Med hensyn til varme, er alt som det pleier, og ellers er alt bare bra.
Vi begynte dagen med en tur innom hovedkvarteret da det var tid for å levere statusrapport for pengeregnskapet. Vi får nemlig penger for å betale tolk og sjåfør, drivstoff, kontormateriell med mer. Så i dag gjorde vi opp regnskapet og begynte på en ny runde, og alt var ok. Iom at vi var innom Sheraton fikk jeg benyttet anledningen til å sjekke epost, samt å sende reisebrevet for lørdag og søndag. I tillegg måtte vi levere vår printer da den absolutt ikke ville det vi ville, og ”the computer guy” klødde seg svært så godt i bakhodet og ba oss komme tilbake i morgen, ja ja – det er åpenbart dårlig miljø for datamateriell i leiligheten vår…
Så tok vi turen til Marneuli distriktet der vi var på besøk hos politi, partier og DEC’en for å spørre om likt og ulikt, følge opp ting og tang, samt avklare uklarheter. I tillegg fant vi et sted som korttidsobservatøreren kunne fakse sine rapporter fra, men noe skikkelig spisested fant vi ikke – og det i en by med ca 60 000 innbyggere… men minst 5-6 brudekjolebutikker var lett tilgjengelig i hovedgaten… Så av det kan vi slutte at de har ofte bryllup, og derfor trenger de ikke restauranter og kafeer iom at det får det de trenger på alle bryllupene…
Vi måtte også ut for å rekognosere i vårt AoR – Area of Responsibility – ansvarsområde. Dette for å finne landsbyer som har valglokaler, sjekke ut hvor lang tid det tar mellom de ulike landsbyene fordi antall kilometer ikke alltid sier noe om hvor lang tid det tar – det skal være sikkert og visst. Vi var helt nede ved grensen til Armenia og var innom to ulike landsbyer – begge for øvrig med samme navn (!). De siste stykkene, etter at vi tok av fra hovedveien var ikke spesielt bra – om vi kan kalle det vei – kanskje dårlig traktorsti eller noe slikt ville være mer passende, og det illustrerer jo behovet for rekognosering og ikke bare planlegge ut i fra kartet. Vi ble nok dagens snakkis der, det ble etter hvert en del nysgjerrige folk (kun gutter og menn i dette muslimske område) som lurte på hva vi skulle der. Her snakker for øvrig alle azerdjabansk eller armensk og ikke georgisk i det hele tatt, men russisk går bra med den noe eldre generasjonen.
På veien tilbake, hadde vi tenkt å prøve ut en annen vei fra Marneuli, men fant relativt fort ut at etter å ha brukt laaaang tid på et koooort stykke mer eller mindre inne i byen, at det ikke var noe fremtidsrettet prosjekt. Vi snakket med noen lokale og fikk høre at vi måtte regne med minst to timer på 12 kilometer, og da hadde vi jo for så vidt fått avklart det vi ønsket. Vi tok den vanlig veien tilbake til Tbilisi…
Vi var sent tilbake i Tbilisi etter minst en brå unnamanøver (Kuba er en god og våken sjåfør…) og hoppet av i sentrum for å spise julemiddag, som er lik alle andre middager her. Ikke mye ribbe eller pinnekjøtt her nei… I morgen er det gresk jul og den skal ”feires” på samme måte… ut på langtur, men da til et annet distrikt.
Kort sagt, en noe utradisjonell og uvanlig julekveld, men så er det jo ikke jul her før 7. januar…
Igjen ha en riktig god jul der hjemme.
Så hva har jeg lært i dag da?
- Det må da være et marked for en god restaurant her og der, eller hva?
- Veiene her kunne godt ha trengt både en og to veimilliarder…, men så har de jo ikke bompenger heller her – og som kjent får du ikke noen veiprosjekter uten det, eller hva???
- Veiene i Dalane er relativt sett ikke så dårlige…
- Det hjelper svært så godt å finne en restaurant der ikke bare menyen er på engelsk, men hvor de også kan forklare på engelsk hva de direkte oversatt navnene på de ulike rettene betyr. F.eks så sier ikke ”kuchmachi” oss ikke så veldig mye. Det er for øvrig hjerte, lunge og mage på et eller annet dyr, en annen variant som jeg ikke husker navnet på, er hjerne på spidd – også det fra et eller annet dyr… Kucmachi derimot gir i det minste assosiasjoner til kumage…og da lyser det røde varseltrekanter og ringer alarmklokker…
- Jul er nå ikke helt det samme utenlands…