Hallo igjen, nå har det vært stille et par dager – og det er ikke pga manglende internett-tilgang, men utelukkende pga manglende tid…
Vår første reaksjon på frokosten på hotellet, var at dette var mektig – og Evas reaksjon var at dette var noe for Egil på Aetat. Det var en god standard frokost, men med tillegg av nesten 20 ulike kakesorter…
Etter avsluttet frokost bar det ivei til Foz do Iguassu – på den brasilianske siden. Vi var heldig og fikk en taxisjåfør det gikk ann å kommunisere med – på tysk… Så Eva, og kun Eva, fikk praktisert sin skoletysk – den damen avslører for øvrig stadig nye sider. Bestefaren hans var tysk og han hadde kommet til byen her forbindelsen med anleggsarbeidet med dammen og kraftverket, i likhet med så mange andre. I denne perioden vokste byen ekstremt og selv anleggsperioden i Aurland blir noe liten i forhold.
Da vi kom frem var det ca 100m kø, men det gikk tålelig fremover og til slutt var vi inne og fikk tatt bussen (3 km) videre til fossefallene. Før vi startet på løypen, fikk vi oss en is og fikk tatt 75 bilder av noen morsomme dyr som rotet rundt i det meste. De lignet vaskebjørner med spiss nese og en lang oppoverhale med hvite ringer.
Når det gjelder fossene, er det bare en ting å si, dette må være alle fossers mor. Kort sagt, FANTASTISK og ikke minst helt UTROLIG… Vi gikk langs fjellsiden og fikk se over mot de ulike fossene, de fleste ligger på Argentinsk side, og endte opp inne i "Garganta do Diabo". Der sto vi og fikk en helt spesiell opplevelse med vanndrev, buldrende lyd og kaskader med vann som fosset utover og 
nedover… En heilt klar "høydare" på turen foreløpig… Dette må bare oppleves, vi er jo vant til at utlendinger alltid skal stopp og ta bilder av alt som er hvitt og kommer ned over fjellsiden, nå forstår jeg litt mer av hvordan de har det… Skal etterhvert få lagt ut noen bilder, men som sagt: WOWWWWW.
Vel ferdig med det mest spektakulære, gikk vi opp og fikk oss noe mat. Der satt vi ved elvebredden og så utover elven som fløt stille og rolig nedover, før den bare forsvant i et gigantisk hull. Såpass har jeg nå forstått at skal du ut på elvetur på en elv du ikke kjenner, følg med og vær våken – ellers kan det gå deg ille…
Men først fikk vi en liten leksjon i hvordan man ikke organiserer en junkfood kø… Man tager først en disk (ikke for stor), deretter setter man opp sperringer av jernrør opp foran disken (i en lukket firkant), men dog slik at det (kun) er mulig å komme inn fra hver side – og (såvidt) er mulig å gå mellom sperringen og disken. Deretter tar man en massssse folk som er sultne og vil ha mat, og sørger for at de fordeler seg på hver side av sperringen. Kassene og der du bestiller, som det er to av, finnes selvfølgelig i hver ytterkant av disken. Når du har bestilt og betalt, sendes du videre innover langs disken, der noen andre skal gi deg mat og drikke. Hadde det vært en veldig laaang disk, kunne det ha fungert rimelig bra, så derfor gjør selvsagt ikke det. Er det noen som kanskje ser en bittttte liten svakhet ved denne organiseringen? Vel mellom de kassene sendes det stadig inn folk som skal ha mat, på grunn av sperringen kan de kun vente akkurat der, fører dette til at relativt mange må vente iom at kassene selvfølgelig klarere å arbeider fortere enn utlevererne… og da kjøkkenet ikke klarer å produsere nok burgere mm, har du oppskriften. Vel jeg glemte prikken over ìen – eller rosinen i pølsen. Alle de som endelig har fått maten sin på overfylte (små) brett, skal jo ut igjen… og hvordan kommer de ut? Jo langs disken og gjennom køen av folk som a) skal bestille og b) venter på utlevering – fordi man pga sperringen må gå SAMME veien tilbake… Utrolig… Men, men alt går jo…
Vel tilbake på hotellet ble det dusjing og hviling – for det hadde vært en lang og begivenhetsrik dag. Middagen ble (noe sent) inntatt på en restuarante del grillo. Du gikk selv og hentet deg alt mulig tilbehør – deretter kom kelnerne i en stadig strøm med ulike kjøtttyper – rett fra grillen. Da bare nikket du eller ristet på hodet, og kunne spise til du ikke orket mere – til en fast pris pr pers. UTROLIG godt og EKSTREMT billig. Det var ikke mange turister her, merkelig nok.
Før vi gikk til ro, skulle jeg bestille en tur til neste dag og gikk ned i resepsjonen. Der er det et par som snakker rimelig godt engelsk, men som åpenbart har en annen oppfatning av retning enn det en stakkars nordbo har… Turen måtte betales kontant og det krevde en minibank – som han i resepsjonen visste om: "3 blocks that way." sa han og pekte oppover. Vi sto nok litt feil… for jeg gikk 3 blocks og litt til – uten å se snurten av noen bank, gikk tilbake 3 blocks og litt til, og gikk deretter 3 blocks og litt til i andre retningen. Der fant jeg 2 banker, men ingen ville ta noen av mine kort. Så da var det bare en ting å gjøre – gå på instinkt. Det virket og jeg fant rimelig kjapt en bank der alt var bare fryd og gammen, og gikk utslitt tilbake til hotellet – og passerte på veien enda en bank… Det var da blitt leggetid – og stengte internett cafe.
Så hva har vi lært i dag da?:
- Egil skulle ha vært her og spist frokost.
- Det er ok å kunne ulike språk.
- Hvorfor utlendinger er så begeistret for fossefall.
- Norske fosser er stort sett små bekkefosser, Kjosfossen er ok, men…
- Det finnes mange måter å organisere en junkfood-kø på.
- Det er ikke de mest prangende spisestedene som nødvendigvis har den beste maten.
- Retning og retning er ikke alltid nødvendigvis det sammer her og hjemme.