Hobbitbloggen

Den store trappedagen…

Fredag var en dag som startet med et stort dilemma, skulle vi følge livestreaming av reising av Trollpikken på Dalane Tidende, VG, Dagbladet, NrK, Stavanger Aftenblad eller Aftenposten??? eller bare ta turen ut i bocage-landskapet i Normandie? Vel det ble en tur til Bretagne og Mont-Saint-Michel Dette er jo et ikonisk sted, en festing og kloster på en halvøy som er en øy når det er høyt tidevann, eller som det heter en tidevannsøy… Og tidevann det er det her… Det er definitivt ikke noe amfidromisk punkt slik som i Egersund…

Noen overraskelser dukker jo opp på turen… Den første overraskelsen kom da vi kom til parkeringen… enormt med parkeringsplasser – og folk som viste oss på plass hele veien… Vel vel, her var det jo mye folk og selv om vi var tidlig, var vi forberedt på kø for å komme ut til Mont-Saint-Micel. Og det var neste overraskelse, det var en utrolig bra logistikk her. Det gikk gratis shuttle-busser og de hadde til og med førerhus i hver ende slik at de slapp å snu bussene – og det gikk unna. Vi ventet 5 minutter og det kan man jo ikke klage på… Det ble jo litt trangt, spesielt etter at vi stoppet på siste stopp og tok på noen flere… enda det var fullt… La oss bare si det sånn, her ble intimsonen utfordret… Men det gikk jo greit…

Utsikt fra Mont-Saint-Micel gjennom gammelt håndstøpt vindusglass

Vel fremme var det bare å begynne på trappeklatringen – og det var imponerende og definitivt verdt både trappeklatring og en tur ut hit. Dette var rett og slett imponerende og et flott skue… For en utsikt og for en oversikt… Og bare å gjøre det heeelt klart, ja vi gikk helt til topps…

Så høyt oppe var det jo litt spennende om det også var «roaming hi-jacking» fra Jersey og Guernsey i Den engelske kanal. De er faktisk ikke er en del av Storbritannia – og har skyhøye roaming-mobilpriser… 48 kr pr mb!!! Det opplevde vi i går da vi måtte skru av roaming, ellers kunne det fort ha blitt dyrt… Men ikke noe slikt her… Det var vel det russerne også drev med, driver med?, setter opp kraftige mobilsendere og kraftige roamingpriser…

Men tilbake til Mont-Saint-Michel igjen… Har du ikke vært der, ta en tur dit. Men vær forberedt på å vandre i trapper, men det er verdt det… Det var jo utrolig mye folk, når vi sto på toppen og så utover var det en jevn strøm av folk… men merkelig nok virket det ikke slik inne anlegget… Det var jo også en jevn strøm av folk på vei tilbake… Og logistikken inne på øya var også bra.

Sekretariatet Mont-Saint-Micel — Sekretariatet til borgemesteren Mont-Saint-Micel

Vi kom også over sekretariatet til borgemesteren… Jeg bare nevner det… Rett nok har de også gamle lokaler, men for noen lokaliteter…

Den neste store overraskelsen var at tilbaketuren også gikk som smurt, maks 5 min venting… og parkeringen for mange timer var ca. 60 kr inkludert gratis Shuttle bus!

Neste stopp var Saint-Malo. Det er en festningby som ligger strategisk til ved utløpet av elva Rance og det ble anlagt sterke festningsmurer rundt det som i dag er «Byen innafor muren» (på fransk «La ville intra-muros»). KJente personer som kommer her i fra er Pierre-Esprit Radisson. Deler av hans live er det skrevet om i en bok Oninga – irokesernes fange, og som det heter i Tromsø Biblioteks omtale av boken: «Spennende fortelling fra 1600-tallet om en fransk nybygger-gutt som blir tatt til fange hos indianere, ført til landsbyen deres og tatt opp i stammen med nytt navn.»

Levi Henriksen er forfatter, låtskriver, tekstforfatter og musiker sier dette om boken i et intervju; «Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn? Jeg var reiseklasseelev, og den eneste fordelen med det var at jeg fikk lov til å gå på biblioteket i hvert langfri. Jeg lånte så mange bøker som det var lov å låne – hver gang. Og jeg kunne bokstavelig talt ha ramset opp hundre bøker her. I morgen ville jeg sikkert svart noe annet, men i dag må det bli Oninga – irokesernes fange av Ellinor Broch. Det var en utrolig spennende bok, og jeg husker fortsatt lyden av paddelårene til irokeserne første gang den hvite gutten forsøker å unnslippe.»

Lenken til Nasjonalbiblioteket der du kan lese hele boken på nett, er kun tilgjengelig fra Norge… Sorry Danmark…

Okei da, nok familieskryt… og tilbake til Saint-Malo…

SSaint-Malo med tidevann — Saint-Malo med høyt tidevann. Legg merke til landgangen…

Her er det også ekstrem tidevannsforskjell, opp til 13 meter og det er jo litt mer enn i Egersund som ikke har noen tidevannsforskjell.

Ellers er det en utrolig koselig og hyggelig by å vandre rundt i, masse butikker å stikke innom, masse gallerier og kunstbutikker også… aldri vært i en by med så mange av sistnevnte… Det ble ikke noe galleri-kjøp, dels av økonomiske årsaker, å leve resten av ferien på nudler var ikke helt det vi hadde tenkt, og dels praktiske… det vi ville ha kostet en formue og måtte ha egen tilhenger for å bli med hjem…

Men kaffe, pannekaker, regnfrakk og biffkniver ble det… Og nå er også Eva skikkelig kledd… hun fikk kjøpt seg en hatt fra Firenze. Damen i butikken var forresten både flinkt til å selge og til å snakke engelsk, en dyr, men god kombinasjon…

Og vandring ble det, her og der og for ikke å snakke om vandring rundt hele gamlebyen oppe på bymuren… Og dokumentasjon på tidevannsforskjellen… vel vel også dette var en by som det var verdt å besøke…

Og at gamlebyen i Saint-Malo faktisk fikk meget store ødeleggelser under 2. verdenskrig, det skjønte vi ikke før vi så det på nettet etter å ha kommet tilbake på rommet… Her har de jobbe godt med gjenoppbyggingen…

Og det har skikkelig rådhus her, bare nevner det… Rett nok gammelt, men…

Middagen spiste vi i Bayeux der vi atter en gang opplevde at engelsk er en by i Belgia… for enkelte… Vi spurte bla etter en skje og hadde fått noe heeeelt heeeeelt annet om vi ikke hadde rukket å stoppe damen… Heldigvis er Eva god på tegnspråk… men det kunne jo ha blitt spennende å se hva hun til slutt hadde komt med, skje var det definitivt ikke…

Hva har vi så lært i dag da?

I-land livets harde prioriteringer kan være vanskelig…
Franskmennene kan faktisk logistikk, i allefall noen ganger…
Det er når du har vært på toppen av Mont-Saint-Micel at du skjønner hva overhøyde betyr…
Det er alltid en trapp…
Hallo Danmark, er det noen igjen der???
Det er tidevann og det er tidevann…
Noen butikkansatte skjønner faktisk engelsk og kan faktisk også snakke det… Så ja de finnes…
Min regnfrakk ble plutselig vår regnfrakk… Ja ja sånn er livet…
Det finnes faktisk diesel i Frankrike – faktisk her i Bayeux… Rett nok med gul pumpe, men allikevel det er diesel og ikke gasole…
Det er alltid en nabobord med amerikanere… som… er veldig…
Engelsk kan være en by i Belgia…

På blåtur i Normandie

Tidlig opp i dag også, sukk… Men hva pokker, man er da på ferie… Og så skulle vi på tur til Utah Beach, som ifølge vår vertinne hadde det beste museum. Det var et stykke å kjøre og vi ville gjenta suksessen fra i går; være tidlig på plass… Nå er tidlig et relativt begrep, strengt tatt var vi i bilen kl 0910… Men det er tidlig når det er ferie…

Og det å være tidlig på plass på The Utah Beach D-Day Museum var også i dag en suksess, både når det gjelder parkering og museumsbesøket… Og vår vertinne hadde helt rett, dette var det beste museum, i alle fall bra slik vi vurderte det.

Det ble selvfølgelig også en tur på stranden og igjen… det gjør inntrykk. Når man står og ser ut dit hvor de gikk i land og de ca 700 meterne de skulle forsere under tung tysk ild, ja da gjør det inntrykk.

Etter litt mat gikk turen til Goury som ligger i Auderville, nesten så langt nord og vest i Nordmandie og i den engelske kanal. Det er et fint turområde og det er et fyr Phare du cap de la Hague som ligger på en klippe 800 m ute i havet. Og det var stort sett det vi gjorde der…

Resten av dagen og kvelden, vi var ikke tilbake før litt over 2100, gikk med til å kjøre rundt på små og store veier, noen mindre enn andre… Og ikke minst ta turen innom små landsbyer. Et lite sted kom vi over en borg/slott Le Chateau du Rozel som hadde et et lite økologisk marked og en ikke minst en restaurant, men der var vi for sent ute, alt opptatt. Og det var dumt for den har meget gode anmeldelser på Trip Advisor, sukk… Så det ble istede en picknik på stranden mens vi så på solen på vei ned i havet, vel ikke helt da, så god tid hadde vi ikke…

Og hva har vi så lært i dag da?

Hvor pokker er bensinstasjonene når du trenger dem?
Gazole er det samme som diesel… i allefall tror vi det og ihvertfall håper vi det…
Hvorfor franskmennene har døpt om diesel og hvorfor (/%%% de har gule pumper er en gåte…
Mange små steder kan godt ses både en og to ganger… enten man vil eller ikke…

Vei i Normandie — Merk grøften på venstre side..

«Soldatenes graver er fredens sterkeste stemmer.»

Dagen i går sluttet for øvrig dårlig… Vi skulle ha litt belgisk sjokolade og en liten Fireball… Det ble med tanken og vi sender en tanke til stuepikene hotellet i Gent og håper de nyter både sjokoladen og Fireball’en…. Sukk…

Oppsummeringen på hvor langt vi har gått er også en skuffelse… for Leif (10,5 km)… da Eva har gått en km lengre enda vi ha gått i lag hele dagen… Hvordan klarer hun det?

Vi bor på Logis de Saint Jean en Bed and Breakfast og det er upåklagelig. Vertinnen snakker godt engelsk og er behjelpelig med turtips, og det er jo ganske greit. Det ligger meget sentralt, rett ut døren og du er i gågaten, kan det bli bedre?

Vi reiste tidlig avgårde til en dag på stranden, rettere sagt Omaha Beach som er en av landingssone for amerikanerne på D-dagen 6. juni 1944. Første stopp var på Musee Memorial Omaha Beach, og siden vi var der så tidlig hadde vi faktisk hele museet for oss selv, ikke dumt å stå opp tidlig allikevel da…

Det var litt overraskende at det norske flagget var et av 6 flagg som vaiet i vinden på Omaha Beach. Ifølge Aftenbladet har dette sin årsak i at: «Det norske sjøforsvaret deltok med flere skip 6. juni 1944, og ett av dem ble også senket, jageren «Svenner», der flere av mannskapet omkom. I tillegg var den norske handelsflåten en viktig brikke i invasjonen, og norske flygere deltok også i angrepet på D-dagen og dagene som fulgte.»

Og det var enda mer overraskende at matcontainer eller Food Container het Marmite Norvegienne på fransk…

Ellers er det jo slik her at vi kunne ha brukt hele ferien på museer om D-dagen etc ect, alle har sitt eget museum og alle hendelser mm har sine egne museum for å sette det litt på spissen… Så det gjelder å velge sine museum med omhu om du ikke har ekstremt godt med tid og/eller er i overkant interessert i D-dagen…

Vi hadde også en stopp på The Normandy American Cemetery Det gjør inntrykk både å ta turen på Omaha Beach og den Amerikanske kirkegården. Det er ikke noe annet å si. Albert Schweizer sa det slik «Soldatenes graver er fredens sterkeste stemmer.»

Litt trivia om kirkegården. Det var her kirkegårdsscenene i Redd menig Ryan ble tatt opp – for de som har sett den – og husker det.

Vi var også innom kystkanonbatteriet ved Longues-sur-Mer. Batteriet bestod av fire 155 mm kanoner, der kunne beskyte invasjonsstyrken på både Omaha og Gold Beach. Dette ble brukt som location under filmingen av «Den lengste dagen», så det var filmsighseeingen…

En tur innom Arromanches-les-Bains for å spise og se på restene av The Arromanches Mulberry Harbour også kjent som Port Winston. Ganske imponerende å se på størrelse og omfanget. Og det obligatoriske museumet har til og med nettsider på dansk…

Falk — Det sto helt stille i vinden – i så lang tid at vi lurte på om det var en kunstig fugl.

Ellers var vi litt rundt både her og der, så på ulike anlegg og var innom landsbyer både med vandring og i bil. På vår vei traff vi en fransk hund, en veloppdragen sådanne. Den gikk i veien, men da vi kom med bil gikk den opp på fortauet… En og annen fotgjenger har noe å lære av den…

Vi bruker jo TomTom som hjelpemiddel, men det er ikke alltid den er helt helt… På et tidspunkt ville den ha oss inn i en gate, var det egentlig en gate?, det ble heftige protester fra co-piloten da begge speilene antagelig ville ha skrapt borti hver sin murvegg… Vi valgte å stole på magafølelsen, og tok en annen vei… Og ignorerte «Snu når det er mulig»…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det hjelper ikke å sjekke alle skuffer og skap når du forlater hotellerommet… når du glemmer kjøleskapet…
De har nok fest i Gent…
Hvis noen lurer på hvor alle danskene er nå om dagen… så er de her… sammen med svenskene…
Det er nok museum til alle her…
Teknikk er bra, men magafølelse er heller ikke av veien…

På plass i Bayeaux i Nordmandie

Det var en kjøredag i dag, fra Gent til Bayeux i Normandie i Frankrike. Det ble noen kilometer i bil, ikke minste fordi vi valgte å kjøre langs kysten gjennom småbyer og landsbyer, bokstavelig talt på landet… Den ene 50-sonen etter den andre, men det er nå greit å se litt annet enn kun motorveier.

Bayeux virker som en trivelig liten by, Det er mye turister her; masse amerikanere, og faktisk også både nordmenn, dansker og svensker… Vel, vel det får vel går greit det da…

Her er mye å se på, både i byen og ikke minst i området rundt. Vi skal være her i 6 dager og har dette som et utgangspunkt for turer både her og der. Det blir nok ikke problemer med å fylle dagene, om ikke annet har det både calvados og pommeau og mye god mat…

Og hva har vi så lært i dag da?

Noen franskmenn står på rettighetene sine når de har forkjørsrett, ingen respekt for turister på (bær) tur…
Det er alltid en bobil foran oss…
Det er ikke alltid like enkelt å gjøre som Liv sier; «ta en usving» eller «snu når det er mulig»…

En dag i Gent…

Det er vel ikke så mye å si om dagen i dag heller. Vel litt blir det da, men kort sagt en dag der vi gjorde minst mulig på mest mulig tid – eller ferie som det kalles…

Det ble et lite borgbesøk, eller som det heter Gravensteen-slottet – Slott er vel strengt tatt å ta litt i, men kjekt var det… Det ligger midt i byen og 300m fra hotellet og det er jo greit. Godt lagt opp, utsikt var det, og en utstilling med tortur-instrumenter……. Giljotine var det også en av… Vel, vi har jo alle våre interesser, og dette er klar utenfor vårt nedslagsfelt… Synes ikke helt den amerikanske varianten med latter og moro på en utstilling med torturinstrumenter er helt tingen…

En av de mer kuriøse – og dramatiske… – hendelsene rundt slottet, er hendelsen 16. november 1949, da slottet ble okkupert av studenter i protest mot ølprisene og det faktum at politiets hvite hjelmer burde erstattes av blå kepis fordi de var vanskelige å skille fra postansatte og drosjesjåfører… !!!

En mini-armbrøst – du ser faktisk hvor liten den er. Det må være armbrøst-motstykket til 22 kaliber…

De hadde også en våpenutstilling av gamle våpen – noen mer praktisk enn andre og noen definitivt mer upraktiske enn andre… Og så har du har armbrøster og du har armbrøster… og så har du mini-armbrøser…. Kanskje en tidlig variant av belgisk dart?

Det var også en plakett til minne om en belgisk Sas skvadron ledet av Eddy Blondeel fra Gent – for de som har interesse av slikt… Ikke alltid så lett å se den grensen fra luften…

Lunsj ble det på matmarkedet Holy Food Marked, der vi gikk for malaysisk mat – ikke noe dumt valg det…

Ellers har dagen gått med til belgisk sjokolade, kaffe, se på livet, ta livet med ro etc etc… Livet er godt…

Middagen tok vi på Pampas Rodizio der konseptet er enkelt… Betal og spis så mye du orker… Det er noe vi kjenner igjen fra Brasil og det er fortsatt like bra… Maten kommer i en jevn strøm, helt til du sier stopp. Ikke bare kjøtt, men også reker og fisk, og for ikke å snakke om grillet ananas med sukker og kanel… Det er rett og slett bra!!!

Kvelden ble avsluttet med forberedelse til morgendagen, en modifisert panserbrief på rommet med papirkart – så nå er vi klar til morgendagens tur…

Så hva har vi da lært i dag da?

Sykkelstiene er merket med rød asfalt… og der kommer det faktisk sykler… I god fart…
Ikke alle gatemusikanter fortjener noen slanter…
Noen gatemusikanter fortjener faktisk å vernes fra seg selv…
Noen gatemusikanter burde bli betalt for å slutte…
Pineau des Charentes er godt dere…
De kan lage Caipirinha i Gent også…
Det er mulig, men vanskelig, å si stopp til mer kjøtt selv når det kommer rett fra grillen…

En Giljotin, praktisk utstyr med en sekk til å samle opp hoder framme…

Hus i Gent — Kan nok være trangt i toppetasjen…

Byvandring og kanaltur i Gent

Tja hva kan vi si om dagen i dag da? Vel, det var byvandring, litt shopping, litt kaffe og litt mat ble det også tid til. For ikke å glemme en liten kanaltur også.

Dagen begynte med kirkebesøk, en tur på et loppemarked og ikke minst en tur på Holy Food Marked som et matmarked i Baudelo Kapellet fra 16 århundre Baudelo Chapel. De hadde paradisisk mat, lovet himmelske matopplevelser og ikke minst har de Holy Water Gin. Her snakker vi virkelig om gjenbruk… Kanskje ikke like populært alle steder, men men…

Katedral Saint Bavo – Lurer på hvordan de skifter lyspærer her…

Ellers er jo Gent en flott by, det er ikke annet å si enn det. Alltid noe å se på rundt neste hjørne, alltid en kafe, bar eller restaurant om det er et behov. Og i Gent, alltid en kirke rundt neste hjørne…. Her Saint Bavo Cathedral
Som sagt tidligere, Gent kan virkelig anbefales!

Nå var ikke alle butikkene åpne, det er jo søndag, men tilstrekkelig med butikker var åpne slik at vi ikke led noen nød – ei heller MasterCard… Så nå blir standarden hevet noen hakk i heimen når vi skal spise, linservietter og linbrikker under tallerkenene, miljøvennlig og tilbake til slik det var da vi var nygifte…

Lunsjen tok vi på en kinarestaurant og der var maten god og antagelig litt mer kinesisk enn i Egersund… Og ikke minst var hun som serverte oss på servicesiden og ikke bare om maten, men om det meste. Da vi gikk, kom hun etter fordi hun så at vi gikk i feil retning – ikke mot sentrum, men den andre veien. Nå var vi på rett vei, men hyggelig var det jo at hun fulgte oss opp. Hun hadde jo rett i at det ikke var så mye å se på dit vi gikk, bortsett fra en spesiell butikk vi hadde sett i går.

Det ble også tid til en båttur på kanalene. Det er ikke så omfattende som i Amsterdam, men det ble nå 40 minutter med tur litt frem og tilbake… Og så var det guiding på tre forskjellige språk på dårlig lydanlegg, men været var nå fint og det er som sagt mye å se på, og noe fikk vi da med oss… Ikke minst det minste huset i Gent… Kanskje det var det minste som ble igjen i arveoppgjøret til minsten…

Du kan jo ikke annet enn å ta sjansen på god BBQ grillmat når restauranten heter The Sticky Fingers og ligger i Schuurkenstraat, i Skurkegata…. Så det ble middag der. Det var virkelig god mat – og ikke minst myyyye av den, ikke ofte vi ikke klarer å spise opp – og det på tross av iherdige forsøk… Og ja fingrene ble sticky, vi sier bare en ting; Spare Ribs…

Og hva har vi så lært i dag da…

Fuktighetskrem funker dårlig som håndsåpe…
Sett aldri pumpeflaske med håndkrem på håndvasken…
Når to gjør samme feil, da er det ikke bare feil på feil, men feil et eller annet sted…
Utrolig hvor mye du kan utveksle av smal talk i heisen fra lobbyen til 2 etasje…
Det er åpenbart ikke like lett for en resepsjonist å få med seg hva en kineser heter når han skal ha ført noe på rommet, men hun spurte jo om navnet og det fikk hun… flere ganger… mange ganger… Romnr er lettere…
At hotellsafen ikke virker nå du skal ha ting inn i den er nå greit nok…
At hotellsafen ikke virker når du har ting ut av den er ikke så greit…
De hørte ikke på oss igår da vi sa at batteriene på hotellsafen måtte skiftes…
Hvorfor i alle dager har de merket hotellsafen med «Advarsel – Fare for kvelning»??? Hvem har med hamsteren sin på ferie??? Annet er det ikke mulig å få inn dere…

Ikke kirke, men bytårn - The Belfry — Ikke kirke, men bytårnet The Belfry. Noe for Egersund?

Engelen Gabriel med gassmaske… Hvorfor druknet i dårlig lyd på kanalturen…

LItt ulik byggestil på et og samme bygg…

Vi har flomsikring og vi har flomsikring…

I dag var det Bremerhaven og så gikk turen videre til Gent.

Bremerhaven er en kjekk by, mye å gjøre og se på om du har mindre unger og de er med… noe vi ikke har; verken små unger eller med…

Det ble litt vandring, en tur om bord i U-båten ‘Wilhelm Bauer’ Type XXI, U-2540. Det var det trangt – og enda hadde disse bedre plass enn i tidligere tyske ubåter, men de var 58 mann om bord. Og kun to toaletter…

Og trangt hadde også dyrene i en zoologisk have og akvarium det, det er noe med å se dyr som skulle ha sprunget rundt i det fri, innestengt i på et lite område, men men…

Iom at vi bor i Egersund og er over middels interessert i flomsikring, ble også flomdikene inspisert. Uten forkleinelse for Elveparken i Egersund, som er flomsikringsprosjektet som nå pågår der, så blir det litt smått i forhold…

Etter hvert gikk turen videre til Gent og denne gangen klarte vi å stoppe for å spise lunsj underveis, ikke dårlig til oss å være… Vel og merke etter første et mislykket forsøk… Det ble en avkjøring til en liten by og ikke langs motorveien, ikke dumt det heller… Nederlenderne kan ikke helt dette med veikroer i motsetning til tyskerne…

Og endelig kom vi til det punktet der det var varmere ute enn inne i bilen… Nå er det virkelig sommer og ferie…

Vi tok ikke raskeste rute, men tok en tur over diker og litt utenom hovedveien. Og nederlendernes diker og flomsikring er bare imponerende, dette er det dimensjoner over, og den kompetansen er kanskje noe resten av verden etter hvert vil få bruk for – i varierende grad… Og når vi snakker om dimensjoner; «flomvollen» Afsluitdijk som vi bla kjørte over, jo den har en 4 felts motorvei på toppen, er 32 km, 90 m bred og 7,5 m over havnivå. Som sagt, litt mer enn flomsikring hjemme i Eigersund kommune. Og nå skal de utbedre og forbedre den…

Vel fremme i Gent ble det innsjekk på Ghent Marriott Hotel og det virker bra. Får bare håpe det virker bedre enn hotellsafen… Vel, den ble nå fikset, mens vi tok en byvandring. Dette er en koselig by som virkelig kan anbefales – og det bare etter en kveldsrunde. Vi får se hva de neste dagene bringer! Det er så mange butikker som bare må besøkes… og restauranter som må prøves… Dette kan bli dyrt…

Når frottéen i badematten er så tykk at det gynger når du står på den, VET du det er kvalitet….

Vel hva har vi så lært i dag da?

Det var nok ikke bare bare å være ubåtmannskap under krigen…
Dyr hører hjemme i naturen…
Flomsikring enten det er i Bremerhaven eller Nederland, har litt større dimensjoner enn det vi er vant i til hjemme…
Det er helt greit å stoppe for å spise og ikke vente på neste og neste…
Gent er en flott by!!!
Det er billigere å ta en byvandring når butikkene er stengt…
Det er mulig å tilbringe mesteparten av dagen i bil og allikevel gå godt over 12 000 skritt…
Du har frotte og frotte og Marriott-frotte, det er ikke det samme…

I vindmølleland på det tyske bondelandet…

Dagen i dag er en kjøredag, men også kjøredager kan også inneholde overraskelser…

Turen gikk greit, bortsett at det startet forresten å regne da vi kjørte ut av Holstebro – og fortsatte og fortsatte. Da vi passerte grensen til Tyskland så vi at den motgående motorveien plutselig var helt tom for trafikk og etter en stund så vi årsaken. En større trafikkulykke og et hav av utrykningskjøretøyer – og kø, laaaaaang kø som naturlig nok sto helt stille. På radioen hørte vi senere om 30 km bilkø… det var neste som i Brasil.. Bortsett fra at den køen var på 6 timer…. Vel vi var glade for at vi ikke reiste den veien. Eller er det bare å være oppmerksom når det regner på motorveien fordi det gir det en god regndis…

Og dette er vindmølle-land. Det er flere vindmøller enn trær her, så det vi har i Dalane blir litt smått når du kjører forbi vindmølle-klynge etter vindmølle-klynge etter vindmølle-klynge… Du skjønner at tyskerne mener alvor med vindkraft når du kjører gjennom det flate landskapet her som har vindmøller i fleng…

Etter hvert tenkte vi på at vi skulle ta oss litt mat, men… Dere vet hvordan det er, det ble bare en bensinstasjon/veikro til… og en til, vi tar neste og neste… Plutselig var vi på landet, bokstavelig talt helt på jordet… Bortsett fra mangelen på veikroer, er det her veier med 100 km/t som Statens Vegvesen ville ha gitt 40-50 km/t… og selvfølgelig alltid en lastebil eller en bobil som lå i 60-70… Sånn er det i Tyskland…

Vi fant en veikro og stoppet der, men etter å ha tatt både en og to runder uten å finne parkering, valgte vil å ta neste… Akkurat DET var dumt…

Kart med trafikk — Rødt er kø og mye trafikk…

Etter hvert måtte vi stoppe og ta en kartsjekk, noe vi selvfølgelig burdet ha gjort for lenge siden… Det var da vi oppdaget at TomTom tok oss via Brunsbüttel … og fergen Brunsbüttel – Cuxhaven… Hm… Det var en overraskelse, men vi hadde passert «the point of no return» så det var bare å fortsette, for det var faktisk korteste turen… pga en liten fjord eller hva de kaller det her i Tyskland. Så Tom hadde helt rett… Og det var utrolig mye trafikk i Hamburg og Bremen, så dette var kanskje ikke så dumt allikevel…

Nå viste det seg at vi antagelig hadde planlagt med en fin fergetur da vi planla i mars, men det var leeenge siden… Vi kom til fergeleiet i Brunsbüttel og det viste seg at Arsvågen og Bokn er metoropoler sammenlignet med Brunsbüttel … Heeeldigvis var det toalett der, det lettet stemningen litt, faktisk litt mer enn bare litt… Blodsukkeret var det verre med, de som kjenner Eva vet hva det betyr…

Heldigvis har vi med turmat fra DryTech og varmt vann på termosen. Så det ble sein lunsj på restaurant Peugeot; Tikka Masala med kylling og Kylling i urtesaus, for en middag… Den ga til og med god stemning etterhvert!!! Det er forresten ikke helt tilfeldig at vi har med nødproviant… Aldri en langtur uten…

Etterhvert forsto vi også hvorfor de hadde venteplassen nede bak en svær jordvoll, det er litt vær her…

Biler — Det er her alle bilene kommer fra…

Den fine fergeturen ble ellers litt preget av lavt skydekke, tungt regn og dårlig sikt… Men så andre båter, til og med et stooort containerskip på nært hold.

Vi kom til land i Cuxhaven, men det var kun et fergestopp og etter 30 minutter var vi på plass på Atlantic Hotel SAIL City Bremerhaven. Her ble det litt middag på hotellet, det regner og blåser, er seint så byvandring er uaktuelt, men det kommer en dag i morgen…

Og hva har vi så lært i dag da?

Det kan være lurt å ta en kart- og reiserutesjekk før avreise… Eller panserbrief som det også kalles…
Du skjønner at vindmøller er tingen når det er flere vindmøller enn trær her…
Det er lett å se hvilken vei vinden blåser når alle trærne heller samme vei…
Det er langt mellom begynnelsen på mars og slutten av juni…
Restaurant Peugeot kan anbefales… intim, god mat, hyggelig betjening…
Nødproviant er viktig når man er på tur, ikke bare på fjellet…

Takk skal du f*** ha for tilbudet Fjord Line…

Da er vi i gang igjen.

Denne gang er det road trip med første stopp i Holstebro i Danmark, neste stopp i Bremerhaven i Tyskland, for så å ta turen via Ghent i Belgia til Bayaux i Frankrike. Etter å kikket på strendene i Normandie, går turen videre til champagne-distriktet i Reims og Koblenz i Tyskland, for så å avslutte i Lübeck. I følge Google Maps en tur på 4 027 km så det blir noen timer i bil…

Sjøormen i Slettebøvannet — Er dette sjøormen Bjarne i Slettebøvannet?

Turen startet bra med avreise kun 9 minutter over planlagt avreise, ingen trafikkproblemer på veien – og for engangs skyld ingen avlysning fra Fjord Line… Vi har en del dårlige erfaringer de siste gangene vi har reist med dem… Men første et lite stopp ved Slettebøvannet for å fotografere sjøormen der… enda en attraksjon i Egersund? Noe for Arnt Olav Klippenberg?

Dette gikk jo smooth… Men hvor lenge kunne det vare? Jo helt til innsjekken i Fjord Line der vi ble informert om at vi hadde bestilt billett til 22. juni!!! Og ikke 29. juni!!! Som var dagen i dag… Kun en ting å si; «#¤%&/(()&#¤%?=), vel litt #¤%&& var også på sin plass… Fjord Line hadde da selvfølgelig også kansellert returen…

Heldigvis hadde vi begge to bestilt i lag foran PC’en…

Fjord Line trødde til og tilbød oss venteplass til kr. 3 400,- mat i tillegg, altså godt og vel 4 000,- for en vei!!! Da var det kun to ting å si; «Takk skal du f*** ha Fjord Line» og ikke minst «Color Line here we come…» De skulle ha nesten 1 300,- for bedre plass, større båt og ikke minst bedre mat – valget var derfor enkelt…Vi benyttet forresten anledningen til å purre på svar på klagen for de forrige forsinkelsene i påsken, som Fjord Line fortsatt ikke har svart på… De imponerte heller ikke da med kundeservicen sin… De kansellerte reisen mm, refunderte mindre enn det vi betalte og de har fortsatt ikke svart på hvorfor… Men kanskje de har eget gebyr når de selv kansellere turer…

Greit nok, om man kan si det, at man taper pengene og får bryet når man tabber seg ut og ikke møter opp, men at de avbestiller returen!!! Ja da, jeg vet at det står med liten skrift og at de har rett til å gjøre det og at det er vanlig praksis… Men at de også skal ha betalt for maten man har bestilt på returen… Vel vel, vi får nå se på det…

Men Color Line leverte og vi kom oss over et stille hav, gode og mette, noe sene, men dog allikevel – vi kom da fram…Middagen i Holstebro ble avlyst da vi først ankom der i 22-tiden og det var litt sent å gå ut for å spise, men vi skal nok ta det igjen en annen gang…

Vi avsluttet dagen med å hente nøkkel til leiligheten til Rebecca – og da vi kom frem virket selvfølgelig ikke den elektroniske brikken som åpner ytterdører… Det ble en ny tur for å få en ny nøkkel – som heldigvis virket…

Så hva har vi lært i dag da?

Det dukker stadig opp nye potensielle turistattraksjoner i Egersund…
Det er en god ide å dobbelt-trippelsjekke bestillinger… Og ja… vi har sjekket de andre bestillingene…
Fjord Line imponerte ikke denne gangen heller…
Color Line Here We Come…
Nå vet Eva hvor sokkene hennes er…
Nå må det vel bare bli bedre…

Nesten uten klær på Sola…

Da var det tid for å pakke og ta turen hjemover, men det var først litt ut på dagen så da var det bare å ta frokosten på takterrassen, nyte kaffen, vente på baconet og jage duer…

Buaa — Jo da, de har busser i bykjernen, rett nok små busser…

Værmeldingen var 13 grader, overskyet med muligheter for regn – i Egersund… så var det jo bare å nye været i Firenze som jo var sol, sol og varmt… Og å benytte tiden frem til kl 1500 til byvandring, litt shopping, mat etc etc. Med andre ord, nesten som i går, i forgårs, dagen før det og dagen før det igjen…

Vi hadde fått med oss noen ekstra minner fra lørdagen, vel kanskje ikke så gode minner, men dog synlige og merkbare minner for flere av oss – og jammen fikk en oss ikke supplert litt denne dagen også… Hadde det ikke vært for vår gode reisevenn Fenistil, kunne det lett ha blitt en noe lengre dag… Hva er så Fenistil? Jo det er Gistaminovыh blocker H1-reseptorer. Den har anti-allergiske og kløestillende effekt. Reduserer økt kapillær permeabilitet, assosiert med allergiske reaksjoner. Når påføres huden reduserer kløe og irritasjon, Årsaken hud allergiske reaksjoner. Stoffet har også uttrykt Valium handling. Blokkerer virkningen av kininer, Den har en svak antikolinerg handling, Det kan føre til en svak sedativ effekt. For utvortes bruk fordi gel-baserte handlingen begynner i noen minutter, og når gjennom 1-4 Nei.»

Nå sier Felleskatalogen dette om fenistil: «Preparatene i oversikten nedenfor har ikke markedsføringstillatelse i Norge, og sikkerhet, kvalitet og effekt er ikke vurdert av Legemiddelverket. Forskriver har derfor et særlig ansvar for å sette seg inn i preparatet og bruken av det, før forskrivning til pasient.» I EU er det heldigvis enkelt, forskriver og forbruker er den samme for Fenistil.. Om ikke annet er dette et vektig argument for et EU-medlemskap… På den andre siden, taler den &¤»##?) myggen sterkt mot et EU-medlemskap… Ja for de har definitivt mygg i Firenze, ikke så mange kanskje, men mange nok…

Og Fenistil? Aldri en tur uten!!! Det første bekjentskapet var for øvrig i Jerusalem etter en hotellnatt der man åpenbart ikke hadde vært alene den natten… Et lite søk på bloggen, viser at Fenistil er vår venn og alltid med oss…

Grisen i Firenze — Det skal gi lykke å ta på grisen og legge en mynt i munnen som skal dette ned i sluket.

Nuvell… Det skjedde jo litt annet enn myggstikkpleie denne dagen. Vi var på bytur – og jammen traff vi ikke vår tiggervenn som skulte litt stygt på en av oss i dag også…, kanskje var han redd for litt plagsom konkurranse? Selv uten kopp…

Lunsjen tok vi på Trattorira da Venvenuto. Vi stoppet og kikket litt på menyen på utsiden, men før de inne rakk å ta turen ut for å sjanghaie oss, fikk vi jammen en anbefaling av to turistdamer som i det de passerte hevdet å være stamgjester der over en årrekke. En slik vektig anbefaling kunne man jo ikk bare overse, så da ble det lunsj der. Og damenes anbefaling stemte bra med Tripadvisors anmeldelser som har 48% Ypperlig og 36% Svært bra. Tiltredes.

Som den observante leser kanskje har registrert, så har vår kvinnelige reiseleder utmerket seg spesielt med en noe uortodoks samhandling med tvilsomme elementer her i Firenze. I dag ville derimot den mannlige reiseleder teste ærligheten til lokalbefolkning og turister, og la derfor igjen sekken med pass, penger, kamera mm på restauranten… Heldigvis var vår kvinnelige reiseleder noe mer skeptisk, kanskje basert på hennes dårlige erfaringer, og tok diskret sekken med og overlot den enda mer diskret til en reisekollega… Nå gikk det en liten stund, dog ikke så fryktelig lenge… men dog lenge nok… før reiselederen savnet sekken…

Og ikke viste vi at han var i stand til å uten tilløp hoppe en halvmeter opp i luften, snurre rundt 360 grader, konstatere at kona ikke hadde sekken, og lande klar i sprintposisjon. Hele seansen ble behørig akkompagnert av høylytte utsagn og gloser som jeg ikke tror vi skal ta med her… Han slapp forresten å springe tilbake…

På veien tilbake til hotellet passerte vi All’antico Vinaio – åpenbart en ekstremt populær plass med foccachia i alle varianter. Det var laaang kø der og det satt bokstavelig talt folk i alle gater omkring og spiste sandwicher. Et søk på Tripadvisor forteller at stedet har 18 838 anmeldelser hvorav 78% gir karakteren Ypperlig, 16% Svært bra, 3% Gjennomsnitt og 1% Dårlig. Det forklarer jo køen…

Da vi skulle hente bagasjen på hotellet registrerte vi at den rød løperen var tatt bort fra trappen. Vel rett nok hadde vi formelt sjekket ut, men de kunne da ha ventet til vi hadde hentet bagasjen…

Det ble to taxier ut til flyplassen da hotellet kunne opplyse at de to – 2 – maxitaxiene som fantes i Firenze enten var opptatt eller ikke på jobb på en søndag…

Fremme på flyplassen hadde vi god tid, litt vel god tid, men det skulle jo være fint utvalg med restauranter og barer så det burde være mulig å kose seg før flyet gikk… Innsjekkingen tok ellers litt lengre tid enn forventet da en i følget ikke fikk lov til å sjekke inn bagasjen via automat – vi burde ha tatt akkurat det signalet… I skranken måtte vi selvfølgelig levere alle pass og boardingkort, det er jammen ikke lett å få oversikt over hele 6 reisende når alle har hver sin koffert, og hvert sitt pass og boardingkort… Men det gikk da greit til slutt…

Vi hadde gjort litt research på forhånd om flyplassen og reisebyrået In-Italia sier dette om «Fasiliteter på flyplassen
Flyplassen har et fint utvalg av restauranter og barer både før og etter sikkerhetskontrollen. I tillegg kan du gjøre noen siste-liten-innkjøp i butikkene – de fleste ligger i andre etasje. I tillegg finner du alle fasilitetene man kan forvente av en moderne flyplass som vekselskontorer, minibanker og et postkontor. Det er ingen hoteller, men det er det til gjengjeld mange av inne i Firenze.»

In-Italia sier bla dette om seg selv: «Hos In-Italia setter vi vår ære i å formidle vår kunnskap om Italia videre til våre kunder. (..) Som kunde hos In-Italia får du en unik veiledning av høyutdannede reisekonsulenter med mange års erfaring med italiensk kultur, landets severdigheter og opplevelsesmuligheter. »

Vel, vi vil bare hilse til reisekonsulent Lino på In-Italia og si at ingen av dere kan noengang ha tatt flyet fra Firenze eller vært på utreisedelen… Det fine utvalget av restauranter var en blanding av en – 1 – kombinert kafeteria og kiosk, ikke så fryktelig ulikt innenlandsdelen på Frankfurt flyplass – og det er ingen kompliment… Hvis reisene dere selger er like kvalitetssikret som flyplassomtalen så… nei vi stopper der…

Selvfølgelig var vi forsinket fra Firenze og regnet derfor med at bagasjen neppe ville slå følge med oss da det var knapt med tid på Schiphol, men jammen klarte ikke flyet å ta igjen forsinkelsen slik at vi landet på tiden! Igjen var vi heldige, dokket på Gate 24 og skulle videre fra Gate 36.

Dørhammer — Vi vil bytte dørhammer… Må bare bytte dør først…

Returen gikk også bra bortsett fra en ultrafrekk pensjonistkar som ikke helt hadde forstått prinsippet med kø og bare gikk bort og stilte seg foran hele boardingkøen… Nå skal det jo sies at det kan være litt vanskelig å skjønne hvorfor folk ikke utnytter plassen helt – Det var jo ledig helt fremst og mye folk bakover… Traff for øvrig igjen pensjonisten i tax-freen på Sola og hadde veldig lyst til å nevne dette med køprinsipper for kona, som ikke var å se fremst i køen, slik at hun kunne ta litt voksenopplæring, men «man kommer da fra et møblert hjem»…

Etter den obligatoriske kvotehandelen, ikke miljøkvoter…, gjenstod det kun å takke for følget og en fin tur med god reiseledelse!!!

Åh ja, bagasjen… Nå fikk vi en koffert pr par og det er jo en samlet sett en treffprosent på 50, dog en treffprosent på 0 når det gjelder damenes kofferter… Nå slapp vi å fylle ut skjema på skjema manuelt, det fikset damen bak skranken noe mer smidig enn i Firenze… Og… det er jo ellers litt ironisk at problemet med bagasjen begge veiene var i Nederland og ikke i Italia…

Vel hva har vi så lært i dag da?

Fenistil er vår venn…
Kanskje ikke så lurt å kjøre full ærlighetstest med alle pass, penger, kamera mm…
Noen er mer spenstige enn forventet…
Klesskiftene i bagasjerommet er antagelig godt dokumentert all den tid rommet var kameraovervåket…
Man bør ikke opptre foran kamera uten en avtale om prosenter for eventuelle nettinntekter…
Firenze har kun to maxitaxier… like mange som Egersund…
Definisjonen av fint utvalg av restauranter og barer er åpenbart gjenstand for tolkinger…
De høyt utdannede reisekonsulentene i In-Italia tar enten bil, tog eller buss når de reiser fra Firenze, men aldri fly…
Hvorfor ikke utnytte plassen maksimalt når det er ledig plass helt fremst i køen?
Godt at man er fra et møblert hjem…
Bagasje på tur, aldri sur…
Nå kan vi rapportere tapt bagasje, både muntlig og skriftlig…

Siste oppdatering
Bagasjen kom til rette ut på kveldingen på mandag, rett nok etter en del lovnader og beklagelser… Og jammen fikk vi ikke med oss litt reiseanbefalinger av han som leverte bagasjen som var vel kjent i området…