Kategori: Valgobservasjon

Dagen begynte godt – med en varm dusj, dog i et kaldt bad, men allikevel – du tørker deg rimelig fort under slike forhold…

Kjøring og kjøring beskriver vel ellers kort og greit mesteparten av dagen i dag. Bilen kom ikke før godt over 11, så tiden frem til da ble brukt til å forberede intervju med tolkene i morgen, og møtene i dag.

Så gikk turen til Marneuli for å besøke DEC’en der, og turen dit tok i underkant av en time. Og jammen har det ikke begynt å snø, bare litt på veien, men nok til at det var litt hvitt der det var litt høyere, ellers gikk det mest i litt sludd. Besøket i Marneuli var rimelig effektivt noe som passet oss bra iom at vi fikk startet så sent. Og ellers var det ikke kaldt der – inne på kontoret altså, men svært godt og varmt, her sto oven på ”bånn pinne”, hmm… den gyldne middelvei er slett ikke dumt…

Så bar til tilbake mot Tbilisi for å fortsette til Sagarejo og det tok nesten 2 timer før vi var fremme der. Veien dit går over et område som ligger noe høyere og der var det noe mer snø. Vi snakker fortsatt om lite – dvs 2-3 cm, men la oss bare si det sånn at det var en del biler som hadde ”parkert” på noe uvanlige steder…

Også besøket hos DEC’en i Sagarejo gikk kjapt og greit i et passe varmt rom (puhhh – endelig…), og så var det en ny halvannen time i bil tilbake. Deler av turen tilbake gikk noe tregt da det som sagt var glatt på det høyere partiet og i tillegg en sikt på 50m på deler av strekket, men det gikk greiere når vi nærmet oss Tbilisi for da var all snøen borte og været var bra.

Vi hoppet av i sentrum og spiste middag før vi møtte en som vi skulle vurdere som tolk til korttidsobservatørene. Han var rimelig overgitt over hvor lite vi hadde sett av Tbilisi og ikke minst hvor vi hadde spist og ikke spist, så han ga klar avmelding om at her måtte vi ha litt kyndig veiledning… og det skulle ha sørge for noe vi slett ikke protesterte på…

Vi gikk til en café – Literaturuli eller ”Lit café” og tok en kaffe. For de innvidde ligger den ikke så langt fra Filharmonien og ved siden av Hotel Sakartvelo – så vet dere det. En hyggelig café som vi kjapt bestemte oss for å bruke når vi skulle intervjue en gjeng med tolker i morgen kveld; passe uformell, passe mye og lite støy. Og så har det trådløst nettverk, som dessverre ikke hadde internettforbindelse i dag, men kanskje i morgen???

Nå har vi 11 tolkekandidater og trenger kanskje 14 – akkurat antallet er ikke helt avklart ennå da antallet STO’er (korttidsobservatørerer) ikke er klart ennå.

For å avslutte dagen, måtte vi innom vår kaffebar med trådløst nettverk. Problemet er at det av en eller annen merkelig grunn ikke er mulig å få kontakt med en masse internett-sider i Europa, så vi får nok prøve et annet sted i morgen, kanskje vi har lykken med oss på Lit café???

Kvelden ble avsluttet med en ringerunde til alle tolkekandidatene slik at de nå vet når og hvor de skal møte i morgen – og da var klokken 2200.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Kombinasjonen georgisk kjørestil, dårlige dekk og glatt vinterføre er en svært dårlig kombinasjon…
• Ikke alle kontorer i Georgia er kalde, noen er også varme – svært varme…
• Det er ikke bare bare å bestille på en georgisk restaurant. Vi prøvde oss på Buffalo Restaurant med masse amerikanske flagg +++  da de reklamert med grill og biff med mer. Jeg tenkte at her skal jeg ha en skikkelig biff med soppstuing og gresk salat til forrett. Vi bestilte og det kom en liten krukke på bordet, og så kom salaten – og så ikke noe mer. Iom at Tanja hadde bestilt en burger, måtte krukken jo være biffen – og det var det, i små biter og uten noe tilbehør… Ja ja, ikke mer georgisk-amerikansk på meg, det var godt nok, men ikke det jeg var innstilt på… og siden jeg måtte bestille ekstra chips og Tanje måtte betale for ketsjupen, ble det ikke akkurat noe billig måltid – selv om alt selvfølgelig er relativt…
• Det er mange steder vi ikke har prøvd ennå… Men nå har vi listen…
• Selv om du har internett er det slett ikke sikkert du har hele internett…

Dagen i dag har gått med til møter. Vi startet i dagen med å ta en tur innom universitetets engelske avdeling for å rekruttere tolker. Her fikk vi snakke med en av sjefene, rektor?, og hun skulle snakke med sine professorer og se blant masterstudentene og sisteårs studenter. Så får vi en epost i løpet av uken med navn og mobilnr. I tillegg har Tanja fått kontakt med en lokal kar via noen kjente og han kommer rett fra statene og kan være tolk. Ok, da har vi bare 13 tolker igjen… og 14 sjåfører å rekruttere… Det skjer da noe her…

Så gikk turen videre til Gardabani der vi hadde møte med distriksvalgkommisjonen (DEC). Vi informerte vi om hvem vi var, oppdraget vårt, hva vi gjorde etc etc, og ble orientert om hvordan de lå ann i sine forberedelser og rutiner på likt og ulikt, fikk kopi av lokalisering de enkelte valglokale med mer. Vi var i rådhuset og i deres kommunestyresal, – jeg skal aldri mer klage på varmen i formannskapssalen… Men vi ble selvfølgelig traktert, og måtte smake på den lokale vinen i tillegg til kaffe og en liten matbit. Som sjefen sa; ”Nå svarer jeg ikke på flere spørsmål før dere har smakt på både vin og mat.” Nå var det ikke mye, kun et lite glass, dvs det ble to meget små glass rett fra SevenUp 1,5 L flaska – det var nå greit nok og helt håndterbart. Her er det mye små-snakk og utveksling av høflighetsfraser, ikke så mye rett på sak som vi er vant til, men dette er jo første møtet og da blir det jo alltid en del ekstra slikt.

Siden det nå er budsjett-kommunestyremøte i Eigersund kommune, som jeg egentlig skulle ha vært på, tenker jeg jo litt ekstra på dem. Hva med litt mer skåling borte i Næringshagen, for venner, kjente og ukjente, fedrelandet, kommunen, næringshagen, Dalane, hver og en av representantene, så tror jeg vi tar med alle vararepresentantene… det skulle nok ha blitt et lystlig lag…

Så bar det videre i byen for å lokalisere en telefaks. Korttidsobservatørene skal i utgangspunket fakse sine rapportskjema til hovedkvarteret i Tbilisi på valgdagen og da må vi lokalisere og avtale steder som de kan bruke til det. Noe som selvfølgelig alltid er et problem, da faksing av større mengder papir har en tendens til å ta tid… Selv om vi har ”våre” faksnr, er det alltid noen luringer som ikke holder seg til sine, men prøver alle de andre sine, men vi får nå se om det går greit denne gangen. Her var i alle fall postkontoret stedet og postsjefen var velvilligheten selv, selv om vi må bruke det minst 3 ganger i løpet av dagen og de i utgangspunktet hadde stengt. Selvfølgelig betaler vi for oss, det skulle da bare mangle. Så da er det i boks.

Så gikk turen videre til Rustavi der vi måtte ordne med litt telekort til mobil, ha en pause før vi gikk videre til neste med distriksvalgkommisjonen (DEC) i byen der. De var lokalisert i Kulturhuset og hadde et varmt kontor, så det jo ok. Her var det samme prosedyre, men ingen servering – heldigvis…. Telefaks har vi også fått lokalisert her, så da er det i boks.

Siste punkt på agendaen var å få tak i noen papirer knyttet til bilen. Kuba eier ikke bilen og da må det skaffes en egen erklæring, problemet er at bilregisteret fungerer ikke helt på samme måten som i Norge, men alt ordnet seg etter hvert og vi kunne etter hvert vende snuten hjemover med papirene – for å få fikset varmtvannet og få betalt lønn til David og Kuba for første uken, samt skrive ny kontrakt for resten av perioden. Som alle dere som har eller steller med lønn og kontrakter vet; kontrakter, timelister og utbetaling av lønn – dette er ting som tar tid. Og siden det nå var første gangen, tar det gjerne litt ekstra forklaring med mer.

Vel hjemme kom vi ikke inn i gården for her var det totalt trafikk-kaos. Noen hadde åpenbart dødd og var det mye folk og biler som var samlet, men vi kom da inn til slutt – etter mye tuting. Så var det lønningsdag og litt papirarbeid, og jammen kom de med varmtvannet også. Det viser seg at det er en varmtvannsvarmer med gass på veggen på verandaen, så vi prøver den… hm…. Vi får nå hva det er og hvordan det fungerer, er vi ikke fornøyd skal de fikse en ny på badet. Vannet er nå i alle fall varmt.

Nå gjenstår det bare å få tatt en tur ned på vårt nye stamsted, kaffebaren med trådløst nettverk og få sjekket og sendt epost, oppsummeringere møtene, og få noe middag. På onsdag skal vi sende den ukentlige rapporten og da må ting være mest mulig klart.

Ja, ja. Ikke alt går på skinner. Først spiste vi middag på en liten italiensk restaurant i nabolaget, deretter gikk vi videre til kaffebaren vår Seagredo og spiste pasta en gang til. Porsjonene er ikke som i Brasil, alle steder…

Ellers fikk vi akkurat telefon om at bilen hadde fått problemer, så vi måtte utsette møter i morgen, men da kan vi jobbe med å skaffe tolker. Vi fikk akkurat en liste fra universitetet så nå går det unna…

Så hva har jeg lært i dag da?

• Ting tar tid. Når man sitter og skriver ned hva man har gjort, så virker det ikke som mye… men alt tar jo mye lengre tid med tolk og det er heller ikke alltid man får svar på det man spør om – eller trodde man spurte om, og i tillegg er det jo også mye bilkjøring og venting i tillegg, så da så…
• Det er helt utrolig hvor mange banker og apoteker de har i landet her, det virker som det er en av hver på annet hvert hjøre.
• Georgiske damer må være godt vant til kulden – da mange går i miniskjørt nå…. Det ser kaldt ut…
• Ikke ta bilder av prominente kortesjer. Da jeg fortalte David om episoden i går, sa han at slikt må du ikke gjøre… Det er ikke lenge siden en politimann ble skutt fordi han sto med en laser og pekte på en slik kortesje… Nå må jeg til mitt forsvar si at jeg holdt på å ta bilder av St. Georg statuen i rundkjøringen i utgangspunktet, men niks mer fotografering av ulike kortesjer…
• Vi må få gjort noe med badet, det blir kaldt i leiligheten når døren til badet er åpen… Akkurat det har nok sammenheng med at det er en åpen vifte-ventil der… Ut for å kjøpe tape…
• Damene i sekretariatet har (selvfølgelig) full kontroll, snakket så vidt med dem i dag. Sukk hadde håpet jeg var helt uunnværelig…

 ”Fridag” i dag. Sove litt lengre, lese på sengen – livet er godt dere… Men ikke fullt så godt da jeg sto opp og oppdaget, heldigvis før jeg gikk i dusjen, at varmtvannet er borte… Vel jeg mistenker sikringene, men vi får se. Vi ringte tolken og han ringte eierne, men selvfølgelig var mobiltelefonen av og da han endelig fikk tak i dem og ringte tilbake var vi ute, så vi får se i morgen. Det blir kun en kjapp ”kattevask”, kaldt vann i et kaldt bad, hmm ikke helt topp…

Ellers har dagen blitt brukt til å gå litt rundt i byen. Prøver å bli litt kjent i nærområdet, og for å finne en internett-cafe, noe som ikke var helt enkelt. Men helt på slutten av dagen da vi hadde gitt opp og var på vei hjem, stoppet vi for å ta en kaffe på en kaffebar Segafredo, og tror du ikke at de har trådløst internett der? Ja, ja da kan vi sitte der og heller betale for kaffe, enn for internett-bruken.

Nå hadde vi funnet mange internett-cafeer i de mer sentrale strøk av byen, bla. i en bokhandel som hadde mye engelske bøker, den er spesielt nevnt i guideboken og jammen klarte vi å gå rett på, så det var der jeg fikk lagt ut bilder og sendt reisebrev.

Så nå kan dere gå inn på www.hobbiten.net og se på Bildegalleriet.

Jeg fikk tatt en del bilder av julebelysningen i byen, noe å tenke på for oss i julebyen, har fått melding om at det er en større suksess enn noen gang.

Spist har middag har vi også fått gjort, og der hadde de jammen også trådløst nettverk, så det skal bli mye besøk på slike steder… og da i tjenestens medfør, ikke dårlig det.

Nå går det i forberedelser til morgendagen og gjennomgang av ulike møter vi skal ha i morgen. I tillegg jobber vi med å skaffe tolker og sjåfører, så om noen av dere kjenner noen i Tbilisi som snakker godt engelsk og kan være tolk i noen dager, bare gi lyd. Vi har vært i kontakt med ulike folk og bla lagt igjen melding på den ”engelske bokhandelen”.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Er ikke helt fortrolig med Tanjas greske frokost, loff og potetgull
• Hvor fort det virkelig går ann å vaske seg…
• Vær forsiktig med å ta bilder ved parlamentet, politimannen likte ikke at Tanja gjorde akkurat det. Alle vinkler unntatt rett inn i inngangspartiet var åpenbart ok.
• Vær forsiktig med å ta bilder av kortesjer med politieskorte, politimannen i eskortebilen hyttet i alle fall med neven…
• Det er nok av politi i byen, svært mange sivile svarte biler med to mann som ikke har synes å ha spesielt mye å gjøre…
• Den som leter finner…
• Det går faktisk ann å klare seg en dag uten både sjåfør og tolk.
• Det er faktisk utrolig lite valgplakater og lignende i byen, knapt mulig å se at det er et valg som kommer i januar.
• Sjekk alltid linjen når du ikke får forbindelse… Som gammel sambandsmann, burde jeg selvfølgelig ha sjekket linjen da Eva ikke fikk ringt meg… Telefonledningen som er ca 10 m er mildt sagt i en miserabel forfatning (se for øvrig bilde). Den har ca 75 punkter som mangler isolasjon eller er tapet. Så bare jeg flyttet litt på ledningen, var det fritt frem for telefoner fra Norge… Ser man det…

Dagen i dag, tja… kort sagt: mye kjøring.
David (tolken) og Kuba (sjåføren) begynte noe senere i dag slik at de kunne få litt ekstra hvile, de hadde enda en god halvtimes kjøring før de var hjemme i går kveld og trengte nok litt ekstra hvile.

Vi andre brukte tiden til å oppsummere dagen i går slik at vi bla hadde en felle forståelse av møtet i går, forberedte møte vi skal ha med distriktspolitisjefen, forberedte ellers dagen i dag med David da han kom. Utgangspunktet er å få til møter med DEC’en (distriktsvalgkommisjonene) snarest mulig, men siden vi ikke har telefonnr, er det ikke bare å ringe for å avtale et møte, heller ikke opplysningen er det mulig å ringe… men men, ikke noe problem vi har ennå to distrikt igjen å rekognosere. Så vi tar det ved personlig oppmøte.

Iom at vi ikke har internett ennå i leiligheten, må vi pent ta en tur innom Hotel Sheraton og se viktige ut mens vi setter oss ned i lobbyen og stjeler litt trådløst nettverk der.

I Marneuli var det greit og enkelt å finne frem, der bor det for øvrig flest Azeris’ere og georgierne er i mindretall – som i Rustavi og Gardbani. Det medfører bla en del språklige problemstillinger da deres annet språk ikke er georgisk, men russisk. Så David måtte snakke russisk når vi leita oss frem til DEC’en. Vel fremme fikk vi avtalt møte på tirsdag, og etter litt rekognosering bar turen videre til Sagarjevo – som selvfølgelig ligger 4 mil fra Tbilisi i andre retningen, men først et par mil og litt lunsj i Tiblis…

Det ble som i går, litt kubdari som er en brødsak med kjøtt inne i – ligner litt på pizza og hadjapuri (ikke stavet rett…), som er brød med ost – og som finnes i flere ulike lokale varianter. Begge delene er stekt i ovn. Jeg er fortsatt mett, mange timer etterpå…

Så bar det videre til Sagarejo. Jeg har hørt mye om veiene her i Georgia, men hovedveien er langt på vei som mange norske riksveier… stort sett bra, men med litt telehiv og humper her og der…

Når det gjelder kjøring her, er det helt klart at veimerkingen kun og utelukkende kun – er veiledende… likeså feltmerking. To tre, og noen ganger fire biler ved siden av hverandre er ikke uvanlig – på en tofelts vei, som heldigvis er bred. Vi holdt på å bli påkjørt i dag da en bil hadde planer om å bytte fil uten å kikke bak, slikt overlater man til bilene bak å følge med på – de gjør det og honker for å gi ”tilbakemelding” om at ”Hei du, veien er faktisk allerede opptatt…”, vel Kuba honket – og bremset noe som antagelig førte til en del svovelutblåsning i bilen bak, det luktet i allefall svovel helt inn i vår bil… Stakkars Kuba… siden han kjører på en måte som selv UP-Olsen ville ha nikket anerkjennende på, blir han som kjører rundt 80 km/t stort sett forbikjørt av alt fra skabbete Ladaer til tungt lastede lastebiler, men han tar det pent…

Vel fremme i Sagarejo fikk vi rekognosert, avtalt møte med DEC på tirsdag etter lunsj og fikk til og med oss et politisk møte med den fungerende presidenten i Georgia. For å kunne drive valgkamp må en president trekke seg og overlate roret til andre i valgperioden og frem til valget er gjennomført, derfor er det nå en fungerende. Møtet var i House of Cultur, som det finnes et av i alle (?) tidligere sovjetiske byer av noe størrelse, og det var faktisk kaldere inne enn ute, merkelig nok. Så nå har jeg sett fung. president i Georgia…

Så var den dagen over… og vel hjemme i leiligheten går nå tiden med til å skrive rapporter, forberede møter og lese seg opp på lovverk, valgordning og valgadministrasjonens organisering – og ikke minst forberede rekruttering av 10 – 15 tolker og sjåfører med biler. Ja ja, vi skal ikke bli arbeidsledige.

I morgen er det fridag, og dagen skal stort sett brukes til det samme som i kveld.

Så hva har jeg lært i dag da?

• Vi nordmenn har nok et annet forhold til strømforbruk, Tanja skrur stadig av lyset og vil ikke ha varme på badet, mens jeg kunne ha hatt oven på fullt – hele tiden – døgnet rundt…
• Kjøring i Georgia er en ekstremsport…
• Godt at bilen har rimelig gode seter, det skal bli mange timer i dem…
• Pokker, Tanja fikk tatt plassen ved siden av varmeovnen først og har tydeligvis tenkt å ha det som sin faste plass. Hmmm, vi skal nok se på det, for det er ikke spesielt varmt i leiligheten.
• Godt at jeg har med meg mine kontor-tøfler som Ellen Øyen Stølen er så imponert over og de fagerliske store ragg-ullsokkene. Kombinasjonen gjør godt – selv om Tanja ler godt når hun ser det… De har ikke slikt i Hellas.
• At flasker med ketsjup og tomatsaus ser like ut i Georgia, men smaken er nå en gang ikke lik, så jeg prøver å kjøpe ketsjup igjen i morgen… Sandwich med tomatsaus er ikke det samme som sandwich med ketchup…
• Internett-leverandører er like både i Norge og Georgia, de lover at du skal få linje i morgen, men det får du selvfølgelig ikke, kanskje om 5 eller 14 dager…

I dag var det slutt på servering, romvask og andre bekvemmeligheter… for vi flyttet ut av hotellet. Som jeg har sagt tidligere, et ok hotell, men noen luringer. Stadige endringer i pris og betingelser, bla forlangte de ekstra fordi jeg ville betale med kredittkort; ”You know, taxes, you don’t have cash? You pay ekstra…” Vel den norske stat betaler som kjent ikke svart…

Vi hadde ikke klart for oss hvor vi ville bo, men det ble i alle fall et annet hotell om nødvendig. Bilen har heldigvis god plass, som vi fikk god bruk for – alt sammen. Så gikk turen ut i distriktet for å rekognosere/bli kjent i hele vårt AoR – Area of Responsibility. Vi har fire valgdistrikt utenfor Tbilisi: Nr. 11 – Sagarejo, Nr. 20 – Rustavi, Nr. 21 – Garabani og Nr. 22 –  Marneuli.

Til sammen ca 249 valglokaler og ca. 270 000 velgere. Ca. fordi ikke alt er klart (forhåpentligvis kun for oss) ennå. Det er noe av det vi skal få informasjon om når vi besøker de ulike valgadministrasjonene, også kalt DEC (District Electoral Commission).

Først bar det ut til et av distriktene der Core Team (ledelsen) hadde fått inn en melding om relativt alvorlig trakassering av en opposisjonsrepresentant. I tillegg til en del generell rekognosering for å bli kjent i området, må slike meldinger følges opp, uavhengig av hvem eller hva. Så skrives det rapport og hendelsen vurderes i en større sammenheng. Besøket ble kombinert med et besøk til partihovedkvarteret til representanten. Da vi kom, var det noen unger som smalt av noe fyrverkeri, mao samme varsling som i favelaen i Rio: Noen utenforstående kommer…

Så var det presentasjon og intervju, med hovedfokus på deres generelle oppfatning av den politiske situasjonen i distriktet, kampagneplaner for tiden fremover, eventuell problemer, forhold til myndigheter, valgkommisjon med mer, og selvfølgelig spørsmål om hendelsen som var blitt rapportert.

Tidligere på dagen hadde vi forsøkt å få et besøk med den øverste politisjefen i distriktet, men han var opptatt – han skulle tilfeldigvis i samme distriktet som oss, men vi kunne få en avtale en annen dag. Man pleier alltid å ta en tur innom ulike sjefer, som en ren høflighet for å presentere seg og sitt og gi melding om hva man gjør i området. Nå ville tilfeldighetene det slik at mens vi er på besøk, hadde han visstnok tid til oss allikevel – han ringte i alle fall for å gi melding om det mens vi var der…

Hmm, så tilfeldig kan livet være… vi hadde ikke tid da vi hadde en avtale i Tbilisi for å se på leiligheter, så vi tok turen tilbake til Tblise, møtte vår kontaktmann og besøkte flere leiligheter. De har et noe snodig system som jeg er sikker på at Tore Oliversen – vår økonomisjef – nok vil like, du må betale for å ta alle heisene opp, mens det er gratis ned, ikke mye men det står altså en betalingsboks i hver heis så ”ingen mynt – ingen heising”.

Og en ting skal de ha her nede de er økonomiske med heisplassen. Disse heisene er ingenting for folk som har en stor intimsfære, 4 stk og heisen er godt fylt opp. Og heisdøren er heller ikke noe for en som er bredskuldret, noe jeg ikke er, men fortsatt måtte gå inn halvveis på tvers… for dørene åpner ikke helt – ikke noen av dem, så de er nok konstruert slik.

Vel ingen av leilighetene var ledig i dag, men fra søndag og en var noe dyrere enn de andre. Så vi ga tilbakemelding om at vi nok måtte vurdere dette – les lete mer. Men, så får vi telefon at den første leiligheten vi var i, kunne bli ledig fra kl. 2100 i dag og leien ble redusert i tillegg. Vel iom at det ville koste oss nesten $ 200 for en natt på hotell, var valget enkelt – så vi sa ja selv om det ville bli en del venting for oss (kl. var nå 1600), men ikke minst for både tolk og sjåfør.

Så vi benyttet tiden til å kjøpe inn litt kontormateriell, kopipapir med mer, ta ut penger, kjøpe inn litt mat.

Maten kjøpte vi i et stort supermarked, og det var nesten som å være hjemme. Svært mange av merkene var akkurat de samme som på Coop Eikunda, men prisen var nok noe lavere. Til og med Haribo snop og Wasa-knekkebrød hadde de, og en masse annet som var lokalt fantes også.

Det ble jammen også tid til en lite kirkebesøk også. De har en giga-megasvær helt nybygd kirke som er, skal være 3 størst i verden. Den pleier å være belyst og ser ganske fin ut, men nå var den nesten helt mørkelagt også inne, bortsett fra stearinlys som de troende tente. Ganske fint og stemningfylt, masse lystenning og kyssing på ulike helgener med mer – noe uvant for et ateistisk nordbo…

Vi fikk jammen tid til et kaffebesøk også, da gjør man så her: Man finner en kaffebar i en sterkt trafikkert hovedgate, siden er allerede er mange som har parkert på fortauet som er noe smalt, parkerer man på tvers halvveis ut i gaten – og ingen så ut til å reagere på det – helt normalt…

Kl 2030 hadde vi fått nok kaffe og var lei, så vi ringte og spurte om vi kunne komme nå. Jo da ikke noe problem, så vi parkerte og begynte å laste inn i heisen – det ble en del turer og koffertene måtte tas på langs – ikke mulig å trille dem inn på vanlig måte.

Vel opp kan du vel trygt si at vi nok ble noe overrasket, har var det full aktivitet. Eierne av leiligheten et eldre par, hadde åpenbart fått hele familien på besøk og holdt på med å flytte ut (!!), rydde og ordne til oss… Akkurat det føltes litt rart, sitte i stuen og se på at folk holder på å flytte ut. Det føltes nesten som vi hadde kastet dem ut, men det gjør jo god butikk på dette – det er nok et sted mellom 3-5 månedslønner de får i leie. Så jeg trøstet meg med at de gjør akkurat det samme i Stavanger når det er oljemesse – selv om de nok får litt lengre varsel…

Det tok selvfølgelig lengre tid enn forventet, men kl 2230 kunne vi endelig koke en kopp kaffe på gasskomfyren og komme litt i orden.

Badet er for øvrig en spesiell (elektrisk) opplevelse… sikringene til varmtvannsbeholderen – den som står inne i vårt sikringsskap, er skrudd opp ved siden av dusjen – rett på veggen… varme på badet er en oljeovn og kontakten er rett over doen slik at ledningen henger over doen… ja, ja, dette hadde neppe blitt godkjent av Dalane Energi eller branngutta i 2 etasjen på rådhuset…

Så hva har jeg lært i dag da?
•    Få alltid en klar og skriftlig pris på hotellrommet.
•    Det er ikke alltid like enkelt å drive politikk alle steder i verden.
•    De har Wasa-knekkebrød overalt, men når man er i Georgia spiser man ikke Wasa…
•    Hvordan det er å bo som en georgier… i en georgisk leilighet…
•    Strøminstallasjoner i Georgia er ikke som i Norge…

Nå er vi i gang… Vi møtte vår tolk og sjåfør i dag kl. 0900, men ikke før jeg hadde spist frokost og lært at fra en kanadisk LTO at Norge på 20-tallet faktisk eksporterte reinsdyr både til Alaska, Canada og USA, med noen reingjetere på kjøpet – og det er faktisk med bakgrunn i dette at julenissen har reinsdyr. Det skjedde for å promotere reinsdyr som oppdrettsnæring i USA, noe som for øvrig ikke var noen stor suksess.

Men Kuba som er sjåfør, har en prima Pajero, med både bremser og sikkerhetsbelter. Og når han i tillegg kjører på en ikke-georgisk måte, dvs ikke som om han hadde en viss mann i hælene, ja da er han tilgitt at han ikke snakker et ord engelsk. Ja, ja det hadde jo vært en fordel om bilen gikk på bensin og ikke diesel – fordi da kunne vi ha kjørt på rompetrol-bensin… som de har her nede.

David som er tolk snakker derimot meget bra engelsk, så selv om han ikke har noen erfaring som tolk, så hjelper det jo at han er utdannet jurist.

For å rekognosere litt som det heter på grønt fagspråk (militært altså), startet vi dagen med en liten rundtur i byen der vi skulle ha vært stasjonert. Den heter Rustavi og er en industriby på størrelse med Stavanger (?), ca. 120 000 innbyggere som jeg nevnte i går. Nå var jeg nok noe upresis da jeg nevnte at det er en industriby – for det var en industriby. I tillegg har de faktisk et hotell, mer om akkurat det senere…

Byen er i utgangspunktet en svært gammel by 2000 år gammel, men ble utslettet helt for mange hundre år siden av en forbipasserende arme. Så lå området brakk til det ble bygd en industriby i 1948 for å produsere stål og kjemiske produkter.

Hvordan bygger man så en slik by fra 0, jo man bygger blokker – svære blokker med masse leiligheter i mange etasjer og i store mengder, men i relativt få varianter… Tenk deg at du gjør akkurat det på Jæren, bygger opp en drabantby med plass til 160 000 innbyggere, av det blir det ikke akkurat noen sjarmerende liten småby. Kombiner det med 90 megasvære (Aker Kværner Egersund gange 10-15) industribedrifter, så hadde du Rustavi.

Hadde fordi mer eller mindre alle (?) fabrikkene har gått konk. Det har medført at ca 50 – 60 000 har flyttet, og 60% (?) av de som er igjen går uten arbeid. Legg til en total mangel på vedlikehold på alle blokkene, så er det rimelig åpenbart hvorfor jeg knapt fant noe om byen på internett… De har nok ikke så mange turister i Rustavi…

Men, de har da hotell allikevel, nå var ikke det noe åpenbart valg da mesteparten er fylt opp med interne flyktninger, Georgia har/har hatt noen interne konflikter. De rommene som ikke er fylt med flyktninger, er opptatt av prostituerte – hmmm kanskje ikke helt drømmehotellet selv om prisene sikkert ikke er som i Tbilisi.

Så da gjensto det leilighet som et alternativ. Onkelen til tolken vår, hadde en sentral leilighet disponibel, men før vi kunne se på den måtte vi ha lunsj. På tross av våre protester om at vi mer eller mindre kom rett fra frokostbordet, kom det mat, masse mat og mer mat. Vi, Anastasia – som bare heter Tanja hjemme (enklere det), og jeg var enig om at vi ikke turte tenkt på hva vi hadde fått om vi hadde sagt at vi virkelig var sultne.

Og til mat må man ha drikke, og hva er da mer naturlig enn å spandere georgisk konjakk på ”very special guests”, masse konjak, så da en halvflaske var tømt kom de med en liten mugge i tillegg… og det var før kl. var 1200. Så var det skåling for venner, familie, avdød familie, fred på jord, Georgia, Norge, vennskap mellom Georgia og Norge, alle rundt bordet, de som ikke var rundt bordet og de som kunne ha vært ved bordet – å ja jeg glemte OSCE… Rutinen var slik; først skåle og klinke glass, deretter senke armen, flere hyggelig ord, for så å skåle igjen – først da drakk du… Det ble mye nipping, det skal jeg love dere, konjakk før kl. 1200 på jobb er ikke helt min greie…

Leilighet var for øvrig opp mot ok, ikke helt norsk standard, men …. når jeg tenker på det, faktisk ikke norsk standard i det hele tatt… dvs kjøkken og bad, resten var ok. Dette måtte vi tenke på…

Så bar det i vei igjen – ut på tur og mer rekognosering. Deretter fant vi oss en liten restaurant – og fikk et lite rom for oss selv – det lå tre på rekke og rad. De hadde ganske akkurat plass til et bord med plass til seks stykker rundt – og ikke noe mer… Her fikk vi kaffe og satte i gang med papirarbeid.

Det skulle gjennomføres kartstudie over hele området vårt (hvordan er veiene, fins de i virkeligheten og er de kjørbare etc etc), gjennomgås oppdrag, Code of Conduct (hvordan oppføre seg), arbeidsrutiner, betaling, registrering av timelister, kjørebok, kontrakter, forsikring med mer. Alt for sjåføren måtte oversettes, så alt dette tok tid og når vi var ferdig var det bare å returnere til Tbilisi igjen.

Etter å ha drøftet saken med Core Team (ledelsen) var de enig i vår konklusjon at vi ble værende i Tbilisi. Vi har 4 valgdistrikt og for å komme til 2 av dem, må vi mer eller mindre gjennom Tbilisi uansett om vi skulle bo i Rustavi. I tillegg må alle våre korttidsobservatører bo i Tbilisi da vi ikke synes det var noen spesielt god ide å innkvartere dem på det eneste hotellet i Rustavi… I tillegg måtte vi ha briefinger med dem både morgen og kveld de dagene de er der, og da måtte vi til Tbilisi uansett, så alt i alt var ikke valget så vanskelig.

Da gjenstår det å finne en leilighet her. Hvorfor leilighet og ikke hotell? Vel det er faktisk slett ikke unormalt, faktisk mer normalen enn ikke. Årsaken er flere, men for oss nordmenn er det rimelig greit, vi får dekket våre boutgifter i tillegg til lønn og tillegg, mens andre nasjoner får et beløp (normalt ikke spesielt stort) og må dekke både mat og bolig av dette. I tillegg skal det jobbes en hel det, møter, koordinering etc etc og da er et hotellrom ikke akkurat det mest praktiske. Penger til hotellsuiter eller møterom finnes f.eks ikke.

Så i morgen kl 1300 skal vi på syning på en leilighet, vi traff heldigvis en tolk til et team 3 som er stasjonert i Tbilisi og han hadde akkurat vært i kontakt med et utleiebyrå og tok en telefon til.

For øvrig kommer det snart bilder for de som har interesse av det.

Så hva har jeg lært i dag da…

• Masse om reinsdyr…
• Hvorfor det ikke er mange turister i Rustiva…
• Georgiske lunsjer er heftige saker…
• At Tores tilbakemelding om at han helst vil ha meg tilbake i et stykke nok går bra… Verre blir det nok med ønsket om en slankere utgave….

I dag har det vært en lang dag. Vi har vært på briefing i hele dag fra 1000 til 1830. Masse informasjon om den politiske situasjonen her i Georgia, det juridiske systemet, lovverk, valglov, valgsystem, sikkerhet, administrative rutiner, rapportering, logistikk, rekruttering av tolker og sjåfører, forberedelser til korttidsobservatørne kommer ++. Så nå er hodet godt kokt…

Etterpå var rakk vi så vidt en øl i baren på Hotel Sheraton der vi var – og her er det dyrt. Betalt mer for en hamburger (selv om det het noe mye finere) i lunsjen i dag enn det jeg betalt i går for en to-retters middag med vin, vann og kaffe, og en øl kostet ¼ av dette… Så det blir nok ikke til at vi kommer til å frekventere det hotellet noe særlig…og kanskje er det like enkelt at vi holder oss der vi er…

Etterpå var det felles middag på en bedre restaurant med masse fine biler utenfor og masse småretter som kom hele tiden, mye bra og noe som var litt rart… Og så var det musikk, 3 – 5 kara som syng høyt – og da mener jeg høyt!!! I spedd litt dans, antar det var georgisk folkemusikk – alt i alt en heftig opplevelsen, og kanskje litt i høyeste laget…

Så hva har jeg lært i dag da?

• Vel, masse om georgisk politikk, valgsystem med mer.
• Og litt om trådløse nettverk, når du sjekker nettverk og finner et på hotellet kan det være at det faktisk er hotellet sitt… og det var – du måtte bare spørre om passord, og etter litt prøving og feiling kom jeg på nett.  
• At det blir en lang dag i morgen, for da skal vi ut og begynne å jobbe.

Det er en ting som er litt mer ”spennende” enn en del annet når man reiser ut på slike oppdrag og det er faktisk om du hentet på flyplassen – for selv om NORDEM har sendt alle nødvendige meldinger dit de skal, er det ikke alltid at det hjelper. Da er det lurt å ha kontaktinformasjon klar slik at du vet hvor du skal – eller kan ringe noe og si: ”Hei hei, nå er jeg her.” Med EU oppdraget frisk i minne der Hans Georg fikk litt ”problemer” med å komme inn i Israel fordi EU ikke hadde levert rett liste og der ingen ante noen ting om at vi skulle komme, var jeg jo noe spent.

Vel det var ingen grunn til uro, allerede mens vi ventet på bagasjen så jeg et OSCE-skilt vifte utenfor tollen, og tror du ikke at bagasjen kom – til oss begge. At noen av de som hadde tatt turen to ganger, ikke fikk bagasjen sin, ja det er jo en annen sak…

Etter hvert som vi samlet oss rundt de som kom for å hente oss fra Core-Team og ventet på at alle skulle komme, ble turen brukt til å hilse på alle de andre, hilse på gamle kjente – ”Hvor er det jeg har sett deg” ”Hallo, lenge siden sist” (med de obligatoriske 3 kyss på kindet) og ”Hvilke missions har du vært på – Å kjenner du… osv osv.

Mottakelsen var eksemplarisk og vi fikk i tillegg utdelt informasjon mens vi ventet. Der fikk mange av teamene koblet seg sammen, ikke jeg da min team-mate allerede var på hotellet, men det var flere som kjente til henne og det love jo godt.

Så bar det i buss inn til Tbilisi og hotellet. Jeg tror at alle i bussen hadde en forestilling om at vi skulle bo på Hotel Sheraton – og det smaker det jo litt klasse av (de har jo til og med svømmebassen…). Derfor ble vi noe forundret da bussen kjørte inn i et noe litt slitent kvarter og stoppet utenfor noe som slett ikke, faktisk overhodet ikke liknet på Sheraton, faktisk ikke noe hotell i det hele tatt – så vi ble alle sittende i mørket, men da sjåføren begynte å laste ut bagasjen, skjønte jo alle at vi var fremme. Og jeg skal ærlig innrømme at vi ble ikke noe mindre forundret da vi gikk opp en liten trapp, så fortsatt ikke noe hotell-merking der vi gikk opp, og gikk inn en hvit dør uten et eneste skilt/merke, men jo da dette var den ene resepsjonen.

Nå var det ikke så gale som det høres ut som, vi hadde parkert på baksiden og skiltene så vi ikke fordi det var mørkt… og hotellet er helt ok. Bortsett fra at de har ikke brukt mye penger på madrassene, jeg blir helt nostalgisk her jeg ligger – tankene går tilbake til alle de øvelsene der jeg lå ute med liggeunderlag. Hm… tror min santen at to av plankene i sengebunnen har en liten kvist…

Etter å ha kikket i briefing-pakken med all relevant informasjon og som (selvfølgelig) også la klar til oss, var det bingetid – og da var klokken nærmere 7. Nå hadde de heldigvis utsatt briefingen til i morgen, så det eneste vi skulle gjøre i ettermiddag, var å ”teame opp”, hente mobiltelefoner, kart, pc og skriver, ha en gjennomgang av kontraktsforhold for tolker og sjåfører, samt regnskapsføring. Og selvfølgelig en kort gjennomgang med LTO-koordinatoren.

Vi skal stasjoneres på plass som heter Rustavi. Det er en industriby på 120 000 innbyggere som ligger et par mil utenfor Tbilisi, og – foreløpig uten noe hotell/sted å bo, så det ser ut som at vi må finne en leilighet der. Nå er vi jo heldig som kan bo her i Tbilisi mens vi leter.  

Og hvem er så vi? Jo da, min team-mate er Annastasia … fra Hellas, erfaren med 8-9 oppdrag bak seg og trivelig og omgjengelig, med gods skussmål. For det er jo viktig at kjemien stemmer sånn nogenlunde når man skal jobbe tett i et team i 4-6 uker, og alle har – om ikke annet – hørt om ”the team-mate from hell…” selv om ikke alle har møtt vedkommende… Men det er jo to store spenningsmomenter; hvor skal man stasjoneres og hvordan er/går man sammen med team-maten.

Så var det middag for mat må man ha, og jeg har jo hørt mye godt om maten her nede. Vi var en gjeng på 4 som gikk ut for spise og vi fant en god restaurant med en flott utsikt over elven/byen og levende musikk, noe som ble ”bekreftet” av at sjefen for OSCE her nede også var der… Og dyrt var det jo ikke akkurat; for 4 personer med forrett, hovedrett, vin, vann og kaffe betalte vi i underkant av 400 kr og den prisen kan man jo ikke klage på.

Vel nå er det bingetid, det har jo ikke blitt så mange timene med søvn i dag – og det blir en lang dag i morgen.

Så hva har jeg lært i dag da?

• De må ha de ”gyselig” travelt her nede, for med den farten bilene har overalt, enten det er hovedgaten eller smug, må de jo ha svært dårlig tid…
• De må også gå svært fort, fordi når vi skal gå over på grønt på den mest trafikkerte gaten med 8 filer, må vi springe de siste meterne for å rekke det på grønn mann… Selv om vi går på…
• EU har virkelig noe å lære av OSCE når det gjelder organisering av mottak med mer.
• Skal aldri fly med Turkish Airline… Snakket med flere av de som gjorde akkurat det i går, og som landet mens Lufthanas-flyet returnerte…  De satt ved vinduet og så ikke bakken fra der de satt – etter at de hadde landet fordi tåken var så tett, en så faktisk ikke engang vingen mens de landet, enda han satt i vinduet over den. Neida, da foretrekker jeg heller en tur tilbake for å prøve nytt neste dag…
• Verden er ikke stor, på tv’en er det nå Travel Channel med engelsk tale (de dubber stort nesten alt her) – og av alle ting SVENSK tekst – i Georgia????

Ja, ja – nå er jeg i gang for alvor.

Turen begynte tidlig fra Egersund til Oslo der vi, det er to LTO’er som skal nedover, skal ha en briefing på en økt av NORDEM. Her skal vi brifes og oppdateres på vår rolle som LTO, Code of Conduct (etiske regler), informasjon om Georgia, sikkerhet både i Georgia og generelt og ikke minst en del praktiske forhold som kontrakt, reiseforsikring, rapportskriving, reiseregning med mer.

Etter dette var det en kjapp tur ned på rådhusplassen for å se på Julemarkedet der, hm… Det så ut som en teltleir i plastikk – sikkert fint inni – men hallo!!! Ta heller en tur til Julebyen i Egersund – det er ekte vare. For øvrig krydde det av både politi, presse og – av alle ting – elbiler – det var jo fredsprisutdeling på rådhuset.

Deretter bar det til Gardermoen for å ta flyet til München. Bagasjen ble sjekket inn på Sola og gikk direkte til Tbilisi. Hmm, kan det går bra? At jeg leste på nettet, mens jeg var på vei, at SAS roter bort uhorvelig mye bagasje, styrket jo ikke akkurat troen, men men… satser på tysk effektivitet – da jeg reiser med Lufthansa både til München og derifra til Tbilisi.

Vel fremme i München landet vi 2130 (som vi skulle), var ute av flyet 2140 og satt på plass på flyet til Tblisi kl 2110… Om du lurer på hvorfor man var noget stresset, var det bla fordi seneste innsjekk var 2040… faktisk akkurat da vi gikk ut av bussen fra flyet og inn på terminalen. Og flyplassen i München er stor – svært stor – og i flere etasjer… Så det ble liten til å handle – ikke at det var så veldig aktuelt egentlig, men jeg skulle hatt en ny deodorant – noe som for øvrig ble enda mer aktuelt etter denne runden… Og nå ble det virkelig spennende å se om bagasjen ble med på turen. Den skulle jo like langt…

Vel oppe i luften viste det seg at flyet var fullt med folk som tok samme turen som de hadde gjort dagen før, men som måtte returnere da det var tett tåke på flyplassen. Flyplassen i Tbilisi har ikke det tekniske utstyret som skal til for å kunne lande i dårlig sikt. Kapteinen var imidlertid optimist og lovet klarvær. Akkurat det må være nedtur – sitte hele natten på et fly (vi skulle lande kl 0410), nesten lande, for så å ta turen tilbake igjen og tilbake igjen dagen etter. Flymaten er jo faktisk ikke så god, selv om Lufthansa definitivt hadde skjerpet seg i forhold til sist jeg reiste med dem.

• De har litt å lære i Oslo om juleby…
• Flyplassen i München er svært stor og svært godt skiltet – heldigvis…
• Skal du springe fra ende av en flyplass til den andre – ta av jakkene!!!

Pakket nå, neida… Jobbe, jobbe og forberede besøk i julebyen i morgen. Kav, stress og "armer og bein" – ja ja det blir nok pakking i løpet av helgen.

Hva har jeg så lært i dag?

• Det kan være lurt å rydde kontoret – det er utrolig hva du finner her og der…