Fredag var den første feriedagen, men det var avspassering så det teller ikke helt. Lørdag og søndag var helg og fri uansett, så det teller heller ikke, men i dag det er første feriedagen!
Vi var tidlig opp og spiste en god frokost, i spisesalen var det reservert bord for det enkelte rom og dette var dekket på med mat. Som Eva sa om rommet, dette er nesten som å være på besøk hos noen, og frokosten var også som et familiebesøk.
Opp på bymuren.
Etter frokost var det bare å legge i vei. Vi startet med å gå hele bymuren som man oppe og under tak. Vi var begge kledd i nøytrale klær, dvs ingen norske flagg, ingen t-skjorter med norsk tekst – kort sagt som alle andre turister. Nå hvorfor har dette betydning? Jo det mest merkverdige var at vi møtte en hel gjeng med japanere på runden, japanere som snakket høylydt på japanske. Nå er ikke dette i seg selv så merkverdig. Det som imidlertid var merkverdig var det som skjedde da vi gikk til side for å slippe dem forbi. Hva sier flere av dem til oss? Jo de sier «Tusen takk». Klart og tydelig var det flere av dem som sa akkurat det før de fortsatte på japansk!!! Og nei det bor ikke noen japanere på hotellet vårt, det er faktisk ikke plass til hele gjengen vi møtte…
Ikke akkurat en stressless…
Ellers ble det byvandring og ikke minst et besøk på Kriminalmuseumet. Her var det et utsøkt utvalg av ymse torturinstrumenter og innrettinger fra, forhåpentligvis, middelalderen og eldre tider, samt informasjon om bruken, regler og lover mm. Ikke akkurat noe som fikk en i godt humør, men interessant å se på og en påminning om at tortur aldri kan aksepteres – uansett!!! Det var en del amerikanere der og jeg håper at de også fikk med seg akkurat det poenget… Det er i nå helt sikkert at den meneskelige fantasien var uten grenser når det oppdraget var å finne oppfinnsomme straffemetoder.
Så for å få opp stemningen gikk vi på julehandel etter lunsj – i en julebutikk som hadde et avsindig utvalg av julepynt og andre juleting og også et julemuseum. Noe for Julebyen hjemme i Egersund kanskje? Vi kom oss i allefall fort bort fra den dystre stemningen fra alle torturinstrumentene.
Utsikt
Så ble det litt trappevandring da vi gikk til tops i et av bymurtårene, Rödertor, der det er flott utsikt over byen og området rundt.
Litt mat og litt handling, litt hvile og enda litt mer byvandring og mer mat. Ja det er godt å være på ferie…
Ja apropos handling. I en seriøs (?) skobutikk fant jeg meg noen sko og sandaler, men da jeg skulle betale med kort var det ingen av de 5 (!) kortene som virket… så det endte med at jeg, med litt hjelp fra Eva, betalte kontant – bare for å oppdage noe senere at damen hadde glemt (?) å gi oss tilbake en 10 Euroseddel. Ja ja… kanskje var hun bare litt stesset eller kanskje bare veldig lur…
Baurmeisterhaus, inne.
Kveldsmaten tok vi hos Burmeisterhaus som er en god og gammel restaurant. Nå var dette andre valget, men et godt andre valg. Vi forsøkte oss først på Altfränke Weinstube Klosterhof som i følge The Rough Guide to Germany skal være verdt et besøk. Mulig det, men makan til uhøflig betjening. Det var en del bord som det sto reservert på, og da vi gikk inn for å spørre om det var noen ledig bord og sto rett foran disken der de holdt på – så ble vi fullstendig ignorert av betjeningen. Det viste seg også at damen vi måtte gå forbi for å komme inn faktisk jobbet der uten at det hjalp noe… Så da ble lenge der – ikke så lenge at vi fikk spurt dem om det var noen ledige bord…
Japanere kan minsanten mye rart…
Det er godt verden, i allefall noen steder, har gått fremover…
Det er aldri for tidlig å komme i julesemning…
Når du handler, bør en person betale alt og sørge for å få tilbake alt…
Da kom vi oss ut fra hotellet – og det før nattevakten var våken. Sørlandet hotel var litt slitent, men betjeningen var hyggelig og rommet rent, og billig var det. Garasje var det også – selv om det var trangt der, men det er vel noe en bare kan venne seg til, det blir nok verre ned over Europa.
Turen om bord i fergen gikk nesten helt smertefritt, det var en bil med kajakker på taket som brukte så lang tid i innsjekken at vi lurte på om han skulle ta neste ferge, bilene bak byttet kø noe vi ikke hadde mulighet til, men det gikk jo greit til slutt. Vi var de første på frokost buffeen – og da kan man jo ikke klage…
Båtturen gikk også greit, dvs helt til vi skulle finne bilen… Heldigvis klarte Eva å finne den ved å ta utgangspunkt i N-merket vårt – det er ikke så mange andre som har et Donald-N merke av god gammel årgang i bakvinduet…
Og turen til Hamburg gikk også svært så greit. Skulle ønske at noen Stortingspolitikere og veibyråkrater tok turen de også og så på de fine veiene… Fikk selvsagt litt kink i nakken ved å hele tiden kikke bak til siden, særlig etter at vi passerte grensen var den en del biler som kom i riiiimlige høy hastighet. Det er når du virkelig blir forbikjørt i 120 og knapt ser hva slags bil som kjører forbi deg.
Så jeg tenkte at denne bloggdagen ble en kort liten sak, kun en transportetappe… som gikk helt greit. Turen var jo litt kjedelig, landskapet var flatt med grønne marker, litt skog, en falk på et gjerde og noen rådyr. Og en stor reklameplakat for fjord og fjell i Norge – med bilde fra en badestrand!!! Kort sagt ikke så mye å se på, med det gikk jo unna så det holdt. Nå hadde vi jo også ipad montert i med TomTom som viste veien og det gikk svært så greit – helt til vi kom inn til Hamburg og nærmet oss hotellet – det var kun et par kilometer igjen. Nå holdt vi på å kjøre mot rådet til Tom og ta veien mot Blanke-nesen, nå har vi hørt om portvin-nesen så hvorfor ikke blanke-nese? Og hvorfor ta turen dit Tja… kanskje av samme grunn som vi stoppet i UbaTuba i Brasil. Morsomt navn…
Som sagt, nå gikk turen greit – urovekkende greit, men hvor lenge var Adam i paradiset? I et kryss ville TomTom rett frem, men politiet ville det annerledes…
Ingen fest uten et politihelikopter…
Det var/er en festival i byen et karneval med ca 500 000 besøkende og du må regne med noen trafikale endringer – som det sto i heisen på hotellet!!! Og jeg kan love at det var mye rare folk i hippiklær og med knalske farger som vi fikk med oss der vi kjørte og kjørte, med stadig nye ruter og stadig nye sperringer… Og ikke minst stadig nye ambulanser i utrykning! Og jammen passerte vi halve brannkorpset også, Eva lurte å om det kunne ha være en ulykke/terrorhandling med alt av politi, ambulanser og brannvesen, men jeg mente at da ville det også ha vært politihelikopter i luften og det var det ikke – da , det kom etter at vi hadde kommet på plass på hotellet…
Etter en lengre runde rundt i St. Pauli mm, fant vi som dere skjønner hotellet til slutt. Jeg slapp av Eva og kjørte ned i garasjen for å parkere. Der var det bare å rygge inn, åpne døren svært forsiktig, trekke pusten dypt, spenne inn beltet og smyge seg ut av døren – for det var trangt gitt…
Men hotellet var bra Vi bor på Madison Hotel Hamburg, med business suite. Her manglet det ikke dusjforheng og ingen tetningslister hang og slang på døren…
Så gikk vi ut for å vandre litt og etter hvert finne noe å spise. Det vil si før vi kom så langt, tenkte vi at vi skulle gå trappene ned for å sjekke nødutgangen – det er alltid greit på et fremmed hotell. Eva hadde glemt mobilen og med hennes stedsans og så mye folk, var den på lik linje med skikkelig utstyr på fjellet en vinterdag. Så hun fikk gå helt opp igjen, bare for å finne ut at det kun var mulig å gå ut og ikke inn… Dør i første etasje var imidlertid åpen da det kom en ansatt ut og satte en lapp i døren, han skulle ut for å ta seg en røyk. Så jeg åpnet og det var åpenbart rett inn i spa-avdelingen – på herreside… mange herrer med håndkle rundt livet der. Eva nektet av en eller annen grunn å ta den retningen så vi måtte gå ut og rundt hele hotellet for så å gå inn igjen. Tja om jeg hadde tatt turen gjennom dameavdelingen? Nå ble dette aldri aktuelt – heldigvis…
Gatefest i Reperbahn
Vi gikk ned til havneområdet og nærmet oss festivalområdet, noe vi kunne se på folkene som kom imot, i ymes påkledning og i ymes stand. Og etter hvert som vi nærmet oss mengden, økte mengden med søppel og glass-skår faretruende. Men før vi kom så langt fikk vi med oss ei som fikk epileptisk anfall og falt om i armene på en fremmed, heldigvis på broen rett over der det var 1-15 ambulanser. All den tid han som tok i mot ropte «Hilfe hilfe» skulle Eva til å praktisere svunne sykepleierferdigheter, men før hun kom så langt kom det en slektning (?) som fikk kontroll på situasjonen…
Karneval i Reperbahn.
Så vi gikk videre og kom rett inn i Reperbahn, der det var en uhorvelig mengde med folk, stort sett samtlige med minst 5 i promille… Eva mener 3, men jeg er sikker på at det var 5… Det var karnevalsopptog og ekstreme mengder med søppel og glass-skår – og da mener jeg virkelig ekstreme mengder, med litt sprøyter som krydder… . Vi fant fort ut av at vi minst ha måtte hatt laaaaaangt mer promille for å passe inn – så vi tok turen ut av området. Det var ikke lett, men gikk til slutt. Hva skulle vi så? Tja, vi så et skilt med Raadhus og tok retning dit.
Neste kommunestyredress? Men pokker, butikken var stengt.
Etter hvert kom vi inn i et litt annet strøk, bare dyre merkebutikker – som heldigvis var stengt… (Puhhh) Kjoler, vesker og sko til 500-1000 Euro – ikke noe problem og så kom vi inn i festivalområdet med litt mer klasse. Boder og soul/jazz-konsert, bodene solgte bla smykker til 950 Euro… Så vi gikk raskt videre,, ellers hadde ferien endt i Hamburg… iom at feriebudsjettet raskt hadde tatt slutt!
Og jammen var det ikke Glad-mat festival på torget også, men stort sett småretter og vin – mye vin. Nå er det for så vidt greit, men vi var sultne – virkelig sultne så vi fortsatte inn i et senter der det var mange spisesteder, men alle holdt på å stenge. For de av dere som kjenner Eva – når hun ikke har fått mat på lenge vet at det kan være farlig, svært farlig. Så for ikke å bli utvist fra Tyskland, søkte vi hjelp i et steak house. Litt venting var det, det gikk raskt. Om det var snerringen, eller var det knurringen, til Eva som gjorde underverker vet jeg ikke, men vi fikk som sagt raskt et bord. Der ble det biff, mye biff. Jeg tok en liten 500 grams T-bone, Eva nøyde seg med en 350 grams biff av et eller annet slag. Så der satt vi, med god mat og god vin og hadde virkelig ferie.
Sporty som vi er gikk vi tilbake, tok retning havnen og satset på at det gikk bra. Problemet er bare at havnen er svært stor, så etter hvert ble TomTom konsultert og kunne fortelle at vi var på vei i helt feil retning, men det ble da en fin kveldstur… Litt lang kanskje, men fin. Som Eva sa, hun visste vi tok feil retning, da vi gikk i den retning ambulanser og politi kom fra og ikke den veien de kjørte til…
Så hva har vi lært i dag da?
En dag kan se litt kjedelig ut, men det kan fort ta seg opp…
Du vet at du er fartsblind når 100 km/t virker laaaangsomt…
Hotel med **** er jammen bedre enn hotel med **…
Når du tror alt går på skinner og du straks er fremme, så er det ikke nødvendigvis slik…
Reperbahn er ikke noe for oss…
Reperbahn med 100 000 hippikledde folk med ymse hårfarge og med 5 i promille er definitivt ikke noe for oss…
Det kan neppe være noen hele glassflasker igjen i Hamburg…
Skal du hjem i Hamburg, gå etter lyden av sirenene og ikke fra…
