Dagen begynte med pleie av et mega-myggstikk – og da snakker vi om 10-15 cm i diameter… Vel aldri en tur uten Fenistil… Helt siden jeg ble reddet i Jerusalem av denne er den fast inventar i toalettvesken på tur – som sagt ikke uten grunn…
Frokosten på Ekspedisjonen var som middagen – god. Så da var det bare pakking igjen. Og mens vi, Eva og Leif, pakket banket det forsiktig på døren. Den ble åpnet og utenfor sto Anton fra Finnmark. Etter en lengre kunstpause, hilste han pent og gjorde oppmerksom på at han var litt full, men var ute for å sosialisere litt på morgenkvisten… Han kikket inn på rommet som var preget av to store kofferter på sengen og lurte «Pakker dokker?» Nuvel, etter litt småprat forsto han at vi pakket og var opptatt med det, så han gikk videre for å sosialisere med noen andre – mer villige…
Da var det bare å pakke bilen og sette kursen til Stø. Dit kom vi etter et lengre stopp på en bruktbu på veien, heldigvis var bilen allerede full…
Stø var relalivt kjapt unnagjort iom at det regnet og det derfor ikke var aktuelt med noen lengre spasertur. Så da var det bare å sette kursen til Sortland, for å sjekke opp den sportsbutikken vi «misset» i forrige sving, ta lunch og hente bilen til Thea.
Vi skulle videre til Svolvær og tok turen over Stokmarknes, noe som innebar en fergetur fra Melbu, eller Melby som det ble på Facebook…, til Fiskebøl. Vi hadde jo to biler og Leif som kjørte først skulle betale for begge bilene. Thea og Eva satt i bilen bak og da fergebilletøren spurte om det var en bil og en pensjonist i tillegg, måtte jeg love ham å ikke fortelle det i bilen bak… Nå var det litt dårlig vær og han var ingen ungsau… så han får være unnskyldt…
Grunnen til at vi tok turen innom Stokmarknes, var at bestefar til Leif hadde bodde der i mange år, Just Broch var i mange år distriktslege der, og bygde og bodde i verdens mest upraktiske hus. Det var bygd med utgangspunkt i en spansk «hacienda», det var bygd som en åpen firkant og hadde et lite tårn – helt tomt…
Vel, vi hadde ikke adressen, men iom at Leif hadde en viss anelse og med litt hjelp fra mor i Danmark, hadde vi sånn nogenlunde en ide om hvilken kant av byen det lå i… Vi tok sjansen og kjørte opp, tanken var å stoppe en pensjonist som kanskje husket distriktslege Broch, men hvor er pensjonistene når du trenger dem? Etterhvert passerte vi en på sykkel, stoppet og ventet på at han tok oss igjen, og spurte om han var fra Stokmarknes og om han husket distriktslege Broch. Joda, han både var fra stedet og husket ham, i tillegg viste han godt hvor han hadde bodd. Så han tilbød seg å sykle i foran og vise vei, han var i tillegg en omgangsvenn med han som hadde kjøpt huset i sin tid… Ja verden er ikke stor… Vi fant nå huset, mimret litt og kjørte videre mot Svolvær, med et lite stopp i Hadsel kirke på veien.
Da vi nærmet oss Melbu, passerte vi et fareskilt med undertekst: Aldersheim, ja helt rett… Aldersheim!!! Hva skjer her? Er det eldre med gåstolene deres? Eller villkjøring med elektriske rullestoler? Ja ja, bare de lokalkjente vet…
Vel fremme i Svolvær, fikk vi booket inn på Lofoten Rorbuer og tok fatt på neste mimrerunde.
Og den var å finne Villa Kairo i Svolvær, for der hadde Ellinor bodd i sin ungdom.Villa Kairo har sitt navn etter at Ellinors onkel gikk i land fra sin utenriksfart, og ble ekspeditør for Hurtigruten i Svolvær. Navnet er faktisk ikke basert på den egyptiske hovedstad, men Kai-Ro – perfekt for en gammel sjømann som gikk til ro på kaien…
Vel vi fant den, fikk tatt bilder og kikket oss rundt i Svolvær.
I Svolvær er det et berømt fjellparti som heter Svolværgeita – og der var det folk hele tiden – sent og tidlig, de må stå kø der…
Middagen tok vi på Restaurant Kjøkkenet – og du og du der kunne de lage mat. Nam…
Vel hva vi så lært i dag da?
- Noen er mer sosiale enn andre…
- Verden er fortsatt ikke stor…
- Hvor er pensjonistene når du trenger dem?
- Godt det finnes spreke pensjonister på sykkel…
- Hva driver de med på aldershjemmet i Melbu?
- Kairo er ikke alltid Kairo, men også Kai-ro…
- Det er åpenbart kø mange rare steder…
