Så har vi vært en tur på Brasils svar på Flåmsbanen og det var minsanten en flott tur, høyslette, fjell, og dalføre, regnskog mm. En stor opplevelse kan vi trygt si, selv om brasser flest ikke skjønner:
a) hva er vitsen med å reise frem og tilbake – det er jo bare regnskog og fjell der – og det blir jo dobbelt så langt…
b) hva pokker vi skal på en jernbane – der går jo både buss og bilvei…
c) hva i all verden skal vi i Paranaguà?
d) hva vi i det hele tatt skal i Curitiba?
Men, men dagen i dag begynte tidlig, vi ble hentet kl 0715 på hotellet – og det innebar en svært så tidlig morgen. Som dere kanskje skjønte av gårdsdagens innlegg, kan det ha sine fordeler; i dag var det både kake, pizza og eggerøre mm. til frokost…
Vel fremme på stasjonen måtte vi fylle ut de obligatoriske billettene med navn og passnr, men det var tidlig på dagen… jeg ble barnet og Rebecca ble voksen, men skitt au – vi satset på at ingen leste det – det var myyyye folk på stasjonen som skulle være med på turen og alle skulle på samtidig…
En annen ting vi begynte å tenke på der vi sto var – skulle vi ha tatt med passene? Vanligvis har vi ikke med passene, men en fotokopi og det skal holde til "daglig", men nå skulle vi jo utenbys, men igjen… skitt au – vi satset på at hadde tid til å se på det – det var myyyye folk på stasjonen som skulle være med på turen og alle skulle på samtidig… Du må nemlig alltid vise id-papirer og som sagt fylle ut billettene med navn og passnr når du reiser på buss – og altså ikke på tog…
Turen var som jeg nevnte innledningsvis flott. Curitiba ligger på en høyslette på 934 meter over havet og turen var på 110 km ned til havet og tok ca 4 timer. Og som på Flåmsbanen gynget toget faretruende etter hvert som det var et fotoobjekt på den ene siden av toget og alle stormet over dit mens det ble ropt: ååååhhhh og litt wowwww, muligens også litt aiiiii, for så å storme over til den andre siden når det dukket opp et fotoobjekt der.
Jernbanebruen som dere ser på bildet, er den største og lengste, 112 m og 54 meter høy. Den ble i sin tid bygd i Belgia (!), fraktet med skip til Paranaguà og brakt til fjells i deler med muldyr (!!).
Det var ikke lov å lene seg ut av vinduene – og det skjønte du når du passerte både fjellknauser og jungel på en knapp armlengdes avstand. Det kan være noe vanskelig å se på bildet, men det er rett ned her – og da mener jeg langt ned, du kunne slippe en sten rett ned ved bare å stikke hånden ut og slippe den… med andre ord ikke noe for min kjære moder…
Vel fremme kjørte vi videre i buss og stoppet i en liten by, Morretes. Det var en liten idylisk by der de hadde en skikk med at siste lørdagen i måneden gikk det rundt musikere og sang serenader – og folk satte opp skilt på husveggen med hvilke serenader de likte og musikerne stoppet uten for det enkelte hus og sang til de som bodde der. Du kan så vidt se et slikt skilt rett under det blå gateskiltet på hushjørnet. Noe for mannsangerforeningen med flere i Egersund?
Lunsjen ble spist i en annen liten by, Antonia City, der vi fikk prøvd noe lokale spesialiteter. Kjøttet var kokt i 20 timer, med andre ord godt kokt, og dette ble blandet med malt manjok-rot. Testen var å snu tallerken på hodet, satt massen fast var blandingen passe… i tillegg var det en del fisk, reker mm. Vi fikk også tid til å vandre litt rundt i byen, slik at det skulle bli anledning til å handle souvenirer… Langs elven var det mye spisesteder mm, noe for Egersund?
En del av husene her har "rimelig" sterke farger, eller knalske som de kanskje ville ha blitt kalt i Egersund, og åpenbart ikke noe for alle i Egersund…
Så gikk turen tilbake oppover gjennom den transatlantiske regnskogen, over høysletten, for så å bli sluppet av på hotellet. Thea "gikk tur" sammen med Harry Potter, mens vi andre endte opp på en kaffebar, The Ritz, der vi, Eva og Leif drakk den absolutte beste cappuccino vi har hatt til dags dato. Rebecca tok en Hot Chokolate som heller ikke var å forakte. Som dere ser, ble det tid til et "lite" kakestykke også. For å runde av, tok jeg en espresso grande, dvs i en svær, men for oss normal, kaffekopp. Jeg holdt på å bestille en duplo, dobbel, før jeg husket at det betyr tur-retur, noe Eva også var så elskverdig å minne meg på… Men, okke som, de kunne virkelig lage kaffe der i gården, det må vi bare si.
Hva har vi lært i dag da?:
-
Det kan ha sine fordeler å stå opp tidlig.
-
Å stå opp kl. 0600, helt frivillig, på en feriedag er tidlig…
-
Ta med pass når du reiser ut av byer i Brasil, du kan få bruk for dem.
-
Les billettene før du fyller ut navn og passnr. Når det en barnebillett og det er en billett med et svæææært stempel på, selv om det er på portugisisk, er det mulig at det er en sammenheng…
-
The Sierra Verde Express er verdt en dag – selv om frem og tilbake er dobbelt så langt.
-
Det er ikke alle som liker brassemat…
-
På The Ritz i Curitiba KAN de lage kaffe, men det er kanskje derfor det er en kaffebar…