Etter en god frokost der vi – etter hvert – skjønte vi at vi måtte koke våre egne egg og at eggene som lå fremme var rå… Begynte vi på vår landsbysafari. Turen gikk først til Villes-sur-Auzon før vi begynte stigningen til Sault. Det er en av landsbyene der man dyrker lavendel og selger det meste med lavendel. Det er en liten landsby med 1 300 innbyggere og ligger i et dalføre ganske høyt opp i le Mont Ventoux. Dette er jo midt i løypen til Tour de France og blir sagt å være den delen som avgjør rittet. Nå går ikke Tour’en til Sault, men i samme område. Det var uansett ufattelig med syklister, men all den tid det var sykkelskulder på begge sider av veien var det helt uproblematisk for begge parter.
Først utkikkspunktet ga oversikt over hele dalen og med masse lavendelåkrer – og det var jo derfor vi var kommet… Landsbyen var en fin gammel landsby med mye gamle, skjeve og skakke hus, absolutt verdt en tur. Og etter de obligatoriske innkjøpene av lavendel, der vi bla kjøpte en massasjeolje som var merket med «Do not smallow»… hva nå det måtte være, var det tid for pannekaker, dog med litt mer tilbehør enn norske pannekaker. Det ble også tid for det obligatoriske kirkebesøket, og det som nok gjorde mest inntrykk der var to ting; en liten sak – det lå små takbiter på gulvet… , mens den seriøse var minnetavlen over falne fra landsbyen fra 1. verdenskrig – som hadde 72 navn. I 1911 hadde landsbyen 1 782 innbyggere, så dersom du trekker fra litt naturlig fraflytting frem til 1914-1918, tar bort de under 18, de som var over våpenfør alder og alle kvinnene – ja da er 72 stykker fra en og samme landsby et ganske formidabelt tapstall.
Etter å ha vandret rundt, fotografert og kikket var turen kommet til lavendelåkrene. Vi kjørte ned og litt ut i det store intet, men vi hadde jo peilet oss inn da vi var opp i høyden og kom til den ene lavendelåkeren etter den andre. Vet ikke helt hva som er så fantastisk med dette, men fargene sammen med duften av lavendel og summingen av biene, gjør det til noe helt spesielt.
Tilfeldigvis så vi et lite veiskilt med Carpentras på og tok sjansen på å kjøre den veien – på tross av ville protester fra TomTom… Underveis hadde vi en liten stopp i en liten landsby som heter Monieux. Den har klart å øke folketallet fra 139 innbyggere i 1962 til 323 innbyggere i 2006 – et drømmested for Senterpartister og bondevenner, det må jo være en våt drøm for Navarseter… Det var selvfølgelig en festival der også… og så godt som alle innbyggerne må ha vært samlet på den lokale restauranten som var dekket med langbord og hvite duker…
Veien som vi tok viste seg å være D.942 som går fra Sault til Carpentras. Denne veien har en veistandard som vi nordmenn kjenner oss igjen i. Smale og svingete veier, ingen veiskulder, litt rasfare, kombinert med høye fjell og dype stup… Ahhh, akkurat som å være på en god norsk vestlands-riksvei… Turen tok oss også forbi Gorges de la Nesque. Dette er en skikkelig smal kløft/dalføre med dype stup, en tur som virkelig var en uventet bonus. PÅ et av utkikks-punktene var det et stup på 2-300 meter rett ned – og et skilt på UTSIDEN av rekkverket… (Ikke spør hvordan vi vet hva som står der…) Noe annet som også var uventet var alle – og da mener jeg alle – de buskene langs hele veien – som var velfriserte!!! Ja velfriserte ala parkanlegg… Frisert i små firkanter… Oppe på fjellet… Det er antagelig ikke dette som er årsaken til at området står på UNESCO’s verdensarvliste – det er nok dyre og plantelivet…
Siste stopp var i landsbyen Bedoin. Det var her vi krysset Tour de France løypen og da vi tok en kaffe på kafe, var alle opptatt med å følge med på? Ja nettopp Tour de France! Nå kommer de ikke syklende forbi her før 14 juli (passeringen tar forresten hele 20 sekunder…) og da er vi – forhåpentligvis på tur videre til Chablis. Forhåpentligvis fordi hvis vi ikke er på tur videre, så er de fordi frontruten har gitt oss mer trøbbel – og sprekken? Joda den vokser dag for dag…
Vel tilbake på hotellet hadde vi ikke kommet oss inn på rommet før vi skjønte at det nok var trommefestival i dag også…
Middagen var en opplevelse av tre årsaker. For det første var den utrolig god: Til forrett var det hakket tomat, løk, olivenolje, stekt ost i stor skive og en sorbet (!). Hovedretten var kamskjell med potetmos (IKKE posepotetmos…). Desserten var Crème brûlée til Eva og fruktsorbet til Leif. Det hele fulgt av med en meget god hvitvin og rundet av med kaffe. Den andre årsaken til at middagen var en opplevelse er at hvitvinen falt i god jord hos begge to. Leif er normalt ikke begeistret for hvitvin… Den tredje og virkelig stor årsaken er at vi ikke hadde peiling på hva vi bestilte – dvs bortsett fra kaffen som var det eneste servitøren og vi hadde felles språk for… Altså middag ala russisk rulett eller pekerestaurant som det også kan kalles…
Og forresten… Svært mange av de som trommer på festivalen er damer i alle aldre, hører dere det der i Bergen??? De er forresten mye mer livat enn buekorpsene… Men vi må innrømme at to dager med heftig tromming holder..
Så hva har vi lært i dag da?
- At egg gjør seg best når det er kokt…
- Når det står vannbad med kokende vann fremme, små nusselige kurver til å ha et og et egg ned i vannet med, bruksanvisning med koketider for egg (på engelsk av alle ting…), er det nok forventet at gjestene koker sine egne egg…
- Det er mulig for syklister og bilister å leve i fredelig sameksistens…
- Å ta turen ut i det ukjente med bil er slett ikke dumt…
- Å ta turen ut i det ukjente med pekefingeren er slett ikke dumt…