Så var det en lange reisen hjem… Og for de som savner bilder, tok jeg ikke et eneste bilde på hele turen – helt sant….
Vi kom oss fra Jerusalem med bil som hentet oss og stemningen var hyggelig, men halvveis kom plutselig nasjonalitetsproblematikken vår opp… og resten av turen gikk i taushet – av en eller annen grunn… Men det var jo ikke noe problem, men men….
Så var det sikkerhetsproblematikken, allerede på vei inn til flyplassen ble vi stoppet med bilen og måtte ut og vise frem bagasjen vår, det var jo bare oss to, Hans Georg og meg, så det var jo fort gjort. Så ble vi sluppet av ved terminalbygningen og måtte svare på nye spørsmål og hva vi hadde gjort – og hvorfor – og et lite spørsmål om hva vi "egentlig og helt ærlig" mente om de palestinske valgene… Det siste var nok mest fordi sikkerhetsvakten var nysgjerrig, men vi hadde jo standardsvaret klart – man har da pugget "the mission preliminary statement" – den foreløpige uttalelsen fra Core Team som dekker alle slike spørsmål…
Så var det inn for å vente – vi hadde reist noe tidligere enn vi egentlig måtte, men det er bedre å ha god tid for du vet aldri hvor lang tid sikkerhetskontrollene tar – og de tok sin tid!!. Etter å ha ventet en stund så vi at det var åpnet inn til området der sikkerhetskontrollene skulle gjennomføres – og gikk selvfølgelig inn. Akkurat det skapte stoooor forvirring da de egentlig ikke hadde åpnet, de var jo klare og alt, men vi gikk altså inn "bakveien" – og det likte de ikke helt. Ikke at det at vi hadde gjort noe galt, men noen hadde jo gjort noe galt iom at sperringen der vi kom oss igjennom ikke skulle stå åpen….
Så begynte spørringen og undersøkelsene, heldigvis hadde vi kortene fra det israelske utenriksdepartementet og vår sikkerhetsoffiser hadde lovet oss at han hadde hatt kontakt med dem for å fortelle når vi reiste, og det hjalp nok en hel del. Det var meget tydelig at damen som undersøkte min bagasje "klødde i fingrene" for å låne pc’en noen dager, for det gjorde de nemlig sist – dvs ved presidentvalget, da tok de pc’ene til en del observatører av "sikkerhetsgrunner" og "undersøkte" dem noen dager, men etter en del spørring gikk det greit og jeg fikk behold den i håndbagasjen.
Det som vi virkelig lurte på, var hvorfor de var så interessert i våre EU-genser og EU-vest som vi hadde brukt under hele oppholdet… Vestene og genseren til Hans Georg, men ikke min ble bombeundersøkt!! Min hadde jeg på meg – og det var tydelig at det "skulle" jeg ikke ha… Det var den siste rene genser med litt varme som var ren – og det var forøvrig en tabbe å ta den på… Alt for varm å ha på seg på en flytur… skulle nok ha tatt på den tynne brasilianske… Jeg antar at de sjekket om vi hadde vært i kontakt med noe sprengstoff, noe vi heldigvis ikke hadde vært – for vi slapp igjennom kontrollen.
Av en eller annen grunn spurte de stadig om hvorfor vi først reiste nå – egentligt et litt dumt spørsmål iom at de selvfølgelig viste at vi ikke kunne reise før nå – og spesielt siden det reiste 28 andre LTO’ere noen timer tidligere… Og de var selvfølgelig ikke så uvitende som de ga uttrykk for – hvordfor skulle de ellers spørre og grave etter vest og genser??? Om de ikke viste hvem, hva og hvor – kunne de jo egentlig heller ikke vite noe om vest og genser heller – ikke sant….
Men så var det bagasjen, jeg fikk tatt ut printeren av kofferten fordi en kjapp og diskret vekttest viste mer 31.5 kg og fikk lagt den over i min nyinnkjøpte kabinkoffert – som for øvrig høstet spydige kommentarer fra sikkerhetskontrollørdamen da knappen i trillehåndtaket hadde hengt seg og det gikk opp og ned uten motstand… "So new and already broken??? Jeg holdt på å si noe om at den var kjøpt i Vest Jerusalem og at det ikke var araberne som i såfall hadde lurt meg… men kofferten var ok og trengte kun et lite "spark" på håndtaket for å være som den skulle!
Og stor og god som den var, berget den meg igjennom hele turen med en masse kilo – for tung var den… Grunnen til min angst, var at en unggutt og moren hans (?) hadde en tilsvarende koffert og de fikk ikke lov til å ta den med seg på flyet – de måtte veie den sammen med bagasjen og fikk "Sorry no can do!". Hjelp… det var bare å holde den diskret ute av syne for innsjekkingspersonalet, holde pusten og rusle diskret av gårde etter innsjekkingen – med kofferten… Men det gikk nå greit – heldigvis… for jeg vet ikke hvor mye den veier, men det er mye iom at "alt" det tunge ligger der… og alt elektronikken og verdisakene – og det hadde ikke vært greiet å sende som ordinær bagasje…
Greit, gjorde ikke passeringen gjennom passkontrollen – for Hans Georg… Først ville de ikke slippe ham inn fordi han ikke sto på listen, så ville de jammen ikke slippe ham ut fordi han ikke sto på listen… Ha, med et iransk stempel i passet og med alle de spørsmålene, all den kopieringen av pass mm da vi kom inn i Israel, er han nok registrert i mer enn en liste… Men etter litt venting gikk også det greit… Så var det ny sikkerhetskontroll – og ut med pc og printer for særskilt kontroll – gjennom hele turen ble jeg vant til akkurat det… I Frankfurt og i Oslo også…
Så måtte vi jo ha litt mat og endte opp med Mc Donalds – vi var litt lei av den lokale maten, og som kjent – fryder jo forandring…. Etterhvert kom Monique også, hun reiser nok noe "enklere" da hun får diplomatpass av sine myndigheter når de reiser ut på oppdrag – hører dere i UD???? Det vil vi også ha!! Tenk ikke noe problem med tollmyndigheter – det hadde vært noe det!!!
Etter nok en avskjed, bar det i vei til Frankfurt – og atter en gang ble det bare stadfestet… Flymaten til Lufthansa, vel la oss si det slik… Den har (fortsatt…) et forbedringspotensiale…. for å si det pent….
I Frankfurt var det litt springing for vi hadde ikke godt med tid – og jeg måtte jo innom taxfree’en – det skulle være åpent på Gardermoen, men vi ville ankomme rundt midtnatt og da var det ikke greit å ta sjansen på at den var åpen. Selvfølgelig var den åpen… Så vet man det til en annen gang!! Som slike panikk-hamstringer gjerne blir, ble nok også denne handlingen noe dyrere enn planlagt og budsjettert… Så det blir nok kun knekkebrød og vann resten av måneden…
Da vi kjørte ut med bussen til Oslo-flyet, så vi Brail-flyet. Det var litt vemodig å se flyet "vårt" til Brasil bli kjørt bort for ombordstigning – Var vi, hele familien, virkelig med det flyet i sommer??? Sukk og sukk, vemodig og lengsel er vel ordene som passer i en sådanne stund… Men kanskje kan vi reise tilbake en gang om vi vinner i lotto…
Men vi ankom Gardermoen og ikke Rio noe over midnatt, for brøyting og avising tok tid. Og da var selvfølgelig siste flytog gått, men det finnes da (dyr) taxi, så vi kom oss til Oslo. Og jeg kom meg på hotell Norønna som nå heter P-hotell og ikke har annen frokost enn en 1/3 bagett på dørhåndtaket om morgen…. Sukk…. Men jeg var nå i allefall glad at jeg ikke bodde i 6 etasje og det var nok også nattevakten…. for han tok sin del av bagasjen opp alle trappene da heisen ikke virket…
Det var nå godt å kunne ligge i et kaldt rom under en varm dyne og ikke fryse – rett nok etter å ha åpnet vinduet og fått ned temperaturen fra de 28 gradene det var ved ankomst… Og vann rett fra springen.. jammen kunne jeg ikke drikke vann og pusse tennene i vannet rett fra springen…. Vi har det jammen godt her i gamlelandet…
Så hva har jeg lært i dag da?:
- Sikkerhet er ikke alltid like lett å forstå…
- Etter all kontrollen, må vi nok lyse i mørket…
- Panikkhamstring koster alltid flesk…
- Flymat er flymat – og det er ingen høydare…
- Rio er Rio og det er ikke Oslo. – Oslo er bare kaldt og masse snø… Sukk og lengsel…
- Hus uten heis er noe dritt – spesielt når du har masse og tung bagasje…
- Hotell uten frokost er noe dritt – spesielt når du ikke har hatt norsk hotellfrokost på leeeenge…
- Vann fra springen er godt dere…