BFR-metoden – Brazillian Food Rulette i «Sao Cristovao sem fronteiras»

I dag, fredag 1 juli, er det en uke siden vi forlot Norge. Det virker som en evighet siden – vi lengter hjem NÅ. (Bare tulla….)

Også deler av denne dagen ble brukt på Rio Sul, kjøpesenteret vi begynte på i går – og gjorde ferdig i dag. I dag var det min (Leif) sin tur og også jeg fikk fornyet garderoben. Nå må det i anstendighetens navn sies til all denne shoppingen, at den har i realiteten ikke vært så stor og egentlig relativt nøktern, og den er faktisk vel planlagt. Og et lite, men ikke utvesentlig moment i denne sammenheng, kleskjøpene i Norge siden vi bestemte oss for å reise på ferie, har faktisk vært på et lavmål og det er faktisk en del rimeligere å kjøpe klær her nede, så her kommer vi faktisk ut på pluss-side – utrolig nok… Så om dere synes vi har brukt mye tid på kjøpesenter, så er det egentlig ikke selve handlingen som tar tid, men all prøvingen…

I dag fant også Thea skoene hun har vært på jakt etter – så da er hun så langt fornøyd med akkurat det, men dog ikke helt fornøyd med at gamlefar endte opp med surfeshorts og surfe T-shirt i et eller annet UNGDOMS-merke. Til mitt forsvar må jeg jo si at jeg pleier å spise ved "ungdomsbordet" i kantinen på jobb – og det må da bety noe, eller? Akkurat det argumentet gikk ikke "hjem" der i gården nei, men men…

Nå har også jeg fått meg brasiliansk mobilabonnement, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg bruker det da bruksanvisningen (selvfølgelig) er på portugisisk – som jeg og vi fortsatt har store problemer med – og det etter en hel uke i landet! Vi har alltid vært litt tunglærte og dette er åpenbart intet unntak. En ting skal de ha brasilianerne – de er utrolig hjelpsomme. Da jeg fikk abonnementet fikk jeg utrolig nok kontakt med en ung dame som snakket rimelig bra engelsk – og jeg forlot butikken med den tro at alt var ok, nå var det ikke det, bare nesten. Etter å ha lest en del på bruksanvisningen, den portugisiske altså, ga jeg opp, og returnerte til butikken rett før vi skulle hjem. Da var selvfølgelig "min" dame borte, men jeg fikk hjelp av 4-5 stykker som etter hvert også prøvde å ringe en support-telefon der det skulle være noen som kunne engelsk. Det viste seg at brasilianske supporttelefoner ikke er annerledes enn norske, dvs masse /%¤$£-musikk og mye venting – de hadde nok gått hjem, så det gjorde vi også.

Hvis noen har lyst til å ringe, (IKKE glem tidsforskjellen…) skal nr være 00 55 21 82 48 65 19. (00 skal være utlandsnr, 55 Brasil og resten vårt nr.)

Vel tilbake på B&B hadde vi en lengre samtale med verten vår, Rob, og fikk mye gode råd på hva vi kan gjøre videre – for vi har fortsatt ikke planlagt noe, men men det får vi gjøre i morgen. Det er ulike alternativer og de fleste innebærer sol og sandstrender i første omgang.

Til slutt måtte vi gå fordi rumlingene fra ulike mager ble så stor at vi alle var enige om at det var på tide med middag, noe som ikke var så urimelig iom at klokken nærmet seg 2100. Valget ble "Sao Cristovao sem fronteiras" en "festival" eller et større marked med en masse boder – ikke ulikt en eller annen marknad i Norge med masse krimkrams – noe originalt og mye "Made in China". Her var det masse mat og mye musikk, etter hvert skulle det bli mye dansing mm, men vi var der så tidlig at dette ikke hadde begynt. Men alle spilte musikk og iom at bodene sto tett, måtte jo alle spille høyere enn naboen – noe de da også gjorde. Her som i nabolaget vårt, gjelder åpenbart reglen "De med de største høytalerne er vinnerne". Rett ved siden av der vi spiste var det to eldre herremenn som spilte på en liten scene – og hver gang vi trodde at nå var de ferdige, begynte de på et nytt vers – melankolsk, meget utholdende og høy og dårlig lyd, men trøsten får være at det var nok ekte musikk fra nord i Brasil.

Mat ble det i en "restaurant" som nok ikke hadde blitt godkjent av Mattilsynet – men vi (kryss fingrene) virker fortsatt friske og raske. Vi satser på at dette også gjelder i morgen, men akkurat det finner vi tidsnok ut av… Menyen var, ja du trodde vel ikke noe annet, på portugisisk og ingen i nærområdet kunne noe som helst engelsk, og på tross av iherdige forsøk på å oversette ulike ord og utrykk ved hjelp av ordboken på mobiltelefonen sto vi helt fast, og skjønte ikke noe mer enn betjeningen skjønte av oss – det vil si null og niks. Så vi bestemte oss for BFR-metoden – Brazillian Food Rulette. Du peker på 4 ulike retter og håper det beste. Og, som vanlig glemte vi at porsjonene her nede ikke bare er store, men direkte enorme. Så vi hadde egentlig klart oss med to. Vi tror vi har spist oksekjøtt i ulike varianter, muligens noe killingkjøtt, noe kylling og en del annet. Godt var det iallefall.

Vi fikk også kjøpt noe fra forskjellige steder i Brasil, vi tror det var Mato Grosso, og Eva fant ynglingsboden sin, urter fra jungelen (mm) for alle mulige tenkelige og utenkelig plager og tobakk-ruller i metervis (5-7 cm i diameter) – synd vi ikke røyker.

Drosjeturen tilbake gikk bra – tilslutt. Det viste seg at taxien bare hadde et lys, men det lyste til gjengjeld bare 5 meter foran bilen. Det gjorde slett ingenting, for det er godt med gatelys i Rio og sjåføren holdt lyset på den hvite midtstripen – og det var heldigvis lite trafikk… Lyset på tanken lyste rødt og sjåføren hadde ikke fnugg av ide om hvor vi skulle, men etter en del kjøring, spørring, prøving og feiling, kom vi frem – og hadde akkurat nok til å betale med. Egentlig skulle vi nok ikke ha betalt så mye, men å starte en diskusjon der ingen skjønner hverandre, koster mer enn det er verdt – og det er jo småpenger for oss. Taxisjåføren trengte jo uansett pengene til å kjøpe nye lyspærer og bensin på tanken – så vi får se det i det lyset.

For øvrig tror jeg at vi nok bytter lappen med instruksjonene om hvordan man finner B&B, en lapp som ikke var til mye hjelp – noe som kan ha en sammenheng med at 20 % av taxi-sjåførene ikke kan lese!. Årsaken er at sjåføren hadde den i munnen under hele turen for å ha den lett tilgjengelig…

Jeg glemte å si at turen ned til markedet også gikk greit, men det var en del trafikk og vi fikk atter en gang bekreftet at idealet om defensiv kjøring nok ikke har mange tilhengere her. Du skal ikke vente for lenge etter at det har blitt grønt i et lyskryss før de blinker med lys eller tuter, og du har biler på siden av deg på vei forbi, selv om det allerede står to køer i en tofeltsvei – det er alltid plass til en til – enten på den ene siden, i mellom eller på den andre siden. Tuter og blinker gjør de for øvrig stadigvekk bare de finner en ørliten grunn til det.

Gårsdagens innlegg manglet forresten dagens høydepunkt i går, ved at jeg ikke fikk med at min portugisisk i går nådde nye høyder da jeg endelig trodde at uttalen nå hadde blitt såpass at jeg klarte å uttale navnet på gaten vår slik at taxisjåføren skjønte hvor han skulle – for det gjorde han og det etter kun et forsøk. I dag kom jeg fort ned på jorden igjen, gårsdagens høydepunkt var nok bare et av de få heldige språklige sammentreffene man av og til opplever. Fremmede språk er ikke alltid så lett, som den norske ambassadøren i Frankrike oppdaget da han holdt en tale på fransk og en franskmann etterpå kommenterte: Pussig hvordan norsk ligner på fransk.

Ellers ser at Hobbit-siden passerer 16 000 treff i dag på et årsdagen for lanseringen, ja det må en jo være fornøyd med.

Så hva har vi lært i dag?

• BFR-metoden kan fungere aldeles utmerket.
• Gå ikke i trappen når du har på deg lite skjørt på et kjøpesenteret, bruk rulletrappen da den gir lite "innsyn".
• Brasilianske mobilsupport-telefoner er helt like norske.
• Det finnes faktisk engelske bøker i Rio, bare du leter lenge nok.
• Sjekk lys mm før du setter deg inn i en taxi og selv om sjåføren bekrefter at han vet hvor han skal, kan det bety at han vet i hvilken bydel han skal.
• Ha alltid noen "kroner" i en siste reserve.
• Hvordan jeg ligger inn de små bildene med link slik at du kan se dem i stort format… (Takk Bjørn Roger). Nå skal alle bildene være "klikkbare".