2 januar ja… den forsvant på en eller annen merkelig måte – så nå får jeg legge den ut på nytt…
Det var jo avreise – eller som det her Deployment Day. Dagen begynte jo bra… Det første Hans Georg sa – før han sa god morgen – var Fy … som du snorker… Ja, ja hva kan jeg – Også du Hans Georg… Det er åpenbart ikke bare Eva som har vrangforestillinger… Jeg er nå ikke helt sikker på om han er til å stole på – tenk deg å sende en fyr på oppdrag til Midtøsten som helt åpenbart har hallunisasjoner om sine romkamerater – det var nok bare noen sammenstøt mellom isralere og palestinere han hørte i hodet sitt – og så gir han meg skylden…
Avreisen var som ankomsten til vårt nye hotell, og det var vel ikke akkurat en ideel plass å organisere en avreise med 16 LTO team – hvorav mange (de fleste) skulle ha egen egen bil, bilene til Core Team, bilene til pressen – og alle bilene parkert der det var mulig, en noe trang og sterkt trafikert gate – med morgenrush, sjåførere, pressefolk, lto’ere og vanlig forbipasserende. Det var jo i tillegg en hel del pressefolk som skulle fotografere og intervjue, og lobbyen var fortsatt like trang, alle lto’ene hadde fortsatt like mye bagasje og fortsatt like skuldervesker og pc’vesker som fortsatt ikke var merket. Og – for ikke å glemme skopusseren som tok oppstilling midt i inngangen til hotellet. Han forlangte for øvrig 100 Shekel (140 kr) pr skopuss, kaaaanskje nooooe i overkant av det markedet var villig til å betale. Prisen gikk fort ned… uten at det hjalp noe særlig – det er noe med tid og sted for alt. Alt i alt var det nok en noe latinsk-arabisk inspirert avreise, men det gikk jo bra – det gjør som regel det. For øvrig er jeg nå helt sikker på at det ikke bare er jeg som ikke er en "Light-traveller"…
Før vi kom oss ut av Jerusalem, måtte en av LTO’ene i banken, kortet virket ikke i minibanken, så vi ble enig om å møtes på Oljeberget – bare sånn for å komme ut av sentrum og møtes på en oversiktlig plass. Bankbesøket tok en del lengre tid enn planlagt – de tok kopi av det meste hun hadde med seg – og mens vi ventet tok vi en tur ned til Gethsemane hage, hagen der Jesus tilbrakte sine siste timer i frihet. Den hadde ikke forandret seg siden jeg var der i 1986.
Vi reiste om Bethlehem for å slippe unna checkpointer, det er tradisjonelt det farligste stedet å oppholde seg, ikke at vi var så veldig bekymret akkurat, men greit nok selv om det ble en liten omvei – CP’er kan være tidkrevende pga kø og kontroll.
Så rakk vi en tur innom Fødselskirken – som heller ikke hadde forandret seg siden 1986. Forskjellen var nok at det var betydelig mindre turister der nå, det er åpenbart liksom ikke helt det store å reise som turist til Bethelhem nå om dagen.
Etterhvert kom vi frem til hotellet vårt i Hebron, Hotel Regency, som har **** uten at det nødvendigvis er det samme som i Norge. Etter den sedvanelige (og lange) diskusjonen om pris og om vi skulle ta inn her, booket vi omsider inn.
Problemet er at det ikke er så mange hoteller i Hebron som er aktuelle, bla er det egne sikkerhetskriterier, og at det var noen andre som hadde forhandlet frem en pris i forkant. Når jeg sider de sedvanelige diskusjonen er det fordi jeg har forstått at dette er helt normalt. Team 16 – dvs Monique som er fra Sveits og jeg som er fra Norge får begge dekket hotellutgiftene pr regning, mens de andre EU-medlemmene får en fast sum til mat og hotell – og det åpner jo for en del diskusjoner… På andre misjoner kan det være mye verre da du kan ha folk fra enda flere nasjoner som har enda flere varianter av betaling for bosted. Men okke som, vi hadde i realiteten ikke så mye valg og det var hotellet klar over og avtalen var etter mitt skjønn ikke så gale, men hva vet vel jeg om slikt…
Rommet var greit, men doen hadde en noe merkelig konstruksjon – som jeg ikke har tenkt å prøve… Men den er sikkert fryktelig eksklusiv…
Vi fikk for øvrig gratis middag i restauranten i 6 etasje av hotellet som plaster på såret for diskusjonen om pris som vi tapte som det suste… Vi satt rundt et bord og frau – der er hakket over å fryse… og det var bare å få på seg silke (dvs natursilke og ull) undertøyet, men etterhvert kom det en gass terrassevarmer – en av de store som vi har ute på terrassen i Norge, bort til bordet vårt og det hjalp jo noe, men ikke mye… Men nå er jo dette også på det høyeste punktet på Vestbredden!
Rommet var ikke mye bedre, de har et spesielt varmesystem som bråker noe inn i grannskauen og det blir ikke varmere enn de har bestemt seg for i resepsjonen… Jeg er spesielt glad for at jeg har med meg soveposen for varmt sengetøy skjønner de seg ikke på her i landet… et laken og en tynt sengetrekk er liksom ikke det helt store…
Men, nå er vi da i gang…
Så hva har jeg lært i dag da?:
- Hans Georg er svært så usakelig og jeg er ikke helt sikker på om man kan stole på ham – dvs om han er helt sannferdig… Tenk deg å påstå at JEG snorker – Utrolig… Sove litt tungt ja, men snorke, nei vet du hva…
- Bankbesøk i Midtøsten kan ta laaang tid.
- Enkelte ting forandre seg åpenbart ikke…
- Det er kaldt i høyden.
- Terrassevarmere og sovepose er godt å ha.
- Sengetøy skjønner de seg ikke på i Midtøsten… Høyt over havet gir kaldt vær, kaldt vær gir kalde hus, kalde hus krever varmt sengetøy!!!