Christie Redentor og Sukkertoppen.

Vi har nå fått oss en god natts søvn – kun avbrutt en par ganger av en heisadundrende fest i nabolaget som varte til ca 0700 – i følge verten som ikke fikk sove i det hele tatt. En ting er i hvert fall sikkert, naboen har et imponerende stereoanlegg med ekstrem god – og høy – lyd. Vi trodde det skulle være sånn, og sov godt.

Etter en god frokost, bar det avsted til Kristus-statuen, Christie Redentor. Vi tok banen opp og det var en fin tur som tok ca 20 min gjennom et naturreservat. Utsikten var formidabel og statuen var bare svær. Etter vi kom ned ble det litt bikini- og "Hard Rock t-skjorte" handling. Vi praiet en taxi og klarte det kunststykket å få en taxi der sjåføren ikke bare snakket engelsk, men til og med visste hvor Norge var.

Turen bar videre til kabelbanen som skulle ta oss til Sukkertoppen – eller Pao de Acucar som det heter. Det var to baner for å komme til toppen og vi hadde satset på å spise på en restaurant på første avsats da vi begynte å bli både sulten og litt slitne i bena. Men, surprise… det var det ingen restaurant der, bare en snack-bar som nesten ikke hadde noe utvalg i det hele tatt. Vi endte opp med fire ferdigpakkede sandwicher, som ikke akkurat var noen kulinarisk opplevelse, Rebecca endte opp med en pose chips da sandwichen ikke falt i smak. På toppen var det ikke noe bedre når det gjaldt mat, utsikten var upåklagelig fra begge plassene. På veien opp passerte vi for øvrig en bil som hang i kablene..

(!).Sukkertoppen var absolutt verdt en tur, fantastisk utsikt. Det var forresten relativt lite turister, dvs det var nok av dem, men ikke uoverkommelig. Køene gikk kjapt unna og vi var blant de relativt få "ikke-brasser".

Utsikt mot Copacobana.

Utsikterne

Vi gikk så inn til Praia de Botafogo og skulle ordne med noe mat til Rebecca på Mc Donalds – det er "safemat" for henne – og hadde tenkt å gå ut for å spise senere, men alle var trøtte, sultne, slitne og gretne så vi endte opp med å spise der alle sammen. Å bestille der var for øvrig en prøvelse i seg selv – vi kan jo ikke portugisisk og det sliter vi noe med… Det er like spennende hver gang, men etter 15 min bestilling, hjelp fra to ulike gjester, fire ansatte og to "serveringsforsøk" fikk vi endelig mat – selv om vi ikke fikk akkurat det vi hadde tenkt, men det var nesten – og det får jo være godt nok i en slik situasjon… Problemet var nok at det var flere ulike størrelser i både mat og drikke på Mc Donalds og for å komplisere det ytterligere skulle vi ikke ha dressing og ost på to burger, medium porsjoner – i tillegg til at vi ikke skjønner et kvidder portugisisk og at de ikke skjønner et kvidder engelsk – eller norsk for den saks skyld – og så er de pokker så dårlige i tegn og fingerspråk, ja da har du oppskriften på en komplisert kommunikasjonsprosess. Som du kanskje vet, består en kommunikasjonsprosess av: en sender, en mottaker, kanal og støy i prosessen. Her var det mye "skrurr på linja". Heldigvis er folk utrolige hjelpsomme, har godt humør og smiler og ler av det meste, inkludert under rare utlendinger. Vi får for øvrig nok av laaaange blikk, og vi (de voksne) tror ikke at de er beregnet på oss, så mor og far passer godt på. Far ser tidvis meget olm ut…, men det hjelper ikke (sukk). Brasse-gutta ligger nok noen hakk foran Ola-dunk når det gjelder å gi oppmerksomhet – forresten uten å være påtrengende eller ubehagelige.

Hva har vi så lært i dag?

• Planlegg dagen i forveien, følg planen,
• spis i tide, drikk nok – men ikke for mye
• gå ikke for langt fra et toalett,
• hvil også i tide
• og ikke minst planlegg hva du skal bestille av mat – før du står fremst i køen – noen portugisiske ord og uttrykk er nok ikke av veien i den sammenhengen.

Nei, nå får vi gå og planlegge morgendagen.