En Batidas med cachaca og litt fiskegryte på stranden.

Tirsdag 28 juni.

I dag har vi vært på guidet tur med Rob fra B&B. Turen har gått i Rios omegn både høyt og lavt. Vi startet ca. kl. 1000 og var ikke hjemme igjen før kl. 1830 – så det ble en lang dag. Men, hvor var vi? Vi startet med en stopp ved en gammel herskapsvilla som i sin tid lå ved elvebredden til den elven som gikk gjennom Rio, nå er dette et av de få stedene du fortsatt kan se "restene" av elven.

 

 

&B ligger på den grønne toppen midt i bildet med utsikt hitover.

Deretter fortsatt vi til et utsiktspunkt, Morro da Urcha, på veien opp mot Christo Redentor, også der en fantastisk utsikt over Rio. Her i fra kunne vi bla se ned på huset der vi bor B&B, videre så vi ned på en del favelaer – det er fattige slumbydeler i Rio. Noen er relativt store og en av de har ca 150 000 innbyggere. Det som er spesielt med Rio er at det er en av de få byene hvor de fattige bor i høyden med utsikt og de rike bor nede. Avstanden mellom fattig og rik er enorm når det gjelder kr og øre, men i fysisk avstand kan det faktisk være snakk om meter.

Utsiktspunktet ligger i Parque Nacional & Floresta da Tijuca som er en nasjonalpark midt i byen med resten av den tropiske regnskogen som en gang omga Rio. På 1800-tallet var det kaffeplantasjer her, men da de ble lagt ned på grunn av mer lønnsomme drift andre steder i Brasil, ble det faktisk foretatt replanting av skog på keiserens ordre. Nå ligger parken som en grønn lunge midt i Rio med et utrolig rikt dyre og planteliv.

Vi klarte da også å treffe på apekatter noe som ikke alltid er like lett, og fikk lokket frem hele flokken med en banan. Apene er relativt like de vi har rundt huset, men større – og ikke noe penere. Det ble nok et to-siffret antall apebilder i dag også.

 

 

Dere har sett nok fosser, så her er litt jungel…

En stopp ved en foss, Cascatinha Taunay, ble det også tid til, vel når det gjelder fosser er jo vi nordmenn, spesielt vi som har bodd noen år på vestlandet, noe bortskjemte så vi får ikke helt den store "Åhh – Nææ" bare ved synet av en foss, men flott og stor var den jo uansett. Når du sto og så opp rundt den, fikk du virkelig jungelfølelsen – trærne er virkelig store og jungelen tett.

 

 

På veien til beachen hadde vi en stopp ved et "hage- og kunstsenter" (!) Chacara Tropical. Han som driver har startet butikken fra bunnen av og reiser rundt og kjøper inn lokal brukskunst som han selger videre. I dag er det visstnok mange butikker rundt om i Brasil. Mye av salget går til brasilianere – de rike noe som gjenspeilet seg i prisene på en del av utvalget, men mesteparten var skikkelige saker til en rimelig pris. Stedet lå forresten også strategisk plassert i de virkelige rikes nabolag. Og det er jo greit å kjøpe noen suvenirer fra Brasil som virkelig er lagd der og ikke i Kina. Det var i hvert fall utrolig mye fint der, både av brukskunst og blomster. Det hadde vært noe for Plantasjen – å bytte ut alle hagenissene i plast med skikkelig brukskunst.

Deretter gikk turen langs strendene ut til en "lokal strand" hvor vi spiste lunsj og tok livet med ro noen timer. Lunsjen besto bla av en gryte med store reker, moqueca – en rett fra Bahia i Brasil. Den var bare helt nam-nam. Det ble også tid til en Batidas som lages av cachaca (brennevin), sukker og frukt.

Dagen ble avsluttet med et besøk på et lite privateid museum, Museu Casa do Pontal, www.popular.art.br som har Brasil største og viktigste samling av folk art. Mesteparten består av små utskjærte trefigurer og er organisert etter temaer og gir et inntrykk av dagligdagse aktiviteter. Noe av det mest imponerende var disse flaskene med motiv som er bygd opp av sandkort – lagt på plass et og et fra innsiden. Det er ikke brukt lim og ikke brukt maling, og motiv hele veien rundt flasken, snakk om å ha tålmodighet.

Så hva har vi lært i dag?

  • Masse om Rio utenfor turistløypen.
  • Og kommer du til Rio, unn deg en tur utenom turistløypen. Det hadde vi i dag og det var absolutt verdt det.

På Cafè do Bom Cachaca da Boa – Downtown i Rio.

I dag, mandag, har vi startet dagen med å telle myggstikk, Rebecca vant med 28. Så ingen blir vel overrasket over at myggspray sto høyt på handlelisten…

Det vil si, noen av oss startet dagen kl. 0200… Vil vedkommende som ringte meg KL 0200 I NATT, vennligst huske på at det er 5 TIMERS TIDSFORSKJELL mellom Norge og Brasil – Takk. !!! 🙂

Ellers har vi vært Downtown i Rios finansdistrikt og dit kom vi med T-banen, enkelt og grei måte å reise på. Vi har stort sett vandret rundt og kikket i butikker og snust inn atmosfæren av en storby. Rio er en fasinerende by, nytt og gammelt side om side. Mellom skyskrapere ligger det plutselig noen gamle hus og bryter fullstendig det du forventer.

 

 

 

Spist har vi gjort hele tiden, lunsjen ble inntatt på en lunsj-resturant der du betaler pr kilo, dvs at de veier maten og så betaler du for vekten. Det var et godt utvalg av mye rart, noe kjent og kjært, men det meste var ukjent.

Lure som vi var sjekket vi at de tok Visa-kort før vi gikk igang med spisingen. Vi hadde kommet rett før rushet, og da vi skulle betale, var det lang kø, men den gikk kjapt fremover – helt til vi kom og blokkert alt – vi hadde jo selvfølgelig stoppet på den første av to kasser. Det viste seg nemlig at de ikke tok vår Visa, men kun Visa Elektro – dvs med online betaling og det hadde jo ikke vi. Dette forsto vi etter en lengre forklaring – selvfølgelig på portugisisk – som vi fortsatt ikke skjønner så mye av, etter hvert med hjelp av noen noe utålmodige, men hyggelig kunder. Forvirringen ble oppklart og vi fikk gravd frem kontanter og betalt og slapp til andre kunder. Du lurer kanskje på hvorfor folk ikke bare gikk forbi til kasse nr 2? – det var selvfølgelig fordi den også var opptatt iom at hun selvfølgelig måtte hjelpe til og skulle prøve å forklare oss problemet – fortsatt på portugisisk. Billig og godt var det i hvert fall.

Vi hadde oss en liten kaffepause på en kafe, Cafè do Bom Cachaca da Boa. Eieren var egentlig arkitekt, men var nå cafevert + og hadde restaurert kafeen tilbake til sin opprinnelig stand. Historikken til kafeen, var at for ca 150 år siden, hadde kunstnere og forfattere samles her og startet å diskutere hvordan de kunne bli kvitt kongedømmet til fordel for en republikk – i de dager kunne vel det kalles ekstremsport med høy risikofaktor. I tillegg til kafeen var det også antikvariat, et spennende besøk med en hyggelig vert.

Ellers har det stort sett gått i sko-handling i dag, bortsett fra at jeg (Leif) ble tvangssendt inn i en eksklusiv herrebutikk og med hjelp av betjening, kunder og familie fikk jeg handlet noen trøyer – får ikke lengre lov til å gå med Liverpool-trøya, og den som er så behagelig i varmen. (ja da, jeg vet at den trenger en liten vask, sukk…)

 

Det var en lang dag.

Folk er utrolig hyggelig og hjelpsomme, selv om enkelte nok kan være litt vel hjelpsomme og hyggelige. På veien tilbake til T-banen, stoppet vi på en hamburger-bule der vi fikk vi litt "hjelp" av en herremann som nok hadde planer om å være enda mer "hjelpsom", men betjeningen skjønte etter hvert lunta og fikk jagd ham ut.

Andre ting å nevne, nei lite. Jo, forresten naboen vår her på B&B var nede på en lokal restaurant og fikk med seg at en mann ble skutt på neste gatehjørne – og da alle andre (de lokale) gikk fort hjem, skjønte han hintet og gikk hjem han også. Men, Rio er faktisk rimelig trygg og vårt nabolag et av de tryggeste, så lenge du ikke gjør noe dumt og ikke blir bandemedlem, akkurat som i Stavanger, Oslo og andre byer. Og jeg har faktisk opplevd at folk har blitt knivstukket på gatekjøkken i Stavanger – uten noen fornuftig grunn.

Og så fant vi løsningen på parkeringsproblemene i Egersund – gjør som i Rio. Bildet viser for øvrig bare en tredje- eller en fjerdedel og det er et par etasjer som ikke kom med på bildet.

Middagen ble også en liten "opplevelse". Vi får si som Forrest Gump: "Life is like a box of chocolate, you never know what you'll get." Vi bestilte kylling, men fikk biff. Ikke noen dårlig biff, forresten. MasterCardet virket selvfølgelig ikke, det gjorde det lå samme plass forrige dagen, men heldigvis hadde vi backup-kort. Kjøringen her er litt spesiell, de kjører uten lys, men skrur på lyset om de ser noen… det vi lurer på er hva om de ikke ser noen før de merker noen?

Som dere vil se av bildene, er veien kronglete opp til B&B, og hver gang lurer vi på om taxien klarer bakkene, de har også en egen vane med å tute i hver 180 graders sving, om kvelden blinker de med lyset. Kjøringen er nok også litt i meste laget for en som har rundkjøringene i Egersund som det største "problemet".

Så hva har vi lært i dag?

  • Skriv ned stedene verten anbefaler, nå har vi omsider lært at vi klarer ikke å huske disse lange og innviklede navnene når vi har bruk for dem – særlig ikke om det flere av dem.
  • Sjekk at Visa-kortet ditt virkelig kan brukes – og ha alltid en kontantreserve i baklommen – spesielt hvis du ikke liker oppvask.
  • Sjekk at MasterCard-kortet virker, – og ha alltid en kontantreserve i baklommen – spesielt hvis du ikke liker oppvask.
  • Hvis noen blir skutt der du befinner deg – gå fort hjem.

Christie Redentor og Sukkertoppen.

Vi har nå fått oss en god natts søvn – kun avbrutt en par ganger av en heisadundrende fest i nabolaget som varte til ca 0700 – i følge verten som ikke fikk sove i det hele tatt. En ting er i hvert fall sikkert, naboen har et imponerende stereoanlegg med ekstrem god – og høy – lyd. Vi trodde det skulle være sånn, og sov godt.

Etter en god frokost, bar det avsted til Kristus-statuen, Christie Redentor. Vi tok banen opp og det var en fin tur som tok ca 20 min gjennom et naturreservat. Utsikten var formidabel og statuen var bare svær. Etter vi kom ned ble det litt bikini- og "Hard Rock t-skjorte" handling. Vi praiet en taxi og klarte det kunststykket å få en taxi der sjåføren ikke bare snakket engelsk, men til og med visste hvor Norge var.

Turen bar videre til kabelbanen som skulle ta oss til Sukkertoppen – eller Pao de Acucar som det heter. Det var to baner for å komme til toppen og vi hadde satset på å spise på en restaurant på første avsats da vi begynte å bli både sulten og litt slitne i bena. Men, surprise… det var det ingen restaurant der, bare en snack-bar som nesten ikke hadde noe utvalg i det hele tatt. Vi endte opp med fire ferdigpakkede sandwicher, som ikke akkurat var noen kulinarisk opplevelse, Rebecca endte opp med en pose chips da sandwichen ikke falt i smak. På toppen var det ikke noe bedre når det gjaldt mat, utsikten var upåklagelig fra begge plassene. På veien opp passerte vi for øvrig en bil som hang i kablene..

(!).Sukkertoppen var absolutt verdt en tur, fantastisk utsikt. Det var forresten relativt lite turister, dvs det var nok av dem, men ikke uoverkommelig. Køene gikk kjapt unna og vi var blant de relativt få "ikke-brasser".

 

 

 

 

Utsikt mot Copacobana.

 

 

 

 

 

Utsikterne

Vi gikk så inn til Praia de Botafogo og skulle ordne med noe mat til Rebecca på Mc Donalds – det er "safemat" for henne – og hadde tenkt å gå ut for å spise senere, men alle var trøtte, sultne, slitne og gretne så vi endte opp med å spise der alle sammen. Å bestille der var for øvrig en prøvelse i seg selv – vi kan jo ikke portugisisk og det sliter vi noe med… Det er like spennende hver gang, men etter 15 min bestilling, hjelp fra to ulike gjester, fire ansatte og to "serveringsforsøk" fikk vi endelig mat – selv om vi ikke fikk akkurat det vi hadde tenkt, men det var nesten – og det får jo være godt nok i en slik situasjon… Problemet var nok at det var flere ulike størrelser i både mat og drikke på Mc Donalds og for å komplisere det ytterligere skulle vi ikke ha dressing og ost på to burger, medium porsjoner – i tillegg til at vi ikke skjønner et kvidder portugisisk og at de ikke skjønner et kvidder engelsk – eller norsk for den saks skyld – og så er de pokker så dårlige i tegn og fingerspråk, ja da har du oppskriften på en komplisert kommunikasjonsprosess. Som du kanskje vet, består en kommunikasjonsprosess av: en sender, en mottaker, kanal og støy i prosessen. Her var det mye "skrurr på linja". Heldigvis er folk utrolige hjelpsomme, har godt humør og smiler og ler av det meste, inkludert under rare utlendinger. Vi får for øvrig nok av laaaange blikk, og vi (de voksne) tror ikke at de er beregnet på oss, så mor og far passer godt på. Far ser tidvis meget olm ut…, men det hjelper ikke (sukk). Brasse-gutta ligger nok noen hakk foran Ola-dunk når det gjelder å gi oppmerksomhet – forresten uten å være påtrengende eller ubehagelige.

Hva har vi så lært i dag?

  • Planlegg dagen i forveien, følg planen,
  • spis i tide, drikk nok – men ikke for mye
  • gå ikke for langt fra et toalett,
  • hvil også i tide
  • og ikke minst planlegg hva du skal bestille av mat – før du står fremst i køen – noen portugisiske ord og uttrykk er nok ikke av veien i den sammenhengen.

Nei, nå får vi gå og planlegge morgendagen.

En litt uventet ankomst til Rio…

Etter en laaaang flyreise kom vi frem, og jeg kunne bare atter en gang konstantere at flymaten ikke har bedret seg siden sist jeg var på reis – hvordan klarer de det? Flyturen hadde for såvidt elementer av overraskelser i seg.

Flyet skulle egentlig gå kl. 2230 og etter en direkte flight til Rio, skulle det være fremme kl. 0600. Flyet gikk først kl. 2300 og vår flight hadde blitt slått sammen med en flight til Salvador, nord i Brasil, så vi skulle først mellomlande der og så lande i Rio kl. 0700. Vel, turen gikk som sagt greit og vi ble vekket og fikk "frokost", etterpå fikk vi utdelt noe ankomstdokumenter som skulle fylles ut ved innreisen. Vi hadde jo god tid iom at vi først skulle mellomlande i Salvador. Nå var høytalerannonseringen noe skurrete og vanskelig å høre, men vi syntes at han sa at vi gikk inn for landing i Rio, men klokken var bare 0400 og det var jo alt for tidlig. Nå var det faktisk Rio vi landet i – og "familien Glum på tur" fikk det rimelig bråttom med å sanke sammen ulike saker. Vi vet fortsatt ikke om flyet gikk videre til Salvador, men det hadde jo vært pinlig om vi hadde passert Rio og endt opp i Salvador…

På grunn av at vi "hadde så god tid", hadde vi ikke fylt ut ankomst-dokumentene, 2 per pers det skulle vi jo gjøre mens vi ventet i Salvador eller på flyturen videre. Så vi finne oss et ledig bord og måtte fylle ut dokumentene i ankomsthallen før passkontrollen – og ble derfor desidert sistemann i køen – som var lang (to fly). Men, tror du ikke at det kom en "arbeidsledig" passkontrollør og hentet oss frem – forbi hele køen – til en ledig kontrollbu.

Det er ikke helt fritt for at vi fikk noe stygge blikk, men det var nok pga av de "små" barna våre at han forbarmet seg over oss – og en familie til som ble plukket ut. De var de riktignok noe mere tunglærte enn oss (en tysk mor med 3 relativt store barn), hun måtte omtrent hentes fysisk ut av køen – og kom med stor angst i blikket før hun skjønte at det ikke var farlig. Om vi trodde det var farlig eller noe tvilsomt å bli hentet ut av køen av uniformet politimann som ikke snakket et kvekk engelsk?, neida vi syntes bare det var naturlig og hyggelig…naive normenn som vi er. Resten av køen var jo hovedsaklig tyskere…

Ellers ble vi hentet kl. 0700, som avtalt/bestilt samtidig husværet, så det ble atter en del venting der også. Husværet er meget bra, koselig og hyggelig. Det er såpass lite at du får god kontakt, Sjefen sjøl, Rob som er kanadier, snakker jo (naturlig nok) rimelig godt engelsk. Her får vi tips og veiledning – og det kan jo være greit. Det er mango-, banan- og kokostrær i hagen, i tillegg til en masse trær som vi ikke har sett før. B&B som de kaller det, ligger i utkanten av et relativt stort naturreservat – midt i Rio og det preger nabolaget. Stedet kan absolutt anbefales.

Thea og Rebecca har allerede matet apekattene i hagen, de kommer langs telefonlinjene når det blir lagt ut bananer.

 

 

 

Herlig…

Dagen i dag gikk ellers med til en tur ned til et kjøpesenter (selvfølgelig) ved stranden Praia de Botafogo. Der spiste vi lunsj på toppen og hadde den utsikten

Bra at de ikke er større, for hyggelige ser de ikke ut…

mot stranden og Sukkertoppen.

 

Av naturlige årsaker er vi rimelig trøtte, så det blir en tidlig kveld, men først skal vi spise middag – etter en liten middagshvil – om vi klarer å få alle til å være våkne samtidig. Det er for øvrig vinter her, litt småkaldt, bare 18 – 19 grader om natten og sol og 26-30 om dagen, med andre ord ikke noe snø å snakke om. Nå er det allerede bekmørkt ute, kl.1730 og brasiliansk musikk toner ut over nabolaget fra nede i gata her hvor de ikke gjør om oss i Norge – sitter hjemme alene og ser på tv, neida – de flytter tv'en ut på gata og ser i lag med hele nabolaget. Men, hvordan de klarer å bli enig om kanalvalget, ja det er en gåte.

Vi spiste på en lokal resturant, Manolos. Middagen var fin, enorme porsjoner og svært god, en del ukjente grønnsaker, knallsterk pepper og enda Thea og Rebecca kun bestilte halv porsjoner, var halvparten fortsatt igjen da vi gikk. Her er det mye lyder, insekter, fugler, musikk, festing, fyrverkeri (!) og mye annet.

Veien opp og ned til resturanten gikk gjennom et lokalt nabolag, vi gikk ned en masse trapper i smale smug, her er det ikke mye turister.

Onde fica a snorkel? – Hvor er nærmeste snorkel?

Ja, nå sitter vi her på Frankfurt og furter… og skal etterhvert ha en frankfurter å spise til kvelds. Flyplassen er svær, butikkutvalget har ennå ikke trigget noen salg. Prisene er ikke akkurat billige, en iPod er faktisk billigere i Norge. Ellers går det i lydbøker og aviser – de siste norske papiravisene på lang tid.

 

Nå er vi i gang med ferien.

Lydbøker er tingen på reise. Vi har masse lydbøker med oss, selvfølgelig er Ringenes Herre og Harry Potter med på turen i lydbokformat – du trodde vel ikke noe annet?

Forresten lurer vi på om det er noen japanere igjen i Japan??? Det ser ut til at alle er her.

Foreløpig har vi lært lite portugisisk, men noe har vi da lært:

Onde fica a snorkel? – Hvor er nærmeste snorkel?

Estou com vontade de ir sinal m de transito? Jeg har lyst til å gå til nærmest trafikksignal.

Obrigad – takk

Jeg glemte for øvrig å fortelle at jeg atter en gang konstaterte at verden er ikke stor; jeg sto inne på utenlandsområdet på Sola flyplass og ser på avisene, tar et skritt tilbake og tråkker på foten til ei dame. Hun ble vel like overrasket som meg da det av alle personer, var Wenche Haffnes Andersen som er ansatt i kommunen og er politiker og sitter bla i formannskapet for FrP. Møte og hilse på ja, tråkke på foten i utenlandsterminalen på Sola – ved å ta et skritt tilbake – tja det er tilfeldig.

Alt er pakket og klart!

Ja, nå er alt pakket og klart – dvs alt unntatt det vi trenger i morgen tidlig. Tore har overtatt husnøkkelen og vi håper han steller pent med huset og at sengen i stua ikke blir helt ødelagt (!), og er grei mot gjestene når de kommer. Det som ikke er gjort nå, blir glemt. Det er mye ting og tang å huske på til en slik tur, er f.eks at alle pass er gyldige… det er slett ikke dumt. Sender en stor takk til Eigersund Politistasjon for god service. Flyet går kl. 1250 fra Sola og fra Frankfurt kl 2200, etter planen skal vi da være fremme i Rio kl. 0700 – etter en flytur på 13 1/2 time.

Vi blir hentet på flyplassen av O Veleiro Bed and Breakfast (ja da, de har selvfølgelig egen web-side) der vi skal bo den første uken og de to siste dagene før vi reiser hjem. Det blir en lang dag i dag – fredag, men først litt søvn.

Endelig ferie, Brasil neste.

Endelig ferie…

Kontoret er endelig ferieryddet, Irene har fått en stooor haug med gjøremål, kasser og papir som skal fordeles/makuleres. Valuta er kjøpt, verdisakene er i bankboksen og blomstene har fått vann. (Nå håper jeg bare de andre i sekretariatet husker å vanne dem som de lovet i år som i fjor, og som de glemte i fjor… HØRER DERE…)

 

Nå sitter Eva og venter hos meg (Leif) på kontoret, hun begynte ferien kl. 1400. Ungene er på rakadisen – så vi bare håper at vi finner dem før vi reiser… ellers ber vi venner og kjente om å stelle pent med dem til vi kommer igjen.

 

Nå begynner ferien, og det blir spennende både med tur og denne bloggen – som jeg ikke hadde fått på nett uten kyndig hjelp fra Bjørn Roger. Takk for hjelpen.