Ferie – Side 7 – Hobbitbloggen

Anton fra Finnmark og ankomst i Svolvær…

Dagen begynte med pleie av et mega-myggstikk – og da snakker vi om 10-15 cm i diameter… Vel aldri en tur uten Fenistil… Helt siden jeg ble reddet i Jerusalem av denne er den fast inventar i toalettvesken på tur – som sagt ikke uten grunn…

Frokosten på Ekspedisjonen var som middagen – god. Så da var det bare pakking igjen. Og mens vi, Eva og Leif, pakket banket det forsiktig på døren. Den ble åpnet og utenfor sto Anton fra Finnmark. Etter en lengre kunstpause, hilste han pent og gjorde oppmerksom på at han var litt full, men var ute for å sosialisere litt på morgenkvisten… Han kikket inn på rommet som var preget av to store kofferter på sengen og lurte «Pakker dokker?» Nuvel, etter litt småprat forsto han at vi pakket og var opptatt med det, så han gikk videre for å sosialisere med noen andre – mer villige…

Da var det bare å pakke bilen og sette kursen til Stø. Dit kom vi etter et lengre stopp på en bruktbu på veien, heldigvis var bilen allerede full…

Stø var relalivt kjapt unnagjort iom at det regnet og det derfor ikke var aktuelt med noen lengre spasertur. Så da var det bare å sette kursen til Sortland, for å sjekke opp den sportsbutikken vi «misset» i forrige sving, ta lunch og hente bilen til Thea.

Vi skulle videre til Svolvær og tok turen over Stokmarknes, noe som innebar en fergetur fra Melbu, eller Melby som det ble på Facebook…, til Fiskebøl. Vi hadde jo to biler og Leif som kjørte først skulle betale for begge bilene. Thea og Eva satt i bilen bak og da fergebilletøren spurte om det var en bil og en pensjonist i tillegg, måtte jeg love ham å ikke fortelle det i bilen bak… Nå var det litt dårlig vær og han var ingen ungsau… så han får være unnskyldt…

Grunnen til at vi tok turen innom Stokmarknes, var at bestefar til Leif hadde bodde der i mange år, Just Broch var i mange år distriktslege der, og bygde og bodde i verdens mest upraktiske hus. Det var bygd med utgangspunkt i en spansk «hacienda», det var bygd som en åpen firkant og hadde et lite tårn – helt tomt…

Vel, vi hadde ikke adressen, men iom at Leif hadde en viss anelse og med litt hjelp fra mor i Danmark, hadde vi sånn nogenlunde en ide om hvilken kant av byen det lå i… Vi tok sjansen og kjørte opp, tanken var å stoppe en pensjonist som kanskje husket distriktslege Broch, men hvor er pensjonistene når du trenger dem? Etterhvert passerte vi en på sykkel, stoppet og ventet på at han tok oss igjen, og spurte om han var fra Stokmarknes og om han husket distriktslege Broch. Joda, han både var fra stedet og husket ham, i tillegg viste han godt hvor han hadde bodd. Så han tilbød seg å sykle i foran og vise vei, han var i tillegg en omgangsvenn med han som hadde kjøpt huset i sin tid… Ja verden er ikke stor… Vi fant nå huset, mimret litt og kjørte videre mot Svolvær, med et lite stopp i Hadsel kirke på veien.

156 Annen fare - Aldershjem...??? — 156 Annen fare

Da vi nærmet oss Melbu, passerte vi et fareskilt med undertekst: Aldersheim, ja helt rett… Aldersheim!!! Hva skjer her? Er det eldre med gåstolene deres? Eller villkjøring med elektriske rullestoler? Ja ja, bare de lokalkjente vet…

Vel fremme i Svolvær, fikk vi booket inn på Lofoten Rorbuer og tok fatt på neste mimrerunde.

Og den var å finne Villa Kairo i Svolvær, for der hadde Ellinor bodd i sin ungdom.Villa Kairo har sitt navn etter at Ellinors onkel gikk i land fra sin utenriksfart, og ble ekspeditør for Hurtigruten i Svolvær. Navnet er faktisk ikke basert på den egyptiske hovedstad, men Kai-Ro – perfekt for en gammel sjømann som gikk til ro på kaien…

Vel vi fant den, fikk tatt bilder og kikket oss rundt i Svolvær.

I Svolvær er det et berømt fjellparti som heter Svolværgeita – og der var det folk hele tiden – sent og tidlig, de må stå kø der…

Middagen tok vi på Restaurant Kjøkkenet – og du og du der kunne de lage mat. Nam…

Vel hva vi så lært i dag da?

Noen er mer sosiale enn andre…
Verden er fortsatt ikke stor…
Hvor er pensjonistene når du trenger dem?
Godt det finnes spreke pensjonister på sykkel…
Hva driver de med på aldershjemmet i Melbu?
Kairo er ikke alltid Kairo, men også Kai-ro…
Det er åpenbart kø mange rare steder…

En liten topptur inn i mellom all bilkjøringen

Vi tok frokosten på Ringstad, tok de siste bildene og snakket litt med hun som drev stedet. Så fikk vi litt briefing på turen Thea hadde plukket ut for oss – vi skulle til Heia med god utsikt. En ikke altfor lang tur og ikke alt for krevende – Thea skulle jo ha med seg to «gamlinger»…

Startpunktet var – av alle ting – en alpinbakke… Ja du leser helt rett – en alpinbakke… Sukk… For øvrig første gang Leif har kommet seg opp og ned en alpinbakke… Og det heller ble ikke spesielt mye slakere etter at vi var ferdig med den…

Men du og du for en fin utsikt! Alpinbakkens heis hadde nok ikke blitt godkjent av Veritas m.fl., den gjør nok nytten med eller uten noen formell godkjenning…

På vei ned kom vi i prat med en utflyttet Karmøybu – og som vi selvfølgelig hadde felles kjente med, verden er jo ikke spesielt stor…

Vel opp var vi litt bekymret for noen knær og vurderte å ta en annen vi vei ned, og da spør man selvfølgelig kjentfolk til råds. Og nestemann vi møtte, han demonstrerte også at verden ikke er stor… Han var pensjonist og skulle komme seg etter knekte ribb-bein og da tar man jo en tur til topps!!! med smertestillende i tilfelle det skulle være nødvendig (!!!). Det viste seg at han kjente til slekta og det ble en hyggelig prat. Slekt hadde han også i Egersund…

På vei ned valgte vi å splitte lag pga Evas kneproblematikk og Leif tok turen ned alpinbakken for å hente bilen, mens Thea og Eva tok turen ned en annen vei som skulle være noe slakere, det skulle jo ikke så mye til….

Etter at vi hadde skilt lag fikk Leif en nagende følelse om at kanskje bilnøkkelen ikke var med ned alpinbakken, men kanskje heller med ned gjennom boligfeltet… men å springe opp igjen til Eva da den følelsen dukket opp var ikke et tema… Det var like godt å vente til man var ved bilen for å få sjekket ut problematikken…Nå viste det seg at nøkkelen heldigvis var med, puuuhhhhh…. Men sånt kan jo være lurt å sjekke i forkant… Ja ja…

Så da sto det bare igjen litt handling i Straume og litt lunch før vi tok turen videre til Nykvåg.

På veien ut dit passerte vi en av disse usedvanlig fine «lurestrendene» – du vet fantastisk fin sandstrand og iskaldt badevann… Vi så noen turister, etter bilene å dømme var de nederlender og østlendinger, som solte seg og en unge badet, da vi kom tilbake satt alle mann i boblejakker hmm…

I Nykvåg var det relativt fort å se seg omkring, men vi fikk da tatt en liten rusletur og fikk bla med oss containeren med S-lag logo… Akkurat den er det en stund siden vi hadde sett.
Så tok vi turen videre til Hovden i håp om å se ørn, og mens vi ruslet på stranden fikk vi jammen gjort akkurat det, vi fikk sett havørn. På veien tilbake fikk vi sett nieser, så alt i alt var vi godt fornøyd med turen så langt.

Vi skulle overnatte i Nyksund, et tidligere nedlagt fiskevær som nå har kommet til live. Det er en del av «Dronningruta» som du kan gå fra Stø, vi holdt oss til Nyksund. De gamle ble jo ikke akkurat beroliget av at Thea mente at vi først ville kjenne effekten av vår lille fjelltur neste dag… så det gledet vi oss «virkelig» til…

Vi skulle bo på Ekspedisjonen og det var et godt valg. Greie rom, hyggelig betjening, men noe lytt om man først skal klage litt… men ikke det at det var noe problem.

Det ble byvandring der vi var innom alle butikkene og galleriene i Nyksund, det er jo ikke så mange av dem, litt the og en nystekt vaffel rundet av en fin rusletur. For øvrig en rusletur der Eva lurte på om Kaizers hadde på besøk i Nyksund da det sto igjen et forlatt orgel bak et hus…
Dagen ble ellers rundet av med en bedre fiskemiddag med dessert på Ekspedisjonen, den var virkelig god… Også her hadde vi vært lure og bestilt bord, noe som viste seg være meget lurt da det kom mange som ble avvist.

Og så var det bare å ta kvelden mens to av tre var spent på hva morgendagen ville bringe av minner om en liten fjelltur…

Hva har vi så lært i dag da?

Verden er ikke stor…
Verden er virkelig ikke stor…
Noen er litt tøffere enn andre…
Sjekk alltid om du har bilnøkkelen…
Alltid kjekt å se ørn…
Du vet du er på stranden i Lofoten når det er fullt av fiskehoder på stranden…
Det går faktisk godt an å lage karamellpudding av geitemelk, god karamellpudding faktisk…
Noen ganger er man mer spent enn andre ganger på morgendagen…

Fra Harstad til Ringstad via Sortland

Gyllesfjord, Harstad-Sortland, Road Trip 2015 (IMG_4412) — PÅ veien – Gyllesfjord

Det ble litt endring i planene. Thea kunne ta fri noen dager og vi bestemte oss for å ta noen ekstra dager i Vesterålen og Lofoten. Første stopp ble Ringstad som ligger i Bø i Vesterålen.

Da var det kun pakking og rydding før avreise, men iom at vi skulle reise i to biler var det jo god plass – enn så lenge… Thea skulle sette igjen sin bil på Sortland, og hente den igjen når vi passerte på vei fra Nyksund til Svolvær.

Reka - som Thea har klatret. — Reka – som Thea har klatret.

Og jammen passerte ikke Leif et område der han hadde vært på øvelse i «gamle dager», noe som er leeenge siden… Ikke fullt så lenge siden var det at Thea hadde klatret Reka som vi også plasserte på veien.

Etter hvert kom vi til Sortland, den ene bilen kom før den andre… Av ulike årsaker skal det ikke nevnes hvilken…, men den ene ringte til den andre, som skulle være vel framme i Sortland, og lurte på hvor den andre bilen var parkert… «Fortsatt på vei» var meldingen tilbake??? Sånn går det når det er opptil flere veier ut av en rundkjøring… Bilen var nå på rett vei etter en liten ekstratur…

Men men etter hvert var begge bilene vel parkert i Sortland, der de driver å maler byen blå. Akkurat det kan vel gi begrepet blå-mandag riktig godt innhold…

Ringstad, Road Trip 2015 (IMG_4442) — Ringstad

Det ble lunsj og besøk i et utall sportsbutikker i Sortland, før turen gikk videre i en bil til Ringstad. Så hvorfor Ringstad? Jo Ellinor, mor til Leif er fra Ringstad – hun het faktisk Ringstad før hun giftet seg. Så derfor er Ringstad verdt et besøk.

Losji hadde vi fått i «Huset i Skjæringa» som lå 3 km fra Ringstad, og det var også der det ble servert frokost, men det var jo på den andre siden et helt hus til prisen av et rom for tre – og siden det var det eneste som var ledig… hadde jo valget vært enkelt.

Så etter hvert kom vi til Ringstad, fikk nøkkel og ble guidet til huset av ei «Stording» som skulle samme veien. Huset var helt ok, kanskje ikke helt topp moderne i møbler, men retro er jo litt moderne nå. Det var rent og fint, gode senger og god plass, så da er det jo greit…

Etter å ha gjort grundige kartstudier, kjørt litt rundt, sendt opptil flere forslag til Danmark, fikk vi treff på huset til Marianne og Eilif Ringstad- Leif sine besteforeldre. Huset ble behørig fotografert – i likhet med resten av Ringstad…

Vi hadde heldigvis bestilt plass i restauranten der, fordi det var rekeaften og antagelig godt med folk. Dette ble bekreftet av at vi først fikk plass på andre bordsetting, men det gjorde jo ikke noe. Vi hadde nok å gjøre i mellomtiden.

Etter hvert fant vi også ut av at «Bjørn huset» som også ble leid ut av Ytttersiden, hadde vært huset til oldeforeldrene til Leif. Det ble solgt av Bjørn til de som driver Yttersiden og derfor navnet «Bjørn huset«. Populært er det også, her må du bestille plass nesten et år i forveien og det er leid ut stort sett hver eneste dag i sesongen.

Klokken ble nå etter hvert 2000 og vi kunne ta til med rekespising. Det var godt at vi hadde bestilt plass fordi det var stappfullt og stadig folk som ville ha plass. Det må ha gått med ett tonn med reker, og utover kvelden ble det litt sparsom med tilbehør… men da var vi og nok de aller fleste andre godt mette…

Så da bar det ut på ny oldeforeldre-sighseeing og turen gikk nå til Skårvågen, der de andre oldeforeldrene til Leif hadde bodd i sin tid. Det var betraktelig enklere å finne, all den tid det bare var å kjøre så langt som du kunne komme og der var det. Nå var det jo begynt å bli ganske sent så vi tok turen tilbake, og hadde et lite fotostopp på Søberg og Storsortøya med utsikt til Ringstad.

Og på turen fikk vi jammen også med oss en liten steinkobbe som lå og tok livet med ro i fjæresteinene…

Så de som lurer på hvorfor det er så mange bilder har, så er familieforbindelsen en del av forklaringen, resten er at det er spektakulært fint der…

Så ble det med tid og stunder bingetid… vel og merke etter at Thea hadde planlagt en liten topptur den påfølgende dagen – og det kan jo bli spennende for de gamle…

Så hva har vi lært i dag da?

Det er alltid en mulighet for en liten ekstratur…
Kart og gps er for feiginger…
Det er alltid en sportsbutikk som fortjener et besøk…
Det er alltid en klesbutikk som fortjener et besøk…
Lurt å bestille bord…
Hvor er kirkegården? Ikke sammen med kirken i alle fall…Og hvor gjør de av de døde?

En nesten stille dag i Harstad

Det ble en stille dag i Harstad – til Thea kom hjem… Vi som hadde frin brukte tiden til å ta det med ro, se oss rundt i Harstad og lage middag.

Kart over Topptur til Gansåsen. — Topptur til Gansåsen.

Etter middagen var det slutt på roen og det var ut på tur. Turen gikk til Gansåsen der du har god oversikt over Harstad. Fin tur var det også.

Og det var stort sett det som er å si om den dagen…

Og hva har vi så lært i dag da?

Alltid noe handle…
Lyngenreker er fortsatt gode…
Man kommer alltid opp…
Noen blir mer svett enn andre…

Omsider Harstad…

En grå dag i Fauske — Illustrende for Fauske – grått…

Etter en traust frokost på Fauske hotell, bar det avgårde på siste strekket nordover til Harstad.

gen startet med regn og skodde, og slik fortsatte det til vi nærmet oss Harstad – da kom finværet.

Ikke helt det vi er vant til, varierende lengde på tunellen?

Vi fikk også med oss en tunellskilting som vi ikke hadde sett før. Tunellen var på den ene siden skilet med 300-800 m… En fleksibel tunell? På Vestlandet er vi vant til fast lengde på tunellene…, men da vi så på andre siden var tunellen 200-700 m og vi ble enig om at det var lengden fra skiltet til tunellen + lengden på tunellen…

Vi valgte å ta fergen mellom Bognes og Lødingen, en tur på en time. Greit med et lite avbrekk i regnet og skodden. Jeg er for øvrig sikker på at jeg så noe sludd, men Eva var ikke helt enig. Kaldt og sur var det i allefall så det ble ikke noe sightseeing fra dekket.

Jeg hadde tenkt å ta meg en pølse, men det var laaang kø så jeg tenkte at jeg skulle vente… og det var jammen lurt. Da jeg omsider gikk frem for å handle var det bare en mann foran meg og kun en pølse igjen… og gjett hva mannen foran meg skulle ha? Jo da pølse… «#%*$€@ Og ikke var det noe annet som fristet heller…

Ikke alltid enkelt å ta bilder i fart... — Ikke alltid enkelt å ta bilder i fart…

Det kan for øvrig vært lurt å stoppe om du vil ta bilder, bilder tatt fra bilen blir preget av flere ting… Det tar tid å finne frem kameraet, det tar tid å åpne vinduet og det er mye trær i veikanten… Og det er ikke minst slett ikke greit å velge motivet…

Etterhvert kom som sagt finværet, vi kom frem til Harstad og vi klarte til og med å finne frem til Thea – og da så…

Så gikk resten av dagen med til omvisning i Harstad og nærområdene. Vi fikk med oss litt av byen, nærområdene og en del ikke helt nærområder. Og jammen var vi ikke litt kulturelle også, vi tok en tur innom Trondenes og gikk på museum… hadde kaffe, kake og is…

Og så hva har vi da lært i dag da?

Det er grått i Fauske på mer enn en måte….
Det er lurt å stoppe om du skal ta bilder…
Det er ikke alltid så lurt å være lur ved å unngå køen…
Du har aldri så lyst på en pølse som når du ikke kan få den…
Vi måtte til Harstad for å finne finværet…
Det er en del fine områder rundt Harstad – særlig om du kommer deg ut av byen…

Grått i Fauske

Frokosten på Scandic Hell på Værnes er vel verdt et besøk i seg selv – og en viktig grunn til at vi valgte å stoppe der på veien nordover og også på veien sørover. At det ligger sånn midtveis er jo heller ingen ulempe.

For de som har fulgt litt med i media om måker så har dere kanskje fått med dere at det har vært en mye omtalt episode på Finnsnes… Vel det ser ikke ut som at de på Hell kjøpesenter har lest dette… Ikke vet jeg hva mannen gjorde på taket av kjøpesenteret med en stokk, masse måker flyvende rundt seg og en del heftig tråkking her og der…

Vel vel, vi kom oss nå avgårde og det er jo litt kjedelig vei nordover på dette strekket. En kjøretur som kun ble avbrutt av litt handling på en bensinstasjon med tilhørende dostopp. Forresten helt utrolig hvordan det er mulig å bruke så lang tid på do for enkelte – og hvorfor må noen går tre stykker på do samtidig? På et lite bensinstasjontoalett!!! Jau jau…

Ellers gikk turen greit, det gikk noen lakrisbåter pr mil, bare sånn for å bryte opp monotonien litt… Vel i tillegg til litt «roadkill» så vi jo også andre dyr… Vi så noen litt ukjente og store fugler, først på et jorde og mens vi diskuterte hva de kunne være kom vi over noen flere og da måtte vi jo bare slå det opp. Og sannelig hadde ikke Eva rett i sine antagelser- det var traner. Og ellers så vi ekorn i veikanten og et lemmen eller lomhund og en mus som begge drev med ekstremsport ved å krysse E-6 – de overlevde i begge tilfeller begge to… Men det er ikke deres fortjeneste….

Som sagt, var turen ellers preget av mye skog og laaaange strekk uten folk, og ikke minst regn og regn…

Lunsj tok vi, som vanlig alt for sent… i Mosjøen.

Omsider kom vi frem til Scandic Fauske hotel – og om det er det en del å si… Hotellet er for såvidt greit nok… Det er rent der der og ikke så mye å klage over – egentlig, men la oss ta det fra starten.

Det er ikke mulighet for rullestoler ved hovedinngangen, men de kan komme inn på nedsiden/baksiden – og det oppsummerer det hele ganske greit… Litt halveis hele veien…
Heisen i resepsjonen virket ikke, men det gjorde de andre…uten at resepsjonisten ga noen informasjon om det…
Det var wi-fi på rommet, men koden måtte vi be om…..
Betjeningen gjorde de de måtte, men ikke mer – ikke særlig oppmerksomme og så deg helst ikke når du sto der… Kvittering fikk du, men du måtte si du ha ville det…
Rommet er rent og greit, litt 70-talls, mens toaletter er mye 70-talls med askebeger ved toalettet – selv om det nok ble innført røykeforbud for mange år siden.
Det er doring på toalettet, men den passer ikke helt…
Frokosten er grei nok, men ikke delikat tillaget, litt preget av «klask på og få det ut», eggene var småkalde…

Bad på Fauske hotell — Ikke helt moderne farger, merk askebegeret og skev doring…

Ja ja, det var litt sutring, men de hadde kunnet gjøre mye med svært lite. Greit å sove der for en natt, men ikke mer. Det er nok preget av at det ikke er andre hoteller i Fauske og mesteparten (?) av trafikken er gjennomgangstrafikk for en nattt.

Middag tok vi på Napoli – og der var servicen litt spesiell. Menyen fant vi selv, maten kom og var helt grei, men da jeg spurte om ketchup fikk jeg beskjed om at det fant jeg i kjøleskapet borte ved disken – så da gikk jeg dit og hentet kurven med ketchup mm…

Ikke greit å skilte.... — Ikke greit å skilte….

Ellers registrerte vi at Bunnpris ved siden av hotellet – forresten et utrolig stygt, firkantet bygg ved sjøkanten – hadde åpent på lørdager til kl 21 på det ene skiltet og kl 22 på det andre skiltet – og de står ved siden av hverandre…

Været var ellers grått og trist – og dette var Fauske…

Så hva har vi lært i dag da?

Det kan være lurt å følge med på media og ikke drive med måkejakt foran et 6 etasjers hotell…
Trøndelag er ikke helt som Vestlandet og Nordland når det gjelder natur…
Noe dyr er heldigere enn andre…
Fauske er grått…
Fauske hotell er grått nok…
Det er ikke greit å skilte tyde nok…
Hvorfor har kelnere når man kan drive med selvbetjening…

På vei til Hell…

Ruten Aurland - Hell — Ruten Aurland – Hell

Da var tiden kommet til å komme seg videre, Vi la i vei tidlig, tidlig fordi vi skulle langt, men også for å unngå mest mulig bobiler for strekket over fjellet.

or vi skulle ta turen over Tindervegen, fra Øvre Årdal til Tortagrø: Fjellvegen går gjennom mektig natur blandt vakre toppar i Jotunheimen, med mange flotte utsiktspunkt. Ein kort spasertur frå traseen, ligg eit fantastisk panorama med Hurrungane og Store Skagastølstind i aust og Sognefjorden og Skjolden i vest. Tindevegen er ein bomveg for MC, bilar, bilar med campingvogn og bubilar (anbefalt maks 10 meter).

Derifra kom vi inn på Sognefjellet og der er det jammen også en nasjonal turistvei: «Frå dei grøne engene og det frodige kulturlandskapet i Bøverdalen kan du ane dei mektige fjella i det fjerne, og langsamt stig vegen opp gjennom dalen. Det går oppover til toppunktet 1434 meter over havet, og som gjer vegen til Nord-Europas høgaste fjellovergang. Vegen startar i Lom, og allereie før du kjører ut av den vesle bygda tek forventningane til å byggje seg opp. Det er ikkje alle turistvegar som har ei slik naturleg dramaturgisk oppbygging med mange og mektige inntrykk. Langs vegen ligg utsiktspunkta og ventar på at du skal ta ein pause og verkeleg la naturen synke inn.»

Svingete vei - Øvre Årdal - starten på Tindervegen — Svingete vei – Øvre Årdal – starten på Tindervegen

Og vi var veldig glade at vi hadde valgt å kjøre tidlig for på veien opp fra Øvre Årdal til Tindervegen møtte vi kun 3-4 biler og det var greit…. Veien er så smal at vi tidvis nesten berørte vegitasjonen på begge sider samtidig…. og svingete er et mildt uttrykk… Men for en tur og for en natur… Men det mest dramatiske var nå et par sauer som ikke ville flytte seg, men Eva frisket opp gamle kunster og jaget dem…

Bobilene og den motgående trafikken møtte vi heldigvis først da vi var langt oppe på fjellet, men da var det helt greit…

Men du og du for en flott tur det er over Sognefjellet…

Men etterhvert tok fjellet slutt og det ble litt mer kjedelig vei gjennom Gudbransdalen og oppover i Trøndelag, og etter et lite stopp i Otta, kom vi etterhver til Hell som var første overnattingsstopp.

Så hva har vi lært i dag da?

Lurt å kjøre tidlig…
Spektakulær og flott natur finner du i Sogn, ellers er det mye skog….
Det nytter ikke å skulle ha stoppet for å spise når man har kjørt forbi….

Stopp i Aurland

Så da ble det noen rolige dager i Aurland hos familien.

Der ble noen rolige dager, men vi fikk nå tid til en tur til Flåm for å se på flomskadene og utbedringene. Det må jammen ha vært heftig da det sto på, men det ser ut til at de gjør en jobb med å rydde og utbedre.

En tur til Lærdal ble det også, og jammen fikk vi ikke til tid til en tur til Sogndal, og det ble ikke billig… Husfliden vet å ta seg betalt for stoff til bunadene… Heldigvis kan Eva sy selv ellers hadde det blitt virkelig dyrt…

Og selvfølgelig måtte vi ha et stopp eller to hos Brødrene Sønnerheim. Der finner vi alltid noe som vi ikke viste at vi hadde bruk for… og av til også noe vi viste vi hadde bruk for… Men sjeldent at vi komme derifra uten noe som helst…

Så hva har vi lært i dag da?

Allid kjekt med familiebesøk…
Alltid noen som har burstag…
Alltid noe å handle på Sønnerheimen….

Da er vi igang med Road Trip 2015

Da er vi igang med Road Trip 2015. Turen skal gå til Harstad via Aurland så det blir en tur med mye natur, svingete veier og masse tuneller…

Etter å ha pakket bilen full – og da mener jeg virkelig full… så bar det avgårde til Sandnes der det var en avtale som måtte gjøres unna før vi kom oss videre. Når jeg sier at bilen er full er det fordi Rebecca også er med – og hun har med sin bagasje…, men men hun fikk nå plass… såvidt…

Og mens vi ventet i Sandnes, ble det et lite stopp på Ikea, noe som ikke akkurat hjalp på ledig plass i bilen, men det gikk da…

Delvis fordi vi er på tur og delvis fordi det var varslet lang kø på fergen over fjorden, valgte vi å kjøre over Ryfylke og som de sier om den nasjonale turistveien Ryfylke: «Reisa langs turistvegen i Ryfylke er ei reise i kontrastar. Her møter du nakent høgfjell, grøne, frodige lier, stupbratte fjellsider og djupe fjordar.» Det er en flott tur, tidvis noe trangt og smalt, men flott. Trangt var det forøvrig også på fergen over Oanes – Lauvik der vi ble henvist til øvre vinge og hadde bokstavelig talt 2 cm klaring på hver side…

Når man kjører på autobahn i Tyskland lærer man fort at det alltid er en tralier å kjøre forbi – altid… og når man kjører på norske turistveier lærer man fort at det alltid – og da mener jeg alltid… – en bobil eller campingvogn foran deg… Så det er bare å ta det med ro.

Og vi fikk også med oss nasjonal turistveg Hardanger: «Der er i tillegg dramatiske vegar i dramatisk natur, og stor variasjon i inntrykka. Vegane i Hardanger har si eiga fart, og du må tilpasse deg det naturlege tempoet. Her ligg vegen på hyller i bratte dalsider, eller går bokstaveleg talt gjennom eplehagane, og det er kanskje denne nærleiken som er det spesielle på strekninga.»

Om turen ellers er det ikke så mye å si, bortsett fra at den kan anbefales.

Og hva har vi så lært i dag da?

Det er ikke fullt før det er helt fullt…
Det er alltid en bobil foran deg som har god tid…
Det er alltid en bobil foran deg som er redd for svingete vei…
Det er alltid en bobil foran deg som er redd for tuneller…

Blodbad i Heidelberg…

Frokosten var nok litt dominert av den ene av de to gutta, som omtaler seg selv som «Oss som har kropper som trenger nedkjøling»… Det er for øvrig samme person som er hovedpersonen i «Blodbadet i Heidelberg». For det var ikke mygg, men etter hva betjeningen på hotellet sa, antagelig en edderkopp som sugde blod… Dette kom frem før han rakk å fortelle detaljene om det, nå flatklemte, insektet. Så da, er nok det tilfellet. Han påsto ellers at han hadde truffet blink, all den tid han kjente igjen blodet på veggen som sitt eget…

Sukk, hva gjør ikke folk bare for å få litt reduksjon i prisen…. Men vi andre var ikke helt sikre på at avslag på to frokoster var verdt det, prisen pr. stikk er nok ikke høy nok til at vi andre ville gjøre noe slikt…

Ellers oppdaget vi på den siste sjekkrunden på rommet at det faktisk var en badevekt på badet, riktignok godt gjemt under vasken, men akkurat det er nå første gang vi har sett som ekstrautstyr på et hotellrom…

Og mens vi ventet på transporten, kunne vi konstatere at miraklenes tid ikke er forbi, 2/3 av damene var innom opptil 3 veskebutikker – og kom ut igjen uten noen nye vesker… Nå det rett nok vår handlende kamerat som var den direkte årsaken til butikkbesøkene, men det gjør jo ikke saken mindre enestående…

Bilen kom til tiden og vi kom oss avgårde i tide. Det er nå greit når alt er bestilt og du bare kan gå ut i gågaten og sitte ved et bord, mens man venter.

Vel fremme på flyplassen fikk vi stifte bekjentskap med Lufthansas automatiske innsjekkingssystem. Først gå til en automat for å få boardingpass, så gå til en helt annen automat og få bagasjelapp. Nå fikk vi hjelp av en liten «solstråle» av en Lufthansaansatt som ga kyndig veiledning – og det før man rakk å lese brukerveiledningen på skjermen – som hun noe oppgitt og hoderystende trykket på for oss…

I det hele tatt har vi truffet på en god del tyske «solstråler» på vår vei… Det er nok de som strøk på «smilekursene»…

I sikkerhetskontrollen fikk vi prøve kroppsskannere, ja ja ikke at vi merket noen forskjell. Men de har noe å lære på Frankfurt av Avinor på Sola. Der kan de det. Vi ble stående og vente noen minutter på at håndbagasjen skulle bli skannet, sånt tar jo tid og vi begynte å lure på om det var noe galt – og det var det… Kontrolløren var veldig opptatt av en annen kontrollør og overhodet ikke interessert i vår håndbagasje… Men men, etter hvert ble de nå ferdig med sitt, ikke jobbrelaterte flørting, og vi fikk vår håndbagasje.

Frankfurt flyplass er et «høl» når du først har kommet det forbi sikkerhetskontrollen. Det er flere serveringsplasser på Mocca i Egersund, og der er det ikke mange sitteplasser… og for ikke å snakke om at det er mye bedre service der.

Først fikk vi kjeft fordi vi sto i kø for å bestille mat, og vi gikk straks over til der vi så vidt fikk plass. Men ikke før en av reisekameratene strålende pekte på vinduet bak disken, og påpekte at det var jo servering også på andre siden. Men som det ganske kjapt ble gjort oppmerksom på overfor den lykkelige reisekameraten: Litt pussig hvor likt det var med det området vi var i… og jammen hadde ikke både han og noen andre fått en kone til… Ja ja, de tyskerne kan i allefall dette med speilpuss….

«Solstrålen» som hadde sendt oss ut av køen som kom etter hvert og tok i mot bestilling, noterte flittig på lappen sin, talte opp og dobbeltsjekket med oss – og alt stemte. Bare synd at resultatet ikke stemte…

Og da sto det bare igjen litt forsinkelse, noe soving, en bit med flymat, en hel del handling på taxfreen og en kjøretur, selvfølgelig over Solasplitten…, og så var turen over for denne gang…

Det var en kjekk tur med et hyggelig reisefølge – og Heidelberg kan virkelig anbefales.

Og hva har vi så lært i dag da?

Utrolig hva folk gjør for å slippe å betale noen Euro…
«Blodbadet i Heidelberg» vil nok gå inn i historien som et av de store slagene i byhistorien…
Det er faktisk mulig å komme ut av opptil flere veskebutikker uten noen nye vesker…
Nye «gaselle-sko» får deg ikke til å flyve avgårde…
Godt at noen mannfolk er såpass trygge på sin feminine side at de kan handle mer enn konen…
Det er ikke så lett å huske ulike flyplasser fra hverandre, de er jo så like med masse fly, asfalt, folk og bygninger…
Frankfurt flyplass er, fortsatt, et «høl» når du har passert sikkerhetskontrollen…

Det kommer forresten noen bilder på de forrige innleggene, nå som jeg igjen har skikkelig datakapasitet.