsforhold for tolker og sjåfører, samt regnskapsføring. Og selvfølgelig en kort gjennomgang med LTO-koordinatoren.

Vi skal stasjoneres på plass som heter Rustavi. Det er en industriby på 120 000 innbyggere som ligger et par mil utenfor Tbilisi, og – foreløpig uten noe hotell/sted å bo, så det ser ut som at vi må finne en leilighet der. Nå er vi jo heldig som kan bo her i Tbilisi mens vi leter.  

Og hvem er så vi? Jo da, min team-mate er Annastasia … fra Hellas, erfaren med 8-9 oppdrag bak seg og trivelig og omgjengelig, med gods skussmål. For det er jo viktig at kjemien stemmer sånn nogenlunde når man skal jobbe tett i et team i 4-6 uker, og alle har – om ikke annet – hørt om ”the team-mate from hell…” selv om ikke alle har møtt vedkommende… Men det er jo to store spenningsmomenter; hvor skal man stasjoneres og hvordan er/går man sammen med team-maten.

Så var det middag for mat må man ha, og jeg har jo hørt mye godt om maten her nede. Vi var en gjeng på 4 som gikk ut for spise og vi fant en god restaurant med en flott utsikt over elven/byen og levende musikk, noe som ble ”bekreftet” av at sjefen for OSCE her nede også var der… Og dyrt var det jo ikke akkurat; for 4 personer med forrett, hovedrett, vin, vann og kaffe betalte vi i underkant av 400 kr og den prisen kan man jo ikke klage på.

Vel nå er det bingetid, det har jo ikke blitt så mange timene med søvn i dag – og det blir en lang dag i morgen.

Så hva har jeg lært i dag da?

• De må ha de ”gyselig” travelt her nede, for med den farten bilene har overalt, enten det er hovedgaten eller smug, må de jo ha svært dårlig tid…
• De må også gå svært fort, fordi når vi skal gå over på grønt på den mest trafikkerte gaten med 8 filer, må vi springe de siste meterne for å rekke det på grønn mann… Selv om vi går på…
• EU har virkelig noe å lære av OSCE når det gjelder organisering av mottak med mer.
• Skal aldri fly med Turkish Airline… Snakket med flere av de som gjorde akkurat det i går, og som landet mens Lufthanas-flyet returnerte…  De satt ved vinduet og så ikke bakken fra der de satt – etter at de hadde landet fordi tåken var så tett, en så faktisk ikke engang vingen mens de landet, enda han satt i vinduet over den. Neida, da foretrekker jeg heller en tur tilbake for å prøve nytt neste dag…
• Verden er ikke stor, på tv’en er det nå Travel Channel med engelsk tale (de dubber stort nesten alt her) – og av alle ting SVENSK tekst – i Georgia????

Ja, ja – nå er jeg i gang for alvor.

Turen begynte tidlig fra Egersund til Oslo der vi, det er to LTO’er som skal nedover, skal ha en briefing på en økt av NORDEM. Her skal vi brifes og oppdateres på vår rolle som LTO, Code of Conduct (etiske regler), informasjon om Georgia, sikkerhet både i Georgia og generelt og ikke minst en del praktiske forhold som kontrakt, reiseforsikring, rapportskriving, reiseregning med mer.

Etter dette var det en kjapp tur ned på rådhusplassen for å se på Julemarkedet der, hm… Det så ut som en teltleir i plastikk – sikkert fint inni – men hallo!!! Ta heller en tur til Julebyen i Egersund – det er ekte vare. For øvrig krydde det av både politi, presse og – av alle ting – elbiler – det var jo fredsprisutdeling på rådhuset.

Deretter bar det til Gardermoen for å ta flyet til München. Bagasjen ble sjekket inn på Sola og gikk direkte til Tbilisi. Hmm, kan det går bra? At jeg leste på nettet, mens jeg var på vei, at SAS roter bort uhorvelig mye bagasje, styrket jo ikke akkurat troen, men men… satser på tysk effektivitet – da jeg reiser med Lufthansa både til München og derifra til Tbilisi.

Vel fremme i München landet vi 2130 (som vi skulle), var ute av flyet 2140 og satt på plass på flyet til Tblisi kl 2110… Om du lurer på hvorfor man var noget stresset, var det bla fordi seneste innsjekk var 2040… faktisk akkurat da vi gikk ut av bussen fra flyet og inn på terminalen. Og flyplassen i München er stor – svært stor – og i flere etasjer… Så det ble liten til å handle – ikke at det var så veldig aktuelt egentlig, men jeg skulle hatt en ny deodorant – noe som for øvrig ble enda mer aktuelt etter denne runden… Og nå ble det virkelig spennende å se om bagasjen ble med på turen. Den skulle jo like langt…

Vel oppe i luften viste det seg at flyet var fullt med folk som tok samme turen som de hadde gjort dagen før, men som måtte returnere da det var tett tåke på flyplassen. Flyplassen i Tbilisi har ikke det tekniske utstyret som skal til for å kunne lande i dårlig sikt. Kapteinen var imidlertid optimist og lovet klarvær. Akkurat det må være nedtur – sitte hele natten på et fly (vi skulle lande kl 0410), nesten lande, for så å ta turen tilbake igjen og tilbake igjen dagen etter. Flymaten er jo faktisk ikke så god, selv om Lufthansa definitivt hadde skjerpet seg i forhold til sist jeg reiste med dem.

• De har litt å lære i Oslo om juleby…
• Flyplassen i München er svært stor og svært godt skiltet – heldigvis…
• Skal du springe fra ende av en flyplass til den andre – ta av jakkene!!!

Pakket nå, neida… Jobbe, jobbe og forberede besøk i julebyen i morgen. Kav, stress og "armer og bein" – ja ja det blir nok pakking i løpet av helgen.

Hva har jeg så lært i dag?

• Det kan være lurt å rydde kontoret – det er utrolig hva du finner her og der…

Ja, ja nå begynner det for alvor. Pakking, rydding både her og der, klargjøring, juleforberedelser og andre forberedelser – det er en del som skal ordnes før man stikker av gårde sånn rett før jul…

Og så er bloggen også "på luften" igjen – og så er det bare å håpe at jeg får lov til å skrive underveis. Det er jo alltid en balansegang og nødvendig å være klar over hva man skriver, hvordan man skriver og hva andre eventuelt kan lese mellom linjene. For det er ikke noen selvfølge, men men – klarte jeg å unngå blogg-blemmer når jeg var i Midtøsten, må jeg vel kunne klare det i Georgia også. Vi får nå se hva NORDEM (mine oppdragsgivere i Norge) og OSSE (mine oppdragsgivere i Georgia) sier.

Jeg har nå skrevet blogg før på vår Brasil-ferie i 2005 og på mitt LTO-oppdrag i EU EOM Westbank and Gaza 2006. Hvorfor skrive blogg, joda det er morsomt å se hva man gjorde den gangen da, mye man ellers ikke husker – og mye som man lærte da, men kanskje har glemt i dag. Problemet med blogging er at "ingen" lurer på hvordan du hadde det og hva du gjorde – for det vet de jo allerede.

Hva har jeg så lært i dag?

• Jo, da… det er lurt å få fikset kofferten med en gang du ser at du mangler en del – og ikke vente til du nesten skal reise…
• Jeg har utrolig dyktige kollegaer i sekretariat – selv om damene i sekretariatet nok helst skulle ha sett at jeg ble hjemme… så blir det nok både formannskaps- og kommunestyremøter, budsjett-middag på Terje og resten av gjengen i kommunestyret, utdeling av både det ene og det andre…
• Det er ikke bare vi som sliter med det nye saksbehandlingssystemet – også de andre kommunene i prosjektet sliter. Ja, ja det kan være mye trøste i felles skjebne…
• Å kjøpe julegaver i siste liten er dyrt…
• Jeg skulle ha ryddet både boden og kontoret for lenge siden… og ikke satset på å ta det når ting roet seg mot jul…
• Den fine grønne planten som jeg kjøpte på Ikea vil nok ikke våkne til liv igjen – på tross av en kanskje noe hektisk, men dog noe sein, vanning.
• Mesteparten av de kristne i Georgia tilhører faktisk den georgisk-ortodokse kirken – og ikke den gresk-ortodokse kirke. Når jeg tenker over det, er det faktisk ikke unaturlig – og gir faktisk også mening…. (Ja da Ingve, jeg sa jeg holdt på å lese meg opp, ikke at jeg var ferdig med det…)

Dette er slutten for denne gang… (Er du ny leser og vil ha med alt fra begynnelsen må du gå til 29 des 05 – Vær klar over at det er mye om du skal lese alt…)

I dag; Sove lenge – hadde jeg gjort, hvis jeg bare hadde husket å skru av alarmen på mobilen… Men det var jo bare å sette telefonen på lydløs, legge seg til og sove litt til. Så sto jeg opp, spiste frokost og tok meg et laaangt bad – det er jo en stund siden sist… at jeg badet altså, ikke at jeg vasket meg…

Planten var jo halvdød da jeg reiste…

Så klokken 1200 var det på'n igjen og Eva hentet meg slik at jeg kunne komme meg på jobb. Men først hadde jeg en liten telefon til Gulating Lagmannsrett og fikk bekreftet det jeg visste – at jeg må møte den 20 mars som jurymedlem i NOKAS og at det er større sjanse for at smådjevlene spiller ishockey der nede enn å få fritak, men det jeg ikke visste var at det møter 18 og at det kun er 12 som må tjenestegjøre i juryen i tiden 20 mars til 13 juli (!!!), så det er fortsatt håp… For 4 måneder er laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid…. Ikke det at jeg er negativ til å gjøre min samfunnsplikt, men som sagt å pendle i 4 måneder til Forus av alle steder, frister ikke akkurat… Men, men som de sier i Midtøsten; "Ihn Allah" – og det betyr noe slikt som Om Allah vil… om det da er stavet rett… og det er det selvfølgelig helt sikkert ikke…

Kontoret mitt – Her har de jobbet…

Så var det gjensyn med kollegaer i alle etasjer og det var jo kjekt. Og jammen må jeg si at Irene, Målfrid og Randi, med god hjelp av Inghild, har klart å "holde fortet" svært så bra, nesten for bra…. For det hadde jo vært litt kjekt om man hadde vært uunværelig ikke sant, men men som de sier; Kirkegården er full av uunværelige folk… Og jeg er jo heldig som jobber sammen med en så dyktig gjeng – slik at jeg faktisk kan ha muligheten til å kunne ta en tur ut på et slik oppdrag. Og de bandittene hadde jo forberedt kontoret mitt også, så da får jeg heller tilgi dem at den ene planten ikke overlevde oppdraget…

Så takk til dere i sekretariatet som holdt det gående i mitt fravær og takk til de som lot meg få lov til å reise, både på jobben og ikke minst familien… – for det er jo heller ikke en selvfølge i en stresset hverdag å få lov til å reise ut og prioritere meg selv litt – selv om det også er noe jobbrelatert iom at jeg også har ansvaret for valg her i kommunen.

Og selvfølgelig må Bjørn Roger Rasmussen nevnes, uten hans tekniske assistanse ville hverken blogg eller billedgalleri vært på nett, i tillegg har han hjulpet underveis med brukerstøtte og backup…. for barske gutter tar som kjent ikke backup, men de gråter mye… Så for å slippe akkurat det, foretrekker jeg backup-rutiner…

Og ikke minst, takk til alle dere som har fulgt meg på denne turen. Det har vært morsom å se at så mange åpenbart har tatt seg tid til det, og takk for tilbakemeldingene jeg har fått, muntlig, på bloggen og på epost.

Når jeg ikke nevner sms, har det sin naturlige forklaring…. Til de av dere som har sendt meg sms'er i løpet av turen, det er ikke manglende dannelse eller gjerrighet som har hindret meg i å svare dere… men utelukkende det faktum at jeg ikke har fått en eneste en… For jeg har forstått at det er en del som har sendt meg meldinger… Mobilsystemet i Hebron-distriktet er åpenbart noe mangelfullt… Nå er det jo ikke helt utkjent at systemet var noe ustabilt, men meldingene vi sendte kom i allefall frem – om noen ganger ganske så forsinket – om vi da fikk sendt dem – for det var ikke alltid tilfellet…

I morgen skal jeg ta med meg Rebecca ned på kontoret for å se hvem som klarer å "knalle" flest ballonger på kortest mulig tid…. og begynne å gjennomgå all eposten som nok ligger og venter… Nå har jeg fått kopi av det meste, men jeg regner med at det ligger noen 1000-spam eposter, kanskje skal jeg bare slette alle under ett???

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Et bad er ikke å forakte…
• Jeg er egentlig ganske heldig når det gjelder både familie og kollegaer…
• Det er gøy å skrive blogg når man får hyggelige tilbakemeldinger….

Du finner min nettside som jeg brukte på oppdraget her Leif E Broch – LTO Mission for Palestinian Legislative Council Elections Jan 2006

Ja nå er det nesten slutt for denne gangen… Kun siste etappe gjenstår.

Siste dagen var preget av høyt tempo og stress – en del selvforskyldt riktignok, men dog allikevel…

Herlig, herlig å gå inn på et bad med varmekabler i gulvet – det har jeg savnet!!!

Frokosten var – for å si det mildt – stusselig, den besto av en 1/3s baguett, et liten boks med eplejuice og en mandarin… hengt på dørhåndtaket ute i gangen, og jeg som hadde gledet meg til en god norsk hotellfrokost, men den gang ei… Så jeg bestemte meg for å gå ut for å spise en frokost – noe det selvfølgelig ikke ble tid til… så det ble i stede en kopp kaffe og en muffin (!) – ikke akkurat det jeg hadde drømt om, men det fikk nå så være. Kaffen ble inntatt sammen med Hans Georg mens vi kjapt drøftet hvordan vi skulle legge opp løpet med rapporten. Og så var det debrief hos NORDEM kl. 1000.

Jeg hadde tatt på meg en ullgenser for jeg skulle jo sitte på møte… og det var jo vinter ute. TABBE… men mer om det senere….

På briefing – Hege og Hans Georg.

Sjefen, Siri, var også innom.

Det var et standard opplegg der vi gikk gjennom opplegget fra start til mål, både i forhold til oss som observatørerer, NORDEM, Flyktningehjelpen og EU. Vi passet selvfølgelig på å skryte av både NORDEM og Flyktningehjelpen – for da får vi kanskje lov til å reise ute en annen gang også… Nei da, bare tuller, de gjorde som vanlig en god jobb, som vanlig etter hva jeg også har hørt fra andre iom at jeg ikke akkurat er noen veteran i denne sammenheng, og selv om det var litt frem og tilbake med returbilletten så ble det kjapt og greit rettet opp – og det er jo det som betyr noe. Ikke at det aldri kan være en liten skjæring, men lakmustesten er når feilen skal rettes opp, det er da du ser hvordan systemet fungerer.

Og Nina fra Flyktningehjelpen.

Etter briefen ble det en liten prat med Cecilie som hadde vært korttidsobservatør hos oss og som arbeider i samme bygget.

Selvfølgelig hadde jeg klart for meg når jeg skulle reise tilbake – trodde jeg… men jeg hadde blingset mellom avreise og ankomst – og fikk det plutselig travelt. Opp til hotellet (det er heldigvis ikke langt fra NORDEM til hotellet), pakke om litt, dra all bagasjen ned alle trappene (heisen var fremdeles ikke i orden… /¤#"¤#*!), sjekke ut og få tak i en taxi. De som er lokalkjent vil nå hevde at jeg lett kunne ha gått ned til taxiholdeplassen som ligger 100 m lengre ned i gaten – og det stemmer jo det – sånn i teorien. Men, akkurat som i Hebron er det noe med kart og praksis. To tunge kofferter, en stoooor koffert og en ustabil og tung trillekoffert, sammen med tax-freeposer, kunne sånn i teorien ha gått greit – på en sommerdag… Men med null brøyting og med 10 cm snø, ble det faktisk noe vanskeligere… så det ble telefonbestilling. Jeg tror damen i skranket etterhvert forsto at jeg ikke var spesielt motagelig for å "rusle av gårde" med all bagasjen – så taxien kom til døren….

Så bar det avsted til Oslo S og inn for å kjøpe billett til flytoget, og jeg har da registrert meg på nettet for å kunne bruke kort og få elektronisk kvittering – bare det at akkurat det kortet lå pakket ned i trillekofferten… (%#"¤#¤#"%¤) Dårlig planlegging, sukk… Men heldigvis tok automaten et annet kort, for tiden min begynte å bli noe knapp – og jeg håpet i mitt stille sinn på forsinkelser… Men hvor f… er de syke flygelederne og pilotene når man trenger dem????

Jeg kom meg relativt kjapt ombord på flytoget – svett og laaang i armene. Det er en tabbe å være kledd i ull når du skal bære tungt – og forresten så er temperaturen på møterommene hos NORDEM noe varmere enn i Hebron… Så ullgenseren ble, om ikke pent, pakket ned sammen med tax-freeflaskene! Og jeg var glad jeg ikke hadde noen ved siden av meg for jeg hadde følelsen av å lukte litt "hest"…

På flytoget har de en liten tv-skjerm der du kan følge med på nyheter mm – og de legger også ut opplysninger om forsinkelser, og det var jo bra… for det var den ene forsinkelsen etter den andre, MEN BARE IKKE TIL STAVANGER!!! Som jeg sa… Men hvor f… er de syke flygelederne og pilotene når man trenger dem???

Men jeg kom nå frem og kjørte rett til tops med bagasjetrallen min – og kom til den laaaaange innsjekkingskøen – selvfølgelig!!! Men så begynte de små grå å jobbe litt… det er jo automatisk innsjekk, bort til automaten, inn med kortet, sjekke inn og ut kom det bagsjelapp til kofferten. Akkurat det derre klistresystemet var ikke helt patent, men det gikk jo greit det også. Så var det bort til bagasje-dropp skranken – og hva ville de si til mine 30 kg? Sist måtte jeg betale overvekt da det er differanse på innenlands og utenlandsflyruter når det gjelder bagasjevekt, men han så på vekten, skjermen sin og på meg – og sa: "Det er greit, ha en god tur." Puuuhhh!!!

Nå var det ikke kronene for overvekten som bekymret meg, men mer tiden… for kronene ville NORDEM eventuelt refundere – noe de også hadde gjort da jeg kom fra Makedonia om jeg bare hadde lest kontrakten min…. eller spurt…. men det er jo en helt annen historie…

Men tilbake til tiden og flyet, du vet når du er på en flyplass og først har fått levert bagasjen kan du bare "slappe av"…. for om du ikke møter opp ved flyet, må de enten vente på deg eller finne akkurat din koffert og ta den ut av flyet!!! Det er nok enklere å eventuelt vente… Det er derfor du av og til hører at de på flyplassen roper opp en eller annen passasjer med en "noe utålmodig" stemme… Så nå var det bare å rusle gjennom sikkerhetskontrollen og finne gaten min, for det sto Go To Gate på tavlen… En kjapp baguetthandel fikk magen til å roe seg da det nå var mat i sikte og så var det bare å gå ombord på flyet, jeg rakk aldri å sette meg ned…

Noen vil vel kanskje hevde at dette var dårlig planlegging… men du kan også se på det svært god og nøye planlegging…. Hmmm, det er vel strengt tatt det første… Men som dere vet, det er jo bare Allah som er perfekt…

Men se NÅ som vi alle hadde kommet oss ombord på flyet – DA begynte forsinkelsene… Men jeg tror vi kom oss avgårde sånn ca kl 1605 og det var bare 20 min forsinkelse… og det kan man jo tross alt leve med.

Men hvorfor må alltid alle de små nusselige sette seg der jeg setter meg? For alle vet jo at å reise med små babyer på fly er et lite – eller la oss bare kalle det en "utfordring". På grunn av trykkendringene skriker de ofte både vel og lenge og de to som satt på hver side av meg, trente allerede før vi kom oss ut fra terminalen… Dette kom til å bli en lang tur for noen…. Men ikke for meg, for hva er en flytur uten en iPod og gode høretelefoner? Det ble atter en gang Jokke og Valentinerne som reddet turen – og selv om små babyer nok er søte og helt sikkert er enda søtere i foreldrenes øyne, så er de slett ikke søte å høre på når de ikke får det som de vil… Men om hvorvidt de sov eller ikke på turen – ja det vet ikke jeg for jeg hørte på Jokke og ikke noe annet… men jeg synes begge foreldreparene så noe slitne og dradde ut da vi gikk ut av flyet…

Så da var det bare flybuss og tog tilbake til Okka-by der Eva hentet meg på stasjonen.

Det er jammen godt å reise ut en tur, men jammen er det godt å komme hjem… Hjem til familie, venner og kollegaer. Godt å kunne gå seg en tur – til kjøleskapet – og bare sjekke om det er noe der man har lyst på, kanskje ikke akkurat nå, men kanskje noe senere… Hjem for å se på hagen… Hmmm tror ikke det, de som kjenner meg og Eva vet hva vårt prinsipielle standpunkt er når det gjelder hage, men jeg kan jo repetere det for de som ikke vet det: "Hage er vold mot naturen!!!"

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Hotell uten heis er (fortsatt) noe dritt – spesielt når du har masse og tung bagasje… og må bære alt ned selv…
• Hotell uten frokost er (helt sikkert) noe dritt – spesielt når du ikke har hatt norsk hotellfrokost på leeeenge…
• Det er slett ikke dumt å planlegge avreise og utsjekk fra hotellet… man svetter betydelig mindre ved slik planlegging…
• Hvor f… er de syke flygelederne og pilotene når man trenger dem????
• Reis aldri på fly uten iPod og gode høretelefoner og da slike som du stikker langt inn i øret… Du vet aldri når du får bruk for det.
• Valget mellom Jokke og Valentinerne og babyskrik er enkelt…
• Det er godt å komme hjem…

Så var det en lange reisen hjem… Og for de som savner bilder, tok jeg ikke et eneste bilde på hele turen – helt sant….

Vi kom oss fra Jerusalem med bil som hentet oss og stemningen var hyggelig, men halvveis kom plutselig nasjonalitetsproblematikken vår opp… og resten av turen gikk i taushet – av en eller annen grunn… Men det var jo ikke noe problem, men men….

Så var det sikkerhetsproblematikken, allerede på vei inn til flyplassen ble vi stoppet med bilen og måtte ut og vise frem bagasjen vår, det var jo bare oss to, Hans Georg og meg, så det var jo fort gjort. Så ble vi sluppet av ved terminalbygningen og måtte svare på nye spørsmål og hva vi hadde gjort – og hvorfor – og et lite spørsmål om hva vi "egentlig og helt ærlig" mente om de palestinske valgene… Det siste var nok mest fordi sikkerhetsvakten var nysgjerrig, men vi hadde jo standardsvaret klart – man har da pugget "the mission preliminary statement" – den foreløpige uttalelsen fra Core Team som dekker alle slike spørsmål…

Så var det inn for å vente – vi hadde reist noe tidligere enn vi egentlig måtte, men det er bedre å ha god tid for du vet aldri hvor lang tid sikkerhetskontrollene tar – og de tok sin tid!!. Etter å ha ventet en stund så vi at det var åpnet inn til området der sikkerhetskontrollene skulle gjennomføres – og gikk selvfølgelig inn. Akkurat det skapte stoooor forvirring da de egentlig ikke hadde åpnet, de var jo klare og alt, men vi gikk altså inn "bakveien" – og det likte de ikke helt. Ikke at det at vi hadde gjort noe galt, men noen hadde jo gjort noe galt iom at sperringen der vi kom oss igjennom ikke skulle stå åpen….

Så begynte spørringen og undersøkelsene, heldigvis hadde vi kortene fra det israelske utenriksdepartementet og vår sikkerhetsoffiser hadde lovet oss at han hadde hatt kontakt med dem for å fortelle når vi reiste, og det hjalp nok en hel del. Det var meget tydelig at damen som undersøkte min bagasje "klødde i fingrene" for å låne pc’en noen dager, for det gjorde de nemlig sist – dvs ved presidentvalget, da tok de pc’ene til en del observatører av "sikkerhetsgrunner" og "undersøkte" dem noen dager, men etter en del spørring gikk det greit og jeg fikk behold den i håndbagasjen.

Det som vi virkelig lurte på, var hvorfor de var så interessert i våre EU-genser og EU-vest som vi hadde brukt under hele oppholdet… Vestene og genseren til Hans Georg, men ikke min ble bombeundersøkt!! Min hadde jeg på meg – og det var tydelig at det "skulle" jeg ikke ha… Det var den siste rene genser med litt varme som var ren – og det var forøvrig en tabbe å ta den på… Alt for varm å ha på seg på en flytur… skulle nok ha tatt på den tynne brasilianske… Jeg antar at de sjekket om vi hadde vært i kontakt med noe sprengstoff, noe vi heldigvis ikke hadde vært – for vi slapp igjennom kontrollen.

Av en eller annen grunn spurte de stadig om hvorfor vi først reiste nå – egentligt et litt dumt spørsmål iom at de selvfølgelig viste at vi ikke kunne reise før nå – og spesielt siden det reiste 28 andre LTO’ere noen timer tidligere… Og de var selvfølgelig ikke så uvitende som de ga uttrykk for – hvordfor skulle de ellers spørre og grave etter vest og genser??? Om de ikke viste hvem, hva og hvor – kunne de jo egentlig heller ikke vite noe om vest og genser heller – ikke sant….

Men så var det bagasjen, jeg fikk tatt ut printeren av kofferten fordi en kjapp og diskret vekttest viste mer 31.5 kg og fikk lagt den over i min nyinnkjøpte kabinkoffert – som for øvrig høstet spydige kommentarer fra sikkerhetskontrollørdamen da knappen i trillehåndtaket hadde hengt seg og det gikk opp og ned uten motstand… "So new and already broken??? Jeg holdt på å si noe om at den var kjøpt i Vest Jerusalem og at det ikke var araberne som i såfall hadde lurt meg… men kofferten var ok og trengte kun et lite "spark" på håndtaket for å være som den skulle!

Og stor og god som den var, berget den meg igjennom hele turen med en masse kilo – for tung var den… Grunnen til min angst, var at en unggutt og moren hans (?) hadde en tilsvarende koffert og de fikk ikke lov til å ta den med seg på flyet – de måtte veie den sammen med bagasjen og fikk "Sorry no can do!". Hjelp… det var bare å holde den diskret ute av syne for innsjekkingspersonalet, holde pusten og rusle diskret av gårde etter innsjekkingen – med kofferten… Men det gikk nå greit – heldigvis… for jeg vet ikke hvor mye den veier, men det er mye iom at "alt" det tunge ligger der… og alt elektronikken og verdisakene – og det hadde ikke vært greiet å sende som ordinær bagasje…

Greit, gjorde ikke passeringen gjennom passkontrollen – for Hans Georg… Først ville de ikke slippe ham inn fordi han ikke sto på listen, så ville de jammen ikke slippe ham ut fordi han ikke sto på listen… Ha, med et iransk stempel i passet og med alle de spørsmålene, all den kopieringen av pass mm da vi kom inn i Israel, er han nok registrert i mer enn en liste… Men etter litt venting gikk også det greit… Så var det ny sikkerhetskontroll – og ut med pc og printer for særskilt kontroll – gjennom hele turen ble jeg vant til akkurat det… I Frankfurt og i Oslo også…

Så måtte vi jo ha litt mat og endte opp med Mc Donalds – vi var litt lei av den lokale maten, og som kjent – fryder jo forandring…. Etterhvert kom Monique også, hun reiser nok noe "enklere" da hun får diplomatpass av sine myndigheter når de reiser ut på oppdrag – hører dere i UD???? Det vil vi også ha!! Tenk ikke noe problem med tollmyndigheter – det hadde vært noe det!!!

Etter nok en avskjed, bar det i vei til Frankfurt – og atter en gang ble det bare stadfestet… Flymaten til Lufthansa, vel la oss si det slik… Den har (fortsatt…) et forbedringspotensiale…. for å si det pent….

I Frankfurt var det litt springing for vi hadde ikke godt med tid – og jeg måtte jo innom taxfree’en – det skulle være åpent på Gardermoen, men vi ville ankomme rundt midtnatt og da var det ikke greit å ta sjansen på at den var åpen. Selvfølgelig var den åpen… Så vet man det til en annen gang!! Som slike panikk-hamstringer gjerne blir, ble nok også denne handlingen noe dyrere enn planlagt og budsjettert… Så det blir nok kun knekkebrød og vann resten av måneden…

Da vi kjørte ut med bussen til Oslo-flyet, så vi Brail-flyet. Det var litt vemodig å se flyet "vårt" til Brasil bli kjørt bort for ombordstigning – Var vi, hele familien, virkelig med det flyet i sommer??? Sukk og sukk, vemodig og lengsel er vel ordene som passer i en sådanne stund… Men kanskje kan vi reise tilbake en gang om vi vinner i lotto…

Men vi ankom Gardermoen og ikke Rio noe over midnatt, for brøyting og avising tok tid. Og da var selvfølgelig siste flytog gått, men det finnes da (dyr) taxi, så vi kom oss til Oslo. Og jeg kom meg på hotell Norønna som nå heter P-hotell og ikke har annen frokost enn en 1/3 bagett på dørhåndtaket om morgen…. Sukk…. Men jeg var nå i allefall glad at jeg ikke bodde i 6 etasje og det var nok også nattevakten…. for han tok sin del av bagasjen opp alle trappene da heisen ikke virket…

Det var nå godt å kunne ligge i et kaldt rom under en varm dyne og ikke fryse – rett nok etter å ha åpnet vinduet og fått ned temperaturen fra de 28 gradene det var ved ankomst… Og vann rett fra springen.. jammen kunne jeg ikke drikke vann og pusse tennene i vannet rett fra springen…. Vi har det jammen godt her i gamlelandet…

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Sikkerhet er ikke alltid like lett å forstå…
• Etter all kontrollen, må vi nok lyse i mørket…
• Panikkhamstring koster alltid flesk…
• Flymat er flymat – og det er ingen høydare…
• Rio er Rio og det er ikke Oslo. – Oslo er bare kaldt og masse snø… Sukk og lengsel…
• Hus uten heis er noe dritt – spesielt når du har masse og tung bagasje…
• Hotell uten frokost er noe dritt – spesielt når du ikke har hatt norsk hotellfrokost på leeeenge…
• Vann fra springen er godt dere…