Kategori: Brasil-ferie 2005

Vi er nå vel installert i Ubatuba. Etter en lang busstur, med et heldigvis noe kort opphold i Sao Paulo, kom vi endelig frem til Ubatuba rundt ca. kl 22.30 og da var det bare å finne en taxi og et hotell, men først måtte sekken min tømmes for vann… Det hadde blitt en lekkasje i en drikkevannsflaske, men heldigvis lå flasken i en plastpose, det var en caps som tok mesteparten av vannet og det ble oppdaget rimelig kjapt, så den store katastrofen ble unngått. Det er som %#¤", den ene gangen jeg legger en vannflaske opp i sekken, blir det en lekasje – og det i en helt ny flaske, ellers har vannflaskene alltid ligget i sidelommene – og akkurat det er nok både pc, kameraer mm godt fornøyd med… Jeg tror vi fortsetter med tidligere praksis med å bruke sidelommene.

Taxisjåføren snakket som vanlig ikke et kvekk engelsk, men vi fant et hotell i reiseboken og pekte, han nikket og vi kjørte. Som dere skjønner hadde vi ikke bestilt noe hotel på forhånd. Vi gjorde et par forsøk fra Curitiba med å ringe, men på det ene hotellet der de forsto engelsk, hadde de ikke rom for mer en 2 så vi måtte ha 2 rom til en den nette sum av nærmere totalt NKR 4 000,- Selv om vi hadde fått smaken på det søte liv i Curitiba, fant vi ut av at akkurat det hotellet nok var litt utenfor vårt reisebudsjett. På de andre hotellene vi ringte, fikk vi kanskje en pris, hva vet jeg – alt de sa var på portugisisk…

På hotellet vi kom til, Hotel Sao Charbel, forsto de heller ingenting, bortsett fra at vi ville ha et rom til 4… og det fikk vi. Det var både rimelig og stort, dvs noe større enn vanlig… da ungene og vi har fått eget soverom (for en luksus!) – og attpå til har vi en ledig seng + gang og eget bad, for en velstand. Prisen var rimelig den, vi kan bo her i 9 dager for den prisen vi fikk på strandhotellet. Vi kunne sikkert ha funnet et noe billigere hotell, men ryggen til Eva har hatt godt av en skikkelig seng i Curitiba, og da vi skal ha henne med videre, er nok ikke dette noe dårlig valg.

Før vi tok kvelden i går, spurte vi om når og hvor det var frokost. Iom at han på hotellet ikke forsto engelsk og vi ikke portugisisk, slo jeg opp ordet breakfast i ordboken og viste ham det. Dette avstedkom en lengre forklaring med masse peking, men vi forsto kl. 0700 – 1000. Konklusjonen vår ble, mest pga av all pekingen, at det var frokost, men ikke her. Dette var selvsagt feil og etter en liten rekognosering i dag tidlig fant vi frokosten, som vanlig med skinke, ost, syltetøy, masse frukt og kake. Når det gjelder frokost på hoteller i Brasil, antar jeg at de kun har en lærebok på dette feltet. Den er rimelig lik på alle hotellene, akkurat som i Norge der de åpenbart også kun har en lærebok. Vi har diskutert saken og har kommet til at dette med frokoster på hotell, antagelig er regulert gjennom en IHBA, The International Hotel Breakfast Agreement, der man nok har blitt enig om at i Brasil skal frokoster være slik på hotell og i Norge slik…

Været har vært noe labert, dvs vi våknet med sol, men siden skyet det over. Dog har temperaturen vært mellom 25 og 30 grader, så vi klarer oss… Etter en noe kjølig periode i nærmere 1000 meter over havet i Curitiba, klager vi ikke over at det er T-skjortevær. Dagen har blitt brukt til å slappe av, byvandring, tur langs stranden, sitte på hotellets takterrasse og nyte livet.

Før vi gikk ut for å spise lunsj, fikk vi en telefon fra noen på hotellet, antar vi… Vi kom etter hvert til at det var spørsmål om de kunne fikse opp rommet, og gikk derfor ut. Om det virkelig var det, tror jeg aldri vi finner ut, for etter at telefonsamtalen ble avsluttet, en lengre enveis samtale på portugisisk, tok jeg turen ned i resepsjonen. Jeg antok nemlig at de ville snakke med oss og da fingerspråk+ på telefonen er noe herk, var det nok best å ta turen ned for å finne ut av hva de ville. Men han i resepsjonen trodde jeg ville ringe et eller annet sted, så der ga jeg fort opp etter å ha måtte overbevise ham om at jeg ikke ville ringe noe sted. Det var nok fiksing av rommet kom vi til, eller er det noen som har noen bedre forslag?

Ubatuba er en helt ok by. Det er nok ikke den byen du reiser til om du ønsker å se en koselig liten småby i gammel stil, men den er et godt utgangspunkt for strandliv med sine 72 strender, og er ikke det tingen, kan man rusle rundt og ta livet med ro. Det er tydelig at dette nok er litt utenfor sesongen, hvor mye får vi se i morgen da det er hverdag og det nok blir noen flere åpne butikker mm, men jeg vil tro at både stress og prisnivå nok er noe annerledes i høysesongen. Vi kunne også observere at de har fine advokatkontorer her i byen, noe for våre advokater i Egersund?

Jeg har lagt ut noen bilder fra gårsdagen, fra Curitiba og køen vi kjørte forbi. Curitiba har meget god offentlig kommunikasjon – og de har som ellers i Brasil god bemanning. På bussene er det en sjåfør og en som tar i mot billetter, og i tillegg hadde de noen fancy venteskur som ofte, men ikke alltid var bemannet. Som dere ser, er de åpne med "telleverkssluser" i begge ender og utgang til bussene på midten, dermed hadde folk betalt når de kom ombord fra venteskurene som var bemannet og ombordstigningen gikk raskt unna. Dette bare viser at ting kan gjøres på så mange måter.

En annen noe spesiell brasiliansk vri på ting, var transporten av lastebiler som vi kunne observere når vi passerte den enorme køen på vei inn til Sao Paulo i går. To halvferdige lastebiler, dvs rammen med motor og der den ene er lastet ovenpå den andre, drar ut på tur. Sjåføren på den "nederstebilen" sitter da enten i et provisorisk sete, eller i en noe provisorisk og sannsynligvis noe luftig kupe…

En av sjåførene som vi observerte i høy fart på vei fra Sao Paulo på en slik dobbeltdekker, tok riktignok dette med sikkerhet alvorlig, han hadde hjelm… På turen vår til Sao Paulo, så vi forresten ikke mindre enn minst 4 lastebiler/vogntog som hadde kjørt ut av veien. Så det er nok rett å ta dette med sikkerhet alvorlig…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Bruk alltid hjelm når du kjører lastebil.
• Ikke ha vannflasker i sekken med masse elektronisk utstyr…
• Ha alltid vannflasker i en plastpose om du må ha den i sekken…
• Hotellfrokoster er nok like overalt i Brasil.
• Fingerspråk+ på telefon er noe herk.

Ja nå er vi enda en gang i Sao Paulo. Bussen var 3 timer forsinket… pga veiarbeide, men turen gikk ok. Egen lykke er bra, men andres ulykke er heller ikke at forakte… Køen den andre veien var enorm… så da var det ikke så ille da.

Ellers har vi fått kjøpt billetter til Ubatuba og tar bussen videre om en halv time.

Hva har vi lært i dag da?:

• Kværnekøen er liten og Stavanger-køene ingen ting.

I dag har vi vært kulturelle, vært på bysightseeing – vi har til og med vært på museum! Men først måtte vi ordne med billetter, da hele hotellet skulle sjekke ut i dag, var det litt problematisk for vår mann i resepsjonen å slippe i fra, men vi tenkte at han ordnet jo mesteparten, av snakkingen, i går, så dette fikser vi. Backupen var at reisebyrået kunne ringe til ham i tilfelle vi sto helt fast…

Da vi kom opp til reisebyrået, var selvsagt "vår" dame fra i går, borte. Så vi tok en liten butikkrunde, fikk kjøpt noen klokker og da vi kom tilbake, var hun på plass. Nå snakket hun ikke et eneste ord engelsk, men hun husket hva og hvor vi skulle og fikk etterhvert tak i busstidene fra Sao Paulo til Ubatuba. Dermed kunne vi kjøpe billettene til Sao Paulo.

Som vi har sagt så mange ganger før, utrolig hva man kan få til selv om ingen skjønner et eneste ord av hva den andre parten sier. Tegn og forklar, skriv klokkeslett, vis på data, nikk og rist på hodet, ta sjansen på at du forstår noe og "tommel opp" når du antar at alt er i boks.

Forresten så lurer dere kanskje på hvorfor Ubatuba? Eva falt for navnet – og i tillegg skal det være mange (72) fine strender der.

Botanisk hage.

Resten av dagen ble brukt til bysighseeing. De har en buss som går i sløyfe rundt i byen hver halvtime, du kjøper billett og kan ha 4 stopp underveis på de ulike attraksjonene som bussen passerer. Fin, fin ordning. Vi tok en tur innom Jardin Botanico – botanisk hage og ikke minst var vi innom Museu Oscar Niemeyer. Han er en berømt arkitekt, spesielt her i Brasil, da han står bak mange av byggene, og mulighens mere, i Brasilia (hovedstaden). Som dere alle kjenner til, ble denne bygd opp fra grunnen av etter krigen, dvs det var ingenting der av bebyggelse. Dermed er byen bygd opp slik teknokratene synes at en by – og hovedstad – skal være, men våre svenske venner som kom der i fra, mente at det var en by for arkitektoniske interesserte, men ingen by for mennesker.

Spenstig museum.

Bygget er fint, og noe slikt hadde vært noe for Stavanger når de først skal bygge et nytt konserthus. Det var en del utstillinger, og Rebecca var ikke spesielt interessert i den ene, noe vi for såvidt hadde stor forståelse for. Det var en, i sin tid, misforstått kunsner, men nå genierklært – som åpenbart hadde et meget problematisk forhold til foreldre, kvinner og små barn, dvs babyer. Dette ga seg spesielt uttrykk i ulike dokkemontasjer… Men, men vi har nok ingen tungtveiende mening i så måte, og det er sikkert mange som kan si mye pent om denne fyren og hans kunstverk, en ting er i hvertfall sikkert, svært mange av kunstverkene er ikke noe å ha i stuen – spesielt ikke spisestuen…

Ellers var bygget utsmykket med en variant av okka-dokka logoen….

Vi tok, åpenbart, siste bussen tilbake, for den ble meget full, men heldigvis hadde vi fått sitteplasser, noe som var greit iom at det var en lang tur tilbake. Grunnen til at vi fant ut av at det var siste bussen, var at etter en lang kjøretur stoppet den, og alle ble jagd ut… Heldigvis hadde vi tilfeldigvis vært i området og kjente oss igjen og kunne faktisk gå til hotellet, men det var jo litt overraskende… Det var også litt overraskende da bussen på en av serverdighetene stoppet og billettøren og sjåføren gikk ut, på toalettet og hadde en liten matpause mens de spiste noen sandwicher.

Legg merke til det lille bygget midt oppe i bildet…

Dagen ble avsluttet med middag, en rask kaffe på The Ritz og pakking. Så nå er vi klare til neste stopp. Det blir jo litt vemodig å ta farvel med et hotellrom der det er både varmt og kaldt vannskraner, og vi faktisk har "problemer" å ikke få dusjvannet for varmt… akkurat det har vi ikke hatt problemer med alle stedene vi har vært. Men Curitiba er en hyggelig by, mye fin bebyggelse – både gammel og nytt om hverandre.

I tillegg har det jo vært ok å ha gratis internett tilgjengelig på hotellet. Akkurat det holdt forresten på å lage en lite skandale i går kveld. Jeg skulle innom for å sjekke epost da jeg hadde glemt det tidligere på kvelden, rommet var låst og jeg måtte ned i resepsjonen for å hente nøkkel. På vei opp trykket jeg på feil knapp i heisen og kom en etasje for høyt opp. Den skarpskodde aner allerede nå hva som holdt på å skje. I full fart ut av heisen stakk jeg nøkkelen inn i låsen og begynte å vri, før jeg (heldigvis) relativt raskt oppdaget at plakaten på døren manglet… Dette førte til at jeg også så at det sto 3-tall på døren – og at det dermd var feil etasje… Skal si at jeg fikk fart på meg og forsvant en etasje ned. Godt at jeg ikke bare vre om og gikk inn. På vei ned til frokost i dag, så jeg forresten at det hang et skilt på døren: Ikke forstyrr…

Så hva har vi lært i dag da?:

• Se på døren – før du går inn og/eller låser opp.
• Selv vi kan være kulturelle.
• Ikke alle kunstverk er noe for oss.
• Bysightseeing bør starte noe tidligere.

Det kan faktisk regne i Curitiba også, riktignok ikke så mye, men nok til at vi endret planene fra bysightseeing til at vi tok en taxi til et lite shoppingsenter,Ciade, med kun 300 butikker.

Men først etter å ha jobbet en del med å skaffe bussbilletter til turen videre. Dvs vi bare var med og en fra hotellet, han som snakker engelsk, ordnet alt det praktiske. Nå var det noen busstider de i reisebyrået ikke fikk tak i, men de skulle bruke dagen i dag til å få klarhet i det meste slik at vi kunne komme tilbake i morgen og få billettene – fortsatt med en kyndig guide fra hotellet. De kan dette med god service her på Hoteel Del Rel.

Vel fremmet på Ciaden, oppdaget jeg til min store glede et internett-lokale som nettopp holdt på å åpne, og da jeg spurte hva det kostet, var det gratis… Riktignok var det litt små stoler der, men ikke mer enn at det gikk greit, i tillegg var det en del barneleker i den andre delen av lokalet, men det var vel til ungene mens foreldrene – dvs fedrene – surfet mens damene shoppet. Jeg satte meg ned og tenkte at brassene – de har virkelig skjønt det. Og der satt jeg glad og fornøyd og surfet glad på norske aviser mens damene gikk rundt, dette så jo riktig bra ut… Her har Kvadrat noe å lære tenkte jeg.

Men, akk…. hvor lenge var Adam i paradiset? Etterhvert skjønte jeg at det var noe som ikke stemte helt… Alle de andre stolene ble nemlig fylt opp med småunger… de var dog riktignok meget interessert i at jeg surfet på noe som ikke var portugisisk, men etter en stund syntes jeg ikke at jeg lengre kunne sitte og ta opp en plass på barneparkeringen… og vandret av gårde. Dette på tross av at det så ut til at det var noen klovner som forberedte noe i den andre delen av lokalet, men da jeg jo ikke skjønner portugisisk hadde det jo ingen hensikt å bli igjen for å finne ut av hva de hadde tenkt å organisere -og eventuelt delta i dette om surfingen ble for kjedelig…

Etter noen timer returnerte vi til hotellet og vandret litt rundt i byen. Selvfølgelig måtte vi først ha en stopp på The Ritz, så det blir nok en sen middag i dag da kaffen og sjokoladen ble supplert med både sandwich og kake.

Thea og Rebecca har tatt en tur ned til internett-rommet og skal også ha en tur på Fitness centeret, muligens treffer Thea også de jentene hun traff i går kveld og pratet med noen timer i går kveld – til laaaaangt ut på kvelden… Selv om engelsken til brassejentene nok var "så som så", klarte de i hvertfall å prate sammen til lenge etter at foreldrene ville legge seg til å sove. Ved frokostbordet traff hun faren som kunne fortelle at han kjente til Rosenborg – utrolig nok… tenk at noen i Brasil kjenner til en norsk ishockey-klubb.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Barneparkering er for barn – også i Brasil. (Pokker så urettferdig med alle disse aldersgrensene…)
• Norske ishockeyklubber er kjent også utenfor Norge.

Så har vi vært en tur på Brasils svar på Flåmsbanen og det var minsanten en flott tur, høyslette, fjell, og dalføre, regnskog mm. En stor opplevelse kan vi trygt si, selv om brasser flest ikke skjønner:
a) hva er vitsen med å reise frem og tilbake – det er jo bare regnskog og fjell der – og det blir jo dobbelt så langt…
b) hva pokker vi skal på en jernbane – der går jo både buss og bilvei…
c) hva i all verden skal vi i Paranaguà?
d) hva vi i det hele tatt skal i Curitiba?

Men, men dagen i dag begynte tidlig, vi ble hentet kl 0715 på hotellet – og det innebar en svært så tidlig morgen. Som dere kanskje skjønte av gårdsdagens innlegg, kan det ha sine fordeler; i dag var det både kake, pizza og eggerøre mm. til frokost…

Vel fremme på stasjonen måtte vi fylle ut de obligatoriske billettene med navn og passnr, men det var tidlig på dagen… jeg ble barnet og Rebecca ble voksen, men skitt au – vi satset på at ingen leste det – det var myyyye folk på stasjonen som skulle være med på turen og alle skulle på samtidig…

En annen ting vi begynte å tenke på der vi sto var – skulle vi ha tatt med passene? Vanligvis har vi ikke med passene, men en fotokopi og det skal holde til "daglig", men nå skulle vi jo utenbys, men igjen… skitt au – vi satset på at hadde tid til å se på det – det var myyyye folk på stasjonen som skulle være med på turen og alle skulle på samtidig… Du må nemlig alltid vise id-papirer og som sagt fylle ut billettene med navn og passnr når du reiser på buss – og altså ikke på tog…

Turen var som jeg nevnte innledningsvis flott. Curitiba ligger på en høyslette på 934 meter over havet og turen var på 110 km ned til havet og tok ca 4 timer. Og som på Flåmsbanen gynget toget faretruende etter hvert som det var et fotoobjekt på den ene siden av toget og alle stormet over dit mens det ble ropt: ååååhhhh og litt wowwww, muligens også litt aiiiii, for så å storme over til den andre siden når det dukket opp et fotoobjekt der.

Jernbanebruen som dere ser på bildet, er den største og lengste, 112 m og 54 meter høy. Den ble i sin tid bygd i Belgia (!), fraktet med skip til Paranaguà og brakt til fjells i deler med muldyr (!!).

Det var ikke lov å lene seg ut av vinduene – og det skjønte du når du passerte både fjellknauser og jungel på en knapp armlengdes avstand. Det kan være noe vanskelig å se på bildet, men det er rett ned her – og da mener jeg langt ned, du kunne slippe en sten rett ned ved bare å stikke hånden ut og slippe den… med andre ord ikke noe for min kjære moder…

Vel fremme kjørte vi videre i buss og stoppet i en liten by, Morretes. Det var en liten idylisk by der de hadde en skikk med at siste lørdagen i måneden gikk det rundt musikere og sang serenader – og folk satte opp skilt på husveggen med hvilke serenader de likte og musikerne stoppet uten for det enkelte hus og sang til de som bodde der. Du kan så vidt se et slikt skilt rett under det blå gateskiltet på hushjørnet. Noe for mannsangerforeningen med flere i Egersund?

Lunsjen ble spist i en annen liten by, Antonia City, der vi fikk prøvd noe lokale spesialiteter. Kjøttet var kokt i 20 timer, med andre ord godt kokt, og dette ble blandet med malt manjok-rot. Testen var å snu tallerken på hodet, satt massen fast var blandingen passe… i tillegg var det en del fisk, reker mm. Vi fikk også tid til å vandre litt rundt i byen, slik at det skulle bli anledning til å handle souvenirer… Langs elven var det mye spisesteder mm, noe for Egersund?

En del av husene her har "rimelig" sterke farger, eller knalske som de kanskje ville ha blitt kalt i Egersund, og åpenbart ikke noe for alle i Egersund…

Så gikk turen tilbake oppover gjennom den transatlantiske regnskogen, over høysletten, for så å bli sluppet av på hotellet. Thea "gikk tur" sammen med Harry Potter, mens vi andre endte opp på en kaffebar, The Ritz, der vi, Eva og Leif drakk den absolutte beste cappuccino vi har hatt til dags dato. Rebecca tok en Hot Chokolate som heller ikke var å forakte. Som dere ser, ble det tid til et "lite" kakestykke også. For å runde av, tok jeg en espresso grande, dvs i en svær, men for oss normal, kaffekopp. Jeg holdt på å bestille en duplo, dobbel, før jeg husket at det betyr tur-retur, noe Eva også var så elskverdig å minne meg på… Men, okke som, de kunne virkelig lage kaffe der i gården, det må vi bare si.

Hva har vi lært i dag da?:

• Det kan ha sine fordeler å stå opp tidlig.
• Å stå opp kl. 0600, helt frivillig, på en feriedag er tidlig…
• Ta med pass når du reiser ut av byer i Brasil, du kan få bruk for dem.
• Les billettene før du fyller ut navn og passnr. Når det en barnebillett og det er en billett med et svæææært stempel på, selv om det er på portugisisk, er det mulig at det er en sammenheng…
• The Sierra Verde Express er verdt en dag – selv om frem og tilbake er dobbelt så langt.
• Det er ikke alle som liker brassemat…
• På The Ritz i Curitiba KAN de lage kaffe, men det er kanskje derfor det er en kaffebar…

Starten på en lang gågate – rett utenfor hotellet, masse butikker, cafer mm.

Curitiba er fortsatt en fin by, og som det står i turstbøkene – klær og sko er ting du kan gjøre gode kjøp på i denne byen – og det har vi da også gjort…. Snart har nok både Thea og Rebecca brukt opp sparepengene sine, men det er fortsatt noe å gå på – da de damene er selektive og ikke kjøper hva som helst, men slik er vel damer når det gjelder klær.

Når jeg, som mange andre menn, skal handle gjør jeg det enkelt:
a) Finn ut av hva du skal ha.
b) Finn EN butikk som har alt du trenger.
c) Plukk ut det du trenger.
d) Betal.
e) Gå hjem.

Så dagen har gått med til byvandring, shopping, kaffedrikking mm, stort sett tatt livet med ro og koooost oss.

I kveld blir det en tidlig kveld da vi skal avgårde kl. 0715 for å ta Jungelekspressen i morgen tidlig. Vi bestemte oss for å ta buss tilbake. Det blir tidlig mørkt her nå på vinteren, og skulle vi ha tatt toget tilbake også, ville siste del av turen ha gått i mørke, og da er det like greit å ta bussen tilbake.

Inn i mellom slagene slåss vi om å lese Harry Potter da vi har kun et eks – vi vurderte seriøst å kjøpe flere, men de er store og tunge og må bæres. For at Rebecca også skal bli innvidd, blir det i tillegg lest høyt på engelsk og oversatt det hun ikke forstår.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Kommer du seeent til frokost, er utvalget magert – det var tomt for pizza og lite utvalg i kaker – du må dermed vente på påfyll…
• Brassene er åpenbart glade (alt for glade) i friskluft. Selv om det er aldri så kjølig ved frokostbordet – og folk sitter med luer (!) – står vinduene allikevell åpne…
• Det hadde vært greit med flere eksemplarer av nr. 6.

Etter en lang, men behagelig natt på en buss med usedvanlig gode liggeseter og god plass, kom vi frem til rundt kl. 0700 til Curitiba. Vi lastet ombord i en liiiten drosje (Ford Fiesta??), med et liiiite "bagasjerom" – som allerede hadde en gasstank liggende, og tok en kjøretur til hotellet vi hadde sett oss ut, mens vi håpet på at drosjen ikke fikk en bråstopp, da vi ikke hadde noe ønske om å få bagasjen i bakhodet. Det så meget dyrt ut – og var fullt… så vi ba drosjesjåføren om å finne et nytt. At han ikke snakket et kvekk engelsk gjorde ingenting, vi forsto hverandre… og han kjørte oss videre til et annet hotell som så enda dyrere ut. Det lå midt i sentrum og var 4 stjerners… så vi tok en suite… Fra bunn til topp på hotellfronten på to dager.

Så – hvorfor så dette hotellet? Jo da, det ligger en stor bokhandel i førsteetasjen… og hva har de i store bokhandlere i store byer? Selvfølgelig Harry Potter nr. 6. Så da er det kun en ting å si: Jipppi og yes yes… Nr 6 er i boks…

Etter en bedre frokost på hotellet, der de faktisk hadde kaffe uten sukker, masse kaker og pizza (!), tok Eva og jeg en større byvandring på morgenkvisten, mens ungene tok seg en lur.Vi hadde tross alt reist hele natten og selv om liggesetene var bra så erstatter de ikke tross alt noen seng. Merkelig nok klarte vi å finne tilbake til hotellet uten hjelp (dvs drosje…). Curitiba er en fin by, ligner faktisk noe på København, men bare større. Masse butikker, små cafeer, masse liv og folk i gaten… Så dagen i dag har vært brukt til byvandring ++.

Jeg fikk faktisk kjøpt meg en diskettstasjon da jeg ikke hadde tatt den med fra Norge, i den tro at jeg ikke hadde bruk for den. Så feil kan man ta, for å kunne legge ut bilder via en internettcafe, må du ha med en diskett… og diskettstasjoner er ikke helt vanlig å få kjøpt her i Brasil… men jeg klarte å finne en og sa nei til innpakning mm. Mm var drivere, som de ikke klarte å finne i butikken sånn i farten, og kjepphøy som jeg var, regnet jeg med at den trengte jeg ikke iom at jeg har Windows XP Pro. Og selvsagt hadde jeg klart å finne en usb-diskettstasjon som ikke ble installert automatisk i Windows XP… Men, bor man på 4-stjerners hotell, så bor man på 4-stjerners hotell – her har de selvsagt internett tilgjengelig, og etter en del knoting på nettet, klarte jeg å finne en driver – og ikke minst klarte jeg å brenne en cd, til vanlig ingen kunst, men når pc-språket er på portugisisk, blir det fort en ekstra liten utfordring å få det til.

Nå får dere bla dere nedover, det er lagt ut bilder fra fossen mm på tidligere dager.

Vi skulle få en eksta seng i suiten, og det kom en stuepike for å ordne dette, hun ryddet plass og snakket med Eva som bekreftet at det var ok at sengen skulle stå der det var ryddet plass. Problemet var at hun – åpenbart – hadde bekreftet at vi ikke trengte noen seng… Så en ny tur til resepsjonen, da hadde selvsagt han som snakket engelsk (den eneste som gjorde det) tatt fri og gått hjem, men en parlør, ordbok mm gjorde susen og stuepiken kom etterhvert tilbake, denne gang med en ny cama.

Og ellers?? Nå er det Rebecca som har feber, men hun fikk det først i ettermiddag, og er noe redusert. Vi ser dagen ann i morgen og regner med å ta Jungelekspressen, Serra Verde Express en av dagene. Det er noe vi gleder oss til, men vi har ikke hastverk.

Vi ser for oss å reise nordover etterhvert, da Curitiba ikke er spesielt varm på morgen og kveld, men helt ok på dagen. I løpet av natten kjørte vi faktisk gjennom områder som hadde en temperatur på +2… Men, vi får se hva turen videre bringer. Jeg tror forresten at jeg skal begynne å eksportere varmeovner til Brasil…

Så hva har vi lært i dag da?:

• 4-stjerners hotell er helt ok – og kan faktisk være relativt rimelig utenfor sesongen…
• Curitiba er en fin by.
• Det er ikke dumt å få med seg driverne når du kjøper datautstyr – selv om det meste går ann å innstallere uten drivere, kan du være helt /%¤# sikker på at når du ikke har fått med deg driver, trenger du den…
• Vær forsiktig med hva du bekrefter til en stuepike når du ikke skjønner "bæret"…

En ny dag i Evas bukse…, men kun til kl 1200 da kom mine egne tilbake fra vaskeriet, Så nå er jeg ikke lengre i buksene i til Eva, men men det kan jo være det samme – vi bor jo på firemannsrom…

Nå er alle i hvertfall friske og oppegående, så da begynner det å bli på tide å finne på noe mere spennende enn det de siste to dagene har brakt oss, selv om det absolutt har vært helt ok.

Vi hadde bestemt oss for å la hotellet ordne med bussbilletter til Curitiba, men (heldigvis) var det søndag – vi hadde som vanlig vært noe trege med å bestemme oss, og de kunne ikke få brakt billettene til hotellet. Så Eva og jeg tok turen opp til bussstasjonen og kjøpte billettene selv, og det er det jeg har sagt før, noen et eller annet sted holder en hånd over oss…

Den turen og den bussen hotellet hadde anbefalt oss, var riktignok det billigste alternativet, men… du får jo det du betaler for… Det viste seg at det hadde vært en eller annen kommunikasjonssvikt og turen kl 2000, var en helt vanlig buss – "melkerute" og UTEN liggeseter… og det hadde blitt en laaaaaaaang natt på bussen. Nå fikk vi da til slutt kjøpt de rette, men dog noe dyrere billettene – så vi er forhåpentligvis fremme i Curitiba i morgen tidlig – nogenlund uthvilt.

I dag har vi, bortsett fra en tur på vaskeriet, vært i Paraguay i byen Ciudad del Este. Den er akkurat like shabby, lurvete og uten interesse som de sier i reisehåndbøkene… Det var søndag så mye var stengt, men det var da mer enn nok som var åpent. Fordelen med søndagen var at det var mye mindre folk både på grensen og i byen – og ikke minst var byen tryggere på en slik dag. I alle fall sa guiden vår det, og da er det vel sant. Det var noe dyrere å ta en bil med guide, enn å ta taxi selv, og en hundrelapp var det helt klart verdt. Nå hadde vi en svært så kompetent guide, hun snakkt rimelig godt engelsk – og var nyutdannet veterinær…

Vi sparte nok noe på ikke å (kunne) handle (så mye) der iom at det var søndag, nei da. Det byen selger er elektronisk utstyr, sigaretter (sikkert mye falske…) og parfyme (helt sikkert svært mye falskt – mye er farget vann i fin innpakning…). Og av dette er det lite vi trenger, vel nå trenger vi jo ikke så svært mye av det vi handler – tror jeg da… Nei nå får jeg vel kjeft, (stort sett antar jeg) alt av klær som vi handler er på gode kjøp listen – og (det skal – sier de) medføre mindre handling i Norge. Vel akkurat det gjenstår å se…

Resten av dagen ble tilbrakt i en større fuglpark, The Foz Tropicana Bird Park. Det var en fin tur, de var rett nok i bur, men mesteparten var i meget svære bur som ga muligheter til å fly og bevege seg. Bla annet var vi inne i et papegøyebur med en masse store og mindre fugler som hadde stor moro med å drive med snittflyging rundt hodet på deg.

Nå er alt pakket og klart, og det gjenstår bare å finne rett buss – og gå av i rett by…, men det går nok bra.

Så hva har vi lært i dag da?:

• Dagen er best i egne bukser.
• Kjøp bussbillettene selv… 
• Byen Ciudad del Este i Paraguay er ikke noe man reiser til som eneste mål på en ferietur.
• Det er hardt å ikke ha nr 6.

Sorg og elende!!! Dette er ille og helt forferdelig – hvordan skal dette ende. Hele ferien er nesten ødelagt!!! Men selv om det er tøft, må vi komme igjennom denne harde perioden. Pussig hvordan en enkelt hendelse kan ødelegge så mye. Vi vil hjem!!!

Ja, ja kanskje til en annen større by da, ja selv tilbake til Sao Paulo kan vi reise. Hvorfor? Jo de har ikke Harry Potter nr seks her!!! Men det har de i hvertfall i Sao Paulo eller Rio, så –  i morgen reiser vi bort her i fra. Vi kjenner alt abstinensen rive og slite, søvløse netter venter vi oss – til vi har fått tak i en bok… Vær med oss i vår sorg…

Og ellers? Jo da, Eva er bedre, har til og med vært på byvandring og spiser også igjen. (Pokker… jeg som trodde vi skulle spare en del, men men…) Riktignok spart vi en del i går.

Vi, Leif, Thea og Rebecca, spiste middag sammen med våre svenske venner og alle 6 klarte oss med 3 middagsporsjoner, og enda klarte vi ikke å spise opp alt. Vi spiste ikke på vår favoritt restuarant da stort sett de fleste spisestedene er stengt før kl 1830, og vi måtte spise tidlig fordi svenskene skulle reise videre etter middagen. Nå viste det seg at vi måtte vente såpass lenge at vi like godt kunne ha gått der vi de ikke åpnet før kl 1830. Akkurat DET, burde vi ha vist da begge familier hadde spist der før og hadde måttet vente leeeenge på maten… 

Hva har vi så gjort i dag? Stort sett det samme som i går. Vi er helt slått ut over at vi ikke får tak i nr 6 – og trenger en dag å komme oss på.

Nei da, i dag har det vært Thea sin tur, feber og slakk – og fullstendig ute av shoppingmodus. Det vet vi fordi vi truet henne med ut for å spise, men hun har nå blitt bedre og vi regner med at vi reiser til Paraguay i morgen, før vi reiser videre til Curitiba.

Der skal vi bla prøve å få tatt jungelekspressen, en flott togtur. Selv om ingen som er her i fra skjønner hva vi skal der… Det er jo bare et tog som kun kan være noe for helt spesielt interesserte togentusiaster…

Hva har vi så lært i dag da?:

• Ingen der hjemme bryr seg når en av oss ligger og stirer i taket med feberblasse øyne… (hulk…)
• Det er hardt å måtte klare seg uten nr 6.
• Det går ann å klare seg uten oppmuntrende ord hjemmeifra når sykdom og elende rir oss som en mare…
• Hva skulle vi ha gjort uten lydbøker?
• Det er kaldt (og dumt) å gå ut om kvelden langt sør i Brasil når det regner – i kortbukser og kortermet skjorte. De innfødte i boblejakke ser så rart på deg…
• Det er enda dummere å sende begge (og de eneste…) langbuksene på vask på en regnværsdag – selv om det var rimelig temperatur på dagen.
• Det er fint å ha en kone med en rikholdig garderobe… (to langbukser).

Etter å ha funnet ut av det nå fredag, vi går litt surr i ukedagene, har vi hatt en hviledag – bokstavelig talt. Eva ligger med feber og er i tillegg dårlig i magen, men det skal nok gå bra – bare hun får hvilt og drukket nok.

Vi andre har brukt dagen til byvandring, lydbok, internett, chatting med og uten lyd, spising og ikke minst sløving.

Våre svenske venner reiser videre i dag, men vi skal møtes for å spise middag i kveld, dvs uten Eva. De har brukt dagen til en tur i zoologisk hage og til å se fossen fra Brasil-siden. Vi får se hva dagen bringer videre.

At vi er i en noe større by den 16 juli, er jo ikke akkkurat noen stor sorg, og heller ingen tilfeldighet… For alle vet jo hva som skjer den 16 juli? Bortsett fra at min søster Margrete i Danmark har burstag. Det er POTTER-Dag nr 6. I morgen skal vi ut og finne en bokhandel – om vi så må reise til Argentina eller Paraguay!!!