Hobbitbloggen

Ja, ja, ná er det forelçig slutt pá bruk av egen pc med bredbándsforbindelse. Vi er ná i Buzios og jeg sitter pá en internett-cafe og skriver – for andre gang. (%&¨) Som dere kanskje skjçnner er det litt problemer med de tre siste bokstavene slik at à, ç og ae erstatter disse – slik er det bare.

Etter en tidlig morgen, skulle vi ta busse fra Rio og et par timer ned til sol og sommer. Vi hadde tenkt á ta taxi, men vi laerer stadigvekk og akkurat det var ikke spesielt lurt – saerlig iom at vi ikke lengre er spesielt light-travelers. Ársaken er at de fleste taxiene i Rio ikke har plass i bagsjerommet da det er fylt opp med en stooor naturgasstank, bensinen er nemlig dyyyr her, selv etter norske forhold. Heldigvis skjçnte verten vár, Rob, dette og kjçrte oss til busstasjonen.

Vel fremme klarte vi: a) Á finne billettluken (den var nemlig flyttet). b) Á kjçpe billetter i rett antall til rett plass. c) Á finne bussen og komme oss ombord. B og C er vi spesielt stolt over iom at vár portugisisk fortsatt er rimelig laber, men vi kommer oss ápenbart…

Vi begyner for çvrig á fçle oss som noen ordentlige globetrottere, men sá er da ogsá Rebecca fçdt pá Voss – og liker Vossafár…

Bussen var fin, men turen ble litt i lengste laget, dvs den fçrste delen av turen, da det ikke var toalett ombord. Gulfargen i çya ble pátrengende hos enkelte i fçlget, men det gikk bra da det var en stopp etter en god time.

Vel fremme ble vi sluppet av og ble straks omringet av hyggelig og hjelpsomme folk som ville gi oss special price pá hotellet "sitt". En av disse fikk med oss hvilket hotell vi hadde tenkt oss til, etter anbefaling fra Rob. Luringen troppet sá opp senere pá hotellet og forlangte kommisjon da han jo hadde sçrget for gjester til hotellet. Heldigvis hadde vi allerede snakket med vertinnen og fortalt henne at vi kom med anbefaling fra Rio – sá han vandret tomhendt avgárde.

Etter en kjapp installasjon pá rommet bar det avgarde til stranden. Thea kusket oss avgárde og hadde det meget travelt – helt til vi kom til en butikk med noko fint, da ble det andre boller…

Deretter bar det avgárde pá vanntaxi til en fin badestrand der vi tilbrakte noen timer til solen nesten var gátt ned og taxien kom og hentet oss.

Etter en liten avsanding ble det middag pá en "pay by the kilo" restaurant. Disse restaurantene kommer til á sette sine spor – sá det kommer til á bli mye jogging nár vi kommer hjem! HA! Dere ser vel hjem som skriver? og det var vel ingen som virkelig trodde det?

Ná er damene i butikkene og sjekker klaer, og jeg sitter foran pcen – mett og god. Livet er godt dere…

I natt tviler jeg pá at jeg kommer til á bli plaget med mygg. Hvorfor ikke? NOEN klarte á tçmme en halv flaske, type stor, med myggspray i sengen min sá den ble vát langt ned i madrassen. Nár jeg leser pá flaske, er jeg for çvrig glad for at vi er ferdig med á fá barn… ellers kunne det bli riktig spennende med alle de kjemiske hjelpemidlene som ligger og venter pá meg i sengen…

I natt er vi ogsá litt spendt pá hva som skjer… Vertinnen vár fyller nemlig ár i morgen og skal feire i dag med hele slekten pá Hotel Chez Nice der vi har det eneste rommet som ikke er fylt opp med slekt. Hun snakker for çvrig godt engelsk og har av alle ting bodd to ár i Sverige som barn, men fester nok som en brasilianer. Da vi gikk til stranden og sto og ventet pá de andre, fikk jeg en liten smak av en drink-spesiale – banan-miks med nok att-át, det satt de og koste seg med. Tror ikke jeg skulle ha hatt sá mange av det slaget…

Sá hva har vi laert i dag da?:

• Ikke ta taxi i Rio uten á planlegge det fçrst, det er nemlig kjiiipt á sitte med alle ryggsekkene, baggene mm pá fanget inne i taxien.
• Gá pá do rett fçr vi gár pá bussen og igjen rett fçr bussen skal gá.
• Sett myggsprayen pá et sikkert sted – dvs i sikkerhet da den ápenbart ikke er klásikker…
• Á ta vanntaxi.

I dag er det lørdag, og dagen i dag har vært en hviledag der vi egentlig ikke har gjort så mye annet enn å finne ut av hvor vi skal i morgen.

Vel vi har nå vært en tur i byen og spist lunsj og vandret litt rundt i byen. Ungene har brukt mye tid i hengekøyene og livet har vært godt i dag. Middagen var også enkel, vi ringte etter pizza. Enklere kan det vel ikke bli. Det blir en tidlig kveld iom at vi skal reise videre i morgen tidlig til en plass som heter Buzios og et eller annet sted i området der finner vi oss et sted å sove. Deretter skal vi bruke noen dager +, på sol, strand, sløving, lesing og alt det der… før vi bestemmer oss for hvor vi skal videre.

I tillegg skal vi finne et kort til damene på rådhuset – deres bestiling er helt entydig, men vanskelig å finne. Vi finner bare damerumper, så enten må vi finne noen mannerumper der vi kommer eller så får min duge.

Det mest begivenhetsrike i dag, var vel da vi gikk til byen og hadde gått et godt stykke og Eva oppdaget at jeg hadde på meg hennes sandaler. Jeg syntes at de klemte noe, men det gjorde jo også mine i går kveld… Vel det gikk nå bra, men det ble taxi hjem!!!

Vel nå er det pakket og klart til i morgen tidlig.

Så hva har vi lært i dag?

• Vær våken når du tar på deg sko…

I dag, fredag 1 juli, er det en uke siden vi forlot Norge. Det virker som en evighet siden – vi lengter hjem NÅ. (Bare tulla….)

Også deler av denne dagen ble brukt på Rio Sul, kjøpesenteret vi begynte på i går – og gjorde ferdig i dag. I dag var det min (Leif) sin tur og også jeg fikk fornyet garderoben. Nå må det i anstendighetens navn sies til all denne shoppingen, at den har i realiteten ikke vært så stor og egentlig relativt nøktern, og den er faktisk vel planlagt. Og et lite, men ikke utvesentlig moment i denne sammenheng, kleskjøpene i Norge siden vi bestemte oss for å reise på ferie, har faktisk vært på et lavmål og det er faktisk en del rimeligere å kjøpe klær her nede, så her kommer vi faktisk ut på pluss-side – utrolig nok… Så om dere synes vi har brukt mye tid på kjøpesenter, så er det egentlig ikke selve handlingen som tar tid, men all prøvingen…

I dag fant også Thea skoene hun har vært på jakt etter – så da er hun så langt fornøyd med akkurat det, men dog ikke helt fornøyd med at gamlefar endte opp med surfeshorts og surfe T-shirt i et eller annet UNGDOMS-merke. Til mitt forsvar må jeg jo si at jeg pleier å spise ved "ungdomsbordet" i kantinen på jobb – og det må da bety noe, eller? Akkurat det argumentet gikk ikke "hjem" der i gården nei, men men…

Nå har også jeg fått meg brasiliansk mobilabonnement, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg bruker det da bruksanvisningen (selvfølgelig) er på portugisisk – som jeg og vi fortsatt har store problemer med – og det etter en hel uke i landet! Vi har alltid vært litt tunglærte og dette er åpenbart intet unntak. En ting skal de ha brasilianerne – de er utrolig hjelpsomme. Da jeg fikk abonnementet fikk jeg utrolig nok kontakt med en ung dame som snakket rimelig bra engelsk – og jeg forlot butikken med den tro at alt var ok, nå var det ikke det, bare nesten. Etter å ha lest en del på bruksanvisningen, den portugisiske altså, ga jeg opp, og returnerte til butikken rett før vi skulle hjem. Da var selvfølgelig "min" dame borte, men jeg fikk hjelp av 4-5 stykker som etter hvert også prøvde å ringe en support-telefon der det skulle være noen som kunne engelsk. Det viste seg at brasilianske supporttelefoner ikke er annerledes enn norske, dvs masse /%¤$£-musikk og mye venting – de hadde nok gått hjem, så det gjorde vi også.

Hvis noen har lyst til å ringe, (IKKE glem tidsforskjellen…) skal nr være 00 55 21 82 48 65 19. (00 skal være utlandsnr, 55 Brasil og resten vårt nr.)

Vel tilbake på B&B hadde vi en lengre samtale med verten vår, Rob, og fikk mye gode råd på hva vi kan gjøre videre – for vi har fortsatt ikke planlagt noe, men men det får vi gjøre i morgen. Det er ulike alternativer og de fleste innebærer sol og sandstrender i første omgang.

Til slutt måtte vi gå fordi rumlingene fra ulike mager ble så stor at vi alle var enige om at det var på tide med middag, noe som ikke var så urimelig iom at klokken nærmet seg 2100. Valget ble "Sao Cristovao sem fronteiras" en "festival" eller et større marked med en masse boder – ikke ulikt en eller annen marknad i Norge med masse krimkrams – noe originalt og mye "Made in China". Her var det masse mat og mye musikk, etter hvert skulle det bli mye dansing mm, men vi var der så tidlig at dette ikke hadde begynt. Men alle spilte musikk og iom at bodene sto tett, måtte jo alle spille høyere enn naboen – noe de da også gjorde. Her som i nabolaget vårt, gjelder åpenbart reglen "De med de største høytalerne er vinnerne". Rett ved siden av der vi spiste var det to eldre herremenn som spilte på en liten scene – og hver gang vi trodde at nå var de ferdige, begynte de på et nytt vers – melankolsk, meget utholdende og høy og dårlig lyd, men trøsten får være at det var nok ekte musikk fra nord i Brasil.

Mat ble det i en "restaurant" som nok ikke hadde blitt godkjent av Mattilsynet – men vi (kryss fingrene) virker fortsatt friske og raske. Vi satser på at dette også gjelder i morgen, men akkurat det finner vi tidsnok ut av… Menyen var, ja du trodde vel ikke noe annet, på portugisisk og ingen i nærområdet kunne noe som helst engelsk, og på tross av iherdige forsøk på å oversette ulike ord og utrykk ved hjelp av ordboken på mobiltelefonen sto vi helt fast, og skjønte ikke noe mer enn betjeningen skjønte av oss – det vil si null og niks. Så vi bestemte oss for BFR-metoden – Brazillian Food Rulette. Du peker på 4 ulike retter og håper det beste. Og, som vanlig glemte vi at porsjonene her nede ikke bare er store, men direkte enorme. Så vi hadde egentlig klart oss med to. Vi tror vi har spist oksekjøtt i ulike varianter, muligens noe killingkjøtt, noe kylling og en del annet. Godt var det iallefall.

Vi fikk også kjøpt noe fra forskjellige steder i Brasil, vi tror det var Mato Grosso, og Eva fant ynglingsboden sin, urter fra jungelen (mm) for alle mulige tenkelige og utenkelig plager og tobakk-ruller i metervis (5-7 cm i diameter) – synd vi ikke røyker.

Drosjeturen tilbake gikk bra – tilslutt. Det viste seg at taxien bare hadde et lys, men det lyste til gjengjeld bare 5 meter foran bilen. Det gjorde slett ingenting, for det er godt med gatelys i Rio og sjåføren holdt lyset på den hvite midtstripen – og det var heldigvis lite trafikk… Lyset på tanken lyste rødt og sjåføren hadde ikke fnugg av ide om hvor vi skulle, men etter en del kjøring, spørring, prøving og feiling, kom vi frem – og hadde akkurat nok til å betale med. Egentlig skulle vi nok ikke ha betalt så mye, men å starte en diskusjon der ingen skjønner hverandre, koster mer enn det er verdt – og det er jo småpenger for oss. Taxisjåføren trengte jo uansett pengene til å kjøpe nye lyspærer og bensin på tanken – så vi får se det i det lyset.

For øvrig tror jeg at vi nok bytter lappen med instruksjonene om hvordan man finner B&B, en lapp som ikke var til mye hjelp – noe som kan ha en sammenheng med at 20 % av taxi-sjåførene ikke kan lese!. Årsaken er at sjåføren hadde den i munnen under hele turen for å ha den lett tilgjengelig…

Jeg glemte å si at turen ned til markedet også gikk greit, men det var en del trafikk og vi fikk atter en gang bekreftet at idealet om defensiv kjøring nok ikke har mange tilhengere her. Du skal ikke vente for lenge etter at det har blitt grønt i et lyskryss før de blinker med lys eller tuter, og du har biler på siden av deg på vei forbi, selv om det allerede står to køer i en tofeltsvei – det er alltid plass til en til – enten på den ene siden, i mellom eller på den andre siden. Tuter og blinker gjør de for øvrig stadigvekk bare de finner en ørliten grunn til det.

Gårsdagens innlegg manglet forresten dagens høydepunkt i går, ved at jeg ikke fikk med at min portugisisk i går nådde nye høyder da jeg endelig trodde at uttalen nå hadde blitt såpass at jeg klarte å uttale navnet på gaten vår slik at taxisjåføren skjønte hvor han skulle – for det gjorde han og det etter kun et forsøk. I dag kom jeg fort ned på jorden igjen, gårsdagens høydepunkt var nok bare et av de få heldige språklige sammentreffene man av og til opplever. Fremmede språk er ikke alltid så lett, som den norske ambassadøren i Frankrike oppdaget da han holdt en tale på fransk og en franskmann etterpå kommenterte: Pussig hvordan norsk ligner på fransk.

Ellers ser at Hobbit-siden passerer 16 000 treff i dag på et årsdagen for lanseringen, ja det må en jo være fornøyd med.

Så hva har vi lært i dag?

• BFR-metoden kan fungere aldeles utmerket.
• Gå ikke i trappen når du har på deg lite skjørt på et kjøpesenteret, bruk rulletrappen da den gir lite "innsyn".
• Brasilianske mobilsupport-telefoner er helt like norske.
• Det finnes faktisk engelske bøker i Rio, bare du leter lenge nok.
• Sjekk lys mm før du setter deg inn i en taxi og selv om sjåføren bekrefter at han vet hvor han skal, kan det bety at han vet i hvilken bydel han skal.
• Ha alltid noen "kroner" i en siste reserve.
• Hvordan jeg ligger inn de små bildene med link slik at du kan se dem i stort format… (Takk Bjørn Roger). Nå skal alle bildene være "klikkbare".

Nå har vi snart vært her en uke, og dagen i dag torsdag, brukte vi til litt av hvert. Vi startet dagen med Zoologico – zoologisk hage. Det var for så vidt greit nok, det var oss og 2 573 brasilianske barnehage- og småskolebarn, og en masse flotte dyr i fangeskap. På en måte kjekt å se på, men allikevel er det noe trist over å se alle disse dyrene i bur – med lite eller ingenting å gjøre. Slike dyr bør nok oppleves i frihet!

En av apene danset når folk ropte navnet til den, så folk sto og ropte, hoppet og "danset" utenfor buret – så det var tidvis vanskelig å se hvem som var apen. Enkelte kjekkasser kunne uten større problemer gli rett inn som en forklaring på "The missing link". Ellers fikk vi med oss statuen av Rios mest berømte ape, den stilte i sin tid (på 90-tallet) til valg som borgemester i Rio og kom på tredjeplass! – uten sammenligning for øvrig… bare for å ha sagt det.

Etter å ha vandret rundt i heten, for det var steikanes varmt, gikk vi over til Museu Nacional Qunta da Boa Vista, et museum i en gammel keiserresidens som hadde meteoritter, dinosaurer (ekte altså – men ikke i live!), insekter, mumier (ekte egyptiske – de var ikke i live!), i tillegg til en masse andre historiske ting og tang så som ekle ormer, parasitter mm på sprit.

Da klokken nærmet seg 1500, gikk turen til Rio de Sul, et kjempemessig shoppingsenter – og da mener jeg kjempemessig. Vi var der ca kl 1515 og utpasserte kl 2200 – da stenge de, og fortsatt hadde vi ikke klart å rekke over alle etasjene. Hvis dere klarer å gjette rett på hvem som handlet og hvem som ventet – får dere ingen stor premie. Oddsen er for liten… Hvorfor pokker har de ikke Clas Ohlson og Biltema i Rio?

Jeg hadde ingen anelse om at det fantes såååååå maaaaange klesbutikker i Rio… og så mange ekspeditører de har i hver enkelt butikk! Rekorden vi klaret å telle i en butikk var i overkant av 14 unge damer. De er som regel lette å kjenne iom at de har like klær på seg. Tenk dere Narvesen-kiosken i Egersund, en masse klesstativer, noen prøverom, en handledisk og minimum 14 ekspeditører – så har du rekordbutikken vår.. At det i det hele tatt er plass til kunder i den – må betraktes som et lite under, men det er det altså. En liten kioskbutikk med 4 disker i en åpen firkant (på under 1 kvm i midten) har som regel 3 ekspeditører, dog minimum 2. Alt dette sier vel kanskje noe om hvor lave butikkslønningene antagelig er i Brasil….

Vel, vi rakk så vidt å få spist får de stenge døren bak oss, fikk tatt en taxi hjem – med en egen lastebil til bagasjen… Nå prøves det over en lav sko, damene prøver alle antrekkene og jeg prøver beltet mitt!

Eva snakket for øvrig med naboen vår, fra Nederland og som arbeider som frivillig i et favela-prosjekt, fortalte oss at i den ene favelaen vi besøkte i går, hadde det for to dager siden vært en større skyteepisode der politiet skjøt en narkobaron. Pokker for sent ute igjen, neida det er fortsatt ikke farlig å besøke en favela. I slike tilfeller sperres gatene av slik at ingen kommer inn – og da heller ikke turister. For heller ikke politiet ønsker noen internasjonal oppmerksomhet – hverken rundt favelaer eller døde/skadde turister.

Så, hva har vi lært i dag?

Ville dyr gjør seg best i frihet.

Rio trenger Clas Ohnson og Biltema.

Sørg for at kona har kredittkort som går i alle butikker.

Selv om det ikke står at de tar Diners i klesbutikker mm, så gjør de som regel det allikevel (Skulle ha vist det før … ¤&%%¤#)

De trenger flere stoler i klesbutikkene her også…

I dag har startet vi dagen på Museum Amsterdam Sauer, www.amsterdamsauer.com  som er et edelstensmuseum. Utrolig mange flotte edelstener, gratis inngang, men det var i 2 etasjen det skjedde. Museumet var som en honningkrukke og etter en oppvarming i museumet var vi som de fleste andre et lett bytte, og Eva fikk handlet det hun hadde planlagt, noen opaler.

Etter dette gikk vi en tur og spiste, og klarte med nøye planlegging – i forkant – å få akkurat de vi hadde tenkt å bestille, vi kommer oss, men var litt på gyngende grunn da de *#%(% kontrollspørsmålene (selvfølgelig på portugisisk). Vel du vet hva de sier når er i avhør – stick to your story. Det gjorde vi og maten kom. Vi kommer oss…

Deretter var det en tur ned til Copacabana og Impanema Beach. Så la vi ut på en lengre spasertur, med en liten tur oppom "byen" for å finne en minibank – der vi etter x-antall forsøk i en og samme minibank med to ulike kort, fikk vi ut penger. Ikke spør hvordan eller hvorfor, den eneste veien vi ikke prøvde å stikke inn kortet – var på tvers… Til stor "skadefryd" for enkele (de trodde jeg endelig hadde gått meg vill) måtte jeg til slutt gi opp som veiviser og ty til plan B, og vi tok en taxi til Hotel Copacabana Palace. Nå viste det seg at retningen var bra, vi bare ikke hadde gått nok antall km…. men alle var enig om at det var lurt å ta en taxi (puhhh – for det var laaaangt, noe annet en Skadbergsanden).

Kl 1400 ble vi plukket opp av Favela Tour, www.favelatour.com.br, og fikk en rundtur i to favelaer i Rio. En med ca 150-200 000 innbyggere, Rocinha, og en mindre med bare 2 – 3 000 innbyggere, Vila Canoas. Favela er slumområdene i Brasil, som de som har lest tidligere artikler kanskje har fått med seg. Firmaet vi var med ble startet av Macelo Armstrong og har vært i bransjen siden 1992 – mener at det var ham som startet disse turene. Firmaet er ikke helt populært hos turistmyndighetene fordi de forteller hele historien om favelane – også skyggesidene med vold, bander og narkotikahandel – og slikt er jo aldri populært hos turistmyndigheter. Men, uansett anbefales både turen og firmaet.

Det har en meget spesiell opplevelse, å komme fra juvelhandel til slummen og se på nært hold hvordan fattig og rik bort så tett på hverandre, men allikevel i to ulike "verdener". Det er jo store byer bygd opp fullstendig uten noen form for byplanlegging – dette må da Dag Kjetil Tonheim, Helge Waages og Reinert Vassbøs absolutte mareritt. De innvidde vet jo at disse herrene er henholdsvis kommuneplanlegger, bygningssjef i Eigersund og sjef for Dalane Energi. For øvrig tror jeg Magne Torgersen (sjef vann og kloakk) hadde fått mer enn en søvnløs natt her.

Men, det "verste" er jo at disse samfunnen faktisk fungerer på et vis, de har til og med lokaltv (!), banker, lokalaviser, nærradio mm og bunnløs fattigdom. Allikevell er det forbausende velordnet, striglet og rent der. Og for oss var det faktisk langt tryggere der enn noe annet sted. "Bandeloven" er knallhard, turister skal ikke skades da det tiltrekker seg politi og andre uhumskheter. Faktisk lot vi bilen stå med bagger og sekker og åpne dører og vinduer (!) – meget uvant…

Det hadde vært et bankrans-forsøk for noen måneder siden. Av alle ting var det politiet som prøvde å rane banken (!), men de ble stoppet av narkobandene… Ja ingenting i Rio er som i Egersund (til dere i Egersund, sier jeg bare – pass på gjengen på andre siden av rådhuset – og da mener jeg ikke Vinmonopolet, en kan åpenbart aldri være sikker på noe..).

Vila Canoas

Vi var innom en del ulike prosjekter, kjøpte litt lokal brukskunst på veien, besøkte en skole, som ble drevet i regi av "Para ti" en italiensk NGO (Non Goverment Organisation), www.parati.inf.br, og gikk i trange dype og fuktige smug, alt i alt en meget spesiell opplevelse som gir litt perspektiv på tilværelsen. Etter at turen ble avsluttet, gikk vi for å spise – og det i en helsikes fart – det var flere av oss som hadde det rimelig travelt…

Vi spiste på en plass som het Carretao Steakhouse. Der fikk vi med oss slutten på at Brasil slo Argentina i Sør-Amerikas mesterskap – det gikk ikke upåaktet hen. Vi betalte per person og de, det var en skokk av kelnere, kom med ulike kjøttstykker/typer som de skar av biter om du ville ha. Om du ville – dvs klarte – kunne du spise deg gjennom hele oksen og lammet. I tillegg fikk du ris, poteter mm og kunne velge i en masse salat og sushi (av alle ting). Vi er mette ennå… men klarte faktisk noe dessert – den og drikke må du betale ekstra for.

Vel ute på gata fikk vi praia en taxi, og taxisjåføreren og jeg ble fort enig om at hans engelsk var bedre enn min portugisisk, men utansett visste han ikke veien, han fikk dog litt hjelp underveis når vi stoppet i lyskryss og med et par ekstra småstopp, kom vi hjem til slutt. Og nå er det skikkelig brassefest ned i gaten, live musikk, vel vi får se hva natten bringer…

Så, hva har vi lært i dag?:

• Gjennom nøye planlegging med parlør og ordbok (på mobiltelefonen !) og penn og notisblokk, klarer du faktisk å bestille akkurat den maten du vil ha.
• "Stick to your story" når de kommer med de (/&%¤* kontrollspørsmålene.
• Våre dagligdagse problemer i Norge blir faktisk rimelig små når du har vært på besøk i en favela og ser deres dagligdagse problemer.
• Det er ikke dumt å få litt perspektiv på tilværelsen.

Som du kanskje ser, så hopper teksten noe, er uthevet her og der mm. I teorien skulle dette ikke skje…, men den er nå en gang skrevet i Brasil – og der skjer slikt.

Tirsdag 28 juni.

I dag har vi vært på guidet tur med Rob fra B&B. Turen har gått i Rios omegn både høyt og lavt. Vi startet ca. kl. 1000 og var ikke hjemme igjen før kl. 1830 – så det ble en lang dag. Men, hvor var vi? Vi startet med en stopp ved en gammel herskapsvilla som i sin tid lå ved elvebredden til den elven som gikk gjennom Rio, nå er dette et av de få stedene du fortsatt kan se "restene" av elven.

&B ligger på den grønne toppen midt i bildet med utsikt hitover.

Deretter fortsatt vi til et utsiktspunkt, Morro da Urcha, på veien opp mot Christo Redentor, også der en fantastisk utsikt over Rio. Her i fra kunne vi bla se ned på huset der vi bor B&B, videre så vi ned på en del favelaer – det er fattige slumbydeler i Rio. Noen er relativt store og en av de har ca 150 000 innbyggere. Det som er spesielt med Rio er at det er en av de få byene hvor de fattige bor i høyden med utsikt og de rike bor nede. Avstanden mellom fattig og rik er enorm når det gjelder kr og øre, men i fysisk avstand kan det faktisk være snakk om meter.

Utsiktspunktet ligger i Parque Nacional & Floresta da Tijuca som er en nasjonalpark midt i byen med resten av den tropiske regnskogen som en gang omga Rio. På 1800-tallet var det kaffeplantasjer her, men da de ble lagt ned på grunn av mer lønnsomme drift andre steder i Brasil, ble det faktisk foretatt replanting av skog på keiserens ordre. Nå ligger parken som en grønn lunge midt i Rio med et utrolig rikt dyre og planteliv.

Vi klarte da også å treffe på apekatter noe som ikke alltid er like lett, og fikk lokket frem hele flokken med en banan. Apene er relativt like de vi har rundt huset, men større – og ikke noe penere. Det ble nok et to-siffret antall apebilder i dag også.

Dere har sett nok fosser, så her er litt jungel…

En stopp ved en foss, Cascatinha Taunay, ble det også tid til, vel når det gjelder fosser er jo vi nordmenn, spesielt vi som har bodd noen år på vestlandet, noe bortskjemte så vi får ikke helt den store "Åhh – Nææ" bare ved synet av en foss, men flott og stor var den jo uansett. Når du sto og så opp rundt den, fikk du virkelig jungelfølelsen – trærne er virkelig store og jungelen tett.

På veien til beachen hadde vi en stopp ved et "hage- og kunstsenter" (!) Chacara Tropical. Han som driver har startet butikken fra bunnen av og reiser rundt og kjøper inn lokal brukskunst som han selger videre. I dag er det visstnok mange butikker rundt om i Brasil. Mye av salget går til brasilianere – de rike noe som gjenspeilet seg i prisene på en del av utvalget, men mesteparten var skikkelige saker til en rimelig pris. Stedet lå forresten også strategisk plassert i de virkelige rikes nabolag. Og det er jo greit å kjøpe noen suvenirer fra Brasil som virkelig er lagd der og ikke i Kina. Det var i hvert fall utrolig mye fint der, både av brukskunst og blomster. Det hadde vært noe for Plantasjen – å bytte ut alle hagenissene i plast med skikkelig brukskunst.

Deretter gikk turen langs strendene ut til en "lokal strand" hvor vi spiste lunsj og tok livet med ro noen timer. Lunsjen besto bla av en gryte med store reker, moqueca – en rett fra Bahia i Brasil. Den var bare helt nam-nam. Det ble også tid til en Batidas som lages av cachaca (brennevin), sukker og frukt.

Dagen ble avsluttet med et besøk på et lite privateid museum, Museu Casa do Pontal, www.popular.art.br som har Brasil største og viktigste samling av folk art. Mesteparten består av små utskjærte trefigurer og er organisert etter temaer og gir et inntrykk av dagligdagse aktiviteter. Noe av det mest imponerende var disse flaskene med motiv som er bygd opp av sandkort – lagt på plass et og et fra innsiden. Det er ikke brukt lim og ikke brukt maling, og motiv hele veien rundt flasken, snakk om å ha tålmodighet.

Så hva har vi lært i dag?

• Masse om Rio utenfor turistløypen.
• Og kommer du til Rio, unn deg en tur utenom turistløypen. Det hadde vi i dag og det var absolutt verdt det.

I dag, mandag, har vi startet dagen med å telle myggstikk, Rebecca vant med 28. Så ingen blir vel overrasket over at myggspray sto høyt på handlelisten…

Det vil si, noen av oss startet dagen kl. 0200… Vil vedkommende som ringte meg KL 0200 I NATT, vennligst huske på at det er 5 TIMERS TIDSFORSKJELL mellom Norge og Brasil – Takk. !!! 🙂

Ellers har vi vært Downtown i Rios finansdistrikt og dit kom vi med T-banen, enkelt og grei måte å reise på. Vi har stort sett vandret rundt og kikket i butikker og snust inn atmosfæren av en storby. Rio er en fasinerende by, nytt og gammelt side om side. Mellom skyskrapere ligger det plutselig noen gamle hus og bryter fullstendig det du forventer.

Spist har vi gjort hele tiden, lunsjen ble inntatt på en lunsj-resturant der du betaler pr kilo, dvs at de veier maten og så betaler du for vekten. Det var et godt utvalg av mye rart, noe kjent og kjært, men det meste var ukjent.

Lure som vi var sjekket vi at de tok Visa-kort før vi gikk igang med spisingen. Vi hadde kommet rett før rushet, og da vi skulle betale, var det lang kø, men den gikk kjapt fremover – helt til vi kom og blokkert alt – vi hadde jo selvfølgelig stoppet på den første av to kasser. Det viste seg nemlig at de ikke tok vår Visa, men kun Visa Elektro – dvs med online betaling og det hadde jo ikke vi. Dette forsto vi etter en lengre forklaring – selvfølgelig på portugisisk – som vi fortsatt ikke skjønner så mye av, etter hvert med hjelp av noen noe utålmodige, men hyggelig kunder. Forvirringen ble oppklart og vi fikk gravd frem kontanter og betalt og slapp til andre kunder. Du lurer kanskje på hvorfor folk ikke bare gikk forbi til kasse nr 2? – det var selvfølgelig fordi den også var opptatt iom at hun selvfølgelig måtte hjelpe til og skulle prøve å forklare oss problemet – fortsatt på portugisisk. Billig og godt var det i hvert fall.

Vi hadde oss en liten kaffepause på en kafe, Cafè do Bom Cachaca da Boa. Eieren var egentlig arkitekt, men var nå cafevert + og hadde restaurert kafeen tilbake til sin opprinnelig stand. Historikken til kafeen, var at for ca 150 år siden, hadde kunstnere og forfattere samles her og startet å diskutere hvordan de kunne bli kvitt kongedømmet til fordel for en republikk – i de dager kunne vel det kalles ekstremsport med høy risikofaktor. I tillegg til kafeen var det også antikvariat, et spennende besøk med en hyggelig vert.

Ellers har det stort sett gått i sko-handling i dag, bortsett fra at jeg (Leif) ble tvangssendt inn i en eksklusiv herrebutikk og med hjelp av betjening, kunder og familie fikk jeg handlet noen trøyer – får ikke lengre lov til å gå med Liverpool-trøya, og den som er så behagelig i varmen. (ja da, jeg vet at den trenger en liten vask, sukk…)

Det var en lang dag.

Folk er utrolig hyggelig og hjelpsomme, selv om enkelte nok kan være litt vel hjelpsomme og hyggelige. På veien tilbake til T-banen, stoppet vi på en hamburger-bule der vi fikk vi litt "hjelp" av en herremann som nok hadde planer om å være enda mer "hjelpsom", men betjeningen skjønte etter hvert lunta og fikk jagd ham ut.

Andre ting å nevne, nei lite. Jo, forresten naboen vår her på B&B var nede på en lokal restaurant og fikk med seg at en mann ble skutt på neste gatehjørne – og da alle andre (de lokale) gikk fort hjem, skjønte han hintet og gikk hjem han også. Men, Rio er faktisk rimelig trygg og vårt nabolag et av de tryggeste, så lenge du ikke gjør noe dumt og ikke blir bandemedlem, akkurat som i Stavanger, Oslo og andre byer. Og jeg har faktisk opplevd at folk har blitt knivstukket på gatekjøkken i Stavanger – uten noen fornuftig grunn.

Og så fant vi løsningen på parkeringsproblemene i Egersund – gjør som i Rio. Bildet viser for øvrig bare en tredje- eller en fjerdedel og det er et par etasjer som ikke kom med på bildet.

Middagen ble også en liten "opplevelse". Vi får si som Forrest Gump: "Life is like a box of chocolate, you never know what you'll get." Vi bestilte kylling, men fikk biff. Ikke noen dårlig biff, forresten. MasterCardet virket selvfølgelig ikke, det gjorde det lå samme plass forrige dagen, men heldigvis hadde vi backup-kort. Kjøringen her er litt spesiell, de kjører uten lys, men skrur på lyset om de ser noen… det vi lurer på er hva om de ikke ser noen før de merker noen?

Som dere vil se av bildene, er veien kronglete opp til B&B, og hver gang lurer vi på om taxien klarer bakkene, de har også en egen vane med å tute i hver 180 graders sving, om kvelden blinker de med lyset. Kjøringen er nok også litt i meste laget for en som har rundkjøringene i Egersund som det største "problemet".

Så hva har vi lært i dag?

• Skriv ned stedene verten anbefaler, nå har vi omsider lært at vi klarer ikke å huske disse lange og innviklede navnene når vi har bruk for dem – særlig ikke om det flere av dem.
• Sjekk at Visa-kortet ditt virkelig kan brukes – og ha alltid en kontantreserve i baklommen – spesielt hvis du ikke liker oppvask.
• Sjekk at MasterCard-kortet virker, – og ha alltid en kontantreserve i baklommen – spesielt hvis du ikke liker oppvask.
• Hvis noen blir skutt der du befinner deg – gå fort hjem.

Vi har nå fått oss en god natts søvn – kun avbrutt en par ganger av en heisadundrende fest i nabolaget som varte til ca 0700 – i følge verten som ikke fikk sove i det hele tatt. En ting er i hvert fall sikkert, naboen har et imponerende stereoanlegg med ekstrem god – og høy – lyd. Vi trodde det skulle være sånn, og sov godt.

Etter en god frokost, bar det avsted til Kristus-statuen, Christie Redentor. Vi tok banen opp og det var en fin tur som tok ca 20 min gjennom et naturreservat. Utsikten var formidabel og statuen var bare svær. Etter vi kom ned ble det litt bikini- og "Hard Rock t-skjorte" handling. Vi praiet en taxi og klarte det kunststykket å få en taxi der sjåføren ikke bare snakket engelsk, men til og med visste hvor Norge var.

Turen bar videre til kabelbanen som skulle ta oss til Sukkertoppen – eller Pao de Acucar som det heter. Det var to baner for å komme til toppen og vi hadde satset på å spise på en restaurant på første avsats da vi begynte å bli både sulten og litt slitne i bena. Men, surprise… det var det ingen restaurant der, bare en snack-bar som nesten ikke hadde noe utvalg i det hele tatt. Vi endte opp med fire ferdigpakkede sandwicher, som ikke akkurat var noen kulinarisk opplevelse, Rebecca endte opp med en pose chips da sandwichen ikke falt i smak. På toppen var det ikke noe bedre når det gjaldt mat, utsikten var upåklagelig fra begge plassene. På veien opp passerte vi for øvrig en bil som hang i kablene..

(!).Sukkertoppen var absolutt verdt en tur, fantastisk utsikt. Det var forresten relativt lite turister, dvs det var nok av dem, men ikke uoverkommelig. Køene gikk kjapt unna og vi var blant de relativt få "ikke-brasser".

Utsikt mot Copacobana.

Utsikterne

Vi gikk så inn til Praia de Botafogo og skulle ordne med noe mat til Rebecca på Mc Donalds – det er "safemat" for henne – og hadde tenkt å gå ut for å spise senere, men alle var trøtte, sultne, slitne og gretne så vi endte opp med å spise der alle sammen. Å bestille der var for øvrig en prøvelse i seg selv – vi kan jo ikke portugisisk og det sliter vi noe med… Det er like spennende hver gang, men etter 15 min bestilling, hjelp fra to ulike gjester, fire ansatte og to "serveringsforsøk" fikk vi endelig mat – selv om vi ikke fikk akkurat det vi hadde tenkt, men det var nesten – og det får jo være godt nok i en slik situasjon… Problemet var nok at det var flere ulike størrelser i både mat og drikke på Mc Donalds og for å komplisere det ytterligere skulle vi ikke ha dressing og ost på to burger, medium porsjoner – i tillegg til at vi ikke skjønner et kvidder portugisisk og at de ikke skjønner et kvidder engelsk – eller norsk for den saks skyld – og så er de pokker så dårlige i tegn og fingerspråk, ja da har du oppskriften på en komplisert kommunikasjonsprosess. Som du kanskje vet, består en kommunikasjonsprosess av: en sender, en mottaker, kanal og støy i prosessen. Her var det mye "skrurr på linja". Heldigvis er folk utrolige hjelpsomme, har godt humør og smiler og ler av det meste, inkludert under rare utlendinger. Vi får for øvrig nok av laaaange blikk, og vi (de voksne) tror ikke at de er beregnet på oss, så mor og far passer godt på. Far ser tidvis meget olm ut…, men det hjelper ikke (sukk). Brasse-gutta ligger nok noen hakk foran Ola-dunk når det gjelder å gi oppmerksomhet – forresten uten å være påtrengende eller ubehagelige.

Hva har vi så lært i dag?

• Planlegg dagen i forveien, følg planen,
• spis i tide, drikk nok – men ikke for mye
• gå ikke for langt fra et toalett,
• hvil også i tide
• og ikke minst planlegg hva du skal bestille av mat – før du står fremst i køen – noen portugisiske ord og uttrykk er nok ikke av veien i den sammenhengen.

Nei, nå får vi gå og planlegge morgendagen.

Etter en laaaang flyreise kom vi frem, og jeg kunne bare atter en gang konstantere at flymaten ikke har bedret seg siden sist jeg var på reis – hvordan klarer de det? Flyturen hadde for såvidt elementer av overraskelser i seg.

Flyet skulle egentlig gå kl. 2230 og etter en direkte flight til Rio, skulle det være fremme kl. 0600. Flyet gikk først kl. 2300 og vår flight hadde blitt slått sammen med en flight til Salvador, nord i Brasil, så vi skulle først mellomlande der og så lande i Rio kl. 0700. Vel, turen gikk som sagt greit og vi ble vekket og fikk "frokost", etterpå fikk vi utdelt noe ankomstdokumenter som skulle fylles ut ved innreisen. Vi hadde jo god tid iom at vi først skulle mellomlande i Salvador. Nå var høytalerannonseringen noe skurrete og vanskelig å høre, men vi syntes at han sa at vi gikk inn for landing i Rio, men klokken var bare 0400 og det var jo alt for tidlig. Nå var det faktisk Rio vi landet i – og "familien Glum på tur" fikk det rimelig bråttom med å sanke sammen ulike saker. Vi vet fortsatt ikke om flyet gikk videre til Salvador, men det hadde jo vært pinlig om vi hadde passert Rio og endt opp i Salvador…

På grunn av at vi "hadde så god tid", hadde vi ikke fylt ut ankomst-dokumentene, 2 per pers det skulle vi jo gjøre mens vi ventet i Salvador eller på flyturen videre. Så vi finne oss et ledig bord og måtte fylle ut dokumentene i ankomsthallen før passkontrollen – og ble derfor desidert sistemann i køen – som var lang (to fly). Men, tror du ikke at det kom en "arbeidsledig" passkontrollør og hentet oss frem – forbi hele køen – til en ledig kontrollbu.

Det er ikke helt fritt for at vi fikk noe stygge blikk, men det var nok pga av de "små" barna våre at han forbarmet seg over oss – og en familie til som ble plukket ut. De var de riktignok noe mere tunglærte enn oss (en tysk mor med 3 relativt store barn), hun måtte omtrent hentes fysisk ut av køen – og kom med stor angst i blikket før hun skjønte at det ikke var farlig. Om vi trodde det var farlig eller noe tvilsomt å bli hentet ut av køen av uniformet politimann som ikke snakket et kvekk engelsk?, neida vi syntes bare det var naturlig og hyggelig…naive normenn som vi er. Resten av køen var jo hovedsaklig tyskere…

Ellers ble vi hentet kl. 0700, som avtalt/bestilt samtidig husværet, så det ble atter en del venting der også. Husværet er meget bra, koselig og hyggelig. Det er såpass lite at du får god kontakt, Sjefen sjøl, Rob som er kanadier, snakker jo (naturlig nok) rimelig godt engelsk. Her får vi tips og veiledning – og det kan jo være greit. Det er mango-, banan- og kokostrær i hagen, i tillegg til en masse trær som vi ikke har sett før. B&B som de kaller det, ligger i utkanten av et relativt stort naturreservat – midt i Rio og det preger nabolaget. Stedet kan absolutt anbefales.

Thea og Rebecca har allerede matet apekattene i hagen, de kommer langs telefonlinjene når det blir lagt ut bananer.

Herlig…

Dagen i dag gikk ellers med til en tur ned til et kjøpesenter (selvfølgelig) ved stranden Praia de Botafogo. Der spiste vi lunsj på toppen og hadde den utsikten

Bra at de ikke er større, for hyggelige ser de ikke ut…

mot stranden og Sukkertoppen.

Av naturlige årsaker er vi rimelig trøtte, så det blir en tidlig kveld, men først skal vi spise middag – etter en liten middagshvil – om vi klarer å få alle til å være våkne samtidig. Det er for øvrig vinter her, litt småkaldt, bare 18 – 19 grader om natten og sol og 26-30 om dagen, med andre ord ikke noe snø å snakke om. Nå er det allerede bekmørkt ute, kl.1730 og brasiliansk musikk toner ut over nabolaget fra nede i gata her hvor de ikke gjør om oss i Norge – sitter hjemme alene og ser på tv, neida – de flytter tv'en ut på gata og ser i lag med hele nabolaget. Men, hvordan de klarer å bli enig om kanalvalget, ja det er en gåte.

Vi spiste på en lokal resturant, Manolos. Middagen var fin, enorme porsjoner og svært god, en del ukjente grønnsaker, knallsterk pepper og enda Thea og Rebecca kun bestilte halv porsjoner, var halvparten fortsatt igjen da vi gikk. Her er det mye lyder, insekter, fugler, musikk, festing, fyrverkeri (!) og mye annet.

Veien opp og ned til resturanten gikk gjennom et lokalt nabolag, vi gikk ned en masse trapper i smale smug, her er det ikke mye turister.

Ja, nå sitter vi her på Frankfurt og furter… og skal etterhvert ha en frankfurter å spise til kvelds. Flyplassen er svær, butikkutvalget har ennå ikke trigget noen salg. Prisene er ikke akkurat billige, en iPod er faktisk billigere i Norge. Ellers går det i lydbøker og aviser – de siste norske papiravisene på lang tid.

Nå er vi i gang med ferien.

Lydbøker er tingen på reise. Vi har masse lydbøker med oss, selvfølgelig er Ringenes Herre og Harry Potter med på turen i lydbokformat – du trodde vel ikke noe annet?

Forresten lurer vi på om det er noen japanere igjen i Japan??? Det ser ut til at alle er her.

Foreløpig har vi lært lite portugisisk, men noe har vi da lært:

Onde fica a snorkel? – Hvor er nærmeste snorkel?

Estou com vontade de ir sinal m de transito? Jeg har lyst til å gå til nærmest trafikksignal.

Obrigad – takk

Jeg glemte for øvrig å fortelle at jeg atter en gang konstaterte at verden er ikke stor; jeg sto inne på utenlandsområdet på Sola flyplass og ser på avisene, tar et skritt tilbake og tråkker på foten til ei dame. Hun ble vel like overrasket som meg da det av alle personer, var Wenche Haffnes Andersen som er ansatt i kommunen og er politiker og sitter bla i formannskapet for FrP. Møte og hilse på ja, tråkke på foten i utenlandsterminalen på Sola – ved å ta et skritt tilbake – tja det er tilfeldig.