|Linker|Billed Galleri|Blogg|Tid|Oppslagstavlen|

Logoen til Hobbiten.net

|Broch|Opplæring|Om Hobbiten|Privat|Hjem|

Utdrag fra «Gift»

Om du er blant dem som har hatt et dårlig forhold til likninger hittil, kan du finne en lidelsesfelle i Alexander Kiellands roman «Gift», der han skildrer hvordan lille Marius opplever det å løse likning.

Overlærer Abel var ungkar og lapsen blandt lærerne. Det var hans stolthet å overraske sine loslitte, gulflippende kolleger med nye og originale kledningsstykker - snart et rødprikket halstørkle eller et par lyse bukser; nu for tiden var det en hvit regnkappe av guttaperka.

Alle hadde knepet i den og luktet på den; alle hadde spurt om prisen, og alle hadde fått vite den.

Som lærer var hans prinsipp dette : «Menneskene kunne inndeles i to slags; de som kunne lære matematikk, og de som slett ikke kan. Og jeg påtar meg i løpet av en måned å avgjøre om en gutt kan lære matematikk eller ikke.»

Ut i fra denne teorien drev han de dyktige meget vidt frem; resten lot han med god samvittighet ligge.

Overlæreren slo støv av kateteret med sitt silketørkle, før han tok plass; Marius satt og skalv i stillheten, mens han så efter i lommeboken.

Men Broch blev ropt frem. Marius kunne neppe tro sin lykke; det så ut som om Abel ville begynne ovenfra, så kunne han kanskje slippe idag også.

De var nylig begynt på ligninger av først grad med en ubekjent, og lille Marius hadde tålmodig fulgt med gjennem mangfoldige eksempler, for å finne dette x.

Han hadde hørt dem si at nu var den funnet, og sett dem stryke ut av tavlen, -ja hvad mere var, han hadde endogså selv alle eksemplene oppskrevet i sin bok, og dog forblev denne ene ubekjente ham like fjern og fremmed.

Han holdt øye med dette x; han skrev trolig opp hvorledes det blev jaget som en rev fra linje til linje med multiplikasjoner, forkortninger, brøker og all verdens djevelskap efter seg, inntil det arme utmattede dyr endelig blev drevet alene over til venstre side, og så viste det seg, at dette fryktelig x var ikke annet enn et ganske fredelig tall - for eksempel 28.

Marius kunne omsider til nød forstå at x kunne ha forskjellig verdi i de forskjellige eksempler. Men hvad man så skulle med dette x ? Hvortil alle disse omsvøp - hvorfor jage tavlen ned over stokk og sten efter denne ene ubekjente, når det ikke var annet enn for eksempel 28 - kanskje bare 15 ? Nei det kunne lille Marius virkelig ikke begripe.

Allikevel tok han sin eksempelbok og skrev meget omhyggelig opp det stykke Broch fikk å regne :
«Pythagoras blev adspurt hvor mange disipler han hadde. Den vise mann svarte :
“Halvdelen studerer filosofi, tredjedelen matematikk, og de øvrige, som øver seg i å tie stille, utgjør tillikemed de tre jeg fikk forleden, fjerdeparten av dem jeg hadde tilforn.”
Hvor mange disipler hadde Pythagoras, før han fikk de tre siste ?»

Ja det er såmenn ikke godt å vite, tenkte lille Marius glad, fordi han satt trygt på sin plass. Og mens Broch henne ved tavlen straks begynte å tumle med 1/2x og 1/3x, fordypet Marius seg i betrakninger over det innviklede spørsmål.

Især svimlet det for ham når han leste : «tilforn»; for da blev det dog den villeste umulighet å svare på.

Dernest gikk hans tanker medlidende til den arme tredjedelen som studerte matematikk, og han blev enig med seg selv om at han ubetinget ville foretrukket å være blandt «de øvrige, som øvet seg i å tie stille».

Han vaktes ved å bli ropt frem.

 

Lånt fra Marius Vartdal Kristoffersen.

Til toppen.