Dagen i dag startet med avreise fra Dijon og med mål i Carcassonne – en tur på 777 km. Eva passet bagasjen og jeg hentet bilen i garasjen som ligger noen minutter unna hotellet. Først fant jeg ikke bilen, der jeg mente den skulle stå sto en flott Mercedes. For så vidt et godt bytte, en uten nøkkel kom jeg ingen vei, så det var bare å gå en runde til og der sto den gamle trofaste Toyotaen og ventet. Da jeg kjørte ut av parkeringsanlegget synes jeg det var noe rart med veien, en veldig bred brosteinsgate med doble skinnespor og ingen biler… Enda rarere ble det da alle de andre bilene kjørte den enkle i asfaltfilen – helt til høyre… Og da det kom en trikk i mot, var det bare å innse det kanskje ville være lurt å komme seg inn i asfaltfilen, damen som kjørte trikken så nå veldig rart på meg, men jeg satset alt på norske skilt og «Æ hakke peiling…»
Vi hadde lagt inn en liten omvei gjennom Midi-Pyrénées, noe som medførte noen kilometer og halvannen time ekstra, men turen gikk gjennom et annet landskap og delt på roligere motorveier (!). Det gikk også litt opp og ned for å si det pent, bla var vi var oppe i 1121 m over havet – men på de fine veien gikk tross alle de 777 kilometerne alt unna… Egentlig hadde vi tenkt å stoppe for å spise i en liten landsby underveis, men det ble til at vi stoppet på en veikro – det var et dårlig valg. Salaten til Eva var nå så som så, men den lokale retten jeg tok lignet mistenkelig på den massen man bruker for å lappe veier, hus mm… Potetmos med ost og potetbiter som i tillegg var totalt uten smak – og det er egentlig ganske godt gjort…
Årsaken til omveien var at vil ville se litt andre deler på vei ned og i tillegg ville ta turen over Millau-broen. Den er bare spektakulær, virkelig ingeniørkunst på sitt beste. Vi kom til broen og stoppet på info-plassen og gikk ut i 34 grader – det hadde jammen blitt skikkelig sommer… Etter litt fotografering, kikking og undring, gikk vi tilbake til bilen. Nå hadde jo turen så langt gått sååå bra. Vel bortsett fra den lille steinspruten som traff bilvinduet da vi kjørte ut på Autobahn ut fra Rothenburg ob der Tabuer, men det skjedde jo ingen ting og var jo ikke verdt å nevne i bloggen engang. Særlig… På vei til Dijon hadde det jo regnet så mye stort sett hele veien og vi så i allefall ingenting, men det skal jeg love at vi gjorde nå… Da vi kom tilbake til bilen hadde frontvinduet en pen liten sprekk på ca 20 cm fra kanten. Vel når du står relativt langt fra alt mulig, var det bare å kjøre videre. Eva fant frem leppestiften og merket av enden på sprekken – og i løpet av turen videre utvidet den seg med 1,5 cm… Skal love at stemningen ikke var helt på topp, men hva pokker kan man gjøre? At vi fikk se Middelhavet i det fjerne hjalp litt på stemningen, i dag se, en senere dag bade… Ellers var det bare å satse på at dette gikk bra og det første vi gjorde når vi kom frem til Carcassonne var å ringe forsikringsselskapet. Vi ble enig om at vi avventer til i morgen og dersom frontruten fortsatt er ok, kjører vi til Carpentras der vi skal være 7-8 dager. Der er det nok litt lettere å få fikset en ny frontrute ifølge forsikringsselskapet.
Nå var det jo ikke noe mer å gjøre på den fronten, så da var det jo bare å skifte til lettere antrekk og vandre opp til gamlebyen i Carcassonne i 34 varmegrader. Hotellet vi bor på er Hotel Astoria som ligger litt utenfor byen, enkelt men med god service og fin pris, så her skal vi nok få det bra.
Den gamle borgbyen er jammen litt av et syn. Vi vandret rundt og fikk med oss en del, mens det ennå var lyst og lite turister. I morgen er antagelig ikke mulig å ta noen bilder uten en masse turister… Så var det bare å spise en bedre middag på et torg, sitte og se på livet, spise god mat, drikke god vin, avslutte med god dessert… Forresten, da vi bestilte desserten spurte damen om vi ville ha kaffen samtidig med desserten… Vi svarte «Ja takk, vi er utlendinger» – Den tok hun…
Ja livet er jo tross alt ikke så verst allikevel – på tross av *)(&¤ frontrute, tyske småstein og fransk varme…Så i dag har vi fått med oss stor ingeniørkunst fra nåtiden og stor ingeniørkunst fra fortiden – tross alt en god dag!
Så hva har vi lært i dag da?
- Det er lurt å holde seg på den smale stien – eller rettere sagt den asfalterte veien…
- Brede brosteinsgater med doble trikkespor – er antagelig akkurat det…
- Noe fransk mat kan antagelig brukes til å lappe hullene i de kommunale veiene i Egersund…
- En sprek som sprekker er en stor skrekk-sprekk, men krakker ikke sprekken, sprekker ikke ferien…
- De kan bygge store imponerende ting i dag, men jammen kunne de også gjøre det i gamle dager…
- 777 km er langt i Frankrike, men ikke lengre i tid enn en Aurlandstur fra Egesund…
