Etter en laaaang flyreise kom vi frem, og jeg kunne bare atter en gang konstantere at flymaten ikke har bedret seg siden sist jeg var på reis – hvordan klarer de det? Flyturen hadde for såvidt elementer av overraskelser i seg.
Flyet skulle egentlig gå kl. 2230 og etter en direkte flight til Rio, skulle det være fremme kl. 0600. Flyet gikk først kl. 2300 og vår flight hadde blitt slått sammen med en flight til Salvador, nord i Brasil, så vi skulle først mellomlande der og så lande i Rio kl. 0700. Vel, turen gikk som sagt greit og vi ble vekket og fikk "frokost", etterpå fikk vi utdelt noe ankomstdokumenter som skulle fylles ut ved innreisen. Vi hadde jo god tid iom at vi først skulle mellomlande i Salvador. Nå var høytalerannonseringen noe skurrete og vanskelig å høre, men vi syntes at han sa at vi gikk inn for landing i Rio, men klokken var bare 0400 og det var jo alt for tidlig. Nå var det faktisk Rio vi landet i – og "familien Glum på tur" fikk det rimelig bråttom med å sanke sammen ulike saker. Vi vet fortsatt ikke om flyet gikk videre til Salvador, men det hadde jo vært pinlig om vi hadde passert Rio og endt opp i Salvador…
På grunn av at vi "hadde så god tid", hadde vi ikke fylt ut ankomst-dokumentene, 2 per pers det skulle vi jo gjøre mens vi ventet i Salvador eller på flyturen videre. Så vi finne oss et ledig bord og måtte fylle ut dokumentene i ankomsthallen før passkontrollen – og ble derfor desidert sistemann i køen – som var lang (to fly). Men, tror du ikke at det kom en "arbeidsledig" passkontrollør og hentet oss frem – forbi hele køen – til en ledig kontrollbu.
Det er ikke helt fritt for at vi fikk noe stygge blikk, men det var nok pga av de "små" barna våre at han forbarmet seg over oss – og en familie til som ble plukket ut. De var de riktignok noe mere tunglærte enn oss (en tysk mor med 3 relativt store barn), hun måtte omtrent hentes fysisk ut av køen – og kom med stor angst i blikket før hun skjønte at det ikke var farlig. Om vi trodde det var farlig eller noe tvilsomt å bli hentet ut av køen av uniformet politimann som ikke snakket et kvekk engelsk?, neida vi syntes bare det var naturlig og hyggelig…naive normenn som vi er. Resten av køen var jo hovedsaklig tyskere…
Ellers ble vi hentet kl. 0700, som avtalt/bestilt samtidig husværet, så det ble atter en del venting der også. Husværet er meget bra, koselig og hyggelig. Det er såpass lite at du får god kontakt, Sjefen sjøl, Rob som er kanadier, snakker jo (naturlig nok) rimelig godt engelsk. Her får vi tips og veiledning – og det kan jo være greit. Det er mango-, banan- og kokostrær i hagen, i tillegg til en masse trær som vi ikke har sett før. B&B som de kaller det, ligger i utkanten av et relativt stort naturreservat – midt i Rio og det preger nabolaget. Stedet kan absolutt anbefales.
Thea og Rebecca har allerede matet apekattene i hagen, de kommer langs telefonlinjene når det blir lagt ut bananer.
Dagen i dag gikk ellers med til en tur ned til et kjøpesenter (selvfølgelig) ved stranden Praia de Botafogo. Der spiste vi lunsj på toppen og hadde den utsikten
mot stranden og Sukkertoppen.
Av naturlige årsaker er vi rimelig trøtte, så det blir en tidlig kveld, men først skal vi spise middag – etter en liten middagshvil – om vi klarer å få alle til å være våkne samtidig. Det er for øvrig vinter her, litt småkaldt, bare 18 – 19 grader om natten og sol og 26-30 om dagen, med andre ord ikke noe snø å snakke om. Nå er det allerede bekmørkt ute, kl.1730 og brasiliansk musikk toner ut over nabolaget fra nede i gata her hvor de ikke gjør om oss i Norge – sitter hjemme alene og ser på tv, neida – de flytter tv'en ut på gata og ser i lag med hele nabolaget. Men, hvordan de klarer å bli enig om kanalvalget, ja det er en gåte.
Vi spiste på en lokal resturant, Manolos. Middagen var fin, enorme porsjoner og svært god, en del ukjente grønnsaker, knallsterk pepper og enda Thea og Rebecca kun bestilte halv porsjoner, var halvparten fortsatt igjen da vi gikk. Her er det mye lyder, insekter, fugler, musikk, festing, fyrverkeri (!) og mye annet.
Veien opp og ned til resturanten gikk gjennom et lokalt nabolag, vi gikk ned en masse trapper i smale smug, her er det ikke mye turister.
Kjekt å sitte her i Norge og følge med på din familie sin «utflykt» til Brasil! Og ikke minst kjekt at blogg – løsningen virker tilfredsstillende!