Kategori: Valgobservasjon

Sløøøøv dag, en fridag – dvs nesten. Våknet 0530 av innkalling til morgenbønn, men sovnet igjen og hadde selvsagt glemt å skru av vekkeklokken… så selv om jeg ikke skulle opp tidlig, våknet jeg som vanlig…

Etter de sedvanlige 3 megastore (jeg bruker en cornflakes-skål…) koppene med kaffe og frokost i tillegg, var det klart for litt lesing og billed-fiksing for utlegging på web’en. I tillegg kom Monique innom og vi fikk diskutert og analysert litt, før vi tok en tur til byen – dvs vi gikk en tur til byen – godt å få gått litt… Ja da det er helt sant…, jeg synes det var godt å gå – og jeg spiser masse grønnsaker….

Alt er stengt i dag, bortsett fra slakterne og leketøysbutikkene… De slaktet over en lav sko – under mer eller mindre hyggelige forhold. Et sted hadde de bare slengt alt slakteavfallet delvis opp i og delsvis ved siden av en container! Godt at det ikke er sommer og 40 grader sier nå jeg – dvs det var vel Monique som sa akkurat det – og det er vanskelig å ikke være enig i det! Og som tolken vår sa i går, det meste er stengt og det er stort sett bare unger ute i gatene. Leketøysbutikkene er åpne da det er tradision for å kjøpe leker til ungene i dag.

Etter å ha vandret litt rundt, fått en telefon fra en kandidat som ønsket å ta opp noe han mente var kritikkverdig med oss i morgen, tok vi en taxi tilbake til hotellet. Etter det, har det stort sett vært sløving på rommet – lesing og billedjobbing. Fikk en telefon fra Hans Georg fra Jenin, og som han sa der trengte de ikke vekkeklokke da de israelske jagerflyene brøt lydmuren rett over byen rett som det var – og det vekker de fleste… Vi skal spise rundt kl. 2100 og det var den dagen.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Magen tåler åpenbart det meste – det går i normal fart og er ikke merket av gårdsdagens lunsj…
• Skru av vekkeklokken når du har fri…
• Slakteavfall gjør seg best opp i containeren…
• Tolken hadde rett – det var lite folk ute og det meste var stengt.

Dagen vår i dag? Tenk deg: trange gater, biler som er parkert på kryss og tvers, butikker som har halvparten av butikken ute i gatene, masse av folk som går i alle retninger, biler som kjører begge veier og som alle mer eller mindre "ligger på hornet", gjerne en politibil eller to med sirener, fargerike klær, grønnsaker i alle farger, gjerne en slakter i gang med å slakte mens slaktet henger fra kroker i friluft, søppel, mat som blir lagd under mer eller mindre Mattilsynsgodkjente forhold… (helst mindre). Alt dette gir en kakkefoni av lyd, lukt og synsinntrykk… litt mer stemning her enn på torget i Egersund…. En gåtur i en arabisk bygate, kan være en totalt kaotisk opplevelser for sansene for en utenforstående. Dette var litt av dagen vår i dag…

 

Vi skulle ikke ha eskorte når vi reiste til Dura – som er en liten by – som ligger ikke langt fra Hebron, men den kom. Riktignok ikke militær eskorte, men sivilt politi med 3 mann i bilen. Nå forsto vi ikke helt hvorfor den kom iom at avtalen var at den ikke skulle komme, men vi tok ingen diskusjon på dette nå, og kjørte rundt i dag med blålys og delvis sirener – noe slitsomt og ikke påkrevd, men men… Tror nok vi skipper akkurat det følget om det da ikke skulle være påkrevd av en eller annen grunn – og det er det ikke.

Første stopp var på rådhuset i Dura der vi møtte ordføreren og halve kommunestyret, og etter gjensidig informasjonsutveksling bar det videre til neste stopp som var hos en kandidat på den nasjonale listen, men fra Dura. Han er blind – og som han sa da vi åpnet med at vi var glade for at han tok seg tid til å se oss – at akkurat det kunne han nok ikke, men høre på oss kunne han alltid… Han var naturlig nok også opptatt av funksjonshemmedes rettigheter i valget og jeg kunne jo opplyse at dette også var et tema i Norge og at vi fortsatt hadde et stykke å gå der også. Jo da, det var han klar over da han hadde vært på en konferanse for funksjonshemmede rettigheter i Oslo – og hadde merket seg at alt ikke var tilrettelagt for funksjonshemmede da han skulle ta toget…

Forresten hjalp det ikke noe særlig på at vi hadde med oss politiet for å finne frem… Hverken til dette møtet eller et annet møte noe senere hjalp det noe særlig, tvert i mot… men men vi kom da fram til slutt begge plassene.

Så fikk vi med oss et større politisk møte med en hel del kandidater fra et av partiene og fikk rakk å intervjue en ny kandidat mens vi ventet på at listetoppen deres skulle komme. Det var flagg og høytalere, musikk og dikt (!), jubel og klapping, men som tolken vår sa, bare vent på et av de andre partienes møter… der var stemningen betydelig høyere! Ja ja, her er det bare å stålsette seg, de norske politiske debattene blir aldri helt det samme som før…

Til det siste møtet hadde vi en del ledig tid da det var litt sent på dagen, så vi benyttet anledningen til å vandre litt rundt i byen som tidligere nevnt. Det la for øvrig en liten demper på stemningen når vi vandret rundt med 2 politimenn 3 skritt bak… Vi spiste en kebab på et lite "spisested" – og overlever magen min dette, går nok det meste bra…, men, men… Alle de koppene med te, kaffe, juice og vann vi får i oss på de ulike møtene vi har, gir nok immunforsvaret vårt en rimelig beinhard trenning… For øvrig antar jeg at folkene her ned må ha et rimelig godt immunforsvar når det kommer til kjøtt. For kjøttet får nok et lite tilskudd av både det ene og andre når det henger ute i friluft – ved mer eller mindre trafikkerte veier – i sol og i regn.

Så etter litt byvandring, en del kjøring i området for å finne frem til en del stemmelokaler (rekognosering for korttidsobservatørene), var det tid for det siste kandidatintervjuet med en annen listetopp. Dette var noe spesielt i den forstand at det var i et relativt stort rom med ekstremt dårlig akustikk, plaststoler rundt veggene og en masse folk, stort sett da, som satt rundt veggene… Ikke akkurat en intim og hjemmekoselig stemning, men det gikk nå bra det også og det er jo tross alt det viktigste… Vi hadde ellers tenkt oss på et lite besøk et annet sted, men palestinerne fikk ikke lov til å kjøre dit av israelerne, så det får vi ta en dag vi ikke har "hale".

Så bar det hjem i mørket med blålys hele veien – på en mer eller mindre tom vei… Så hvorfor blålyset var på, er meg en gåte.

I morgen er det Eid-al-Adha, og både tolker og sjåfører har fri iom at dette er deres "juleaften" og den går fra 10-14 januar i år, de hadde nok ønsket seg fri resten av uken, men det går nok ikke… Men iom at vi ikke har verken tolk eller sjåfør og det meste er stengt i morgen og folk er opptatt med familie og fest, blir det nok mest lesing og skriving som står på programmet for oss i morgen.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• En avtale er ikke alltid en avtale… Det er et uendelig potensiale for misforståelser når en samtale skal gå gjennom flere ledd…
• Torget i Egersund er nok litt kjedelig i forhold til en del andre steder…
• Det er ikke alltid det hjelper å ha med seg politiet på tur når det gjelder å finne frem.
• Du kan leve farlig på mer enn en måte, hvorfor drive med ekstremsport når du kan spise kebab…
• Blålys er tingen… 

I dag har vi vært på besøk hele gjengen til TIPH -Temporary International Presence in the City of Hebron. Dette er en ubevæpnet internasjonal styrke som er utplassert i Hebron for å overvåke og rapportere det som skjer i Hebron, og kom i stand etter at en israelsk settler åpnet ild i Ibrahimi Moskeen og drepte 29 palestinere. Styrken ledes av en normann Øystein Øverkill, og det er for tiden 22 nordmenn i styrken som er på totalt 72. Hovedtyngden av det som rapporteres er i følge TIPH trakassering av palestinere – hovedsaklig fra israelske settler som bor i sentrum, og disse settlere har blitt betegnet som de mest ekstreme på hele Vestbredden.

Det gjør jo unektelig inntrykk å se grafitti som "Gas the arabs" skrevet av israelere, det er jo ikke akkurat det du forventer å finne. Og det er jo også unektelig noe spesielt at de må ha nett over gatene for å beskytte de gående mot det som disse settlerne kastner ned; søppel, sand og svære steiner, kokende vann og olje, for å nevne noe av det TIPH informerte om. Vel, vel en takk til Eli Smette fra Norge og Suzanne Leuenberger som viste oss rundt i regnet. For det har regnet i dag – og det

er vel de lokale mer glade for enn oss…

Rundturen var både informativ og ga mye nyttig bakgrunn iom at området som de overvåker også er et område vi skal rapportere fra. Og siden de også spanderte lunsj på oss, var vi mer enn godt fornøyd.

Etter retur til hotellet, var det rett på intervju med en av Fateh-toppen og det var jo absolutt interessant. En møter virkelig mange interessante typer her, og enda har vi bare nett såvidt begynt… Etter de obligatoriske briefmøte, dro vi ned til kampanjekontoret til den tidligere Fateh-toppen og fikk intervjuet kampanjepersonellet hans og fikk påfyll på det vi ikke fikk oversikt over i hovedintervjuet. Så var det oppsummering og jammen var det kveld…

Middagen var lammekotteletter som jeg spiste på rommet, litt ok å være litt for seg selv også… og så er det jo så mye varmere her på rommet…

I går skrev om hva jeg er glad jeg har med, i dag skal jeg si noe om hva jeg savner…

• Familien.
• Venner og kolegaer.
• Superbrød fra Eikunda…
• Mmmmm.
• En Caipirini – det har ikke vært en offisiell bar i Hebron på 600 år.
• En dusje i skikkelig varmt vann.
• Bredbånd…

Men, men jeg har nå ikke vært borte så lenge og skal nå heller ikke være borte så lenge – så jeg overlever nok.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Det er ikke ost alt som ligner, noe er smør… De kunne jammen ha smøret i skåler som som oss, og ikke i tykke ostelignende skiver…
• Det er mye "galskap" her i verden…
• Sjekk alltid hvilken etaje du går ut i – selv om du trykker på rett etasje i heisen, kan det være at den stopper i feil etasje – og da er det ikke rart om nøkkelen ikke passer i døren….

Enda en dag har gått, og det er tid for oppsummeringen. Hva har vi gjort i dag? Må egentlig tenke litt – det går liksom litt i ett, men i dag hadde vi i det minste lunsj…

Dagen begynte med en del forberedelser til ulike møter, og så bar det avgårde til DEC – District Electoral Commission, der vi, vi der er Monique og meg – vi jobber nå teamvis, hadde møte med sjefen for valgkommisjonen her i Hebron-distriktet. Det er jo en hel som må kartlegges og som vi må ha kontroll på. Han er vennlig og svært imøtekommende, men han blir nok lei av oss før vi har fått kontroll det vi skal ha oversikten over… han har jo også en jobb å ivareta og jeg antar at det er slitsomt nok som det er.

Så fikk vi med oss et besøk på et partikampanjekontor til en lokal kandidat fra Fateh for å knytte kontakt og få avtalt et møte med kandidaten. Han skal vi ha møte med i morgen, for å intervjue ham om likt og ulikt. Det er spørsmål om synspunkter på likt og ulikt, finansiering av kampanje, om han har vært hindret i sin kampanje, om han har klager, samarbeide med valgkommisjonen etc etc. Så blir intervjuet oppsummert i en rapport og deretter blir hovedpunktene av det som har spesiell interesse sendt videre til hovedkvarteret – Core Teamet i den ukentlige rapporten – om det da ikke er noe av helt spesiell interesse som bør rapporteres videre med en gang da…

På vei tilbake rakk vi innom en liten lokal glass og keramikkfabrikk og fikk kjøpt med oss noen suvenirer, det er jo alltid greit å kjøpe lokale ting – og ekstra morsomt å kjøpe ting som du ser hvor og hvordan blir lagd. Nå kan jeg ikke røpe hva jeg har kjøpt – av naturlige grunner – men det blir en utfordring å reise hjem…

Så fikk vi med oss et politisk debattmøte med representanter fra de fleste partiene som stiller liste her i Hebron-distriktet. Et valgmøte på arabisk er unektelig en utfordring, men en del fortløpende tolking underveis og en gjennomgang av tolkens notater i etterkant, gis oss et godt bilde. Det er jo snakk om å få med seg ikke bare hva som blir sagt, men også hvordan det blir sagt og den generelle tonen på et slikt møte. Her var møtet lagt opp slik at alle fikk 5-10 minutter til å fortelle om seg og sitt parti, for deretter å svare på spørsmål fra salen om likt og ulikt.

Deretter var det oppsummering, rapportskriving, få avtalt noen møter de neste dagene med flere kandidater, en gjennomgang av media som har noe om den politiske situasjonen fra Hebron, for så å planlegge morgendagen. Vi har som sagt fått en god struktur på møtene våre, men det krever jo selvsagt forberedelser fra det enkelte team sin side.

Vi har gjort det enkelt; først en runde rundt bordet – refleksjon – der den enkelte har muligheten til å ta opp sine subjektiver opplevelser av teamarbeidet, så er det en kjapp gjennomgang av dagen, planer for morgendagen for den enkelte team, koordinering av forhold som involverer flere team, gjennomgang av meldinger/oppdrag fra Core Team og sikkerhetsmessige forhold – og så er møtet slutt. Dette tar i overkant av en god time, og da er det som regel godt over kl. 1900-1930.

Nå er endelig alle mobiltelefonene stilt inn slik at det er kjapt og enkelt å sette dem på lydløst og tilbake igjen med lyd og jeg har fått orden på i hvilke lommer jeg har alt mulig. Vi går med sånne "fiske-vester" med EU-merking. Disse vestene har et utall lommer – det er til og med en egen lomme for visittkort (!) og når du i tillegg har bukselommer og en veske som også har masse lommer – ja da må du ha et fast system for å finne den enkelte mobiltelefon, id-papirer, blokk og blyant, kamera, usb-stikk etc etc. For alt dette gir 20-25 lommer, hvorav en del er inne i hverandre…

Det er jo enkelte ting jeg er glad jeg har med; og jeg er ikke helt sikker på hva som står øverst på listen. Sovepose eller mine nyinnkjøpte og varme Ecco-vintersko – jeg klarer ikke helt å bestemme meg for det…, men etter at vi satt oppe på restauranten og spiste kveldsmat under terrassevarmeren… tror jeg nok de varme vinterskoene rykket opp på førsteplassen – nå som vi kan styre varmen selv på rommene våre. Høyt på listen står for øvrig også mobiltelefonen min – for der har jeg et kjekt lite program som regner ut ulike valtutakurs og når du operer med dollar, euro og shekel – er det ganske greit å ha – og selvfølgelig må jeg ikke glemme iPoden.

I dag betalte jeg hotellregningen og det var greit å få litt oversikt. De luringene krever betaling i dollar og det er jo greit – i alle fall sånn i utgangspunktet… Men prisene i restauranten er i shekel, og når du betaler i dollar har de regnet om fra shekel til dollar – og det er jo greit – i alle fall sånn i utgangspunktet… Men vekslingskursen de gir er mildt sagt elendig, og da er det plutselig ikke så greit lengre…så nå blir det kun betaling i kontanter fra nå av!!! Det samme hadde de gjort på internett-regningen våre – som vi har fått kontanter i shekel til å betale…. Så noe har jeg da lært i dag…

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Suvenirer som er lagd på steder er best.
• Der er en lettelse å ha ting og tang på fast plass…
• Eccosko er dyre, men vel verdt hvert eneste øre.
• Ha oversikt over vekslingskurser og andre lure hotelltricks… det kan spare deg for en hel del kroner.

I dag er det fredag – tror jeg… Dagene går i et og du mister litt kontrollen på tid og dag. Det blir litt som å være på øvelse, hardt kjør, lange dager og uregelmessige måltider.

Dagen i dag har stort sett gått med til å skrive rapporter, oppsummere intervjuer og få sendt den ukentlig rapporten til hovedkvarteret i Ramallah. Ellers har vi begynt å intervjue tolker – det kommer jo flere observatører etter hvert, hatt et møte med palestinske sikkerhetsstyrker for vi får selskap når vi skal på langtur… en hel bil full av folk – dsv militær eskorte. Dette krever selvsagt en masse koordinering, men det skal nå gå greit. Sikkerhetssituasjonen har ikke blitt noe verre, det er nok mer et forebyggende tiltak. Så nå har jeg skrevet instruks for eskorte, koordinering mm, noe nyttig har man da lært i sitt tidligere liv…

Og så har vi begynt å få litt mer struktur på våre daglige oppsummeringsmøter – nå omdøpt til "Daglig briefingsmøte", og det er jo også greit for dagene blir lange nok som det er og det er nå slik uansett hvor du er i verden – har du ikke litt "strenge" regler på møtene blir de lett lange, ustrukturerte og lite nyttig – sett i forhold til tidsbruken. Så får vi se om vi klarer å holde strukturen. Lage den – lett, holde den – vanskelig…

Det store i dag, må ellers være at vi har fått varmeovner – dvs oljefylte radiatorovner – rett fra Tel Aviv. Får da temperaturen begynte å krype ned mot – og i underkant av 15 grader inne på rommet, begynte det å gå litt trådt med skrivingen – så nå er det bare fryd og velstand – og ikke minste varmt. Og ikke minst så kan vi styre varmen og temperaturen selv.

I dag prøvde jeg å koble opp pc’en via bredbånd, men … med en pc på arabisk og en på norsk, en som snakker engelsk og ikke arabisk (meg) og en som snakker arabisk og ikke engelsk (min hjelpsomme dataekspert på hotellet) – og som slett ikke skjønner norsk Windows XP, er det ikke lett. Og når han skal få hjelp av en venn som skal guide ham over telefonen og fortelle ham hvordan han skal koble opp den norske pc via et arabisk nettverk, ja da var utfordringen slett ikke liten… Vi skulle prøve igjen i kveld, men det blir nok i morgen. Så da skal vi prøve å få bilder på nett.

Så har vi feiret Claudias burstag i dag, hun er fra Portugal i LTO Team 14 og jeg får ikke lov til å si hvor gammel hun er. Vi var de eneste gjestene i restauranten og menyen var den samme – vi har snart jobbet oss gjennom den minst en gang – de har ikke kake og ikke dessert, og slett ikke champagne, så det ble en stille og avdempet feiring og en tidlig kveld. Nå skal vi ikke ta helg, så det er ikke derfor. Faktum er at vi ikke tar helg i det hele tatt… før et stykke ut i februar.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Lykken er en varmeovn…
• PC på norsk, arabisk nettverk, telefonguiding, språkbabling på norsk, engelsk og arabisk, gjør at du ikke kommer på nett sånn uten videre…
• Fredag kveld i på Hotel Regency i Hebron, er ikke akkurat hælene i taket…

Nå har jobbingen begynt for fult. Nå har vi fordelt kandidatene mellom oss, dvs du ulike teamene, og vi holder nå på med kartlegging av kandidater, oversettelse av lister og vi har begynt med intervjue kandidater. Først ut er de kandidatene som har trukket sitt kandidatur før listene var endelig, det var 8 stk har i Hebron. Så nå går det i intervjuer og ikke minste i ulike rapporter og referater som må skrives. Så jeg får virkelig trimmet engelsken min her, arabisken er det noe verre med, men det kommer nok – foreløpig prøver jeg å lære meg det viktigste – navnet på ulike matretter. Her må det prioriteres folkens…

Vi har også møter med andre organisasjoner, NGO, non-governmental organization, som f.eks det amerikansk baserte NDI som også har observatører ved valget, og som vi hadde møte med i dag. Det er jo greit å utveksle litt erfaringer, man trenger jo ikke lære alt på den harde måte. Senere skal vi bla ha møter med ulike menneskerettighetsorganisasjoner, media og og og …

Det er litt av et styr å få kontroll på alle de ulike myndighetsinstansene, partiene og ikke minste kandidatene, da det i tillegg til partilistene også er mange uavhengige kandidater – som av og til ikke er så veldig uavhengige, men har tilhørighet til et eller annet parti. At alt er på arabisk og må oversettes gjør det jo ikke akkurat enklere. Det gjør heller ikke det faktum at Fateh – det største partiet her i utgangspunktet stilte med to lister, men disse ble på oppløpssiden slått sammen til en liste, noe som førte til at noen kandidater flyttet fra den nasjonal listen til distriktslister. Oversikt og kontroll er stikkordet her – og foreløpig fremmedordet også… Men det kommer seg.

I tillegg har de et litt spesielt valgsystem, dette er for de spesielt interessert… Halvparten av de 132 som velges til PLC – den lovgivende palestinske forsamlingen, velges gjennom lister der hele landet er et valgdistrikt – som om partiene i Norge kun hadde en liste hver for hele landet. Resten av delegatene velges gjennom distriktslister, akkurat som i Norge der det er egne lister for hvert valgdistrikt – dvs fylkene. Vel folkens dette var voksenopplæringen for i dag… Vel kanskje en liten bit til, Hebron har i tillegg til partiene også en kompleks system av noen store familier, eller kanskje klaner, som også har stor innflytelse på det politiske systemet her.

Så er det et lite h….. å holde orden på alle tre mobiltelefonene med alle disse møtene vi har. De må settes på stille når du har møter og så må du jammen huske på å skru på lyden igjen etter at møtet er ferdig. Vi må ha to mobiltelefoner for vi må bruke to ulike systemer som selvfølgelig har ulik dekning. Det ene heter Orange og det andre Jawwal, vel da vi fikk ut telefonene var de merket med dymotape med teamnr og a/b, samt telefonnr. Og det var jo bra – og i tillegg var det ulik farge på dymotapen, noe som også var bra – og ja den ene dymotapen var orange, noe som var enda bedre – og nei den orange var ikke satt på telefonen med Orange-systemet… og det var slett ikke bra…

Heisene våre er litt artig, for det første må du alltid trykke på ned knappen for å få heisen til å komme til deg – selv om du skal opp, problemet er bare at heisen av og til kjører forbi deg iom at du sier du skal ned – selv om du egentlig skal opp – akkurat som heisen… Gulvet er jo også litt morsom – og definitivt ikke for de med heisskrekk. Dette er jo et fint hotell så det er mange fine lys i taket og et – bokstavelig talt, speilblankt mørkt steingulv. Det har den hyggelige effekten at det ser ut som heisen er 3 meter høy og 3 meter dyp – med andre ord det ser ut som heisen ikke har noe gulv – bare et hull… Dere skal snart få se bilde av den og mye annet da Bjørn Roger som tidligere nevnt har fikset bilde-problemet – og nå har vi til og med fått tilgang til en bredbåndslinje – riktignok i resepsjonen og riktignok med kabel og riktignok til en stiv pris pr. time, men det er j…. dyrt også med vanlig telefonlinje også.

Ellers er jeg meeeeget glad jeg tok meg bryet å drasse på min gode gamle dun sovepose – ah du varme gode soveposten min… Du vet et tynt sengetrekk og et laken er ikke mye å holde varmen på her, noe som blir enda mer påtrengende når man ikke har en varm og god kone på sin side… For varmen er vi, som tidligere nevnt, i nevneverdig plaget med. Det er kkkkkaaaldt, og vi lærer stadig, i dag oppdaget vi at hotellet skrur av varmen om dagen, så nå vet vi at vi må si i fra i resesjonen om vi skal sitte og jobbe om dagen på rommene våre – og det må vi jo iom at vi ikke har noe annet sted å sitte.

Det begynner virkelig å bli velstand her, for vi har også fått tilgang til BBC – de fikk byttet ut CNN for vi var litt lei av "This is CNN" og "Comming up – stay tuned" uten at det kom så mye annet enn enda mer "This is CNN" og "Comming up – stay tuned". Som dere kanskje har fått med dere, så skjer det litt av hvert her nede i området – og da er BBC ok ha i bakgrunnen. Her får vi jo faktisk nyheter…

Jeg glemte nesten dagen høydepunkt – avisreferatet etter vårt besøk hos guvernøren… Vi følger jo med på andre ting enn BBC og i dag dukket denne opp på www.maannews.net: " Hebron Governor receives head of EU election monitors Wednesday. Leaf Broush was accompanied by her EU delegation during a visit to the southern West Bank city." Vel akkurat her er jeg helt uskyldig, ja da jeg vet at ingen vil tro meg – akkurat som da jeg fikk skylden for datamusen som ble hengt opp på juletreet på rådhuset og som jeg også var uskyldig i, men på dette møtet var det Monique som ledet møtet og hun var sterk og klar på hvem vi og hvor vi var og vi leverte i tillegg fra oss alle visitkortene våre, og attpå til sa ikke jeg et ord – helt sant… Head of mission er for øvrig "Véronique de Keyser, Member of the European Parliament Foreign Affairs Committee and the EP Delegation for relations with the Mashreq countries." og ikke en stusselig formannskapssekretær fra Egersund.

Når det gjelder visittkort, er det et kapittel for seg. Alle har de og alle deler dem rundhåndet ut – noe som faktisk er ganske praktisk… men det blir jo en del av dem etter hvert. Redningen ble en visittkortbok, noe som vi faktisk burde være utstyrt med i grunnutrustningen – jeg har allerede brukt noen sider!!!

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Tolking på møter er ikke alltid like enkelt – det er jo greit om LTO teamet også får vært med i samtalen.
• Å holde orden på mobiltelefoner med stille modus / ikke stille modus er et slit. Det ene øyeblikket ringer de når de ikke skal, i neste øyeblikk så ringer de ikke når de skal…
• Å ha mobilsvarnr er egentlig ganske greit å ha, spesielt når det ikke er lagt inn på telefonen og spesielt når det ikke er mulig å hindre folk i å legge igjen melding – sikkert like greit å ikke høre på dem iom at det sikkert er på arabisk allikevel… Kanskje får vi nr’et før vi reiser…
• Hvem er denne damen Leaf Broush som har en egen EU delegation?
• Hvorfor trykke opp når du skal ned, eller var det omvendt?

Atter en hektisk og heseblesende dag. Etter litt koordinering bar det av sted med hele gjengen, dvs alle 3 team, på ”første besøk” til enda flere myndighetspersoner. Vi reiser bare hele gjengen på disse første besøkene da det langt på vei er både høflighetsvisitter og sikkerhetsrelaterte besøk – og det er jo greit at alle får samme informasjon og at alle ”får sett” hverandre. En del av de ulike besøkene er selvsagt også å finne ut av ”hvor de ulike partene er i terrenget” og ikke minst hvilket ansvarsområde de har. På slike oppdrag er det ikke alltid like enkelt å få/ha oversikt over hvem som gjør hva, bestemmer over hvem og har hvilket ansvar.

Første besøk på listen var til den lokale palestinske politisjefen – lokal og lokal, har er sjef for Hebron-distriktet og det er stort. Her ble det høflighetsfraser, te og kaffe, gjensidig informasjonsutveksling, samt den obligatoriske utvekslingen av visittkort og annen kontaktinformasjon. Dette var mitt møte, for vi har gjort det slik at vi tar vår respektive møter – alle kan jo ikke snakke i munnen på hverandre når det kommer en hel flokk.

Midt under møtet fikk vi melding om at guvernøren i Hebron distriktet hadde tid til oss kl. 1300, og etter møtet tok vi turen tilbake til hotellet for å forberede oss på møtet, men fikk strakt melding om at borgemesteren i Hebron by hadde tid til oss kl. 1200 – og da ble det noe hektisk.

Midt oppi dette her kom Odd Carsten Tveit fra NRK og skulle ha et lite radiointervju, noe han fikk, men nok egentlig ikke skulle ha hatt… Jeg ble nok ”tatt litt på sengen” og det er ikke alltid like greit å nekte, han kom fra Jerusalem og skulle videre med mer. Intervjuet var meget kort og nok relativt intetsigende, det er jo ingen ting vi uttaler oss om når det gjelder den politiske situasjon med mer, men litt informasjon om vår mission, slik som antallet observatører, fra ulike nasjoner, hvor lenge vi skulle være her og litt om oss to nordmenn fikk han da med seg. Det ble litt sånn det er når journalistene spør om fremmøte med mer på valgdagen, ”jamt sig”… er vel det vi pleier å si.

På vei til møtet var det bare å ringe mediakontakten vår og tilstå mine synder, men iom at jeg, håper jeg, ikke kom med noen kontroversielle uttaleser og/eller vurderinger, fikk han ikke hjerteattakk.

Møtet med borgemesteren var nok mest en ren høflighetsvisitt da han ikke har noen formell rolle i organiseringen av valget, i motsetning til hos oss der han ville ha vært sjefen. Her er valgkommisjonen uavhengig og ikke en del av administrasjonen.

Det var her jeg oppdaget at det er ikke bare i Egersund at det er brannstasjon i første etasjen på rådhuset, de må ha hatt samme konsulent – vel kanskje ikke – deres rådhus var penere å se på enn vårt.

Dette ble et kort møte og det var bra fordi da rakk vi så vidt å hive oss rundt og kjøre videre til neste møte – møtet med guvernøren. Heldigvis var han forsinket og vi rakk å få oss nok en kaffe – og pusten – mens vi ventet. Dette møtet var nok en blanding av gjensidig informasjonsutveksling og høflighetsvisitt da denne karen også har kontroll på ulike sikkerhets- og politistyrker. Han var en meget opptatt mann og det var en stadig strøm av fakser og folk som var innom en liten tur og skulle ha en underskrift og/eller leverte/hentet noen dokumenter – uten at det gikk ut over møtekonsentrasjonen hans. Han har nok hatt mange slik besøk… men det var jo fint at han tok seg tid til å ta i mot oss på så kort varsel.

Så rakk vi så vidt å få oss en kjapp lunsj på en lite gatekjøkken med arabisk mat – jeg spiste? – et eller annet med wraps, grønnsaker og kjøtt, etter hvert lærer jeg nok navnene på de ulike tingene jeg spiser. Jeg har en antagelse om at det nok blir flere kjappe lunsjer, i går glemte jeg å spise lunsj og i dag fikk jeg ikke spist middag før kl. 22:30 – som i går.

Så var det IDF – de israelske styrkene som sto for tur og møte med vår liaisonoffiser – dvs fast kontaktpunkt hos dem. Det var en ung kaptein og som en av damene sa, både ”young, smart and good-looking” – og mens vi ventet på det siste teamet, fant vi tonen og utvekslet militære erfaringer, han hadde nok en hel del flere enn meg – selv om vi ikke gikk i detaljer.

Summa summarum, en hektisk dag, men alle var positive og mente at det ikke var noen sikkerhetsproblemer her – dvs ikke utover normalt da… og det er jo ”noe” forskjellig fra hva som er normalt for en som kommer fra et fredlig og noe søvnig land i nord.

Tilbake på hotellet var det det daglige briefingsmøtet med oppsummering, analyse og gjennomgang av møtene, rapportskriving med mer. Et lite møte med hotelldirektøren ble det også tid til for å ”streite ut” enkelte forhold og få klarhet i andre ting. En ting er sikkert, det er dyrt å ringe – og å koble seg opp på internett.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Ulike land, også EU-land, har nok et ulikt forhold til tidspunkter…
• Snakk med presseoffiseren først – og ikke etterpå når det gjelder intervjuer.
• Her er det dyrt å ringe og dermed å koble seg opp på internett – det var mer enn en som begynte å taste og summere på kalkulatoren og erkjente at nettbruken må ned om det skal bli igjen penger til mat…
• Internetthastighet på 28.800 er laaaaaaangsoooooooooooommmmt når du er vant til 6 000 000 i internetthastighet hjemme, og det tar laaaaaaaaaaaaaang tid å laaaaaaaaaste ned epost med mer.
• Core Teamet i Ramallah har ikke laaaangsoooom linje, det hagler inn med eposter med fyldige vedlegg – og vi skal ta en liten runde med dem i morgen når vi får besøk.
• Du vet du har en langsom linje når du kan klikke på "koble opp ikonet" og gå en tur på do og allikevel vente litt før du er på nett.
• Bjørn Roger er helten min, han har fikset bloggen og fått det til slik at jeg kan legge ut bilder – nå mangler det bare linjehastighet til å gjøre det… Men, men, i morgen i morgen…

Badeskum… ja hva skal du med badeskum når du bare har dusjkabinett? For sammen med såpene og sjampoene sto det faktisk en liten flaske med badeskum. Så oppdaget jeg den, en propp i dusjkabinettet – jippiiii jeg kan ta et bad i dusjkabinettet med badeskum. Nå blir det bare noe ytterst få cm med vann og kabinettet er ikke større enn slike pleier å være, heller mindre. Så kanskje jeg står over allikevel, vel nok om det og mer av noe annet.

Doringen, ja som jeg kommentert i går, er ikke bare upraktisk, men også uhygienisk, noe jeg oppdaget når jeg løftet på ringen og oppdaget at det var det åpenbart ikke gjort av hun som vasker her… Jeg har fortsatt ikke prøvd den, du vet kaldt vann rett opp i rumpa frister ikke akkurat.

Det er for øvrig kaldt som bare fy her om morgen og kvelden, men det er bare å kle seg. I dag spiste jeg middag rett ved siden av en gigasvær stråleovn., det hjalp. Det ble ellers hentet fra møterommet vårt. Vi ble lovet av manageren at han skulle ta godt vare på oss, bla med kaffe og varme i møterommet – kaffen manglet i dag tidlig og varmen også. Vel, vel senere i dag lovet at han at i morgen skulle det være varmt, for han hadde gitt rette vedkommende helvete – noe jeg ikke tviler på… Så får vi se da i morgen.

Dagen i dag har ellers gått med til å få kontakt med ulike instanser som palestinske og

israelske sikkerhetskontaktpersoner, TIPH – The International Presence in Hebron (som for øvrig ledes av en normann), borgemester, guvernøren, CEC – som er valgmyndighetene, og i tillegg til å diskutere hvordan teamene skal jobbe, koordinering mellom oss med mer. Og selvfølgelig til å beundre bildet av oss i avisene fra fotoseansen i Jerusalem – det er meg som står og hopper helt bakerst…

At det ikke er helt enkelt, viser eksempelet med TIPH. Jeg skulle kontakte dem for å få til et møte, og hadde fått den nødvendige kontaktinformasjonen fra corteamet. Den var selvfølgelig feil, og så ringte jeg resepsjonen og fikk dem til å slå opp nr. Jeg fikk 2 stk. De var selvfølgelig feil… Men jeg fikk snakket med i hvert fall en hyggelig (?) arabisk (??) dame. Til slutt fant jeg rett nr i en turistguide, og fikk etter hvert kontakt, og får vel til et møte etter hvert.

Så reise hele fantefølget ned til CEC – den regionale valgkommisjonen og hadde et to timers langt informativt møte med lederen i Hebron-distriket. Deretter bar det videre til de palestinske sikkerhetsstyrken – her møtte vi en brigader-general – tror jeg det var.  Her hadde nok både de og vi et visst forbedringspotensiale, men det var greit å ha fått opprettet kontakt, og de var både hyggelige og bød på kaffe og juice, væpnet eskortering og vakthold utenfor hotellet. De to sistnevnte takket vi hyggelig nei til.

Så splittet teamene opp, og vi reiste rundt for å gjøre oss kjent. Det ble en kjapp arabisk gatekjøkkenlunsj, en eller annen slags kebab, som ble spist i bilen mens vi reiste ned til gamlebyen. Vi overvar slutten av et politisk møte der vi fortsatt prøver å finne ut av hvilket parti det var, ikke helt enkelt alltid, men vi har kommet til at det må være et eller annet ungdomsparti – nå gjenstår det bare å finne ut av hvilket…

Vi skulle inn for å besøke moskeen som muslimene ser på som gravplassen til Abraham og der det også er en synagoge hvor jødene mener at Abraham, Sarah, Isaac, Rebekah, Jakob og Leah er gravlagt. Og dette gjør området til et meget touchy område der konfliktene er verre enn de fleste andre steder i området her – og det sier jo ikke så rent lite.

Moskeen var dessverre stengt for oss vantro, men vi kunne komme tilbake i morgen når det ikke foregikk, jeg holdt på å si kirkelige handlinger, kanskje moskeelige handlinger er det rette uttrykket? Og det etter å ha vært igjennom metallgitterporter, svingporter, metalldetektorer, utspørringer, id-kontroll med mer. Forresten må fabrikantene av metalldetektorer ha rimelig gode tider i området her…

Gamlebyen i Hebron var et dystert sted. Den er ganske lik basarene i Jerusalem, men jeg har vært på mange ulike steder, men jeg tror dette stedet var et av de mer dystre. Alle butikkene, dvs nesten alle, var stengt og det er ikke uten grunn at mange her kaller den for ”The dead city” og ikke ”The old city”. Det absurde var at det bodde israelske bosettere over og det var nett over de trange smugene – som flere steder var fulle av søppel… Fattig, øde, nedslitt, ødelagte hus, søppel, konflikter, militære vakter for å nevne noe – kort sagt – dystert. Jeg skal ikke gå mer inn på konflikten her, men du får ikke akkurat troen på menneskeheten når du vandrer i et slikt sted.

Så var det tilbake til hotellet og ha briefingmøte med de andre teamene for å oppsummere og planlegge morgendagen.

Og jo, forresten hurra for Bjørn Roger, han har fått til slik at nå kan legge ut bilder – noe jeg skal begynne med i morgen.

De sier på nyhetene at valget kanskje blir avlyst, men det er lenge igjen til valgdagen – faktisk mer en 20 dager – og det kan være en evighet her i området.

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Det går an å ta seg et bad selv i et dusjkabinett – tror jeg da…
• Møter er ikke alltid like enkelt å få til.
• Overlever magen min alt det jeg spise her, da går det meste bra.
• Gamlebyen i Hebron er et dystert og et trist sted.

2 januar ja… den forsvant på en eller annen merkelig måte – så nå får jeg legge den ut på nytt…

Det var jo avreise – eller som det her Deployment Day. Dagen begynte jo bra… Det første Hans Georg sa – før han sa god morgen – var Fy … som du snorker… Ja, ja hva kan jeg – Også du Hans Georg… Det er åpenbart ikke bare Eva som har vrangforestillinger… Jeg er nå ikke helt sikker på om han er til å stole på – tenk deg å sende en fyr på oppdrag til Midtøsten som helt åpenbart har hallunisasjoner om sine romkamerater – det var nok bare noen sammenstøt mellom isralere og palestinere han hørte i hodet sitt – og så gir han meg skylden…

Avreisen var som ankomsten til vårt nye hotell, og det var vel ikke akkurat en ideel plass å organisere en avreise med 16 LTO team – hvorav mange (de fleste) skulle ha egen egen bil, bilene til Core Team, bilene til pressen – og alle bilene parkert der det var mulig, en noe trang og sterkt trafikert gate – med morgenrush, sjåførere, pressefolk, lto’ere og vanlig forbipasserende. Det var jo i tillegg en hel del pressefolk som skulle fotografere og intervjue, og lobbyen var fortsatt like trang, alle lto’ene hadde fortsatt like mye bagasje og fortsatt like skuldervesker og pc’vesker som fortsatt ikke var merket. Og – for ikke å glemme skopusseren som tok oppstilling midt i inngangen til hotellet. Han forlangte for øvrig 100 Shekel (140 kr) pr skopuss, kaaaanskje nooooe i overkant av det markedet var villig til å betale. Prisen gikk fort ned… uten at det hjalp noe særlig – det er noe med tid og sted for alt. Alt i alt var det nok en noe latinsk-arabisk inspirert avreise, men det gikk jo bra – det gjør som regel det. For øvrig er jeg nå helt sikker på at det ikke bare er jeg som ikke er en "Light-traveller"…

Før vi kom oss ut av Jerusalem, måtte en av LTO’ene i banken, kortet virket ikke i minibanken, så vi ble enig om å møtes på Oljeberget – bare sånn for å komme ut av sentrum og møtes på en oversiktlig plass. Bankbesøket tok en del lengre tid enn planlagt – de tok kopi av det meste hun hadde med seg – og mens vi ventet tok vi en tur ned til Gethsemane hage, hagen der Jesus tilbrakte sine siste timer i frihet. Den hadde ikke forandret seg siden jeg var der i 1986.

Vi reiste om Bethlehem for å slippe unna checkpointer, det er tradisjonelt det farligste stedet å oppholde seg, ikke at vi var så veldig bekymret akkurat, men greit nok selv om det ble en liten omvei – CP’er kan være tidkrevende pga kø og kontroll.

Så rakk vi en tur innom Fødselskirken – som heller ikke hadde forandret seg siden 1986. Forskjellen var nok at det var betydelig mindre turister der nå, det er åpenbart liksom ikke helt det store å reise som turist til Bethelhem nå om dagen.

Etterhvert kom vi frem til hotellet vårt i Hebron, Hotel Regency, som har **** uten at det nødvendigvis er det samme som i Norge. Etter den sedvanelige (og lange) diskusjonen om pris og om vi skulle ta inn her, booket vi omsider inn.

Problemet er at det ikke er så mange hoteller i Hebron som er aktuelle, bla er det egne sikkerhetskriterier, og at det var noen andre som hadde forhandlet frem en pris i forkant. Når jeg sider de sedvanelige diskusjonen er det fordi jeg har forstått at dette er helt normalt. Team 16 – dvs Monique som er fra Sveits og jeg som er fra Norge får begge dekket hotellutgiftene pr regning, mens de andre EU-medlemmene får en fast sum til mat og hotell – og det åpner jo for en del diskusjoner… På andre misjoner kan det være mye verre da du kan ha folk fra enda flere nasjoner som har enda flere varianter av betaling for bosted. Men okke som, vi hadde i realiteten ikke så mye valg og det var hotellet klar over og avtalen var etter mitt skjønn ikke så gale, men hva vet vel jeg om slikt…

Rommet var greit, men doen hadde en noe merkelig konstruksjon – som jeg ikke har tenkt å prøve… Men den er sikkert fryktelig eksklusiv…

Vi fikk for øvrig gratis middag i restauranten i 6 etasje av hotellet som plaster på såret for diskusjonen om pris som vi tapte som det suste… Vi satt rundt et bord og frau – der er hakket over å fryse… og det var bare å få på seg silke (dvs natursilke og ull) undertøyet, men etterhvert kom det en gass terrassevarmer – en av de store som vi har ute på terrassen i Norge, bort til bordet vårt og det hjalp jo noe, men ikke mye… Men nå er jo dette også på det høyeste punktet på Vestbredden!

Rommet var ikke mye bedre, de har et spesielt varmesystem som bråker noe inn i grannskauen og det blir ikke varmere enn de har bestemt seg for i resepsjonen… Jeg er spesielt glad for at jeg har med meg soveposen for varmt sengetøy skjønner de seg ikke på her i landet… et laken og en tynt sengetrekk er liksom ikke det helt store…

Men, nå er vi da i gang…

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Hans Georg er svært så usakelig og jeg er ikke helt sikker på om man kan stole på ham – dvs om han er helt sannferdig… Tenk deg å påstå at JEG snorker – Utrolig… Sove litt tungt ja, men snorke, nei vet du hva…
• Bankbesøk i Midtøsten kan ta laaang tid.
• Enkelte ting forandre seg åpenbart ikke…
• Det er kaldt i høyden.
• Terrassevarmere og sovepose er godt å ha.
• Sengetøy skjønner de seg ikke på i Midtøsten… Høyt over havet gir kaldt vær, kaldt vær gir kalde hus, kalde hus krever varmt sengetøy!!!
•  

I dag er det opp tidlig etter nyttårsaften, nei da – bare tuller. I dag har vi god tid og kan ta det med ro. Det ble en tidlig kveld og en rolig nyttårsaften (helt sant…). Men, en ting er helt klinkende klart – det finnes mygg eller noe tilsvarende også her. Jeg våknet kl 0200 med 6-8 stikk som klødde noe …. Jeg lurte et øyeblikk på om det var lopper, men da jeg la meg igjen etter en nøye inspeksjon – hørte jeg den mest irriterende lyd du kan høre når du skal sove.. Bzzzz bzzzzz. Jeg klaret ikke å ta det for…. "stikkdyret" på tross av iherdig leting.,  men men  i dag blir det ikke overraskende ut for å kjøpe kløsalve.

 

Nå har vi flyttet hotell, og det var trist for nå var endelig badegulvet blitt varmt og godt. Sto opp litt sent i dag og skulle ta meg en dusj, men de hadde åpenbart skrudd av varmtvannet så det ble en kort dusj…

 

Organiseringen av hotellbyttet var litt Midtøsten og litt latinsk. Det kom selvfølgelig ingen buss – nå var jo ikke det noen krise iom at det ikke var langt å gå.

 

Bagasjen ble lastet inn på småbilene og caravellene til coreteam og det ble litt kaotisk både på på- og avlasting. Det ble jo ikke lettere av at alle 36 team hadde like skuldervesker og like pc-vesker, hvorav noen var merket, noen ikke og noe hadde vært merket da det ble lastet på. Når vi kom frem, vi (Hans Georg, meg og ei fra et annet team) var vi de første, vi fikk sitte på med første bilen som reiste, og skulle sjekke inn.

 

Etter at han bak skranken hadde fått tenkt seg om og sjekket litt her og der begynte vi, men da hadde i mellomtiden resten kommet – og det var nooooe trangt i resepsjonen. Du vet 40-50 mennesker med masse bagasje og en relativt liten resepsjon, er ingen god kombinasjon. Så ville ha passet for å ta en kopi, vel ok, men så ville han ha kopi av kredittkortet og det var ikke fullt så greit. Enden på visa var at vi betalte kontant, for vi ville ikke la ham kopiere kredittkortet og han ville ikke la oss slippe inn uten kr. Både betaling i kontanter og med kredittkort tok selvfølgelig sin tid iom at ingen kvitteringer med mer var gjort klart på forhånd.

 

Også her skulle de ha betaling i dollar, og det hele 75 US$ -like mye som på forrige hotell, men dette var i dobbeltrom. Vel som ei litt eldre sjefsdame sa på spørsmål fra en eller annen om ikke det var rom for litt rabatt i og med at hotellmarkedet nå om dagen var rimelig labert her i Jerusalem; "No, no, very lucky for us that you came." Og det kan du vel trygt si…

 

Det en del av oss oppdaget noe senere på dagen/kvelden er at avtalen var at prisen skulle være 50$ og ikke 75$ – og at en del faktisk kun hadde betalt 50$ – så i morgen skal vi ha en liten diskusjon med sjefsmadammen – som for øvrig (ikke overraskende) er søsteren til han som eier det andre hotellet…

 

Rommet er greit, en liten ”suite”, men som Hans Georg sa etter å ha inspisert badet og tørt registrert at det kun var et sett med tøfler, en badekåpe mm; "Er det dobbeltseng flytter jeg." Det hadde faktisk teammaten hans fått… Vel jeg er jo ikke uenig i hans vurdering, rett nok går vi godt i lag, men det får da være grenser.

Etter litt byvandring, fikk og de andre som skal til Hebron den avsluttende briefingen på vårt område, et spennende område der det er nok av utfordringer og nok å henge fingrene i. Vi skal være 3 team i dette valgdistriktet, så bare koordineringen mellom oss blir jo en liten utfordring. Vi kan jo ikke komme som et annen "bøling på tur" til alle møtene med valgmyndigheter, partier, kandidater, andre organisasjoner mm.  Det blir jo litt overkill å komme 6 stk for å møte 1 kandidat, men vi blir nok enig.

 

Kvelden ble avsluttet på The Amerikan Colony – et bra hotell med bra mat. Jeg ble med teammaten min, Monique, hennes sveitiske kollega og en nederlender, og det var både dyrt og hyggelig.

 

Nå er det bingetid, for i morgen er det deployment kl. 0930 – dvs at vi kjører ut til våre respektive områder. Dette skal visstnok også dekkes av ulike media – så vi har fått melding om å kle oss i "uniformen" – EU-skjort, EU-vest og EU-caps.

Området her har jo vært litt mer i vinden i det siste i media, for å si det sånn, så det er ikke unaturlig at det blir litt mediainteresse. Men til dere der hjemme, det gjøres fortløpende sikkerhetsvurderinger og situasjonen blir ikke vurdert som farlig – for da hadde vi ikke reist ut – bare for å ha sagt det enda en gang.

 

Så hva har jeg lært i dag da?:

• Det finnes ekle stikkdyr her også.
• Sjekk og dobbeltsjekk hotellprisene og spor opp eventuelle avtaler i forkant.
• Ta med dollar når du skal til Jerusalem.
• Det kunne godt ha vært kjørt et lite kurs i både taktisk forflytning, hotellbytte og innsjekking for enkelte.
• Sjekk om romkompisen din er kommet hjem lenge før deg og sover når du kommer – det kan faktisk være at han har vært så lur å gå ned med nøkkelen slik at du slipper å jage ham opp for å komme inn… (Du har godt sovehjerte Hans Georg – heldigvis…)