Orange, Châteauneuf-du-Pape og Brotte

Det romerske teateret i Orange.
Det romerske teateret i Orange. Sett fra toppen, se folkene nederst.

Vi var ikke helt ferdig med den romerske delen og var av gårde tidlig til Orange der målet var Det romerske teateret og byen Orange. Akkurat det med å komme seg av gårde tidlig, var en av de tingene vi nok lærte i går… Det er noe svalere å gå rundt tidlig på dagen, enn når solen står som høyest og det steker som verst – det er jo absolutt noe vi visste… men i dag var vi tidlig av gårde.

Det romerske teateret i Orange - sett fra utsiden
Det romerske teateret i Orange – Scenevegget sett fra utsiden .

En annen ting vi fant ut at vi ville sette pris på, var å kunne parkere innendørs, fortrinnsvis i en kjeller. Da vi kom til Orange kjørte vi rett på et slikt parkeringshus, og med skilt til the Turist Office – og da vi gikk mot turistkontoret gikk vi jammen rett på Det romerske teateret. Som Wikipedia sier det: «Anlegget ble bygget i det første århundre AD. Teateret er et av de best bevarte, med inntak scenevegg og tribuner. Anlegget er 103 m bredt, og 37 meter dypt, og kan ha rommet mellom 6 000 og 10 000 tilskuere. Den romerske provinsen Arausio ble grunnlag i 40 f.Kr. av legionærveteraner, og teateret hadde en betydelig rolle i det romerske samfunnet.» Og vår dom er uten tvil at dette var imponerende – og vi gjentar det gjerne; Du kan si hva du vil om romerne, men bygge kunne de. Iom at det ble en del klatring, var det greit at vi var der tidlig… ingen ting er som litt oppfrisket lærdom…

Et lite museumsbesøk, en del byvandring, litt mat og hatte- og paraplykjøp (!) ble det også tid til. Byen er absolutt verdt et besøk, men høydepunktet er nok Det romerske teateret.

Vinsmaking hos Brotte
Vinsmaking hos Brotte

Da vi skulle legge veien hjem, fant vi ut at vi måtte ta turen innom landsbyen Châteauneuf-du-Pape, kjent for sine viner og anbefalt av Liv, pendlervennen til Eva. På veien dit kjørte vi gjennom den ene vinmarken etter den andre og den ene vinprodusenten etter den andre. Et lite skilt fanget vår interesse The Wine Museum – Maison Brotte. Navnet virket kjent da vi hadde lest om det på nettet. Det er bare å merke seg stedet om du er i nærområdet. Det er et lite vinmuseum der du får se ulik redskap som har blitt brukt til å lage vin, historien om A.O.C som er kvalitetssystemet L’appellation d’origine contrôlée (AOC). Det er gratis inngang og god parkering, men det viktigste er at du blir møtt på en gjennomført profesjonell og hyggelig måte. At informasjonen i muséet også finnes på engelsk er jo ikke akkurat noen ulempe, nesten et must for de av oss som ikke skjønner alt av fransk, ja da vi skjønner noe, men alt for lite ennå.

De har også en brosjyre på engelsk som er verdt å laste ned, enten du skal dit eller ikke. Og i tillegg ligger det ute et lengre klipp på YouTube der Harry Karis er på besøk der. Noe å bruke tiden på mens man planlegger neste besøk i Châteauneuf-du-Pape mens man drikker god vin en mørk og kald dag i november…

Vi fikk også god og kyndig veiledning, igjen på engelsk, i både vinsmaking og selvfølgelig vinkjøp – så det er noen som har noe å glede seg til der hjemme i Norge en rallardag ut på høsten… Vi fikk med oss noen gode rødviner, hvitviner, dessertviner og en flaske med brennevin – og en rødvinsflaske som skal ligge i minste 5 år… Det blir for øvrig en tur på rødt nå vi kommer tilbake til gamlelandet.. Med man kan da ikke la litt toll ødelegge vingleden! Og kommer vi tilbake, lovet vi å ta med oss geiteost fra Underdal og det har vi tenkt å holde!

Vinmarker i Châteauneuf-du-Pape.
Vinmarker i Châteauneuf-du-Pape.

Turen hjemover gikk kjapt, gjennom solsikkeåkrer og vinmarker, men et lite stopp «hjemme» i Carpentras for å fylle bensin medførte et enda lengre stopp på et supermarked, E. Lecierc – og da snakker vi om et virkelig supert supermarked. Det var litt som OBS og Mega – gange 10 når det gjelder utvalg av mat, ost, vin, bakervarer etc etc (sukk, misunnelig – litt…) . Vi fikk oss en ny flaske med hetvin og litt ost til kvelden, en lite reisevannkoker (den andre ligger hjemme…) og 6 store vinglass slik at vi er vel forberedt… Mens vi var inne begynte det å regne, og det regnet så mye at det var vanskelig å snakke inne… Og iom at vi hadde klart å parkere på en av de få… parkeringsplassene ute – og ikke inne i parkeringshuset, var det ikke noe annet å gjøre enn sette seg ned å ta en liten matbit. På kafeen hadde der forresten slik dispenser som norske hoteller har til melk og juice, bare har var den større og til hvit og rød vin…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Det er mye hyggeligere å kjøre utenom motorveiene…
  • Det er lurt å kjøre tidlig…
  • Alle franske inngangsbilletter er like, dessverre virker de bare en dag….som damen så hyggelig gjorde oss oppmerksom på…
  • Enda lurere å parkere under jorden – da er jo ikke bilen brennhet når man kommer tilbake…
  • Vinbesøk er dyrt, men verdt det…
  • Ja det kan regne her også… så mye at 30 meter er altfor langt om du ikke vil bli søkkvåt…
  • Det er lurt å parkere i parkeringshus – ikke bare når det er sol, men også når det er utsikt til regn…
  • Sminkeservietter er kun til å fjerne sminke med…

Landsbysafari

Utsikt fra Sault
Utsikt fra Sault
Utsikt fra Sault - Lavendelåker
Utsikt fra Sault – Lavendelåker

Etter en god frokost der vi – etter hvert – skjønte vi at vi måtte koke våre egne egg og at eggene som lå fremme var rå… Begynte vi på vår landsbysafari. Turen gikk først til Villes-sur-Auzon før vi begynte stigningen til Sault. Det er en av landsbyene der man dyrker lavendel og selger det meste med lavendel. Det er en liten landsby med 1 300 innbyggere og ligger i et dalføre ganske høyt opp i le Mont Ventoux. Dette er jo midt i løypen til Tour de France og blir sagt å være den delen som avgjør rittet. Nå går ikke Tour’en til Sault, men i samme område. Det var uansett ufattelig med syklister, men all den tid det var sykkelskulder på begge sider av veien var det helt uproblematisk for begge parter.

Pannekakehuset
Pannekakehuset

Først utkikkspunktet ga oversikt over hele dalen og med masse lavendelåkrer – og det var jo derfor vi var kommet… Landsbyen var en fin gammel landsby med mye gamle, skjeve og skakke hus, absolutt verdt en tur. Og etter de obligatoriske innkjøpene av lavendel, der vi bla kjøpte en massasjeolje som var merket med «Do not smallow»… hva nå det måtte være, var det tid for pannekaker, dog med litt mer tilbehør enn norske pannekaker. Det ble også tid for det obligatoriske kirkebesøket, og det som nok gjorde mest inntrykk der var to ting; en liten sak – det lå små takbiter på gulvet… , mens den seriøse var minnetavlen over falne fra landsbyen fra 1. verdenskrig – som hadde 72 navn. I 1911 hadde landsbyen 1 782 innbyggere, så dersom du trekker fra litt naturlig fraflytting frem til 1914-1918, tar bort de under 18, de som var over våpenfør alder og alle kvinnene – ja da er 72 stykker fra en og samme landsby et ganske formidabelt tapstall.

Lavendelåker
Lavendelåker
Lavendel
Lavendel

Etter å ha vandret rundt, fotografert og kikket var turen kommet til lavendelåkrene. Vi kjørte ned og litt ut i det store intet, men vi hadde jo peilet oss inn da vi var opp i høyden og kom til den ene lavendelåkeren etter den andre. Vet ikke helt hva som er så fantastisk med dette, men fargene sammen med duften av lavendel og summingen av biene, gjør det til noe helt spesielt.

Lavendelåker
Lavendelåker

Tilfeldigvis så vi et lite veiskilt med Carpentras på og tok sjansen på å kjøre den veien – på tross av ville protester fra TomTom… Underveis hadde vi en liten stopp i en liten landsby som heter Monieux. Den har klart å øke folketallet fra 139 innbyggere i 1962 til 323 innbyggere i 2006 – et drømmested for Senterpartister og bondevenner, det må jo være en våt drøm for Navarseter… Det var selvfølgelig en festival der også… og så godt som alle innbyggerne må ha vært samlet på den lokale restauranten som var dekket med langbord og hvite duker…

Monieux
Monieux
 Gorges de la Nesque
Gorges de la Nesque

Veien som vi tok viste seg å være D.942 som går fra Sault til Carpentras. Denne veien har en veistandard som vi nordmenn kjenner oss igjen i. Smale og svingete veier, ingen veiskulder, litt rasfare, kombinert med høye fjell og dype stup… Ahhh, akkurat som å være på en god norsk vestlands-riksvei… Turen tok oss også forbi Gorges de la Nesque. Dette er en skikkelig smal kløft/dalføre med dype stup, en tur som virkelig var en uventet bonus. PÅ et av utkikks-punktene var det et stup på 2-300 meter rett ned – og et skilt på UTSIDEN av rekkverket… (Ikke spør hvordan vi vet hva som står der…) Noe annet som også var uventet var alle – og da mener jeg alle – de buskene langs hele veien – som var velfriserte!!! Ja velfriserte ala parkanlegg… Frisert i små firkanter… Oppe på fjellet… Det er antagelig ikke dette som er årsaken til at området står på UNESCO’s verdensarvliste – det er nok dyre og plantelivet…

Skikkelig plassering av et varselskilt
Skikkelig plassering av et varselskilt
Frisete fjellbusker
Frisete fjellbusker

Siste stopp var i landsbyen Bedoin. Det var her vi krysset Tour de France løypen og da vi tok en kaffe på kafe, var alle opptatt med å følge med på? Ja nettopp Tour de France! Nå kommer de ikke syklende forbi her før 14 juli (passeringen tar forresten hele 20 sekunder…) og da er vi – forhåpentligvis på tur videre til Chablis. Forhåpentligvis fordi hvis vi ikke er på tur videre, så er de fordi frontruten har gitt oss mer trøbbel – og sprekken? Joda den vokser dag for dag…

Vel tilbake på hotellet hadde vi ikke kommet oss inn på rommet før vi skjønte at det nok var trommefestival i dag også…

Middagen var en opplevelse av tre årsaker. For det første var den utrolig god: Til forrett var det hakket tomat, løk, olivenolje, stekt ost i stor skive og en sorbet (!). Hovedretten var kamskjell med potetmos (IKKE posepotetmos…). Desserten var Crème brûlée til Eva og fruktsorbet til Leif. Det hele fulgt av med en meget god hvitvin og rundet av med kaffe. Den andre årsaken til at middagen var en opplevelse er at hvitvinen falt i god jord hos begge to. Leif er normalt ikke begeistret for hvitvin… Den tredje og virkelig stor årsaken er at vi ikke hadde peiling på hva vi bestilte – dvs bortsett fra kaffen som var det eneste servitøren og vi hadde felles språk for… Altså middag ala russisk rulett eller pekerestaurant som det også kan kalles…

Og forresten… Svært mange av de som trommer på festivalen er damer i alle aldre, hører dere det der i Bergen??? De er forresten mye mer livat enn buekorpsene… Men vi må innrømme at to dager med heftig tromming holder..

Så hva har vi lært i dag da?

  • At egg gjør seg best når det er kokt…
  • Når det står vannbad med kokende vann fremme, små nusselige kurver til å ha et og et egg ned i vannet med, bruksanvisning med koketider for egg (på engelsk av alle ting…), er det nok forventet at gjestene koker sine egne egg…
  • Det er mulig for syklister og bilister å leve i fredelig sameksistens…
  • Å ta turen ut i det ukjente med bil er slett ikke dumt…
  • Å ta turen ut i det ukjente med pekefingeren er slett ikke dumt…

På plass i Carpentras

Marked i Carcassone
Marked i Carcassone

For å ha en myk start dagen og før varmen satte inn for fullt gikk vi tidlig på marked i Carcassonne, grønnsaker, frukt, brød, ost, østers, oliven for å nevne noe. Så ble det vandring i byen før vi tok fatt på veien videre. Dette var jo litt mer spennende enn godt er pga sprekken i vinduet. Nå var vi mest spent på utviklingen i løpet av natten, men den hadde bare blitt litt over en cm større. Så vi la fortrøstningsfullt i vei til vår neste destinasjon Carpentras. Det er mye smale smug og gater i disse gamle byene, TomTom ville ha oss gjennom en jernbaneundergang, men denne var på maks 2 meter og da vet jeg ikke om fortauskanten på 40 cm i bredden og 30 i høyden er regnet med, smalt var det i uansett og hvordan han som kjørte foran oss kom igjennom vet jeg ikke, antagelig er det en grunn til at mange kjører rundt i små biler…

Marked i Carcassone
Marked i Carcassonne

Bilturen er på 2 timer og 45 min og iom at sprekken utvidet seg med en cm i løpet av turen ble dette en noe lengre tur enn det normalt ville ha tatt… Men alt gikk greit og vi kom frem til Carpentras uten at sprekken sprakk. Nå måtte vi ta en liten «æresrunde» før vi klarte å finne en parkeringsplass – det er ikke så enkelt å klare å stoppe i tide – og med alle de smale smugene og enveiskjørte gater er det heller ikke bare å snu…

Marked i Carcassone
Marked i Carcassone

Carpentras er både en by og en kommune i departementet Vaucluse i regionen Provence-Alpes-Côte d’Azur sør-øst i Frankrike. Her skal vi være i en uke og har tenkt å bruke byen som base for å utforske området rundt for byen som sådanne er ikke noe å bruke en uke på. Nå er vi jo litt spent på hvordan dette blir med bilen, men vi får vel avklart noe i løpet av mandagen. Vi skal nok ikke lide noen nød.

Det er godt og varmt her, temperaturen ligger på 32-34 grader og det er stort sett 20 grader mer enn hjemme – og virkelig herlig. Litt varmt er det med byvandring, men vi holder ut…

Etter hvert ville vi ha oss litt middag, men det var ikke så enkelt. Alle (!) hadde sluttet å servere mat (!), men til slutt fant vi en cafe der vi fikk kjøpt paier og brødmat. Det viste seg at vi hadde kommet i pausen mellom lunsjservering og middag og da nytter det ikke å komme her og komme her… «Manger – fini!» Middag det spiser man på kvelden og ikke i femtiden…

Festival i Carpentras
Festival i Carpentras

De har selvfølgelig festival her også… Alltid en festival, men denne er fin nok. Masse folk i gatene utover kvelden med opptreden av ulike grupper med musikk, trommer og den slags. Må si at det er virkelig godt å kunne gå rundt i byen langt ut over kvelden, varmt og godt, med masse folk.

Så hva har vi lært i dag da?

  • Det er ikke alltid der bare er å følge etter TomTom, det hjelper å bruke hodet også…
  • Det at en hotellsafe har en bruksanvisning, er slett ingen garanti for at det hjelper…
  • Det er ikke bare å spise middag når som helst…
  • Det er ikke all ost som egner seg for å ta med på et varmt hotellrom… (Nei Eva, den lukter ikke pro….)

 

Festival i Carpentras
Festival i Carpentras

Ingeniørkunst i nåtid og fortid – og stor sprekk…

Dagen i dag startet med avreise fra Dijon og med mål i Carcassonne – en tur på 777 km. Eva passet bagasjen og jeg hentet bilen i garasjen som ligger noen minutter unna hotellet. Først fant jeg ikke bilen, der jeg mente den skulle stå sto en flott Mercedes. For så vidt et godt bytte, en uten nøkkel kom jeg ingen vei, så det var bare å gå en runde til og der sto den gamle trofaste Toyotaen og ventet. Da jeg kjørte ut av parkeringsanlegget synes jeg det var noe rart med veien, en veldig bred brosteinsgate med doble skinnespor og ingen biler… Enda rarere ble det da alle de andre bilene kjørte den enkle i asfaltfilen – helt til høyre… Og da det kom en trikk i mot, var det bare å innse det kanskje ville være lurt å komme seg inn i asfaltfilen, damen som kjørte trikken så nå veldig rart på meg, men jeg satset alt på norske skilt og «Æ hakke peiling…»

Vi hadde lagt inn en liten omvei gjennom Midi-Pyrénées, noe som medførte noen kilometer og halvannen time ekstra, men turen gikk gjennom et annet landskap og delt på roligere motorveier (!). Det gikk også litt opp og ned for å si det pent, bla var vi var oppe i 1121 m over havet – men på de fine veien gikk tross alle de 777 kilometerne alt unna… Egentlig hadde vi tenkt å stoppe for å spise i en liten landsby underveis, men det ble til at vi stoppet på en veikro – det var et dårlig valg. Salaten til Eva var nå så som så, men den lokale retten jeg tok lignet mistenkelig på den massen man bruker for å lappe veier, hus mm… Potetmos med ost og potetbiter som i tillegg var totalt uten smak – og det er egentlig ganske godt gjort…

Mileau-broen
Mileau-broen

Årsaken til omveien var at vil ville se litt andre deler på vei ned og i tillegg ville ta turen over Millau-broen. Den er bare spektakulær, virkelig ingeniørkunst på sitt beste. Vi kom til broen og stoppet på info-plassen og gikk ut i 34 grader – det hadde jammen blitt skikkelig sommer… Etter litt fotografering, kikking og undring, gikk vi tilbake til bilen. Nå hadde jo turen så langt gått sååå bra. Vel bortsett fra den lille steinspruten som traff bilvinduet da vi kjørte ut på Autobahn ut fra Rothenburg ob der Tabuer, men det skjedde jo ingen ting og var jo ikke verdt å nevne i bloggen engang. Særlig… På vei til Dijon hadde det jo regnet så mye stort sett hele veien og vi så i allefall ingenting, men det skal jeg love at vi gjorde nå… Da vi kom tilbake til bilen hadde frontvinduet en pen liten sprekk på ca 20 cm fra kanten. Vel når du står relativt langt fra alt mulig, var det bare å kjøre videre. Eva fant frem leppestiften og merket av enden på sprekken – og i løpet av turen videre utvidet den seg med 1,5 cm… Skal love at stemningen ikke var helt på topp, men hva pokker kan man gjøre? At vi fikk se Middelhavet i det fjerne hjalp litt på stemningen, i dag se, en senere dag bade… Ellers var det bare å satse på at dette gikk bra og det første vi gjorde når vi kom frem til Carcassonne var å ringe forsikringsselskapet. Vi ble enig om at vi avventer til i morgen og dersom frontruten fortsatt er ok, kjører vi til Carpentras der vi skal være 7-8 dager. Der er det nok litt lettere å få fikset en ny frontrute ifølge forsikringsselskapet.

Borgbyen Carcasonne
Borgbyen Carcasonne

Nå var det jo ikke noe mer å gjøre på den fronten, så da var det jo bare å skifte til lettere antrekk og vandre opp til gamlebyen i Carcassonne i 34 varmegrader. Hotellet vi bor på er Hotel Astoria som ligger litt utenfor byen, enkelt men med god service og fin pris, så her skal vi nok få det bra.

Den gamle borgbyen er jammen litt av et syn. Vi vandret rundt og fikk med oss en del, mens det ennå var lyst og lite turister. I morgen er antagelig ikke mulig å ta noen bilder uten en masse turister… Så var det bare å spise en bedre middag på et torg, sitte og se på livet, spise god mat, drikke god vin, avslutte med god dessert… Forresten, da vi bestilte desserten spurte damen om vi ville ha kaffen samtidig med desserten… Vi svarte “Ja takk, vi er utlendinger” – Den tok hun…

Ja livet er jo tross alt ikke så verst allikevel – på tross av *)(&¤ frontrute, tyske småstein og fransk varme…Så i dag har vi fått med oss stor ingeniørkunst fra nåtiden og stor ingeniørkunst fra fortiden – tross alt en god dag!

Så hva har vi lært i dag da?

  • Det er lurt å holde seg på den smale stien – eller rettere sagt den asfalterte veien…
  • Brede brosteinsgater med doble trikkespor – er antagelig akkurat det…
  • Noe fransk mat kan antagelig brukes til å lappe hullene i de kommunale veiene i Egersund…
  • En sprek som sprekker er en stor skrekk-sprekk, men krakker ikke sprekken, sprekker ikke ferien…
  • De kan bygge store imponerende ting i dag, men jammen kunne de også gjøre det i gamle dager…
  • 777 km er langt i Frankrike, men ikke lengre i tid enn en Aurlandstur fra Egesund…
Gamlebyen i Carcasonne
Gamlebyen i Carcasonne
Inngangspartiet til gamlebyen i Carcassone
Inngangspartiet til gamlebyen i Carcassone

En dag i Dijon.

Bilde av ostdisk
Et lite stykke ost?

Dijon har gjort noe lurt og de har lagd en turistløype – en ugletur. Ruten går forbi de mest sentrale tingene å se i byen og er merket med små skilt i messing og malte trekanter i fortauet. Da kan du går rundt og få med deg det meste – og det var det vi gjorde i dag. Gikk rundt og fikk med oss mye. Det største problemet var imidertid at man tidvis kunne bli litt vel opptatt av hvor uglestien gikk og ikke så mye av det som var å se på langst ruten…

Mathallen var virkelig en opplevelse, noe slikt kunne vi godt ha hatt hjemme, men da måtte vi ha brukt den og ikke bare hatt fokus på pris.

BIlde fra byparken
Lunsj i byparken

I tillegg har vi spist lunsj i parken, var innom et bakeri og kjøpte mat og tok så turen i parken og spiste – det er å være på ferie. Det er også å bare sitte på fortausrestaurant, drikke kaffe og vin, og bare se på livet.

Middag tok vi på rådhusplassen, bare satt der og så på livet…Et slikt rådhus skulle vi ha hatt hjemme… Der bestilte vi kaffe, men siden Eva ikke skulle ha desssert fikk hun kaffen, men ikke jeg. Vi trodde først at det var språkproblemer, men det viste seg at jeg pent måtte spise opp osten før servitøren spurte om jeg ville ha kaffen nå…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Myggen i Dijon er %##%/)/, men det er jo sommer…
  • Reis aldri uten anti-klø Fenistil…
  • Følg uglene…
  • Det er ikke bare å bestille ost til dessert og kaffe samtidig… Først dessert og så kaffe, kanskje…

 

Bilde av fruktbo
Litt frukt?
Bygningsdetaljer
Mye detaljer i bygningene
Norsk_klippfisk
Norsk klippfisk hører hjemme blant alle de lokale godsakene

 

Dijon – og en ny paraply…

Så var vi ferdig med Rothenburg ob der Tauber og la i vei til Dijon. TomTom på iPaden ble koblet opp og guidet oss trygt i vei… bortsett fra at i en større trafikkmaskin var sjåføren litt uoppmerksom, noe som resulterte i noen strafferunder i trafikkmaskinen – og uvisst hvordan – så kom vi oss inn på rett spor igjen – takk for hjelpen Liv. For de som lurer på hvem Liv er  – så er det altså stemmen i TomTom…

Ute på Autobahn fant vi fort ut av hvor alle trailere kommer fra – det er i Tyskland! Det var ca 1 trailer pr  30 meter i kilometer på kilometer – med andre ord endeløse rekker. Når det kun var to felt, ga dette noen slalomessige utfordringer, men det gikk nå kjapt unna allikevel.

Siste nytt i trailermote er trailere med en truck hengende bakpå, sikkert ikke nytt for ekte globetrotter, men for førstereisende på Autobahn var det helt nytt. Noe som definitivt også var nytt for oss var siste nytt i bobilmote. Vi er vant med og har ofte sett biler med henger, biler med campingvogn, men bobiler med egen bil på henger, var fullstendig nytt… Den bobilen var, tro det eller ei, norsk…

Men om været hadde vært helt topp både i Hamburg og Rothenburg, så skiftet dette ettertrykkelig. Det begynte å regne og regne og regne og regne… Det var tidvis som å kjøre i tett snøvær pga alt regnet og drev som fulgte biler og ikke minst trailere. Nå er det tross alt greit at regnet kom på en bildag og ikke på en bydag.

 

Gågaten i Dijon
Gågaten i Dijon

Dijon dukket nå etterhvert opp, hotellet ligeså – og der var vi på plass. Heisen brakte minner tilbake fra vår bryllupsreise til Paris. Den var så liten og intim at det akkurat var plass til oss to og bagasjen.

Litt byvandring på måfå, ble kjapt erstattet av målrettet søk etter en butikk som solgte paraplyer da regne nå kom til Dijon. Møkkavær… men varmt og godt møkkavær… Nå ga regnet seg selvfølgelig straks etter paraplyen var på plass – heldigvis. Vi var skjønt enig om at denne ville vi ikke få mer bruk for – særlig…

Bilde av karusell
Noe for Sjokoladefabrikken?

Etter middagen skulle vi finne hjem til hotellet sånn litt på måfå, vi bor meget sentralt og det er kort vei til det meste og vi hadde god tid – god tid til å bli våte… Men, men vi fant etterhvert tilbake til hotellet. Vel fremme ble jakke og paraply lagt inn i dusjen til tørk og Eva benyttet straks anledningen til å teste dusjen…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Selv med TomTom og tale kan det godt gå gale…
  • Når det begynner å komme rare lyder fra vindusviskeren er det jammen ikke dumt å sjekke hvorfor – Det kan være fordi den holder på å dette av…
  • Butikker som selger paraplyer er aldri lett å finne når det regner, når det har sluttet å regne derimot er de overalt…
  • Dusjing er best uten klær…

 

 

Byvandring, tårnklatring og kirkebesøk

Utsikt fra tårnet på rådhuset.
Utsikt fra tårnet på rådhuset.

Dagen i dag er i grunn ganske lik den i går. Det har blitt mye vandring i byen. Vi hadde en liten klatretur i toppen av rådhuset. Det er når du ser utsikten at du skjønner hvorfor byen ble lagt her. Det er utsikt og oversikt over hele området, noe man som gammel bombekaster ildleder vet å sette pris på…

Det er satt en grense på 20 besøkende av gangen og det skjøner du når du tar trappene og ikke minst når du går den siste biten. Det er så trangt at en ubåtmannskaper vil følge seg hjemme…

Bilde av torget
Torget.

Ellers ble det som sagt mye vandring, litt kafeliv, litt butikker – og faktisk enda litt julehandel, men denne gangen i en annen butikk – litt variasjon må man da ha…

Men disse tyskerne må da ha svært mange julebranner, for med juledekorasjonene i tre med tre-fire  stearinlys, som skal få et  hjul rett over lysene til å gå rundt. Noen har i tillegg engler som svever rundt alt sammen… Så kan det kan da aldri gå bra, men på den andre siden, kanskje dette er kun noe de selger til utlendinger?

På vei ned fra tårnet
På vei ned fra tårnet

Vi hadde en lett liten lunsj – grillet svineknoke… Det ble ingen dessert til lunsjen… og det ble lenge til middag… Knivene vi fikk til knokene var samme typen som vi hjemme bruker til jakt, med andre ord ikke vanlige norske bordkniver. På tross av dette måtte Eva gi opp å skjære i svoren – hun tok ikke sjansen på at knoken skulle fortsette videre til nabobordet…Det gjorde det heller ikke enklere at vi satt i en bakke og all sausen og tilbehøret samlet seg nederst på tallerken. Det var potetballer til, noe ala komle, men de var så elastiske at du antagelig kunne ha spilt ball med dem – vi prøvde dog ikke det selv om lysten var der…

Bilde av hus med skikkelig grunnmur
En skikkelig grunnmur…

Å ja, så har vi vært på kirkebesøk i dag. Det er (minst) tre kirker og vi var innom to av dem. I begge kunne du antagelig ha gjemt Egersundskirken, uten at noen ville ha oppdaget den… I den store er det virkelig høyt under taket – i allefall rent fysisk…

Ellers så vi et hus, dog på litt avstand, som må bli den nye standarden for grunnmurer i Egersund, der økt nedbør og havnivå kan skape nye utfordringer…

Middagen tok vi i Biergarten til Hotel Reichs Küchenmeister som ligger like ved den store kirken St. Jacobs. Et svært godt valg.

Og i morgen går turen videre til Dijon.

Så hva har vi lært i dag da?

  • Ikke sett deg i en bakke når du skal spise utfordrende mat..
  • Å reise med unger kan åpenbart være en prøvelse… Vi reiser alene…
  • Noen ganger er begrepet “Potetball” mer dekkende enn andre…
  • Alle trær i parken har sitt eget nummer, man har da orden i sysakene…
  • Hva er det med disse japanerne og språket deres??? Stadig vekk sier de tusen takk… Og ikke til oss…

 

Gjøkeur
Det ble ingen ny kjøkkenklokke…

 

Den første egentlige feriedagen…

Borgmuren
Borgmuren

Fredag var den første feriedagen, men det var avspassering så det teller ikke helt. Lørdag og søndag var helg og fri uansett, så det teller heller ikke, men i dag det er første feriedagen!

Vi var tidlig opp og spiste en god frokost, i spisesalen var det reservert bord for det enkelte rom og dette var dekket på med mat. Som Eva sa om rommet, dette er nesten som å være på besøk hos noen, og frokosten var også som et familiebesøk.

Opp på bymuren.
Opp på bymuren.

Etter frokost var det bare å legge i vei. Vi startet med å gå hele bymuren som man oppe og under tak. Vi var begge kledd i nøytrale klær, dvs ingen norske flagg, ingen t-skjorter med norsk tekst – kort sagt som alle andre turister. Nå hvorfor har dette betydning? Jo det mest merkverdige var at vi møtte en hel gjeng med japanere på runden, japanere som snakket høylydt på japanske. Nå er ikke dette i seg selv så merkverdig. Det som imidlertid var merkverdig var det som skjedde da vi gikk til side for å slippe dem forbi. Hva sier flere av dem til oss? Jo de sier “Tusen takk”. Klart og tydelig var det flere av dem som sa akkurat det før de fortsatte på japansk!!! Og nei det bor ikke noen japanere på hotellet vårt, det er faktisk ikke plass til hele gjengen vi møtte…

Ikke akkurat en stressless...
Ikke akkurat en stressless…

Ellers ble det byvandring og ikke minst et besøk på Kriminalmuseumet. Her var det et utsøkt utvalg av ymse torturinstrumenter og innrettinger fra, forhåpentligvis, middelalderen og eldre tider, samt informasjon om bruken, regler og lover mm. Ikke akkurat noe som fikk en i godt humør, men interessant å se på og en påminning om at tortur aldri kan aksepteres – uansett!!! Det var en del amerikanere der og jeg håper at de også fikk med seg akkurat det poenget… Det er i nå helt sikkert at den meneskelige fantasien var uten grenser når det oppdraget var å finne oppfinnsomme straffemetoder.

Så for å få opp stemningen gikk vi på julehandel etter lunsj – i en julebutikk som hadde et avsindig utvalg av julepynt og andre juleting og også et julemuseum. Noe for Julebyen hjemme i Egersund kanskje? Vi kom oss i allefall fort bort fra den dystre stemningen fra alle torturinstrumentene.

Utsikt fra tårnet
Utsikt

Så ble det litt trappevandring da vi gikk til tops i et av bymurtårene, Rödertor, der det er flott utsikt over byen og området rundt.

Litt mat og litt handling, litt hvile og enda litt mer byvandring og mer mat. Ja det er godt å være på ferie…

Ja apropos handling. I en seriøs (?) skobutikk fant jeg meg noen sko og sandaler, men da jeg skulle betale med kort var det ingen av de 5 (!) kortene som virket… så det endte med at jeg, med litt hjelp fra Eva, betalte kontant – bare for å oppdage noe senere at damen hadde glemt (?) å gi oss tilbake en 10 Euroseddel. Ja ja… kanskje var hun bare litt stesset eller kanskje bare veldig lur…

Baurmeisterhaus, inne.
Baurmeisterhaus, inne.

Kveldsmaten tok vi hos Burmeisterhaus som er en god og gammel restaurant. Nå var dette andre valget, men et godt andre valg. Vi forsøkte oss først på Altfränke Weinstube Klosterhof som i følge The Rough Guide to Germany skal være verdt et besøk. Mulig det, men makan til uhøflig betjening. Det var en del bord som det sto reservert på, og da vi gikk inn for å spørre om det var noen ledig bord og sto rett foran disken der de holdt på – så ble vi fullstendig ignorert av betjeningen. Det viste seg også at damen vi måtte gå forbi for å komme inn faktisk jobbet der uten at det hjalp noe… Så da ble lenge der – ikke så lenge at vi fikk spurt dem om det var noen ledige bord…

  • Japanere kan minsanten mye rart…
  • Det er godt verden, i allefall noen steder, har gått fremover…
  • Det er aldri for tidlig å komme i julesemning…
  • Når du handler, bør en person betale alt og sørge for å få tilbake alt…
Bilde av Burmeisterhaus
Burmeisterhaus, cafe og restaurant, 3 hus.

 

Rothenburg ob der Tauber

Det ble en sen frokost i dag. Hotellet hadde faktisk søndagsfrokost helt frem til kl. 1200 og det utnyttet vi til fulle, dvs vi spiste frokost kl 1100, akkurat som hjemme…

Utsjekken gikk greit helt til jeg oppdaget at jakken hang igjen i skapet og fikk det bråtravelt med å hente ut nøkkel igjen og ta en tur opp på rommet, mens Eva tålmodig ventet. I motsetning til i går kunne jeg ta heisen…

Nå vi først hadde fått med alle eiendelene kom vi oss greit ut av garasjen og enda bedre – helt greit ut av Hamburg. Og da var det bare Autobahn for alle pengene. Det gikk bokstavelig talt i 100, eller litt over for å være helt ærlig, men vi holdt oss stort sett i det midtre feltet. Mesteparten av veien var det nemlig tre felt, et for de som kjørte fort og da mener jeg fort. Noen ganger gikk køen i 130-140 og vi bare så noen biler som suste forbi i det venstre feltet… I det høyre lå de som hadde svært god tid, dårlig bil eller kjørte trailer, bobil, med campingvogn eller henger.

Når det var to felt var det av en eller annen grunn alltid en trailer, bobil, bil med campingvogn eller henger, og noen ganger campingvogn og henger! i høyre felt og da var det bare om å gjøre å komme seg fort forbi før det kom en bakfra i venstre feltet fra det store intet eller den tiden det tar fra du sjekker i speilene og til du har litt fokus på veien foran deg… Og en annen sak, hvorfor kjører alle tyske og nederlanske bobiler og biler med campingvogn i langt over 100 når de kjører i Tyskland, men aldri i Norge… Nå mener vi ikke at de skal bryte fartsgrensene, men det er da en mellomting… Familien husker for øvrig ennå den gangen Thea som lite barn lærte noen helt nye gloser i forbindelse med en tur over Lærdalsfjellet, heldigvis bodde hun ikke i Egersund da…

Forreste er den eneste gangen på Autobahhen (så langt) at sjåføren har hatt høy puls, dvs langt over det vanlige, var da co-piloten foretok et høyt hiks og sjåføren oppfattet et øyeblikk at “noe” var på gang… Begge var enig om at det ikke var lurt…

Tannlegens dørhåndtak.
Tannlegens dørhåndtak.

Vel fremme i Rothenburg ob der Tauber hva tror dere var det første vi oppdaget? Jo det var selvfølgelig en festival i byen… og med gårsdagen i frisk minne var vi noe spent på fortsettelsen… Nå kjørte vi rett på Hotel Klingentor Garni og så ikke noe til festivalen, faktisk har vi ennå ikke sett noe som helst til den selv om det skal foregå et eller annet sted i nærområdet.

Hotellet er bra, rett utenfor gamlebyen og det er til og med pissoir på badet! Etter litt mat har resten av dagen gått med til byvandring og byvandring for her er det mye å se på. En svært så hyggelig by med mange fotomotiver, pitoresk står det i reisebøkene…

Bilde av Plönlein
Plönlein

Og etter litt prøving og feiiling, fant vi til og med et av de mest fotograferte motivene i Tyskland, en tidligere markedsplass, Plönlein. Fint ok, men begge to var enig om at vi lett kunne ha gått forbi dette…

Så hva har vi lært i dag da?

  • Alltid lurt å sjekke rommet før du går og leverer nøkkelen fra deg…
  • En tur kan faktisk gå helt knirkefritt…
  • Det er ikke alle festivaler som er påtrengende…
  • Det er lurt å ta en pol-pek og ikke stole på gps og annet, når du skal finne frem…
  • Alltid snu deg rundt når du leter etter noe…

 

En av byportene.
En av byportene.

 

Ich bin ein Haburger, var det ikke det Ronald Reagan sa?

Da kom vi oss ut fra hotellet – og det før nattevakten var våken. Sørlandet hotel var litt slitent, men betjeningen var hyggelig og rommet rent, og billig var det. Garasje var det også – selv om det var trangt der, men det er vel noe en bare kan venne seg til, det blir nok verre ned over Europa.

Turen om bord i fergen gikk nesten helt smertefritt, det var en bil med kajakker på taket som brukte så lang tid i innsjekken at vi lurte på om han skulle ta neste ferge, bilene bak byttet kø noe vi ikke hadde mulighet til, men det gikk jo greit til slutt. Vi var de første på frokost buffeen – og da kan man jo ikke klage…

Båtturen gikk også greit, dvs helt til vi skulle finne bilen… Heldigvis klarte Eva å finne den ved å ta utgangspunkt i N-merket vårt – det er ikke så mange andre som har et Donald-N merke av god gammel årgang i bakvinduet…

Og turen til Hamburg gikk også svært så greit. Skulle ønske at noen Stortingspolitikere og veibyråkrater tok turen de også og så på de fine veiene… Fikk selvsagt litt kink i nakken ved å hele tiden kikke bak til siden, særlig etter at vi passerte grensen var den en del biler som kom i riiiimlige høy hastighet. Det er når du virkelig blir forbikjørt i 120 og knapt ser hva slags bil som kjører forbi deg.

Så jeg tenkte at denne bloggdagen ble en kort liten sak, kun en transportetappe… som gikk helt greit. Turen var jo litt kjedelig, landskapet var flatt med grønne marker, litt skog, en falk på et gjerde og noen rådyr. Og en stor reklameplakat for fjord og fjell i Norge – med bilde fra en badestrand!!! Kort sagt ikke så mye å se på, med det gikk jo unna så det holdt. Nå hadde vi jo også ipad montert i med TomTom som viste veien og det gikk svært så greit – helt til vi kom inn til Hamburg og nærmet oss hotellet – det var kun et par kilometer igjen. Nå holdt vi på å kjøre mot rådet til Tom og ta veien mot Blanke-nesen, nå har vi hørt om portvin-nesen så hvorfor ikke blanke-nese? Og hvorfor ta turen dit Tja… kanskje av samme grunn som vi stoppet i UbaTuba i Brasil. Morsomt navn…

Som sagt, nå gikk turen greit – urovekkende greit, men hvor lenge var Adam i paradiset? I et kryss ville TomTom rett frem, men politiet ville det annerledes…

Bilde av politihelikopter
Ingen fest uten et politihelikopter…

Det var/er en festival i byen et karneval med ca 500 000 besøkende og du må regne med noen trafikale endringer – som det sto i heisen på hotellet!!! Og jeg kan love at det var mye rare folk i hippiklær og med knalske farger som vi fikk med oss der vi kjørte og kjørte, med stadig nye ruter og stadig nye sperringer… Og ikke minst stadig nye ambulanser i utrykning! Og jammen passerte vi halve brannkorpset også, Eva lurte å om det kunne ha være en ulykke/terrorhandling med alt av politi, ambulanser og brannvesen, men jeg mente at da ville det også ha vært politihelikopter i luften og det var det ikke – da , det kom etter at vi hadde kommet på plass på hotellet…

Etter en lengre runde rundt i St. Pauli mm, fant vi som dere skjønner hotellet til slutt. Jeg slapp av Eva og kjørte ned i garasjen for å parkere. Der var det bare å rygge inn, åpne døren svært forsiktig, trekke pusten dypt, spenne inn beltet og smyge seg ut av døren – for det var trangt gitt…

Men hotellet var bra Vi bor på Madison Hotel Hamburg, med business suite. Her manglet det ikke dusjforheng og ingen tetningslister hang og slang på døren…

Så gikk vi ut for å vandre litt og etter hvert finne noe å spise. Det vil si før vi kom så langt, tenkte vi at vi skulle gå trappene ned for å sjekke nødutgangen – det er alltid greit på et fremmed hotell. Eva hadde glemt mobilen og med hennes stedsans og så mye folk, var den på lik linje med skikkelig utstyr på fjellet en vinterdag. Så hun fikk gå helt opp igjen, bare for å finne ut at det kun var mulig å gå ut og ikke inn… Dør i første etasje var imidlertid åpen da det kom en ansatt ut og satte en lapp i døren, han skulle ut for å ta seg en røyk. Så jeg åpnet og det var åpenbart rett inn i spa-avdelingen – på herreside… mange herrer med håndkle rundt livet der. Eva nektet av en eller annen grunn å ta den retningen så vi måtte gå ut og rundt hele hotellet for så å gå inn igjen. Tja om jeg hadde tatt turen gjennom dameavdelingen? Nå ble dette aldri aktuelt – heldigvis…

Bilde av gatefest i Reperbahn
Gatefest i Reperbahn

Vi gikk ned til havneområdet og nærmet oss festivalområdet, noe vi kunne se på folkene som kom imot, i ymes påkledning og i ymes stand. Og etter hvert som vi nærmet oss mengden, økte mengden med søppel og glass-skår faretruende. Men før vi kom så langt fikk vi med oss ei som fikk epileptisk anfall og falt om i armene på en fremmed, heldigvis på broen rett over der det var 1-15 ambulanser. All den tid han som tok i mot ropte «Hilfe hilfe» skulle Eva til å praktisere svunne sykepleierferdigheter, men før hun kom så langt kom det en slektning (?) som fikk kontroll på situasjonen…

Karnevalsbilde i Reperbahn Hamburg
Karneval i Reperbahn.

Så vi gikk videre og kom rett inn i Reperbahn, der det var en uhorvelig mengde med folk, stort sett samtlige med minst 5 i promille… Eva mener 3, men jeg er sikker på at det var 5… Det var karnevalsopptog og ekstreme mengder med søppel og glass-skår – og da mener jeg virkelig ekstreme mengder, med litt sprøyter som krydder… . Vi fant fort ut av at vi minst ha måtte hatt laaaaaangt mer promille for å passe inn – så vi tok turen ut av området. Det var ikke lett, men gikk til slutt. Hva skulle vi så? Tja, vi så et skilt med Raadhus og tok retning dit.

Bilde av hippi-klær
Neste kommunestyredress? Men pokker, butikken var stengt.

Etter hvert kom vi inn i et litt annet strøk, bare dyre merkebutikker – som heldigvis var stengt… (Puhhh) Kjoler, vesker og sko til 500-1000 Euro – ikke noe problem og så kom vi inn i festivalområdet med litt mer klasse. Boder og soul/jazz-konsert, bodene solgte bla smykker til 950 Euro… Så vi gikk raskt videre,, ellers hadde ferien endt i Hamburg… iom at feriebudsjettet raskt hadde tatt slutt!

Og jammen var det ikke Glad-mat festival på torget også, men stort sett småretter og vin – mye vin. Nå er det for så vidt greit, men vi var sultne – virkelig sultne så vi fortsatte inn i et senter der det var mange spisesteder, men alle holdt på å stenge. For de av dere som kjenner Eva – når hun ikke har fått mat på lenge vet at det kan være farlig, svært farlig. Så for ikke å bli utvist fra Tyskland, søkte vi hjelp i et steak house. Litt venting var det, det gikk raskt. Om det var snerringen, eller var det knurringen, til Eva som gjorde underverker vet jeg ikke, men vi fikk som sagt raskt et bord. Der ble det biff, mye biff. Jeg tok en liten 500 grams T-bone, Eva nøyde seg med en 350 grams biff av et eller annet slag. Så der satt vi, med god mat og god vin og hadde virkelig ferie.

Sporty som vi er gikk vi tilbake, tok retning havnen og satset på at det gikk bra. Problemet er bare at havnen er svært stor, så etter hvert ble TomTom konsultert og kunne fortelle at vi var på vei i helt feil retning, men det ble da en fin kveldstur… Litt lang kanskje, men fin. Som Eva sa, hun visste vi tok feil retning, da vi gikk i den retning ambulanser og politi kom fra og ikke den veien de kjørte til…

Så hva har vi lært i dag da?

  • En dag kan se litt kjedelig ut, men det kan fort ta seg opp…
  • Du vet at du er fartsblind når 100 km/t virker laaaangsomt…
  • Hotel med **** er jammen bedre enn hotel med **…
  • Når du tror alt går på skinner og du straks er fremme, så er det ikke nødvendigvis slik…
  • Reperbahn er ikke noe for oss…
  • Reperbahn med 100 000 hippikledde folk med ymse hårfarge og med 5 i promille er definitivt ikke noe for oss…
  • Det kan neppe være noen hele glassflasker igjen i Hamburg…
  • Skal du hjem i Hamburg, gå etter lyden av sirenene og ikke fra…